Josef fra Arimatea var kjent for å være både «god og rettferdig». Men disse ordene blir naturligvis alltid brukt i relativ forstand når de refererer til ufullkomne mennesker. (Lu 23: 50; jf. Mt 19: 16, 17; Mr 10: 17, 18; se GODHET [Jehovas godhet].) Budene i Guds lov til Israel var ’hellige [fordi de var fra Gud] og rettferdige [fordi de fullt ut gjenspeilte Guds norm] og gode [fordi de i enhver henseende var til gagn for dem som fulgte dem]’. – Ro 7: 12; jf. Ef 5: 9.

Loven var rettferdig. Dette betyr ikke at Moseloven ikke inneholdt Guds rettferdige norm. Det gjorde den. Apostelen Paulus skrev: «Altså er Loven på sin side hellig, og budet er hellig og rettferdig og godt.» (Ro 7: 12; 5Mo 4: 8) Den tjente Guds hensikt, idet den gjorde overtredelsene kjent og tjente som en oppdrager som ledet jøder med et oppriktig hjerte til Kristus, samtidig som den hadde en skygge av de kommende goder. (Ga 3: 19, 24; He 10: 1) Men den kunne ikke bringe dem som var underlagt den, sann eller fullstendig rettferdighet. De var alle syndere, de kunne ikke holde Loven til fullkommenhet, og deres øversteprest var ute av stand til å fjerne deres synder ved sine ofringer og tjenester. De kunne derfor bare oppnå rettferdighet ved å godta den foranstaltning Gud hadde truffet ved sin Sønn. (Ro 8: 3, 4; He 7: 18–28) De som tok imot Kristus, ble erklært rettferdige, ikke fordi de hadde gjort seg fortjent til det, men som en gave, og Kristus ble for dem «visdom fra Gud, og rettferdighet og helligelse og utfrielse ved en løsepenge». Sann rettferdighet kan følgelig bare oppnås gjennom Kristus. Dette fører til at Jehova blir opphøyd, for det viser at all rettferdighet skriver seg fra ham og ikke fra mennesker eller deres gjerninger, «for at det skal være slik som det står skrevet: ’Den som roser seg, la ham rose seg i Jehova’». – 1Kt 1: 30, 31; Ro 5: 17.