Har Gud forutbestemt vår skjebne?

«MANGE tilsynelatende problemer kunne vært unngått hvis det ofte misforståtte uttrykket predestinasjon ikke ble brukt i det hele tatt.» Hvis du selv har benyttet ordet «predestinasjon», forutbestemmelse, eller hørt andre benytte det, finner du kanskje denne uttalelsen noe gåtefull.

Ifølge et nyere fransk katolsk leksikon (Théo — Nouvelle encyclopédie catholique) er det best ikke å bruke ordet «predestinasjon». I en annen bok heter det: «I vår tid er predestinasjon ikke lenger et aktuelt tema i teologiske diskusjoner, tydeligvis heller ikke for de fleste protestanter.»

Men predestinasjonslæren har skapt bekymring for mange mennesker opp gjennom historien. Den var et aktuelt tema i den striden som gikk forut for reformasjonen, og til og med innen den katolske kirke var det heftige diskusjoner om denne læren i flere hundre år. Den blir ikke så mye diskutert i vår tid, men den utgjør fremdeles et problem. Hvem ville ikke ønske å få vite om ens skjebne var forutbestemt?

Predestinasjon — hva ordet betyr

Hva legger kirkesamfunnene i ordet «predestinasjon»? Ifølge Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon er predestinasjon «læren om Guds forutbestemmelse av det enkelte menneske til frelse eller fortapelse». Det er alminnelig antatt at de som er bestemt til frelse, er de som blir omtalt på følgende måte av apostelen Paulus i hans brev til romerne: «Alle ting tjener dem til gode som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt. For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, . . . og dem som han forut bestemte, dem har han også kalt; og dem som han kalte, dem har han også rettferdiggjort; og dem som han rettferdiggjorde, dem har han også herliggjort.» — Romerne 8: 28—30, EN.

Noen mener at enkelte allerede før sin fødsel er blitt utvalgt av Gud til å få del i Kristi herlighet i himmelen. Dette fører til det meget omdiskuterte spørsmålet: Velger Gud vilkårlig ut dem som han vil frelse, eller har menneskene en fri vilje og må selv gjøre noe for å oppnå Guds gunst og beholde den?

Augustin, predestinasjonslærens far

Andre kirkefedre hadde skrevet om predestinasjon før Augustins tid (354—430 e.v.t.), men Augustin anses likevel for å være den som fastla det grunnlaget for predestinasjonslæren som både den katolske kirke og forskjellige protestantiske trossamfunn bygger på. Ifølge Augustin er de rettferdige fra evighet av blitt forutbestemt av Gud til å få evige velsignelser. De urettferdige skal på den annen side få den fortjente straff for sine synder, nemlig fordømmelse, enda de ikke er forutbestemt til det av Gud i ordets strengeste betydning. Augustins forklaring levner ikke mye rom for den frie vilje, og dette har gitt støtet til mange kontroverser.

Augustins arvtagere

Diskusjonen om predestinasjon kontra den frie vilje dukket opp med jevne mellomrom i middelalderen og nådde et høydepunkt under reformasjonen. Luther betraktet predestinasjonen som et fritt valg som Gud traff, men uten at han forutså de utvalgtes framtidige gode gjerninger. Calvin kom til en mer radikal konklusjon. Han regnet predestinasjonen for å være tosidig: Noen er forutbestemt til evig frelse og andre til evig fordømmelse. Men også Calvin mente at Guds valg var vilkårlig eller til og med ubegripelig.

Striden om predestinasjon og det nært beslektede temaet nåde — et ord som blir brukt i kirkelig sammenheng om den handling hvorved Gud frelser mennesker og erklærer dem rettferdige — ble etter hvert så omfattende at pavestolen i 1611 la ned forbud mot at noe som helst skulle offentliggjøres om dette emnet uten pavestolens samtykke. Innenfor den katolske kirke vant Augustins lære sterk støtte hos de franske jansenistene i det 17. og 18. århundre. De framholdt en meget streng og puritansk kristendom og fikk mange tilhengere innen aristokratiet. Men striden om predestinasjonslæren stilnet ikke av. Ludvig XIV gav ordre til at Port Royal, klostret hvor jansenismen hadde sitt arnested, skulle rives.

Diskusjonen hadde langt fra opphørt innenfor de reformerte protestantiske trossamfunnene. De såkalte remonstrantene, som var tilhengere av Jacobus Arminius, mente at menneskene hadde en rolle å spille i forbindelse med sin egen frelse. Den reformerte kirkes Dordrecht-synode (1618—1619) avgjorde spørsmålet midlertidig ved å anta en strengt kalvinistisk, ortodoks lære. Ifølge en bok om reformasjonen og Jean Calvin førte krangelen om predestinasjon og den frie vilje til at Tyskland fikk en lang periode med «mislykkede forsøk på forsoning og dertil overgrep, fengslinger og bannlysning av teologer». — L’Aventure de la Réforme — Le monde de Jean Calvin.

Predestinasjon eller fri vilje?

Helt fra begynnelsen av gav de to diametralt motsatte forestillingene, predestinasjon eller fri vilje, støtet til mange opphetede konflikter. Augustin hadde ikke kunnet forklare uoverensstemmelsen mellom de to oppfatningene. Calvin betraktet den også som et uttrykk for Guds suverene vilje og dermed som noe som ikke kan forklares.

Men kan det Bibelen forteller oss om Guds egenskaper og hans personlighet, hjelpe oss til å få en klarere forståelse av disse spørsmålene? Disse punktene vil bli nærmere gransket i den neste artikkelen.

[Bilder på side 4]

Calvin

Luther

Jansen

[Rettigheter]

Bilder: Bibliothèque Nationale, Paris