DANIELS BOK

En profetisk bok som i de fleste bibeloversettelser vanligvis er anbrakt blant de profetiske bøkene, rett etter Esekiels bok. Dette stemmer med rekkefølgen i den greske oversettelsen Septuaginta og den latinske oversettelsen Vulgata. I den hebraiske kanon er Daniels bok anbrakt blant «Hagiografene» eller «Skriftene».

Skribent. Boken oppgir selv at skribenten er Daniel. Den opplyser: «I Belsasars, Babylons konges, første år så Daniel en drøm og syner i sitt hode mens han lå på sin seng. På det tidspunktet skrev han ned drømmen. Han gav en fullstendig beretning om det hele.» (Da 7: 1) At det er han som er skribenten, framgår også av at kapitlene 7 til 12 er skrevet i første person.

Kapitlene 1 til 6 er skrevet i tredje person, men dette taler ikke imot at Daniel har skrevet boken. Han antar her iakttakerens synspunkt og forteller om hva som har skjedd med ham selv og andre. En annen bibelskribent, Jeremia, gjør ofte det samme. (Se Jer 20: 1–6; 21: 1–3 og kap. 26, 36.) I andre tilfeller skriver Jeremia i første person. – Jer 1, 13, 15, 18.

Se DANIEL nr. 2.

Bakgrunn og tidspunkt for nedskrivningen. Bokens handling foregår i Babylon. Et av synene blir imidlertid knyttet til Susan ved vannløpet Ulai. Det er uklart om Daniel virkelig var i Susan, eller om han bare var der i synet. Nedskrivningen ble fullført ca. 536 f.v.t., og boken omspenner perioden fra 618 til ca. 536 f.v.t. – Da 8: 1, 2.

Autentisitet. Noen kritikere har reist tvil om hvorvidt Daniels bok er autentisk, og har dermed inntatt samme holdning som Porfyrios, en hedensk filosof på 200-tallet e.v.t. som var motstander av kristendommen. Han hevdet at Daniels bok var skrevet av en palestinsk jøde på Antiokhos Epifanes’ tid, en bedrager som beskrev begivenheter som allerede hadde funnet sted, som om de var profetier. Det var likevel først i begynnelsen av 1700-tallet det ble reist alvorlig tvil om hvorvidt Daniels bok var autentisk. Det at Jesus Kristus anerkjente Daniels profeti, utgjør imidlertid et meget sterkt vitnesbyrd om dens autentisitet. – Mt 24: 15; Da 11: 31.

Historiske vitnesbyrd. I hulene ved Dødehavet er det blitt funnet flere håndskrifter med deler av Daniels bok. De tidligste av dem er blitt datert til første halvdel av det første århundre f.v.t. Allerede da var Daniels bok anerkjent som en del av Skriftene og var så kjent blant jødene at det var blitt laget mange avskrifter av den. At boken på den tiden ble regnet for å være kanonisk, framgår av at skribenten av den apokryfiske, men historiske boken 1. Makkabeerbok (2: 59, 60) henviser til at Daniel ble utfridd fra løvegraven og de tre hebreerne fra ildovnen.

Videre har man vitnesbyrdet til den jødiske historieskriveren Josefus. Han forteller at da Aleksander den store drog inn i Jerusalem, viste man ham Daniels profetier. Dette skjedde omkring 332 f.v.t., mer enn 150 år før makkabeertiden. Josefus sier om denne hendelsen: «Da man viste ham Daniels bok, der det stod at en av grekerne skulle ødelegge Perserriket, trodde han at det var ham det var tale om.» (Jewish Antiquities, XI, 337 [viii, 5]) Historien forteller også at Aleksander viste jødene stor gunst, antagelig på grunn av det som Daniel hadde profetert om ham.

Språket. Daniel 1: 1 til 2: 4a og 8: 1 til 12: 13 er skrevet på hebraisk, mens Daniel 2: 4b til 7: 28 er skrevet på arameisk. Oppslagsverket The International Standard Bible Encyclopedia (bd. 1, s. 860) sier om ordforrådet i den arameiske delen av Daniels bok: «Når man undersøker det arameiske ordforrådet i Daniel, kan ni tiendedeler av det umiddelbart bevitnes ved hjelp av vestsemittiske innskrifter eller papyrer fra 400-tallet f.Kr. eller tidligere. De øvrige ordene er blitt funnet i slike kilder som nabateernes eller palmyrernes arameiske tekster, som er fra tiden etter 400-tallet f.Kr. Selv om det er mulig, iallfall i teorien, at denne lille resterende delen av ordforrådet plutselig oppstod etter 400-tallet, kan man like gjerne argumentere for at en skriftlig form fra 400-tallet må kunne føres tilbake til en tidligere muntlig form. Den mest sannsynlige forklaring er imidlertid at den manglende tiendedelen bare representerer et hull i vår nåværende viten om de språklige forhold, et hull som vi trygt kan vente vil bli fylt med tiden.» – Redigert av G. Bromiley, 1979.

Det finnes noen såkalt persiske ord i Daniel, men i betraktning av jødenes nære forbindelser med babylonerne, mederne, perserne og andre er dette ikke usedvanlig. Dessuten er de fleste av de fremmede ordene i Daniel betegnelser på embetsmenn, klesplagg, juridiske forhold og annet som det åpenbart ikke fantes like dekkende betegnelser for på hebraisk eller arameisk på den tiden. Daniel skrev for sitt folk, jødene, hvorav de fleste den gang befant seg i Babylonia og mange var spredt omkring i andre områder. Han skrev derfor på et språk de kunne forstå.

Lærepunkter. Noen kritikere innvender at boken ikke kan være autentisk siden Daniel hentyder til oppstandelsen. (Da 12: 13) De mener at læren om oppstandelsen er utviklet senere eller er overtatt fra hedendommen. Bemerkningen i Daniels bok er imidlertid i harmoni med resten av De hebraiske skrifter, som inneholder uttalelser som vitner om troen på en oppstandelse (Job 14: 13, 15; Sl 16: 10), foruten konkrete eksempler på at noen har fått en oppstandelse. (1Kg 17: 21, 22; 2Kg 4: 22–37; 13: 20, 21) Ingen ringere enn apostelen Paulus uttalte at Abraham trodde på de dødes oppstandelse (He 11: 17–19), og at andre av Guds trofaste tjenere i fortiden også så fram til oppstandelsen. (He 11: 13, 35–40; Ro 4: 16, 17) Jesus selv sa: «Men at de døde blir oppreist, har også Moses gjort kjent, i beretningen om tornebusken, når han kaller Jehova ’Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud’.» – Lu 20: 37.

De som hevder at boken ikke virkelig er profetisk, men skrevet etter at begivenhetene fant sted, vil måtte forutsette at nedskrivningen har funnet sted etter Jesu jordiske tjeneste, for det er alminnelig enighet om at det niende kapitlet inneholder en profeti om Messias’ komme og offerdød. (Da 9: 25–27) Profetien går også enda lenger fram i tid og forteller om de rikene som skulle herske helt fram til «endens tid», da de så ville bli tilintetgjort av Guds rike ved hans Messias. – Da 7: 9–14, 25–27; 2: 44; 11: 35, 40.

Bokens verdi. Daniels bok utmerker seg spesielt ved å omtale profetiske tidsperioder: de 69 (års)ukene fra dekretet om å gjenoppbygge Jerusalem utgikk, og til Messias’ komme; de begivenhetene som skulle inntreffe i den 70. uken, og Jerusalems ødeleggelse, som skulle finne sted kort tid senere (Da 9: 24–27); de «sju tider», som Jesus kalte «nasjonenes fastsatte tider», og som i henhold til hans uttalelse fremdeles varte mens han var på jorden, og først skulle utløpe på et mye senere tidspunkt (Da 4: 25; Lu 21: 24); periodene på 1290, 1335 og 2300 dager, samt «én fastsatt tid, fastsatte tider og en halv». Alle disse tidsprofetiene har betydning for forståelsen av hvordan Gud handler med sitt folk. – Da 12: 7, 11, 12; 8: 14; se NASJONENES FASTSATTE TIDER; SYTTI UKER.

Daniel forteller også detaljert om verdensrikers oppkomst og fall fra det gamle Babylons tid og helt fram til den tid da Guds rike tilintetgjør dem for bestandig. Profetien henleder oppmerksomheten på Guds rike ved hans utnevnte Konge og dennes hellige medregenter som den regjering som skal bestå for evig, til velsignelse for alle som tjener Gud. – Da 2: 44; 7: 13, 14, 27.

Engelens inspirerte forklaring av profetien om dyrene som representerer verdensmakter (Da 7: 3–7, 17, 23; 8: 20, 21), er en stor hjelp til å forstå hva dyrene i Åpenbaringen symboliserer. – Åp 13: 1–18; se DYR, SYMBOLSKE.

Daniels beretning om hvordan hans tre venner ble utfridd fra ildovnen da de hadde nektet å bøye seg for Nebukadnesars store billedstøtte av gull (Da 3), viser at Jehovas tjeneres rett til å tjene sin Gud med udelt hengivenhet ble lovfestet i det området som var underlagt den første verdensmakten som hersket etter at «hedningenes tider» var begynt. Dette hjelper de kristne til å forstå at deres underordning under de høyere myndigheter, som er påbudt ifølge Romerne 13: 1, må være relativ, noe som også er i harmoni med apostlenes eksempel, slik det framgår av Apostlenes gjerninger 4: 19, 20 og 5: 29. Daniels beretning gir de kristne styrke til å bevare en nøytral holdning til verdens anliggender. Den viser at de kan bli utsatt for vanskeligheter på grunn av sin nøytralitet, men enten Gud utfrir dem eller tillater at de blir drept på grunn av sin ulastelighet, holder de fast ved at det bare er Jehova Gud de vil tilbe og tjene. – Da 3: 16–18.

[Ramme på side 371]

HOVEDPUNKTER I DANIEL

Profetier om jordiske regjeringers oppkomst og fall fra det gamle Babylons tid og fram til den tid da Guds rike tilintetgjør dem alle og overtar verdensherredømmet

Skrevet av Daniel, som var i Babylon fra 617 f.v.t. til etter at de jødiske landflyktige vendte tilbake til Jerusalem i 537 f.v.t.

Daniel og hans tre venner bevarer sin ulastelighet overfor Jehova mens de er i landflyktighet i Babylon

Mens de er under opplæring med tanke på tjeneste ved Nebukadnesars hoff, avholder de seg fra hans vin og fine mat; Gud gir dem kunnskap og innsikt (1: 1–21)

Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego nekter å delta i tilbedelsen av Nebukadnesars enorme billedstøtte; de forteller besluttsomt den vrede kongen at de ikke vil tilbe hans guder; han lar dem binde og kaste i den overopphetede ildovnen; en engel utfrir dem, og de er uskadde (3: 1–30)

Skinnsyke embetsmenn legger planer mot Daniel; han prøver ikke å skjule at han fortsetter å be til sin Gud trass i et dekret som forbyr dette; han blir kastet i løvegraven; en engel utfrir ham, og han er uskadd (6: 1–28)

Profetiske drømmer og syner peker fram til Guds rike ved hans Messias

En kolossal billedstøtte blir knust av en stein som er blitt brutt løs fra et fjell, men ikke med hender; billedstøtten representerer verdensmakter som etterfølger hverandre fra Babylons tid og fram til det tidspunkt da de alle til slutt blir knust og erstattet av Guds rike (2: 1–49)

Et kolossalt tre blir hogd ned og er bundet i sju tider; oppfylt første gang da kongen blir sinnssyk og lever som et dyr i sju år, inntil han erkjenner at Den Høyeste er Hersker i menneskenes rike og gir herredømmet til den han vil (4: 1–37)

En skrift kommer til syne på veggen da Belsasar bruker kar fra Jehovas tempel som drikkebegre og lovpriser avgudene sine; Daniel blir tilkalt, refser fryktløst kongen, tyder skriften og forteller ham at hans rike er blitt gitt til mederne og perserne (5: 1–31)

Verdensrikenes marsj blir symbolsk framstilt ved en løve, en bjørn, en leopard, et fryktelig dyr med ti horn, foruten et lite horn som skyter opp på det siste dyrets hode; deretter gir Den Gamle av Dager herredømmet over alle folkeslag til en som er lik en menneskesønn (7: 1–28)

En vær, en geitebukk og et lite horn representerer verdensmakter som skal etterfølge Babylon; det lille hornet trosser Fyrsten over himlenes hær; det blir så knust, uten menneskehånd (8: 1–27)

Sytti (års)uker; etter 7 + 62 uker skal Messias stå fram og deretter bli avskåret; (Abrahams)pakten skal stå ved makt utelukkende for jødene i én uke (9: 1–27)

Kamp mellom Nordens konge og Sydens konge; Mikael står fram som befrier; etterfølgende begivenheter (10: 1 til 12: 13)