I verden, men ikke en del av den

«Fordi dere ikke er en del av verden, . . . hater verden dere.» — JOHANNES 15: 19.

 1. Hvilket forhold har de kristne til verden, men hvordan betrakter verden dem?

DEN siste kvelden Jesus var sammen med disiplene, sa han til dem: «Dere [er] ikke . . . en del av verden.» Hva slags verden var det han snakket om? Han hadde jo en gang tidligere sagt: «Gud elsket verden så høyt at han gav sin enbårne Sønn, for at enhver som viser tro på ham, ikke skal bli tilintetgjort, men ha evig liv.» (Johannes 3: 16) Det var klart at disiplene var en del av den verden, for de var de første som viste tro på Jesus med utsikter til evig liv. Hvorfor sa da Jesus nå at disiplene var atskilt fra verden? Og hvorfor sa han også: «Fordi dere ikke er en del av verden, . . . derfor hater verden dere»? — Johannes 15: 19.

2, 3. a) Hvilken «verden» var det de kristne ikke skulle være en del av? b) Hva sier Bibelen om den «verden» som de kristne ikke er en del av?

² Svaret er at Bibelen bruker ordet «verden» (gresk: kọsmos) på forskjellige måter. Som det ble forklart i den forrige artikkelen, bruker Bibelen noen ganger dette ordet om menneskeheten i sin alminnelighet. Det er den verden Gud elsket og Jesus døde for. Men «i kristen bruk sikter ’verden’ også til noe som er fremmedgjort for Gud og fiendtlig innstilt til ham». (The Oxford History of Christianity) Hvordan kan det ha seg? Den katolske forfatteren Roland Minnerath har skrevet en bok om de kristne og verden (Les chrétiens et le monde) der han sier: «I nedsettende betydning blir verden følgelig betraktet som . . . det område der makter som er fiendtlig innstilt til Gud, utfører sin virksomhet, og som ved sin motstand mot Kristi seierrike styre utgjør et fiendtlig rike under Satans kontroll.» Denne «verden» er det store flertall av menneskeheten som er fremmedgjort for Gud. De sanne kristne er ingen del av denne verden, og den hater dem.

³ Det var denne verden Johannes hadde i tankene da han mot slutten av det første århundre skrev: «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden. Hvis noen elsker verden, er kjærligheten til Faderen ikke i ham; for alt i verden — kjødets begjær og øynenes begjær og den iøynefallende framvisning av de midler en har å leve av — er ikke av Faderen, men er av verden.» (1. Johannes 2: 15, 16) Han skrev også: «Vi vet at vi er av Gud, men hele verden ligger i den ondes makt.» (1. Johannes 5: 19) Jesus selv omtalte Satan som «denne verdens hersker». — Johannes 12: 31; 16: 11.

Verdensmaktenes framvekst

 4. Hvordan oppstod det verdensmakter?

⁴ Vår tids menneskeverden som er fremmedgjort for Gud, begynte å utvikle seg like etter vannflommen på Noahs tid, da mange av Noahs etterkommere sluttet å tilbe Jehova Gud. En som var framstående på dette tidlige tidspunktet, var Nimrod, en som bygde byer og var «en veldig jeger i opposisjon til Jehova». (1. Mosebok 10: 8—12) På den tiden var mye av denne verden organisert i små byriker, som fra tid til annen dannet forbund og kriget mot hverandre. (1. Mosebok 14: 1—9) Noen byriker fikk herredømme over andre og ble regionale makter. Noen regionale makter utviklet seg med tiden til store verdensmakter.

5, 6. a) Hvilke sju verdensmakter blir spesielt nevnt i Bibelens historiske beretning? b) Hvordan blir disse verdensmaktene symbolsk framstilt, og hvor skriver deres makt seg fra?

⁵ Verdensmaktenes herskere fulgte Nimrods eksempel og tilbad ikke Jehova. Det gjenspeilte seg i deres grusomme, voldelige framferd. I Bibelen blir disse verdensmaktene symbolsk framstilt som villdyr, og i århundrenes løp identifiserte Bibelen seks av de verdensmaktene som i særlig grad berørte Jehovas folk. Disse var Egypt, Assyria, Babylon, Medo-Persia, Hellas og Romerriket. Det ble forutsagt at det skulle oppstå en sjuende verdensmakt etter Romerriket. (Daniel 7: 3—7; 8: 3—7, 20, 21; Åpenbaringen 17: 9, 10) Det viste seg å være den angloamerikanske verdensmakt — det britiske imperium og dets forbundsfelle De forente stater. Med tiden fikk De forente stater større makt enn Storbritannia. Det britiske imperium begynte å utvikle seg etter at den siste rest av Romerriket omsider var forsvunnet.a

⁶ De sju verdensmaktene som stod fram i tur og orden, blir i Åpenbaringsboken symbolsk framstilt ved hodene på et sjuhodet villdyr som kommer opp fra havet, det vil si fra den rastløse menneskehet. (Jesaja 17: 12, 13; 57: 20, 21; Åpenbaringen 13: 1) Hvem er det som gir dette herskende dyret dets makt? Bibelen svarer: «Dragen gav dyret dets makt og dets trone og stor myndighet.» (Åpenbaringen 13: 2) Dragen er ingen annen enn Satan Djevelen. — Lukas 4: 5, 6; Åpenbaringen 12: 9.

Guds rikes kommende styre

 7. Hva setter de kristne sitt håp til, og hvordan virker dette inn på deres forhold til verdens styresmakter?

⁷ I nesten 2000 år har de kristne bedt: «La ditt rike komme. La din vilje skje, som i himmelen, så også på jorden.» (Matteus 6: 10) Jehovas vitner vet at det bare er Guds rike som kan innføre virkelig fred på jorden. Fordi de har studert Bibelens profetier nøye, er de overbevist om at denne bønnen snart vil bli besvart, og at Riket om kort tid skal overta styret over jorden. (Daniel 2: 44) Fordi de støtter dette riket, forholder de seg nøytrale til verdslige regjeringers anliggender.

 8. Hvordan ser verdens styresmakter på Guds rikes styre, slik det er forutsagt i Salme 2?

⁸ Noen nasjoner hevder at de retter seg etter religiøse prinsipper. Men i praksis ser de bort fra at Jehova er den universelle Overherre, og at han har satt Jesus på tronen som konge i himmelen med myndighet over jorden. (Daniel 4: 17; Åpenbaringen 11: 15) En profetisk salme sier: «Jordens konger stiller seg opp, og høye embetsmenn har samlet seg alle som én mot Jehova og mot hans salvede [Jesus], idet de sier: ’La oss rive deres bånd i stykker og kaste deres reip av oss!’» (Salme 2: 2, 3) Regjeringene godtar ingen guddommelige «bånd» eller «reip» som ville legge begrensninger på deres utøvelse av nasjonal suverenitet. Jehova sier derfor til Jesus, sin utnevnte konge: «Be meg, så jeg kan gi nasjoner som din arv og jordens ender som din eiendom. Du skal knuse dem med et jernsepter, som en pottemakers kar skal du slå dem i stykker.» (Salme 2: 8, 9) Men menneskeverdenen, som Jesus døde for, kommer ikke til å bli fullstendig ’knust’. — Johannes 3: 17.

Villdyrets «merke»

9, 10. a) Hva blir vi advart om i Åpenbaringen? b) Hva betyr det hvis man har på seg ’villdyrets merke’? c) Hvilke merker er det Guds tjenere godtar?

⁹ Den åpenbaringen som apostelen Johannes fikk, advarte om at den menneskeverden som er fremmedgjort for Gud, ville komme med flere og flere krav like før sitt endelikt. Den ville utsette «alle mennesker for tvang, de små og de store, og de rike og de fattige, og de frie og slavene, for at det [skulle] gis disse et merke på deres høyre hånd eller på deres panne, og for at ingen [skulle] kunne kjøpe eller selge, uten den som har merket». (Åpenbaringen 13: 16, 17) Hva betyr dette? Et merke på høyre hånd er et passende symbol på aktiv støtte. Hva med merket på pannen? En bibelhåndbok sier: «Dette er en høyst billedlig hentydning til den vane å merke soldater og slaver med en iøynefallende tatovering eller et iøynefallende brennemerke . . . ; eller, enda bedre, til den religiøse skikk å bære en guds navn som en amulett.» (The Expositor’s Greek Testament) Mange mennesker viser ved det de sier og gjør, at de i symbolsk forstand har på seg dette merket, som identifiserer dem som «slaver» eller «soldater» som hører «villdyret» til. (Åpenbaringen 13: 3, 4) Et annet bibelsk oppslagsverk sier om deres framtid: «Guds fiender tillater at dyrets [merke], det gåtefulle tallet som inneholder dets navn, blir stemplet på pannen og den ene hånden deres. Dette gir dem store muligheter for økonomisk og kommersiell framgang, men gjør at de kommer inn under Guds vrede og blir utelukket fra tusenårsriket, Åp. 13: 16; 14: 9; 20: 4.» — Theological Dictionary of the New Testament.

¹⁰ Det krever større og større mot og utholdenhet å stå imot presset til å få «merket» på seg. (Åpenbaringen 14: 9—12) Guds tjenere har imidlertid denne styrken, og derfor blir de ofte hatet og rakket ned på. (Johannes 15: 18—20; 17: 14, 15) Istedenfor å bære villdyrets merke gjør de som Jesaja sa, og skriver i symbolsk forstand på sin hånd: «Tilhører Jehova.» (Jesaja 44: 5) Og ettersom de «sukker og stønner» over de vederstyggeligheter som blir gjort av frafallen religion, får de et symbolsk merke på pannen som viser at de er verdige til å bli spart når Jehovas dommer blir fullbyrdet. — Esekiel 9: 1—7.

11. Hvem er det som gir menneskelige regjeringer tillatelse til å styre inntil Guds rike kommer for å overta styret over jorden?

¹¹ Gud tillater at menneskelige regjeringer får herske inntil Kristi himmelske rike fullstendig overtar styret over jorden. Det at Gud tolererer politiske stater på denne måten, blir kommentert av professor Oscar Cullmann, som skriver: «Den komplekse forestillingen om statens ’midlertidige’ karakter er grunnen til at de første kristnes holdning til staten ikke er enhetlig, men ser ut til å være selvmotsigende. Jeg understreker at den ser ut til å være det. Vi trenger bare å nevne Romerne 13: 1, ’Enhver skal underordne seg under de makter som . . . ’, og Åpenbaringen 13, hvor staten beskrives som dyret fra avgrunnen.» — The State in the New Testament.

«Villdyret» og «keiseren»

12. Hvilket likevektig syn har Jehovas vitner på menneskelige regjeringer?

¹² Det ville ikke være riktig å trekke den slutning at alle mennesker som har myndighet i forbindelse med styre og stell, er Satans redskaper. Mange har vist seg å være mennesker som følger rette prinsipper, for eksempel prokonsulen Sergius Paulus, som Bibelen omtaler som «en intelligent mann». (Apostlenes gjerninger 13: 7) Noen herskere har modig forsvart minoriteters rettigheter; de har latt seg lede av sin gudgitte samvittighet, selv om de ikke har kjent Jehova og hans hensikter. (Romerne 2: 14, 15) Husk at Bibelen bruker ordet «verden» på to vidt forskjellige måter: om menneskeverdenen, som Gud elsker og også vi bør elske, og om den verden av mennesker som er fremmedgjort for Jehova og har Satan til gud, og som vi ikke må være en del av. (Johannes 1: 9, 10; 17: 14; 2. Korinter 4: 4; Jakob 4: 4) Jehovas tjenere har følgelig en likevektig holdning til menneskers styre. Vi forholder oss nøytrale i politiske spørsmål, ettersom vi tjener som ambassadører eller envoyeer for Guds rike og har innviet vårt liv til Gud. (2. Korinter 5: 20) På den annen side underordner vi oss samvittighetsfullt under dem som har myndighet.

13. a) Hvordan ser Jehova på menneskelige regjeringer? b) Hvor langt går de kristne når det gjelder å underordne seg under menneskelige regjeringer?

¹³ Denne likevektige holdningen gjenspeiler det syn Jehova Gud selv har. Når verdensmakter, eller også små stater, misbruker sin myndighet, undertrykker befolkningen eller forfølger dem som tilber Gud, fortjener de så avgjort den profetiske beskrivelsen av dem: grusomme villdyr. (Daniel 7: 19—21; Åpenbaringen 11: 7) Men når nasjonale styresmakter tjener Guds hensikt ved å opprettholde lov og orden i rettferdighet, betrakter han dem som sine «offentlige tjenere». (Romerne 13: 6) Jehova forventer at hans folk respekterer menneskelige regjeringer og underordner seg under dem, men denne underordningen er ikke uten grenser. Når mennesker forlanger noe av Guds tjenere som Guds lov forbyr, eller når de forbyr noe som Gud krever at hans tjenere skal gjøre, følger Guds tjenere apostlenes eksempel. Apostlene sa: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» — Apostlenes gjerninger 5: 29.

14. Hvordan blir spørsmålet om kristen underordning under menneskelige regjeringer forklart av Jesus? av Paulus?

¹⁴ Jesus sa at hans etterfølgere kom til å ha forpliktelser både overfor styresmaktene og overfor Gud, da han sa: «Betal da tilbake til keiseren de ting som keiserens er, men til Gud de ting som Guds er.» (Matteus 22: 21) Apostelen Paulus skrev under inspirasjon: «Hver sjel skal underordne seg under de høyere myndigheter . . . Men hvis du gjør det som er ondt, da frykt: for det er ikke uten hensikt at den bærer sverdet; den er nemlig Guds tjener, en hevner som lar vrede ramme den som praktiserer det som er ondt. Dere har derfor tvingende grunn til å underordne dere, ikke bare på grunn av denne vreden, men også på grunn av deres samvittighet. Det er jo også derfor dere betaler skatter.» (Romerne 13: 1, 4—6) Fra det første århundre og fram til i dag har de kristne måttet vurdere krav som staten har kommet med. De har måttet vurdere om de ved å rette seg etter kravene ville gå på akkord med sin tilbedelse, eller om slike krav var berettiget og derfor burde innfris på en samvittighetsfull måte.

Samvittighetsfulle borgere

15. Hvordan fortsetter Jehovas vitner samvittighetsfullt å betale tilbake til «keiseren» det de skylder?

¹⁵ De politiske «høyere myndigheter» er Guds «tjener» når de oppfyller den rolle som Gud godkjenner, som innbefatter myndighet til «å straffe ugjerningsmenn, men rose dem som gjør det gode». (1. Peter 2: 13, 14) Jehovas tjenere betaler samvittighetsfullt tilbake til «keiseren» det som han har rett til å forlange i form av skatter og avgifter, og de går så langt som deres godt oppøvde samvittighet tillater dem å gå, når det gjelder å «adlyde regjeringer og myndigheter som herskere, [og] å være rede til enhver god gjerning». (Titus 3: 1) ’Gode gjerninger’ innbefatter det å hjelpe andre, for eksempel når det inntreffer en katastrofe. Mange har uttalt seg om den godhet Jehovas vitner har vist sine medmennesker i disse situasjonene. — Galaterne 6: 10.

16. Hva slags gode gjerninger gjør Jehovas vitner for styresmaktene og sine medmennesker?

¹⁶ Jehovas vitner har kjærlighet til sine medmennesker og føler at den beste gjerning de kan gjøre for dem, er å hjelpe dem til å få nøyaktig kunnskap om Guds hensikt ved å lære dem at Gud skal innføre «nye himler og en ny jord», der «rettferdighet [skal] bo». (2. Peter 3: 13) Ved at de lever etter Bibelens høye moralprinsipper og lærer andre om dem, er de et aktivum for samfunnet, for på den måten redder de mange fra å komme på kant med loven. Jehovas tjenere er lovlydige og respektfulle overfor regjeringsmedlemmer, offentlige tjenestemenn, dommere og lokale myndighetspersoner, idet de gir ære til dem «som gjør krav på ære». (Romerne 13: 7) Jehovas vitner som er foreldre, samarbeider villig med sine barns skolelærere og hjelper barna med å ta skolearbeidet alvorlig, slik at barna senere vil kunne forsørge seg selv og ikke kommer til å ligge samfunnet til byrde. (1. Tessaloniker 4: 11, 12) Jehovas vitner er sterkt imot rasefordommer og klasseforskjeller i sine menigheter, og de legger stor vekt på et godt familiesamhold. (Apostlenes gjerninger 10: 34, 35; Kolosserne 3: 18—21) Derved viser de ved sine gjerninger at beskyldningene om at de ødelegger familier eller ikke er nyttige samfunnsborgere, er falske. Apostelen Peters ord viser seg å være sanne: «Dette er Guds vilje, at dere ved å gjøre det gode kan få ufornuftige menneskers uforstandige snakk til å forstumme.» — 1. Peter 2: 15.

17. Hvordan kan de kristne fortsette å «vandre i visdom overfor dem som er utenfor»?

¹⁷ Selv om Kristi sanne etterfølgere ’ikke er en del av verden’, befinner de seg altså i den verden som det menneskelige samfunn utgjør, og må fortsette å «vandre i visdom overfor dem som er utenfor». (Johannes 17: 16; Kolosserne 4: 5) Så lenge Jehova tillater at de høyere myndigheter fungerer som hans tjener, vil vi vise dem tilbørlig respekt. (Romerne 13: 1—4) Mens vi forholder oss nøytrale i politiske spørsmål, frambærer vi bønner «angående konger og alle som er i høye stillinger», særlig når disse skal treffe avgjørelser som kan få betydning for religionsfriheten. Vi vil fortsette å gjøre dette «for at vi skal kunne fortsette å føre et stille og rolig liv med fullstendig gudhengivenhet og alvor», slik at «alle slags mennesker skal bli frelst». — 1. Timoteus 2: 1—4.

[Fotnote]

Repetisjonsspørsmål

◻ Hvilken «verden» er de kristne en del av, men hvilken «verden» kan de ikke være en del av?

◻ Hva er det at en person har ’villdyrets merke’ på hånden eller på pannen, et bilde på, og hvilke merker har Jehovas trofaste tjenere?

◻ Hvilket likevektig syn har de sanne kristne på menneskelige regjeringer?

◻ På hvilke måter virker Jehovas vitner til beste for det menneskelige samfunn?

[Bilder på side 16]

Bibelen omtaler menneskelige regjeringer både som Guds tjener og som et villdyr

[Bilde på side 17]

Fordi Jehovas vitner viser andre kjærlig omtanke, er de et aktivum i lokalsamfunnet