’Mot den kunnskap som falskelig kalles så’

HVOR viktig er sannheten for deg? Bekymrer det deg at sannheten om himmelens og jordens Skaper er blitt forvrengt og tilslørt av falsk lære? Dette var til stor bekymring for Irenaeus, som bekjente seg til kristendommen i det andre århundre av vår tidsregning. Han gikk inn for å avsløre de farlige uvederheftighetene i gnostisismen, som preget en av retningene innen frafallen kristendom. Apostelen Paulus hadde på et tidligere tidspunkt formant Timoteus til å vende seg bort fra «den kunnskap som falskelig kalles så». — 1. Timoteus 6: 20, 21, EN.

Irenaeus tok frimodig til orde mot falsk lære. Tenk for eksempel på hva han sa i innledningen til sitt store litterære verk, «Gjendrivelse og omstyrtelse av den kunnskap som falskelig kalles så». Han skrev: «Visse menn forkaster sannheten og innfører blant oss falske historier og unyttige ættetavler, som mer fører til stridigheter, som apostelen sa [1. Timoteus 1: 3, 4, EN], enn til den Guds gjerning å bygge opp i troen. Ved sin listig oppbygde retorikk villeder disse de uerfarnes sinn og tar dem til fange, idet de forvrenger Herrens ytringer og er onde fortolkere av det som var vel talt.»

Gnostikerne (betegnelsen kommer fra det greske ordet gnoʹsis, som betyr «kunnskap») hevdet at de hadde fått overlegen kunnskap ved hemmelig åpenbaring, og de påstod hovmodig at de var «korrektiver til apostlene». Gnostikerne knyttet sammen filosofi, spekulasjoner og hedensk mystisisme med frafallen kristendom. Irenaeus ville ikke være med på noe av dette. Tvert imot, han gikk i gang med en livsvarig kamp mot vranglære. Han var utvilsomt også helt på det rene med nødvendigheten av å rette seg etter apostelen Paulus’ advarsel: «Pass på at ingen får fanget dere med visdomslære [filosofi, NW] og tomt bedrag som hviler på menneskers tradisjoner og stammer fra grunnkreftene i verden, ikke fra Kristus.» — Kolosserne 2: 8; 1. Timoteus 4: 7.

Hans liv og virksomhet i yngre år

Man vet lite om Irenaeus’ liv og personlige forhold i yngre år. Det antas at han ble født i Lilleasia mellom år 120 og år 140 e.Kr., i eller i nærheten av byen Smyrna. Irenaeus bekrefter selv at han tidlig i ungdomstiden ble kjent med Polykarpos, en tilsynsmann i menigheten i Smyrna.

Mens Irenaeus ble opplært under tilsyn av Polykarpos, sluttet han tydeligvis vennskap med Florinus. Polykarpos var et levende forbindelsesledd til apostlene. Han henviste flittig til skriftene og anbefalte sterkt at man skulle holde seg til Jesu Kristi og hans apostlers lære. Men til tross for denne gode bibelske opplæring gled Florinus senere over til den lære som ble forfektet av Valentinus, den mest framstående leder i den gnostiske bevegelse.

Irenaeus ønsket at hans venn og tidligere medarbeider Florinus skulle komme tilbake til den sunne bibelske lære og bli reddet fra valentinismen. Dette fikk Irenaeus til å skrive et brev til Florinus. I dette brevet sier han: «Disse lærdommene, Florinus, . . . er ikke i samsvar med sunn forståelse; disse lærdommene stemmer ikke overens med kirkens, og de som holder seg til dem, blir trukket inn i den største ugudelighet; disse lærdommene ble ikke overlevert Eder av de presbytere som var før oss, og som hadde kjent apostlene personlig.»

Irenaeus forsøkte å minne Florinus om den gode opplæring de hadde fått ved den ærverdige Polykarpos’ føtter. Han skrev videre: «Jeg husker den tids begivenheter . . . så jeg til og med kan si på hvilken plass den velsignede Polykarpos pleide å sitte og forelese . . . [Jeg husker] også hans henvisninger til sin fortrolige omgang med Johannes og med resten av dem som hadde sett Herren; og at han pleide å gjenfortelle deres ord.»

Florinus ble minnet om at Polykarpos lærte videre det han hadde mottatt «fra øyenvitnene til livets Ord, [og at han hadde] fortalt alt i overensstemmelse med skriftene. Disse ting hørte jeg så fordi det ble meg forunt ved Guds barmhjertighet, og jeg noterte meg dem, ikke på papir, men i mitt hjerte, og ved Guds nåde gjenkaller jeg stadig disse ting nøyaktig i mitt sinn. Og jeg kan vitne for Guds åsyn [angående valentinismen] at hvis den velsignede og apostoliske presbyter [Polykarpos] hadde hørt slikt, ville han ha ropt ut og holdt seg for ørene . . . Han ville ha flyktet fra det sted hvor han i sittende eller stående stilling hadde hørt slike ord».

Det finnes ikke noe historisk vitnesbyrd som viser om Florinus i det hele tatt reagerte på Irenaeus’ rørende og kraftfulle brev. Men Irenaeus’ ord vitner om hans oppriktige bekymring for en kjær venn som hadde forlatt sannhetens vei og gitt etter for frafallet. — Jevnfør 2. Tessaloniker 2: 3, 7—12.

Man vet ikke når Irenaeus slo seg ned i Gallia (Frankrike), men i år 177 e.Kr. tjente han som tilsynsmann i menigheten i Lyon. Det fortelles at hans tjeneste på dette stedet bar rikelig med frukt. Ifølge historikeren Gregor fra Tours oppnådde Irenaeus i løpet av kort tid å omvende hele Lyon til kristendommen. Dette er utvilsomt en overdrivelse.

Mot vranglære

Irenaeus’ hovedverk, «Gjendrivelse og omstyrtelse av den kunnskap som falskelig kalles så», ble vanligvis omtalt under betegnelsen «Mot vrange lærdommer». Det er inndelt i fem bind. De to første inneholder en kritisk gjennomgåelse av de trosoppfatninger som gjorde seg gjeldende i forskjellige kjetterske sekter, spesielt den valentinske vranglære. I de øvrige tre bindene søker Irenaeus å framsette «argumenter fra skriftene».

I innledningen til sin tredje bok «Mot vrange lærdommer» skriver Irenaeus: «Husk derfor hva jeg har sagt i de to foregående bøker, og når du føyer dette til dem, vil du fra meg ha fått et fullstendig svar til imøtegåelse av alle vrange lærdommer, og du vil være i stand til å motstå dem trofast og frimodig til forsvar for den eneste sanne og livgivende tro, som kirken har mottatt fra apostlene og gir videre til sine barn. For han som er alles Herre, gav sine apostler evangeliets makt, og av dem har vi også lært sannheten, det vil si læren om Guds Sønn — som Herren sa til dem: ’Den som hører dere, hører meg, og den som forakter dere, forakter meg og ham som sendte meg.’»

Irenaeus bekjente at han ikke var flink til å skrive, men han var fast besluttet på å avsløre alle sider ved gnostisismens «onde lærdommer». Han siterer og kommenterer mange skriftsteder og argumenterer på en mesterlig måte mot de «falske lærere» i de «ødeleggende sekter». (2. Peter 2: 1—3, NW) Det later til at Irenaeus hadde vanskeligheter med å redigere sitt verk og gi det en tilfredsstillende form. Hvorfor? Fordi han hadde samlet stoff i enorme mengder.

Irenaeus’ redegjørelse ble tydeligvis frembrakt med stort besvær og etter omfattende studier. Hans fyldige argumentasjon inneholder en stor mengde opplysninger om gnostisismens opprinnelse og særtrekk. Irenaeus’ skrifter er også en uvurderlig kilde til opplysninger om iallfall noen av de bibelske oppfatninger som fremdeles ble akseptert av dem som bekjente at de fulgte Guds Ord ved slutten av det andre århundre etter Kristus.

Irenaeus bekrefter gang på gang sin tro på «én Gud, den allmektige Far, som gjorde himmelen, og jorden, og havene, og alt som er i dem, og på én Kristus Jesus, Guds sønn, som ble gjort til kjød for vår frelses skyld». Disse kjensgjerningene benektet gnostikerne.

Irenaeus skrev følgende om gnostikernes doketisme (den lære at Kristus ikke kom i menneskelig skikkelse): «Kristus måtte være et menneske, i likhet med oss, hvis han skulle gjenløse oss fra forderv og gjøre oss fullkomne. Synd og død kom inn i verden ved et menneske og kunne derfor bare bli visket ut på en lovgyldig måte og til vår fordel ved et menneske — selvfølgelig ikke ved en som bare var en etterkommer av Adam, og som derfor selv hadde behov for en gjenløsning, men ved en annen Adam, en som var avlet på en overnaturlig måte, en ny stamfar til vår slekt.» (1. Korinter 15: 45) Gnostikerne var derimot dualister. De trodde at det som er åndelig, er godt, men at alt materielt og kjødelig er ondt. Derfor forkastet de mennesket Jesus Kristus.

Ut fra den tanke at alt kjødelig er ondt, så gnostikerne også med uvilje på ekteskap og forplantning og hevdet at dette kommer fra Satan. De hevdet til og med at slangen i Eden hadde guddommelig visdom! Denne oppfatningen førte til at de gikk til ytterligheter i sin livsførsel og enten søkte askese eller overdrevne kjødelige nytelser. De hevdet at det bare var mulig å oppnå frelse gjennom gnostisk mystisisme eller kunnskap om seg selv, og hadde derfor ikke rom for Guds Ords sannhet.

I motsetning til dem viser Irenaeus i sine argumenter at han også trodde på tusenårsriket og hadde en viss forståelse av utsiktene til et framtidig liv i fred på jorden. Han forsøkte å forene sin tids voksende fraksjoner ved å gjøre utstrakt bruk av Guds mektige Ord. Og han er godt kjent for sin klare tankegang, sin skarpe oppfattelse og sunne dømmekraft.

Noen mener at Irenaeus (som døde omkring år 200 e.Kr.) satt inne med den kristne tros sanne lære, men vi må huske at han levde i en tid da store forandringer og det forutsagte frafallet fant sted. Det forekommer at hans argumenter er noe uklare, og noen er selvmotsigende. Men vi har likevel stor verdsettelse av vitnesbyrd fra mennesker som frimodig forsvarte Guds inspirerte, skrevne Ord og satte det høyere enn menneskers tradisjoner.