De kristne — urokkelige, men fleksible
DET majestetiske eiketreet er selve bildet på styrke. Når det blåser sterkt, har eiketreet vanligvis ikke vanskelig for å stå seg mot vinden. Mens en hardfør eik overlever de fleste stormer på grunn av sin styrke og sin urokkelighet eller fasthet, overlever også det tynne gresstrået, men av en helt annen grunn. Hva er hemmeligheten? Det er fleksibelt. Det bøyer seg, men knekker ikke i hard vind.
Å være fleksibel eller å være urokkelig — hva er viktigst? En kristen trenger faktisk å være begge deler. Men også noen blant Guds folk kan mangle likevekt mellom det å være urokkelig og det å være fleksibel. De har høye prinsipper, men kan ha en tendens til å være sta og ubøyelige. Andre er som «et siv som svaier i vinden». (Matteus 11: 7) De gir etter for denne onde verdens press og påvirkning. Eller de er så tolerant at de blir normløse.
Som Salomo sa: «Alt har sin faste tid.» (Forkynneren 3: 1) Når er det så tid til å være urokkelig, og når er det tid til å være fleksibel?
Når en bør være urokkelig
En gang fikk kong Saul i Israel denne uttrykkelige befalingen: «Dra nå ut og slå amalekittene [en fiendtlig nasjon]. Bannlys alt som hører dem til, og vis ingen barmhjertighet. Drep menn og kvinner, småbarn og spedbarn, okser og sauer, kameler og esler!» (1. Samuelsbok 15: 3) Amalekittene hadde satt seg opp mot både Gud og hans folk, og de fortjente derfor å bli utryddet. (5. Mosebok 25: 17—19) «Men Saul og hans menn sparte Agag [amalekittkongen] og det beste av småfeet og storfeet . . . og ville ikke bannlyse det.» Jehova godtok ikke at Saul tøyde reglene. Profeten Samuel sa: «Lydighet er bedre enn slaktoffer.» — 1. Samuelsbok 15: 9—22.
Det er tydelig hva dette lærer oss: Vi kan ikke være fleksible når det gjelder det å vise lydighet overfor Gud. Apostelen Johannes sa: «Å elske Gud er å holde hans bud. Og hans bud er ikke tunge.» (1. Johannes 5: 3) Det Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego opplevde, illustrerer nettopp hvor langt Guds tjenere må være villige til å gå for å vise en slik lydighet. De nektet å tilbe den billedstøtten som babylonerkongen Nebukadnesar hadde reist. Hvorfor? Fordi Guds lov klart fordømte avgudsdyrkelse. (2. Mosebok 20: 4—6) De tenkte ikke som så at omstendighetene gav dem rett til å tøye Guds bud. De var ubøyelige og valgte heller døden framfor å være ulydige. — Daniel 3: 16—18.
De fleste kristne har ikke noe særlig problem med å underordne seg under Bibelens klart definerte lover. Men det blir sagt til de kristne: «Vær lydige mot deres ledere.» (Hebreerne 13: 17) De eldste i menigheten fastsetter for eksempel bestemte tider til frammøter til felttjeneste. Eller de bestemmer at utstyret i Rikets sal skal brukes på en bestemt måte. Det er sant at det ikke er noen skriftsteder som forteller hvordan en termostat skal justeres, eller hvem som skal justere den. Men når de eldste treffer slike avgjørelser, gjør vi da ikke vel i å samarbeide?
En ektemann treffer også forskjellige avgjørelser for sin familie. En kristen hustru er kanskje ikke alltid enig i hans avgjørelse i en bestemt sak, men hun vil bestrebe seg på å adlyde «sin ektemanns lov». (Romerne 7: 2, NW) Man kan ikke unnlate å være lydig mot eldste, ektemenn, foreldre og arbeidsgivere under påskudd av at man skal være fleksibel. — Kolosserne 3: 18—24.
Når en bør være fleksibel
Ikke desto mindre er det også en tid da en bør være fleksibel. Apostelen Paulus viste dette da han sa: «La deres rimelighet bli kjent for alle mennesker.» (Filipperne 4: 5, NW) Det greske ordet Paulus brukte her, betyr «ikke å insistere på lovens bokstav; det uttrykker den hensynsfullhet som ser ’menneskelig og rimelig på sakens fakta’». (W. E. Vine, An Expository Dictionary of New Testament Words) Å være rimelig er ofte et spørsmål om å være villig til å tilpasse seg, å lempe seg etter forholdene.
En misjonær som tjener i et fremmed land, forstår snart at de lokale skikker er annerledes der enn i det landet han kommer fra. Men hvor effektiv vil hans tjeneste bli hvis han ser ned på innbyggernes skikker og nekter å tilpasse seg? Han er derfor forstandig og innretter seg etter de gagnlige skikkene i det nye landet som har en annen kultur. — 1. Korinter 9: 19—23.
Det er interessant å merke seg at Paulus oppfordret de kristne i Filippi til å være rimelige like etter at han hadde omtalt to kvinner i menigheten som hadde personlige uoverensstemmelser. (Filipperne 4: 2—5) Selv om Paulus ikke sier noe om hva disse kvinnene var uenige om, er det ofte mangel på rimelighet som er årsaken til et spent forhold. Ingen trives sammen med en som er kritisk eller altfor krevende. Salomo advarer: «Vær ikke altfor rettferdig, og vis deg ikke for klok! Hvorfor vil du ødelegge deg?» — Forkynneren 7: 16.
De kristne må bære over med hverandres ufullkommenheter. Hvor godt er det ikke når vi forsøker å se saken fra den andres synspunkt! Noen kristne i det gamle Korint var dessverre så opptatt av sine personlige «rettigheter» at de til og med la saker de hadde med sine medtroende, fram for domstolene. Ved å lufte sine problemer for ikke-troende brakte de ikke bare skam over menigheten, men de gjorde også kløften større mellom dem selv og deres medtroende. — 1. Korinter 6: 1—6.
Paulus oppfordret derfor de kristne i Korint som var blitt støtt over et eller annet, til å være ettergivende. Han sa: «Allerede det at dere har rettssaker mot hverandre, er et nederlag for dere. Hvorfor lider dere ikke heller urett? Hvorfor ikke heller lide et tap?» (1. Korinter 6: 7) En kristen ser det som en vinning å bevare et godt forhold til sine åndelige brødre og søstre.
Det er særlig på sin plass at de som utøver myndighet, er rimelige. Foreldre kan for eksempel ha fastsatt et bestemt tidspunkt da barna deres må være hjemme om kvelden. Men sett at et av barna ber om at det må bli gjort et unntak fra regelen ved en anledning. Ville det ikke da være rimelig å ta hensyn til de spesielle omstendighetene som er inne i bildet? Og hva med kristne eldste? Er ikke det å være rimelig en av deres kvalifikasjoner? (1. Timoteus 3: 3, NW) Jo, men når og hvordan bør de vise rimelighet?
De eldste — urokkelige, men fleksible
Apostelen Peter stilte en gang opp «rimelige» menn som en kontrast til slike «som er vanskelige å gjøre til lags». (1. Peter 2: 18, NW) En eldste kommer kanskje med noen forslag for å hjelpe en bror til å forbedre sine taleregenskaper. Men hva kan skje hvis den eldste anvender en svært streng norm og unnlater å ta i betraktning brorens utdannelse, evner og omstendigheter? Det kan være at broren tar veiledningen ille opp, eller at han blir svært motløs og trekker den slutning at de eldste er for «vanskelige å gjøre til lags».
De eldste må også være fleksible når det gjelder å fastsette forskjellige regler i menigheten. De må aldri la reglene ’sette Guds ord ut av kraft’ ved å legge større vekt på slike regler enn på de fullkomne prinsippene i Jehovas Ord. — Matteus 15: 6; 23: 23.
Det er riktig av de eldste å være fleksible så lenge de ved sin fleksible holdning ikke krenker Bibelens prinsipper. Det kan være at de legger merke til at det i forbindelse med store stevner blir lagt vekt på at ingen holder av sitteplasser unødig. Men er det nødvendig å følge en slik regel i en liten menighet hvor det er mer enn nok av sitteplasser? Eller det kan være at de eldste mener at det er passende med en bestemt form for påkledning — slik som jakke og slips for brødrene — når de deltar i forkynnelsen fra hus til hus. Dette var tilfellet i en menighet i et land i Sør-Amerika. En eldste der fikk imidlertid vite at en ung mann nølte med å ta del i forkynnelsen av det gode budskap fra hus til hus. Hva var grunnen? Han hadde ikke råd til å kjøpe en jakke og et slips. Den eldste mente at det var på sin plass å være fleksibel, og oppmuntret derfor den unge mannen til å begynne å ta del i forkynnelsen.
Det er også nødvendig å være fleksibel når man behandler saker i menigheten. Den overtredelsen som er blitt begått, kan kanskje gjøre det berettiget å utstøte overtrederen, men hva hvis vedkommende angrer? Jehova foregikk med det rette eksempel ved den måten han handlet med folket i Ninive på. Gud hadde sagt til Jona: «Om førti dager skal Ninive legges i grus!» Men da folket viste anger, insisterte ikke Jehova på å gjennomføre den ødeleggelsen han hadde varslet. Han erkjente at forholdene hadde forandret seg. (Jona 3: 4, 10) De eldste bør på lignende måte glede seg over å kunne være «rik på tilgivelse» når overtrederen viser oppriktig anger. — Jesaja 55: 7.
Det er ikke lett å bevare likevekten mellom det å være urokkelig og det å være fleksibel. Ufullkomne mennesker har en naturlig tilbøyelighet til å gå til ytterligheter. Men kristne som bestreber seg på å være urokkelige, men likevel fleksible, vil bli rikt belønnet. Fordi de forsøker å være fleksible, vil de kunne glede seg over å ha et godt forhold til andre, og de vil unngå mange følelsesmessige påkjenninger. Utnevnte eldste som er urokkelige og standhaftige og gjør gode gjerninger, idet de bevarer sin ulastelighet, foregår med et godt eksempel som vinner hele menighetens tillit og får brødrene til å samarbeide, slik at alle kan gå framover i håp om å oppnå evig liv. — Jesaja 32: 2; 1. Korinter 15: 58.