Hva Bibelen sier

Forent i troen — hvorfor det er viktig i ekteskapet

EN FAMILIE setter seg til bords for å spise kvelds. Mens faren i familien ber en bønn høyt, ber moren inni seg til en annen gud. I en annen familie tar hustruen del i gudstjenesten i en kirke, men hennes mann går til en synagoge. Det finnes familier hvor den ene av foreldrene lærer barna om julenissen, mens den andre forteller dem om hanukka.

Ifølge nyere undersøkelser er slike situasjoner blitt vanlige, siden flere gifter seg utenfor sitt eget trossamfunn. En undersøkelse viser at i USA gifter nå 21 prosent av katolikkene seg utenfor sin egen trosretning; blant mormonene er tallet 30 prosent; blant muslimene er det 40 prosent; blant jødene er det over 50 prosent. Med tanke på århundrer med religiøst hat er det enkelte som betrakter ekteskap mellom personer fra forskjellige trosretninger som en seier over intoleranse. En avisspaltist skrev: «Nesten alle slags blandingsekteskap bør ønskes velkommen.» Er dette et bibelsk syn?

Det bør nevnes at Bibelen ikke støtter rasemessige eller etniske fordommer. Guds Ord fremmer enhet mellom forskjellige raser. Apostelen Peter var klar i sin tale angående dette da han sa: «Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke er partisk, men i enhver nasjon er den som frykter ham og øver rettferdighet, antagelig for ham.» (Apostlenes gjerninger 10: 34, 35) Bibelen lærer ikke desto mindre at sanne tilbedere av Jehova bør gifte seg ’bare i Herren’. (1. Korinter 7: 39) Hvorfor?

Formålet med ekteskapet

Gud hadde til hensikt at ekteskapet skulle være et spesielt nært bånd. (1. Mosebok 2: 24) Da Gud innstiftet ekteskapsordningen, mente han at det skulle være mer enn et vennskap. Da Jehova gav det første menneskepar i oppdrag å sette barn til verden og ta seg av sitt jordiske hjem, viste han at de skulle samarbeide nært om å fullføre hans vilje. (1. Mosebok 1: 28) Ved å samarbeide om å tjene Gud på denne måten ville mannen og kvinnen ikke bare kunne glede seg over et vennskap, men også et nært og varig partnerskap. — Jevnfør Malaki 2: 14.

Jesus siktet til et slikt partnerskap da han sa de velkjente ordene: «Så er de da ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har forent i samme åk, skal ikke noe menneske skille.» (Matteus 19: 6) Jesus brukte et billedspråk ved å sammenligne ekteskapet med et åk som holder to trekkdyr sammen når de i fellesskap skal dra eller flytte et lass. Forestill deg den påkjenningen det ville ha vært for disse to dyrene som var spent sammen, om de trakk i hver sin retning! På lignende måte oppdager kanskje de som gifter seg utenfor den sanne tro, at de må anstrenge seg hardt for å leve i samsvar med bibelske prinsipper mens ektefellen motsetter seg det. Bibelen sier treffende: «Bli ikke spent i ulikt åk med ikke-troende.» — 2. Korinter 6: 14.

Et bedre ekteskap

Det å være forent i den sanne tilbedelse kan styrke et ekteskap betraktelig. En forfatter sa: «Det å utøve sin religion sammen er et av de viktigste kjennetegnene på sunne og lykkelige familier.» Forkynneren 4: 9, 10 sier: «To er bedre enn én, ettersom de har god lønn for sitt harde arbeid. For hvis en av dem skulle falle, kan den andre reise sin partner opp.»

Når et kristent ektepar lar livet dreie seg om sin tilbedelse, vil de ikke bare være forent i fysisk forstand, men også i åndelig forstand. Når de ber sammen, studerer Guds Ord sammen, kommer sammen med medkristne og forteller andre om sin tro, knytter de et åndelig bånd som i høy grad bidrar til et nærere forhold i ekteskapet. En kristen kvinne sa: «Den sanne tilbedelse er en levemåte. Jeg kan ikke tenke meg å velge en ektefelle som ikke bygger livet sitt på de samme verdinormer som jeg.» — Jevnfør Markus 3: 35.

De som gifter seg «i Herren», kan forvente at deres ektefelle etterligner Jesu livsførsel. Kristne ektemenn skal behandle sin hustru slik som Jesus kjærlig behandlet menigheten. Kristne hustruer skal behandle sin ektemann med respekt. (1. Korinter 11: 3; Efeserne 5: 25, 29, 33) De kristne gjør ikke dette bare for å behage sin ektefelle, men for å behage Gud, som holder ektefeller ansvarlige for den måten de behandler hverandre på. — Malaki 2: 13, 14; 1. Peter 3: 1—7.

Det at kristne ektepar holder fast ved et felles sett trosoppfatninger, hjelper dem til å løse uoverensstemmelser på en fredelig måte. Bibelen råder de kristne til å fortsette å fokusere på og ha ’personlig interesse for ikke bare sine egne saker, men også de andres saker’. (Filipperne 2: 4) Ektefeller som er forent i troen, er ikke først og fremst opptatt av hva de selv foretrekker, men ser hen til Guds Ord som en felles autoritet for å løse enhver uoverensstemmelse. (2. Timoteus 3: 16, 17) På denne måten følger de Bibelens råd til de kristne om å ha «det samme sinn». — 1. Korinter 1: 10; 2. Korinter 13: 11; Filipperne 4: 2.

Tiltrekning og felles verdinormer

Det skal innrømmes at det skal mer til i et forhold enn å ha samme religion. Gjensidig tiltrekning er også en faktor. (Høysangen 3: 5; 4: 7, 9; 5: 10) Men for at et ekteskap skal vare, er det å ha felles verdinormer avgjørende. Ifølge boken Are You the One for Me? ’har par som har omtrent de samme verdinormene, en mye større mulighet til å oppnå et lykkelig, harmonisk og varig forhold’.

Dessverre er det slik at det kanskje ikke er før etter bryllupet at personer som er tiltrukket av hverandre, griper fatt i alvorlige uoverensstemmelser. For å ta en sammenligning kan du forestille deg at du kjøper et hus hovedsakelig på grunn av hvordan det ser ut. Men etter at du har flyttet inn, oppdager du at grunnmuren er ustabil. Med en skrøpelig grunnmur blir alle de fine detaljene ved huset verdiløse. På samme måte kan en bli tiltrukket av en person med en annen tro. Det virker kanskje som en passer sammen med vedkommende — men etter bryllupet kan det vise seg å være en alvorlig feil ved forholdet.

Tenk over noen vanskelige spørsmål som kan dukke opp senere i et ekteskap mellom personer med forskjellig religion: Hvor kommer familien til å utøve sin gudsdyrkelse? Hva slags religiøs opplæring skal barna få? Hvilket trossamfunn kommer familien til å støtte økonomisk? Kommer den ene ektefellen til å insistere på å ta del i visse religiøse skikker og helligdager som den andre ektefellen betrakter som hedenske? (Jesaja 52: 11) Ethvert ekteskap krever at begge til en viss grad jenker seg; men det å gå på akkord med bibelske prinsipper — selv om det er for å bevare et ekteskap — er uakseptabelt for Gud. — Jevnfør 5. Mosebok 7: 3, 4; Nehemja 13: 26, 27.

For å bevare freden i ekteskapet utøver noen ektepar i religiøst splittede hjem sin tro hver for seg. Men det at ektefeller utøver sin gudsdyrkelse hver for seg, fører dessverre til et åndelig tomrom i ekteskapet. En kristen kvinne som var gift med en mann som ikke delte hennes tro, fortalte: «Selv om vi var gift i 40 år, kjente i virkeligheten ikke min mann meg.» I et ekteskap hvor begge ektefellene tilber «med ånd og sannhet», vil på den annen side Gud stå sentralt. Som Bibelen poetisk sier, ’kan en tredobbelt tråd ikke hurtig slites av’. — Johannes 4: 23, 24; Forkynneren 4: 12.

Hva med barna?

Noen som vurderer å gifte seg med en med en annen religion, føler kanskje at de kan lære barna sine opp i begge trosretninger og la dem selv få velge. Det er sant at begge foreldrene har juridisk og moralsk rett til å gi barna religiøs opplæring, og til sjuende og sist treffer barna sin egen avgjørelse.a

Bibelen pålegger barn å være lydige mot begge foreldrene sine «i forening med Herren». (Efeserne 6: 1) Ordspråkene 6: 20 sier det på denne måten: «Hold, min sønn, din fars bud, og forlat ikke din mors lov.» Istedenfor å bli lært opp i forskjellige trosoppfatninger kan barn som blir oppdratt av foreldre som har samme overbevisning, være forent i det som Bibelen kaller «én Herre, én tro, én dåp». — Efeserne 4: 5; 5. Mosebok 11: 19.

Virkelig «i Herren»

Ettersom det å ha de samme verdinormene er en nøkkel til å oppnå et lykkelig ekteskap, vil det da ganske enkelt si at det er klokt å gifte seg med hvem som helst som hevder å være en kristen? Bibelen svarer: «Den som sier at han blir i forening med [Jesus], er forpliktet til også selv å fortsette å vandre slik som han vandret.» (1. Johannes 2: 6) En kristen som vurderer å gifte seg, ser derfor etter en medkristen som virkelig bestreber seg på å følge Jesus. En slik mulig ektefelle vil ha innviet sitt liv til Gud og være døpt. Han vil etterligne Jesu kjærlige personlighet og hans nidkjære forkynnelse av Guds rike. I likhet med Jesus vil han la sitt liv dreie seg om det å gjøre Guds vilje. — Matteus 6: 33; 16: 24; Lukas 8: 1; Johannes 18: 37.

Når de som vurderer å gifte seg, tålmodig venter til de har funnet en passende ektefelle blant Guds familie av tilbedere, er de et eksempel med hensyn til å la Guds vilje komme først i sitt liv. Det vil til sjuende og sist bidra til et lykkeligere og mer tilfredsstillende ekteskap. — Forkynneren 7: 8; Jesaja 48: 17, 18.

[Fotnote]

[Ramme på side 20]

Hjelp til religiøst splittede familier

Av forskjellige grunner er mange familier i dag religiøst splittet. Enkelte har kanskje valgt å gifte seg med en som tilhører en annen religion. Mange ektepar hadde samme tro til å begynne med, men er senere blitt splittet i religiøs forstand da en av ektefellene valgte en annen form for gudsdyrkelse. Det kan også være andre forhold som gjør at familien er blitt religiøst splittet. Men uansett hva grunnene måtte være, er ekteskapsløftet ikke noe som ektefeller kan bryte eller ta lett på ganske enkelt fordi de ikke er enige når det gjelder valg av religion. Bibelen holder ekteskapets hellighet og varighet høyt, til og med når ektefellene ikke er forent i sin gudsdyrkelse. (1. Peter 3: 1, 2) Apostelen Paulus skrev: «Hvis en bror har en ikke-troende hustru og hun likevel samtykker i å bo sammen med ham, skal han ikke forlate henne.» (1. Korinter 7: 12) Hvis de prinsippene vi finner i Bibelen, blir anvendt, kan de hjelpe ethvert ektepar til å glede seg over å ha et fredelig, kjærlig og respektfullt forhold. — Efeserne 5: 28—33; Kolosserne 3: 12—14; Titus 2: 4, 5; 1. Peter 3: 7—9.