KORINTERBREVENE
To inspirerte kanoniske brev skrevet av apostelen Paulus til de kristne i Hellas i det første århundre. Disse brevene er plassert som henholdsvis nummer sju og åtte av bøkene i de fleste oversettelser av De kristne greske skrifter. Paulus opplyser selv at han er den som har skrevet begge brevene. Han stiler det første til «den Guds menighet som er i Korint», og det andre til «den Guds menighet som er i Korint, sammen med alle de hellige som er i hele Akaia». – 1Kt 1: 1, 2; 2Kt 1: 1.
Det kan ikke på seriøst grunnlag reises tvil om at det var Paulus som skrev de to brevene til korinterne. I tillegg til hans eget vitnesbyrd finnes det også ytre vitnesbyrd som bekrefter at begge er autentiske, og viser at de i alminnelighet ble godtatt som ekte. Flere forfattere i de tre første århundrene siterer fra de to brevene og nevner at de er skrevet av Paulus. I den såkalte Athanasius’ kanon (367 e.v.t.) står «to [brev] til korinterne» oppført blant «apostelen Paulus’ fjorten brev». Denne listen er den eldste fortegnelsen over bøkene i De kristne greske skrifter slik de finnes i vår tid. Den er 30 år eldre enn den listen som ble utgitt av konsilet, eller kirkemøtet, i Kartago i 397 e.v.t.
Paulus’ tjeneste i Korint. Paulus kom til Korint omkring år 50. Til å begynne med holdt han et foredrag i synagogen hver sabbat og «overbeviste jøder og grekere». (Apg 18: 1–4) Men da han ble møtt med motstand og spott fra dem som tilhørte synagogen, vendte han sin oppmerksomhet mot «folk av nasjonene», ikke-jødene i Korint. Med dem holdt han møter i et hus som støtte opp til synagogen, og mange «begynte å tro og bli døpt». Da Herren gjennom et syn sa til Paulus: «Jeg har mye folk i denne byen», ble han der ett år og seks måneder og «lærte Guds ord blant dem». (Apg 18: 5–11) Fordi Paulus hadde medvirket til at det ble opprettet en kristen menighet i Korint, kunne han si til korinterne: «Selv om dere kanskje har ti tusen oppdragere i Kristus, har dere så visst ikke mange fedre; for i Kristus Jesus er jeg blitt deres far ved det gode budskap.» – 1Kt 4: 15.
I Korint ble det bedrevet grov umoral, og med tiden ble til og med byens kristne menighet berørt av umoralen. Paulus fant det nødvendig å refse menigheten i et brev på grunn av et tilfelle av «en slik utukt som ikke engang forekommer blant nasjonene». En mann hadde nemlig et seksuelt forhold til sin fars hustru. (1Kt 5: 1–5) Paulus oppmuntret dessuten korinterne til trofasthet og benyttet seg da av en illustrasjon de kunne forstå. Han visste at de hadde kjennskap til de istmiske idrettslekene som ble holdt i nærheten av Korint. Han skrev derfor: «Vet dere ikke at løperne i et løp alle sammen løper, men bare én får seiersprisen? Løp på en slik måte at dere kan vinne den. Og enhver som deltar i en konkurranse, viser selvkontroll i alt. De gjør det jo naturligvis for å få en forgjengelig krone, men vi en uforgjengelig.» – 1Kt 9: 24, 25.
Første Korinterbrev. Under sin tredje misjonsreise var Paulus en tid i Efesos. (Apg 19: 1) Det var antagelig i løpet av det siste året han tilbrakte der, at han fikk urovekkende meldinger om forholdene i menigheten i Korint. Han fikk høre «av dem fra Kloes hus» at det var stridigheter blant korinterne. (1Kt 1: 11) Stefanas, Fortunatus og Aka’ikus hadde også kommet fra Korint og kan ha gitt ham opplysninger om situasjonen der. (1Kt 16: 17, 18) Paulus hadde også fått et brev med noen spørsmål fra den kristne menigheten i Korint. (1Kt 7: 1) Paulus var sterkt opptatt av den åndelige tilstanden til sine medtroende der i byen og skrev derfor omkring år 55 sitt første brev til den kristne menigheten i Korint. At brevet ble skrevet i Efesos, framgår av det Paulus selv sier i 1. Korinter 16: 8: «Men jeg blir i Efesos inntil pinsehøytiden.»
I innledningen til 1. Korinterbrev nevner Paulus en medarbeider, Sostenes, som kan ha nedskrevet brevet etter Paulus’ diktat. Dette er sannsynlig siden det i slutten av brevet står: «Her er min, Paulus’, hilsen med min egen hånd.» – 1Kt 1: 1; 16: 21.
Andre Korinterbrev. Paulus skrev sannsynligvis sitt andre brev til korinterne sent på sommeren eller tidlig på høsten i år 55. Han hadde skrevet det første brevet i Efesos, hvor han sannsynligvis, som planlagt, ble inntil pinsehøytiden dette året, eller lenger. (1Kt 16: 8) Deretter drog han til Troas. Da han kom dit, ble han skuffet fordi han ikke traff Titus, som var blitt sendt til Korint for å hjelpe til med innsamlingen til de hellige i Judea. Paulus reiste videre til Makedonia, hvor Titus sluttet seg til ham og fortalte om korinternes reaksjon på hans første brev. (2Kt 2: 12, 13; 7: 5–7) Paulus skrev så det andre brevet til korinterne fra Makedonia og sendte det tydeligvis med Titus. Noen måneder senere fikk han endelig virkeliggjort sitt ønske om å besøke Korint igjen. Paulus besøkte altså Korint to ganger. Etter sitt første besøk, da han opprettet menigheten, planla han et besøk nummer to, som det ikke ble noe av. Men den «tredje gangen» han planla å reise dit, eller gjorde seg «rede» til å gjøre det, fikk han gjennomført sitt forsett, for det ble mulig for ham å se dem igjen omkring år 56. (2Kt 1: 15; 12: 14; 13: 1) Under dette sitt andre besøk i Korint skrev han sitt brev til romerne.
Hvorfor brevet ble skrevet. Titus kom til Paulus med en positiv rapport. Det første brevet til korinterne hadde fått dem til å bli bedrøvet «på en måte som Gud vil», slik at de angret og ble fylt av en oppriktig iver, av et ønske om å bli renvasket, av harme, av frykt og av vilje til å rette det urette. Paulus roste dem i sitt andre brev for at de hadde tatt imot og fulgt hans veiledning på en god måte, og han oppfordret dem til i godhet å «tilgi og trøste» den angrende mannen som de åpenbart hadde ekskludert fra menigheten. (2Kt 7: 8–12; 2: 1–11; jf. 1Kt 5: 1–5.) Paulus ønsket også å oppmuntre dem til å fortsette med hjelpearbeidet for sine nødstilte trosfeller i Judea. (2Kt 8: 1–15) Dessuten måtte Paulus forsvare sin stilling som apostel fordi noen i menigheten stadig reiste tvil om den og om hans myndighet som apostel. Når han i sitt brev la stor vekt på og ’roste seg av’ det som viste at han var en apostel, gjorde han det ikke for seg selv, men «for Gud», det vil si for å frelse den menighet som tilhørte Gud. – 2Kt 5: 12, 13; 10: 7–12; 11: 16–20, 30–33; 12: 11–13.
Lys over eldre skrifter. Paulus styrket de argumentene han framførte i sine inspirerte brev til korinterne, ved å sitere fra De hebraiske skrifter. Han avslørte dårskapen ved de falske apostlenes verdslige visdom og påpekte betydningen av å tilegne seg Guds visdom, som ligger på et høyere plan. Dette gjorde han ved å henvise til hva salmisten hadde sagt til en generasjon som levde flere hundre år tidligere, nemlig at «menneskenes tanker . . . er som et pust» (Sl 94: 11; 1Kt 3: 20), og ved å stille det samme spørsmålet som Jesaja hadde rettet til opprørske jøder: «Hvem har tatt mål av Jehovas ånd, og hvem kan . . . gjøre ham kjent med noe?» (Jes 40: 13; 1Kt 2: 16) Paulus henviste også til 5. Mosebok 25: 4, hvor det står at man ikke skal «binde munnen til på en okse mens den tresker», og forklarte at dette først og fremst var skrevet for Ordets tjeneres skyld. Han slo derved fast at slike kristne tjenere har rett til å motta materiell hjelp. (1Kt 9: 9, 10) Han trakk fram uttalelsene i Jesaja 25: 8 og Hosea 13: 14 om at døden skal oppslukes og overvinnes, og viste derved at Gud for lenge siden hadde gitt løfte om en oppstandelse. (1Kt 15: 54, 55) Dessuten kastet han i høy grad lys over betydningen av Herrens aftensmåltid med sin grundige drøftelse av de uttalelsene Jesus kom med da han innstiftet denne høytiden. – Lu 22: 19, 20; 1Kt 11: 23–34.
Ved å sitere fra eller hentyde til 5. Mosebok 17: 7; 3. Mosebok 26: 11, 12; Jesaja 43: 6; 52: 11 og Hosea 1: 10 viste Paulus hvilken holdning Gud alltid har hatt til åndelig renhet. (1Kt 5: 13; 2Kt 6: 14–18) Han pekte på at Guds tjenere i fortiden ikke hadde forsømt å gi materielle gaver, og at Jehova ser med velvilje på gavmilde kristne. (Sl 112: 9; 2Kt 9: 9) Og han nevnte det prinsipp i Loven som går ut på at en sak skulle bli fastslått etter to eller tre vitners munn, og indikerte at dette også gjaldt i den kristne menighet. (5Mo 19: 15; 2Kt 13: 1) Disse og andre henvisninger til eldre skrifter kaster lys over disse skriftstedene og over hvordan de får sin anvendelse for de kristne.
[Ramme på side 55]
HOVEDPUNKTER I 1. KORINTER
Et brev Paulus sendte til menigheten i Korint da han hadde fått rystende meldinger om splid og umoral og dessuten spørsmål om ekteskap
Skrevet fra Efesos, omkring år 55
Formaning til enhet (1: 1 til 4: 21)
Det å følge mennesker fører til splittelser
Det som teller, er hvordan Gud ser på hva som er visdom, og hva som er dårskap
Man bør ikke rose seg av mennesker, men i Jehova, som gir alt gjennom Kristus
De kristne bør være modne og åndelige mennesker som forstår at åndelig vekst kommer fra Gud, og at Kristus er den grunnvoll en kristen personlighet blir bygd på
Ingen bør bli oppblåst og mene at de er bedre enn sine medkristne
Menigheten må holdes moralsk ren (5: 1 til 6: 20)
Slike som blir utuktige, griske, avgudsdyrkere, spottere, drankere eller utpressere, skal utelukkes fra menigheten
Det er bedre å la seg bedra enn å gå til rettssak mot en medkristen ved ikke-troendes domstol
Moralsk urenhet besmitter Guds tempel og hindrer en person i å komme inn i Riket
Veiledning om ekteskapet og den enslige stand (7: 1–40)
Ektefeller skal oppfylle sine forpliktelser overfor hverandre på det seksuelle område, men med omtanke for hverandre
Ekteskapet er bedre enn den enslige stand for mennesker som er opptent av lidenskap
En gift kristen bør ikke forlate en ikke-troende ektefelle; kan kanskje etter hvert hjelpe ektefellen til å vinne frelse
En kristen kan bli i den stilling han ble kalt i
Ekteskapet medfører økte bekymringer; den enslige stand kan være fordelaktig for en som ønsker å tjene Herren uten å la seg distrahere
Omtanke for andres åndelige ve og vel (8: 1 til 10: 33)
Kristne bør ikke bli en snublestein for andre ved å spise mat som har vært ofret til avguder
Fordi Paulus ville unngå å hindre noen i å ta imot det gode budskap, unnlot han å gjøre bruk av sin rett til å ta imot materiell hjelp
Det er viktig å legge seg på hjertet de advarende eksemplene fra israelittenes vandring i ødemarken – både til gagn for en selv og for å unngå å få andre til å snuble
Ikke alt bygger opp, selv om det kan være tillatt
Menighetsordningen (11: 1 til 14: 40)
Respekter kristent lederskap; når kvinner bør tildekke sitt hode
Vis respekt for Herrens aftensmåltid
Bruk åndens gaver med verdsettelse av deres opphav og formålet med dem
Kjærligheten er den bedre vei
God orden ved menighetens møter
Oppstandelseshåpet – et sikkert håp (15: 1 til 16: 24)
Kristi oppstandelse er en garanti
Salvede kristne må dø for å kunne bli oppreist til udødelighet og uforgjengelighet
Ens arbeid i forbindelse med Herren er ikke forgjeves; stå fast i troen
[Ramme på side 56]
HOVEDPUNKTER I 2. KORINTER
Et oppfølgingsbrev som ble skrevet angående de tiltakene som ble truffet for å holde menigheten ren. Det ble også skrevet for å vekke et ønske om å hjelpe brødrene i Judea og for å motvirke falske apostlers innflytelse
Skrevet av Paulus i år 55, noen måneder før han besøkte Korint for andre og siste gang
Paulus’ kjærlige omtanke og Paulus’ og Timoteus’ stilling i forhold til deres brødre (1: 1 til 7: 16)
De trengsler Paulus og Timoteus er blitt utsatt for som kristne, har vært nær ved å koste dem livet, men det at de ble reddet av Gud, kan være til trøst for andre
De har opptrådt med hellighet og en oppriktighet som er av Gud; de er ikke herrer over andres tro, men medarbeidere på deres glede
Det første brevet ble skrevet av kjærlighet og med mange tårer; den mannen som tidligere var umoralsk, skal nå bli tilgitt og trøstet
Det er Gud som har gjort Paulus og hans medarbeidere kvalifisert til å være tjenere for den nye pakt; korinterne er deres anbefalingsbrev, innskrevet i deres hjerter
De forfalsker ikke Guds ord når de utfører sin tjeneste, men forkynner Jesus som Herre; bare blant dem som denne tingenes ordnings gud har blindet, er dette gode budskap tilslørt
Selv om Paulus og Timoteus og de kristne i Korint befinner seg i jordiske «telt», har de alle håp om å få leve i evige himmelske boliger; men enhver må bli «tilkjennegitt framfor Kristi dommersete»
Enhver som er i forening med Kristus, er en ny skapning; alle som er det, deltar i forlikelsens tjeneste; de sier alle, som ambassadører: «Bli forlikt med Gud»
Paulus og hans medarbeidere blir anbefalt som Guds tjenere ved det de har utholdt i sin tjeneste, og ved en livsførsel som vitner om at de har Guds ånd
Deres hjerte har utvidet seg, og de oppfordrer sine brødre til å gjøre større plass med hensyn til sin hengivenhet, til å unngå å bli spent i ulikt åk med ikke-troende og til å rense seg for enhver besmittelse av kjød og ånd
Paulus har funnet stor trøst i deres fine reaksjon på veiledningen i det første brevet
En tilskyndelse til å hjelpe vanskeligstilte brødre i Judea (8: 1 til 9: 15)
Makedonierne bad inntrengende om å få være med på hjelpearbeidet selv om de var svært fattige
Kristus ble fattig for at korinterne (og andre) skulle bli rike
Korinterne roses for sin vilje til å dele med andre
La enhver gjøre slik som han har besluttet i sitt hjerte; Gud elsker en glad giver
Argumenter til bekjempelse av påvirkning fra falske apostler (10: 1 til 13: 14)
Paulus’ svar til motstandere som mener at han er ’svak’, at han er «i en annens distrikt», at han ’står tilbake’ for dem, at han er «ulærd i tale», at han er ufornuftig, og at han ikke er en apostel i likhet med dem siden han ydmykt utfører verdslig arbeid
Paulus er av samme avstamning som de; han er blitt forfulgt i høyere grad og har utholdt flere trengsler for Kristi skyld og har tatt seg av menigheten med større kjærlighet og omhu, og han har også fått flere syner og kan vise til flere tegn på at han er en apostel
Fortsett å prøve dere selv, om dere er i troen