«Gjør alt til Guds ære!»
Viktige punkter fra 1. Korinter
JEHOVA GUDS ære har stor betydning for alle som tilber ham «i ånd og sannhet». (Johannes 4: 23, 24) Apostelen Paulus sa derfor til sine medkristne i det gamle Korint: «Enten dere nå spiser eller drikker, eller hva dere gjør, gjør alt til Guds ære!» (1. Korinter 10: 31) Dette krever at vi godtar Jehovas måte å løse våre problemer på i denne materialistiske, umoralske verden som er sterkt preget av falsk religion.
De kristne i Korint hadde behov for Guds hjelp til å løse sine problemer, for de levde i en rik, umoralsk by som var full av falsk religion. Byen lå på eidet mellom det greske fastland og Peloponnes og var hovedstad i den romerske provinsen Akaia, og den skal ha hatt 400 000 innbyggere. Paulus opprettet menigheten der omkring år 50 e.Kr. — Apostlenes gjerninger 18: 1—11.
Korinterne hadde skrevet til Paulus og stilt visse spørsmål vedrørende ekteskapet og det å spise kjøtt som var ofret til avguder. (7: 1) Paulus var bekymret fordi det var splittelser og dessuten et tilfelle av grov umoral blant dem. De hadde også behov for veiledning angående hvordan de burde forholde seg når de kom sammen til Herrens aftensmåltid. Det var til og med fare for frafall blant dem, og menigheten trengte veiledning med hensyn til betydningen av kjærlighet. Av disse grunner skrev Paulus sitt første inspirerte brev til korinterne fra Efesos omkring år 55 e.Kr. Dette brevet kan også være til gagn for oss.
Enhet og moralsk renhet livsviktig
Hvis vi «gjør alt til Guds ære», vil vi ikke følge noen som prøver å forårsake splittelse i menigheten. Dette var ett av de problemene korinterne stod overfor. (1: 1 til 4: 21) Paulus formante dem til å ’vise enighet og ha samme syn og samme tanke’. Det vil føre til enhet å følge dette rådet og søke å utvikle gode åndelige egenskaper. Vi bør ikke rose oss på grunn av noe syndig menneske, men huske at selv om vi ’planter og vanner’, er det Gud som gir åndelig vekst. Hovmodige mennesker i Korint hadde ikke noe som de ikke hadde fått. La oss derfor aldri betrakte oss selv som bedre enn våre medtroende. En slik ydmyk ånd vil hjelpe oss til å arbeide for enhet.
Hvis enheten skal vedvare, må de utnevnte eldste sørge for å holde menigheten ren åndelig talt. (5: 1 til 6: 20) Siden «litt surdeig syrer hele deigen», er det nødvendig å utstøte utuktige og pengegriske personer, avgudsdyrkere, spottere, drukkenbolter og ransmenn som ikke angrer. Urenhet på det moralske område, som tilsmusser Guds tempel, må ikke tolereres blant Jehovas folk. Hans folk må gjøre det som er til ære for Gud.
Ta hensyn til andre
For å kunne ’gjøre alt til Guds ære’ må vi også følge de rådene Paulus gir om ekteskapet og den enslige stand. (7: 1—40) De som er forent i ekteskap, skal hensynsfullt oppfylle sine forpliktelser på det seksuelle område. En gift kristen skal ikke skille lag med en ikke-troende ektefelle, for ved at partene holder sammen, kan den ikke-troende bli hjulpet til å oppnå frelse. Ekteskapet fører til ekstra bekymringer, mens det å være enslig kan være en fordel for en som ønsker å være til hjelp for andre åndelig sett ved å tjene Herren uten å la seg distrahere av noe.
Alle kristne, både gifte og enslige, er forpliktet til å ta hensyn til andres åndelige ve og vel. (8: 1 til 10: 33) Korinterne fikk derfor det rådet at de ikke skulle føre andre til fall ved å spise mat som var ofret til avguder. For å unngå å hindre noen i å ta imot det gode budskap avstod Paulus til og med fra sin rett til å ta imot materiell hjelp. Han ’kjempet mot seg selv for at ikke han som hadde forkynt for andre, selv skulle bli forkastet’. Ved å ta lærdom av det som de syndige israelittene opplevde i ørkenen, kan vi bli hjulpet til å unngå avgudsdyrkelse og urette handlinger. Hvis vi «gjør alt til Guds ære», kan vi dessuten unngå å bringe noen til fall.
Opptre med respekt og hold god orden
Hvis vi skal kunne ’gjøre alt til Guds ære’, må vi opptre med den rette respekt. (11: 1—34) En kristen kvinne i det første århundre viste respekt for lederskapsordningen ved å ha noe på hodet når hun bad eller profeterte i menigheten. Gudfryktige kvinner i vår tid viser en lignende respekt for lederskapsordningen. Og for å unngå å bli som de korinterne som trengte tilrettevisning, må vi alle vise respekt for Herrens aftensmåltid.
For å kunne ’gjøre alt til Guds ære’ må vi sørge for at møtene foregår på en velordnet måte. (12: 1 til 14: 40) Da de første kristne kom sammen til møter, skulle tungetale og lignende åndsgaver brukes med respekt for og verdsettelse av kilden til disse gavene og hensikten med dem. Selv om vi ikke har disse gavene nå, bringer vi ære til Gud ved å legge for dagen noe som er enda mer verdifullt, nemlig kjærlighet. Vi ærer også Jehova ved å ha velorganiserte møter, og vi følger respektfullt Paulus’ veiledning: «Alt må gå sømmelig og ordentlig for seg!»
For å kunne ’gjøre alt til Guds ære’ må vi dessuten respektere Bibelens lære og vise åndelig standhaftighet. (15: 1 til 16: 24) I menigheten i Korint var det noen som sa at «det ikke er noen oppstandelse fra de døde». De var muligens påvirket av gresk filosofi. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 17: 18, 32.) De kan ha ment, som visse frafalne, at det ikke ville bli en framtidig oppstandelse, men at kristne hadde erfart en symbolsk, åndelig oppstandelse mens de levde. (2. Timoteus 2: 16—18) Paulus forsvarte det sanne håp ved å henvise til Jesu oppstandelse, og han forklarte også at salvede kristne må dø for å kunne bli oppreist til udødelighet i himmelen. Hans ord hjelper oss også på andre måter til å unngå frafall og «stå fast i troen».
Gjør alltid det som er til Guds ære
Paulus’ veiledning i 1. Korinter er like nyttig i vår tid som den var i det første århundre. Den får Jehovas vitner i våre dager til å tjene Gud i enhet som et rent folk. Apostelens ord bør få oss til å være hensynsfulle overfor andre og vise tilbørlig respekt. Det Paulus sa, kan også styrke oss til å motstå frafall og stå fast i den sanne tro.
Alle trofaste tjenere for Jehova har selvfølgelig et oppriktig ønske om å lovprise ham, fortelle om hans rike og ære hans hellige navn. (Salme 145: 1, 2, 10—13) Ja, Paulus’ første brev til korinterne hjelper oss virkelig til å ’gjøre alt til Guds ære’.
[Ramme/bilde på sidene 24 og 25]
DØDEN I VENTE: I brevet til korinterne kom Paulus flere ganger med hentydninger til en voldsom død på en arena. Han skrev for eksempel: «For meg ser det ut som om Gud har satt oss apostler aller nederst. Vi er blitt som dødsdømte, er blitt et skuespill for verden, både for engler og mennesker.» (1. Korinter 4: 9) Paulus kan ha tenkt på forestillinger med bestiarier (menn som kjempet mot ville dyr) og gladiatorer (menn som kjempet mot menn). Noen kjempet for å oppnå en belønning, men forbrytere kjempet fordi de var nødt til det. Til å begynne med fikk de lov til å bruke våpen, men senere ble de ført ut nakne og forsvarsløse og med den visse død i vente.
Med «engler og mennesker» (og ikke bare «verden», menneskeverdenen) som tilskuere var apostlene lik dem som stod ansikt til ansikt med døden i et slikt bloddryppende skuespill. Paulus sa at han hadde «kjempet mot ville dyr i Efesos», men noen tviler på at en romersk borger ville blitt utsatt for noe slikt. De mener at han siktet til dyriske motstandere. (1. Korinter 15: 32) Men når Paulus sier at Gud reddet ham «fra den visse død» i Asia (hvor Efesos lå), passer det bedre med at han hadde stått overfor virkelige ville dyr på en arena, enn at han hadde stått overfor menneskelige motstandere. — 2. Korinter 1: 8—10; 11: 23; Apostlenes gjerninger 19: 23—41.
[Ramme/bilde på side 25]
HA SEIERSPRISEN FOR ØYE: Paulus henviste til forskjellige trekk ved gamle greske idrettsleker når han skulle illustrere viktige punkter. (1. Korinter 9: 24—27) I de isthmiske leker, som ble arrangert hvert annet år i nærheten av Korint, stod løp, boksing og andre øvelser på programmet. Mens løperne og bokserne forberedte seg til disse konkurransene, måtte de øve selvkontroll, leve på en sunn og mager kost og ikke drikke vin på ti måneder. Vinnerne ved de isthmiske lekene ble belønnet med forgjengelige kranser av pinje- eller laurbærgrener, mens salvede kristne anstrenger seg for å oppnå en uforgjengelig krans, som består i udødelighet. For å vinne denne prisen må de hele tiden ha den for øye og utvise selvkontroll. Det samme gjelder i prinsippet Jehovas vitner som ser fram til evig liv på jorden.