HEBRAISKE SKRIFTER, DE
De 39 inspirerte bøkene fra 1. Mosebok til Malaki (ifølge den inndeling som er mest alminnelig i vår tid). Disse bøkene utgjør den største delen av Bibelen.
Slik bøkene i De hebraiske skrifter framstår i de fleste bibeloversettelser, kan de inndeles i tre grupper: (1) de historiske bøkene: 1. Mosebok til Ester, 17 bøker; (2) de poetiske bøkene: Job til Høysangen, 5 bøker; (3) de profetiske bøkene: Jesaja til Malaki, 17 bøker. Denne inndelingen er temmelig generell, for den historiske delen inneholder også poesi (1Mo 2: 23; 4: 23, 24; 9: 25–27; 2Mo 15: 1–19, 21; Dom 5) og profetier (1Mo 3: 15; 22: 15–18; 2Sa 7: 11–16), den poetiske delen inneholder også historisk stoff (Job 1: 1 til 2: 13; 42: 7–17) og profetier (Sl 2: 1–9; 110: 1–7), og i den profetiske delen finnes det historiske opplysninger og poesi (Jes 7: 1, 2; Jer 37: 11 til 39: 14; 40: 7 til 43: 7; Kla 1: 1 til 5: 22).
Jødene grupperte disse samme 39 bøkene på en annen måte og ordnet dem i en annen rekkefølge. De regnet bare med 24 eller eventuelt 22 bøker, og ifølge deres tradisjonelle kanon var de ordnet på følgende måte: Først kom Loven (hebr. Torạh), også kalt Pentateuken, som består av (1) 1. Mosebok, (2) 2. Mosebok, (3) 3. Mosebok, (4) 4. Mosebok og (5) 5. Mosebok. (Se PENTATEUKEN.) Deretter kom Profetene (hebr. Neviʼịm), som ble inndelt i «De tidligere profeter», nemlig (6) Josva, (7) Dommerne, (8) Samuelsboken (1. og 2. Samuelsbok sammen i én bok), (9) Kongeboken (1. og 2. Kongebok sammen i én bok), og «De senere profeter», som igjen var inndelt i de «store» profeter, nemlig (10) Jesaja, (11) Jeremia og (12) Esekiel, og (13) de «små» profeter, tolv i tallet (Hosea, Joel, Amos, Obadja, Jona, Mika, Nahum, Habakkuk, Sefanja, Haggai, Sakarja og Malaki), hvis skrifter utgjorde én bok. Den tredje delen ble kalt De hellige skrifter (Hagiografene, eller, på hebraisk: Kethuvịm). Den begynte med (14) Salmene, (15) Ordspråkene og (16) Job; deretter fulgte «De fem megilloth», fem særskilte ruller, nemlig (17) Høysangen, (18) Rut, (19) Klagesangene, (20) Forkynneren og (21) Ester, dernest (22) Daniel, (23) Esra og Nehemja (i én bok) og (24) Krønikeboken (1. og 2. Krønikebok sammen i én bok). Noen ganger ble Ruts bok slått sammen med Dommerne og Klagesangene med Jeremia, slik at det i alt ble 22 bøker, et antall som svarer til antallet av bokstaver i det hebraiske alfabetet, men dette er ikke den vanlige inndelingen i våre dagers hebraiske bibler.
Bøkene i De hebraiske skrifter var ikke ordnet på denne måten i alle de eldre fortegnelsene. Det kommer av at de enkelte bøkene i gammel tid var separate skriftruller. I den babylonske talmud (Bava Batra 14b) heter det for eksempel: «Våre rabbier lærte: Profetenes rekkefølge er slik: Josva, Dommerne, Samuel, Kongebøkene, Jeremia, Esekiel, Jesaja og de tolv små profeter.» (Etter M. Simons og I. Slotkis oversettelse til engelsk) Dette kan forklare hvorfor Jeremias bok står før Jesajas bok i en rekke hebraiske håndskrifter som er skrevet i Tyskland og Frankrike.
Skribentene. Alle bøkene i De hebraiske skrifter ble skrevet og samlet av jøder, av mennesker som tilhørte det folk som «ble betrodd Guds hellige utsagn». (Ro 3: 1, 2) Størstedelen av disse førkristne skriftene ble skrevet på hebraisk, mens følgende mindre partier ble skrevet på arameisk: 1. Mosebok 31: 47; Esra 4: 8 til 6: 18 og 7: 12–26; Jeremia 10: 11; Daniel 2: 4b til 7: 28. Det forekommer også arameiske ord i Job, noen av salmene, Høysangen, Jona, Ester og de hebraiske delene av Daniel. Også Esekiels bok bærer preg av påvirkning fra arameisk.
Moses skrev og samlet de fem første bøkene i Bibelen, og etter ham fulgte minst 31 andre som skrev og samlet hebraiske skrifter, deriblant Josva, Samuel, David, Salomo, Jesaja, Jeremia, Esekiel, Daniel, Esra og Nehemja. De levde innenfor en periode på 1100 år, fra 1500-tallet til 400-tallet f.v.t. De hadde forskjellig yrkesbakgrunn. Noen hadde erfaring som gjeter, andre som skriver, stattholder, konge, profet eller prest.
Noen av bibelskribentene var øyenvitner til de begivenhetene de skildret. Moses skrev for eksempel om sine erfaringer i forbindelse med farao. (2Mo 5: 1 til 12: 32) Noen av dem samlet visse historiske opplysninger fra tidligere opptegnelser ved nitid granskning, for eksempel da de utarbeidet slektsregistrene. (1Kr 1 til 9) Men mange opplysninger gjaldt forhold som lå utenfor menneskenes erfaringsområde, for eksempel de som dreide seg om hærskarene av engler i himmelen og profetiske åpenbaringer, og slike opplysninger kunne de bare få ved direkte inspirasjon fra Gud. Både dette og det at skriftsamlingen har et fullkomment enhetlig preg, til tross for at skribentene var så mange og kom fra så vidt forskjellige forhold og skrev over så lang tid, vitner om at bibelskribentene virkelig «talte ord fra Gud mens de ble båret av sted av hellig ånd». – 2Pe 1: 21.
De hebraiske skrifters kanon. I våre bibler står ikke De hebraiske skrifters bøker i den rekkefølge som de ble skrevet i. Joel, Amos og Jona levde omkring to hundre år før Jeremia, Esekiel og Daniel. Og bøkenes titler angir ikke alltid hvem som har skrevet dem. Jobs bok ble for eksempel antagelig skrevet av Moses, og Ruts bok ble skrevet av Samuel. I tilknytning til artikkelen BIBELEN er det en oversikt som viser når og av hvem de enkelte bøkene ble skrevet («Fortegnelse over Bibelens bøker i den rekkefølge de ble fullført»). I artiklene om de enkelte bøkene kan man blant annet finne opplysninger om bøkenes innhold, betydning og autentisitet.
De hebraiske skrifters kanon var forlengst fastlagt da Jesus Kristus var på jorden, slik det framgår av de uttalelser av Jesus som er gjengitt i De kristne greske skrifter. Han henviste for eksempel til de tre delene De hebraiske skrifter var inndelt i, da han benyttet uttrykksmåten «alt det som står skrevet om meg i Moseloven og i Profetene og Salmene». (Lu 24: 44) Hans etterfølgere skrev eller snakket om «opplesningen av Loven og av Profetene», «Skriftene», «Moseloven og Profetene» og «De hellige skrifter». – Apg 13: 15; 18: 24; 28: 23; Ro 1: 2; 2Ti 3: 15; se KANON.
Det er også verdt å merke seg at ingen apokryfiske skrifter ble tatt med i den hebraiske kanon. Helt fra Esras og Malakis tid (400-tallet f.v.t.), da De hebraiske skrifters kanon var fullført, er den blitt vernet og beskyttet, slik at ingen tvilsomme skrifter er blitt innlemmet. (Se APOKRYFER.) De som laget avskrifter av håndskriftene, de såkalte soferim, som senere ble etterfulgt av massoretene, utførte sitt arbeid med pinlig nøyaktighet.
De hebraiske skrifter ble opprinnelig skrevet uten vokaler og tegnsetning og uten at teksten var inndelt i kapitler og vers slik som i dag. Massoretene, som også var meget nøyaktige avskrivere av Bibelen, utarbeidet i andre halvdel av det første årtusen e.v.t. et system med vokalpunkter og aksenttegn som en hjelp i forbindelse med lesning og uttale.
Bevaring og overlevering. Selv om de jødiske soferim (skriftlærde og avskrivere) viste stor påpasselighet for å unngå avskrivningsfeil, foretok de visse forandringer eller rettelser på steder hvor den opprinnelige teksten etter deres mening lot til å gi uttrykk for uærbødighet overfor Gud eller respektløshet overfor dem som representerte ham. På over 140 steder byttet de jødiske avskriverne ut tetragrammet (de konsonantene som står for navnet Jehova) med ord som betyr «(Den) Suverene Herre» eller «Gud». – Se NW, tillegget, 1B, 2B.
Ingen av de opprinnelige håndskriftene til De hebraiske skrifter eksisterer i vår tid, men det finnes omkring 6000 avskrifter som inneholder alle De hebraiske skrifter eller deler av dem. Nash-papyrusen, som inneholder mindre deler av 5. Mosebok, og mange av Dødehavsrullene er fra tiden før vår tidsregning. I tillegg til at de førkristne skrifter ble skrevet av på hebraisk, ble det også utarbeidet mange oversettelser av dem til mange språk, enten av hele skriftsamlingen eller av visse deler av den. Den første egentlige oversettelsen var den greske Septuaginta, som ble påbegynt omkring 280 f.v.t. Hieronymus’ bibeloversettelse til latin, Vulgata, inneholdt også en tidlig oversettelse av De hebraiske skrifter. I Ny verden-oversettelsen er oversettelsen av De hebraiske skrifter basert på sjuende, åttende og niende utgave av Rudolf Kittels Biblia Hebraica, som er den trykte utgaven av Leningrad-kodeksen (nr. B 19A), det eldste fullstendige håndskrift til De hebraiske skrifter.
Bibelkritikere har gjort seg store anstrengelser for å bringe De hebraiske skrifter i miskreditt. De har stemplet dem som forfalskninger eller som folkesagn som ikke er historisk korrekte. Én angrepsmetode har bestått i å plukke de forskjellige bibelske bøkene fra hverandre i et forsøk på å bevise at de ble skrevet av forskjellige personer, som om det skulle være umulig for en person å skrive i mer enn én stil. En slik påstand er fullstendig ulogisk, for en som skriver poesi, kan også skrive prosa, og omvendt. En advokat som formulerer et juridisk dokument, skifter lett og umiddelbart stil når han forteller en personlig opplevelse. Noen kritikere betegner visse vers med «J» fordi navnet Jehova forekommer i dem, og andre vers med «E» fordi tittelen «Gud» (hebr. ʼElohịm) står i dem, for så å hevde at de to kategoriene av vers er skrevet av forskjellige skribenter, men et slikt resonnement hviler på et tynt grunnlag.
K.A. Kitchen ved universitetet i Liverpool viser at kritikernes påstand er uholdbar. Han sier: «Ikke noe sted i det gamle Orienten er det funnet noe som med bestemthet kan sies å danne en parallell til den kompliserte tilblivelseshistorien som går ut på bruddstykkevis komposisjon og sammenfletning av forskjellige hebraiske tekster (eller noe som bærer preg av noe slikt), noe dokumenthypotesene forutsetter. Og omvendt: Ethvert forsøk på å anvende slike tekstteoretikeres kriterier på gamle orientalske tekster som man kjenner opprinnelsen til, men hvor de samme litterære fenomener kan iakttas, fører til åpenbare absurditeter.» – Ancient Orient and Old Testament, 1968, s. 115.
Betydning. De hebraiske skrifters betydning kan ikke betones sterkt nok, for uten disse skriftenes lovsamling, historiske opplysninger og profetier ville mye av det som står i De kristne greske skrifter, være uklart. (Lu 24: 27, 44) «For alt det som før ble skrevet, ble skrevet til vår opplæring.» «Nå fortsatte disse ting å skje med dem som eksempler, og de ble skrevet som en advarsel for oss, som enden på tingenes ordninger er kommet til.» (Ro 15: 4; 1Kt 10: 11) De kristne bibelskribentene siterte derfor gjentatte ganger fra de tidligere bibelske skriftene, foruten at de hentydet til dem og bygde videre på mange av de temaene og løftene som var blitt framholdt i De hebraiske skrifter. I Ny verden-oversettelsen blir 320 passasjer fra De hebraiske skrifter gjengitt i De kristne greske skrifter som direkte sitater. Ifølge en fortegnelse som er utgitt av Westcott og Hort, finnes det i alt omkring 890 slike sitater og henvisninger.
Hvis vi ikke hadde hatt De hebraiske skrifter, ville mange opplysninger om menneskenes opprinnelse, årsaken til døden og det løftet som ble gitt i Eden om at Slangens hode skal bli knust av kvinnens ætt, ha vært utilgjengelige for oss. Hvis vi ikke hadde hatt De hebraiske skrifter, ville også mange detaljer angående for eksempel vannflommen på Noahs tid, hvorfor blodet er hellig, Guds pakt med Abraham, hvordan Jehova kjempet for sitt paktsfolk, og det forbilledlige teokratiske rikes historie ha vært ukjente for oss.