Herrens aftensmåltid har stor betydning for deg

HAR Herrens aftensmåltid en viktig og varig betydning for deg? For å finne ut det skal vi først se på hvilken betydning Jesus Kristus selv mente at denne spesielle begivenheten hadde.

Om kvelden den 14. nisan i år 33 evt. var Jesus sammen med de tolv apostlene i et rom ovenpå i et hus i Jerusalem for å feire den årlige påsken. Etter at de hadde spist påskemåltidet, forlot Judas rommet for å forråde Jesus. (Johannes 13: 21, 26—30) Jesus innstiftet så «Herrens aftensmåltid» med de elleve apostlene som var igjen. (1. Korinter 11: 20) Denne begivenheten blir også omtalt som minnehøytiden, siden Jesus befalte sine etterfølgere: «Gjør dette, for å minnes meg.» Dette er den eneste begivenheten som de kristne har fått påbud om å feire minnet om. — 1. Korinter 11: 24, Erik Gunnes’ oversettelse.

Mange steder reiser folk et minnesmerke eller markerer en spesiell dag for å feire minnet om noen betydningsfulle personer eller om en betydningsfull hendelse. I dette tilfellet innstiftet Jesus et minnemåltid — et måltid som skulle tjene som en hjelp for hukommelsen; det skulle hjelpe hans disipler til å bevare i minnet de svært betydningsfulle begivenheter som inntraff den dagen. For senere generasjoner skulle dette minnemåltidet minne iakttakere om den dype betydningen av det Jesus gjorde den kvelden, og spesielt betydningen av de symbolene som han brukte. Hvilke symboler brukte Jesus, og hva symboliserer de? La oss undersøke den bibelske beretningen om hva som fant sted denne kvelden i år 33.

Den symbolske betydning

«Han tok . . . et brød, takket, brøt det og gav det til dem og sa: ’Dette betyr mitt legeme, som skal gis til gagn for dere. Fortsett å gjøre dette til minne om meg.’» — Lukas 22: 19.

Da Jesus tok brødet og sa: «Dette betyr mitt legeme», antydet han at det usyrede brødet representerte, eller var et symbol på, hans eget syndfrie, kjødelige legeme, som han gav «for verdens liv». (Johannes 6: 51) Selv om noen bibeloversettelser sier «dette er [gresk: estịn] mitt legeme», sier Thayers Greek-English Lexicon of the New Testament at dette verbet ofte betyr det samme som «å betegne, bety, innebære». Det overbringer tanken om at noe representerer, eller symboliserer, noe annet. — Matteus 26: 26.

Det samme gjaldt begeret med vin. Jesus sa: «Dette beger betyr den nye pakt i kraft av mitt blod, som skal utøses til gagn for dere.» — Lukas 22: 20.

I Matteus’ beretning sa Jesus angående begeret: «Dette betyr mitt blod, ’paktens blod’, som skal utøses til gagn for mange til tilgivelse for synder.» (Matteus 26: 28) Jesus brukte vinen i begeret som et bilde, eller et symbol, på sitt eget blod. Hans utøste blod skulle være grunnlaget for «en ny pakt» for åndssalvede disipler, som skulle tjene som konger og prester sammen med ham i himmelen. — Jeremia 31: 31—33; Johannes 14: 2, 3; 2. Korinter 5: 5; Åpenbaringen 1: 5, 6; 5: 9, 10; 20: 4, 6.

Vinen i begeret tjener også som en påminnelse om at Jesu utgytte blod er grunnlaget for å få «tilgivelse for synder» og således åpner veien for at de som forsyner seg av symbolene, kan bli kalt til himmelsk liv som Kristi medarvinger. Forståelig nok er det bare de som har dette himmelske kallet — et begrenset antall — som forsyner seg av brødet og vinen ved minnehøytiden. — Lukas 12: 32; Efeserne 1: 13, 14; Hebreerne 9: 22; 1. Peter 1: 3, 4.

Hva så med alle de av Jesu etterfølgere som ikke er med i den nye pakt? Disse er Herrens «andre sauer». De ser ikke fram til å tjene sammen med Kristus i himmelen, men til å få leve evig på en paradisisk jord. (Johannes 10: 16; Lukas 23: 43; Åpenbaringen 21: 3, 4) Som «en stor skare» av trofaste kristne som «yter [Gud] hellig tjeneste dag og natt», er de glad og takknemlig for at de kan være til stede som iakttakere ved Herrens aftensmåltid. Ved sine ord og gjerninger erklærer de i virkeligheten: «Frelsen skylder vi vår Gud, som sitter på tronen, og Lammet.» — Åpenbaringen 7: 9, 10, 14, 15.

Hvor ofte?

«Fortsett å gjøre dette til minne om meg.» — Lukas 22: 19.

Hvor ofte skal høytiden til minne om Kristi død feires? Det sa ikke Jesus noe direkte om. Men siden han innstiftet Herrens aftensmåltid den 14. nisan, kvelden for påskefeiringen, som israelittene feiret hvert år, er det tydelig at Jesus mente at minnehøytiden skulle feires én gang i året. Siden israelittene hvert år feiret sin utfrielse av fangenskapet i Egypt, feirer de kristne hvert år sin utfrielse av trelldommen under synd og død. — 2. Mosebok 12: 11, 17; Romerne 5: 20, 21.

Tanken om en årlig feiring til minne om en betydningsfull begivenhet er på ingen måte uvanlig. Tenk for eksempel på et ektepar som feirer sin bryllupsdag, eller en nasjon som feirer minnet om en viktig hendelse i historien. Feiringen foregår vanligvis én gang i året på årsdagen for begivenheten. Det er interessant å merke seg at i flere hundre år etter Kristus ble mange av dem som bekjente seg til kristendommen, kalt kvartodesimaner etter et ord som betyr «fjortende», fordi de feiret minnet om Jesu død én gang i året, den 14. nisan.

Enkelt, men likevel svært betydningsfullt

Apostelen Paulus sa at det å feire Herrens aftensmåltid ville gjøre det mulig for Jesu disipler å ’fortsette å forkynne Herrens død’. (1. Korinter 11: 26) Feiringen ville rette oppmerksomheten mot den avgjørende rolle Jesu død spilte i gjennomføringen av Guds hensikt.

Ved at Jesus Kristus var trofast helt til døden, opphøyde og herliggjorde han Jehova Gud som en vis og kjærlig Skaper og en rettmessig Overherre. Stikk i strid med Satans påstander beviste Jesus, i motsetning til Adam, at det er mulig for et menneske å forbli trofast mot Gud, selv under sterkt press. — Job 2: 4, 5.

Herrens aftensmåltid hjelper oss også til å fortsette å minnes Jesu selvoppofrende kjærlighet med takknemlighet. Trass i harde prøvelser fortsatte Jesus å være fullstendig lydig mot sin Far. Han var derfor i stand til å ofre sitt eget fullkomne menneskeliv for å dekke over Adams synd. Som Jesus selv sa, kom han for å «gi sin sjel som en løsepenge i bytte for mange». (Matteus 20: 28) Alle som viser tro på Jesus, kan derfor få sine synder tilgitt og oppnå evig liv i samsvar med Jehovas opprinnelige hensikt med menneskene. — Romerne 5: 6, 8, 12, 18, 19; 6: 23; 1. Timoteus 2: 5, 6.a

Alt dette framhever også den store og ufortjente godhet som Jehova har vist menneskene ved å treffe en foranstaltning for frelse. Bibelen sier: «Ved dette ble Guds kjærlighet tilkjennegitt i vårt tilfelle, fordi Gud utsendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle vinne liv ved ham. Kjærligheten er i denne henseende ikke at vi har elsket Gud, men at han elsket oss og utsendte sin Sønn som et sonoffer for våre synder.» — 1. Johannes 4: 9, 10.

Ja, for en enestående høytid Herrens aftensmåltid er! Så enkel og gjennomførlig at den kan feires over hele verden under mange forskjellige forhold, men likevel symbolsk nok til at den kan fortsette å være en betydningsfull påminnelse over en lang tidsperiode.

Den betydning den har for deg

Vår Herre Jesu Kristi offerdød kostet både ham og hans Far, Jehova, svært mye. Som et fullkomment menneske var ikke Jesus stilt overfor å måtte dø en nedarvet død, slik vi er. (Romerne 5: 12; Hebreerne 7: 26) Han kunne ha fortsatt å leve for alltid. Det var ingen som kunne ha tatt Jesu liv, ikke engang med makt, uten at han tillot det. Han sa: «Ingen har tatt [mitt liv] fra meg, men jeg overgir [det] på eget initiativ.» — Johannes 10: 18.

Ja, Jesus ofret villig sitt fullkomne menneskeliv som et offer, slik at «han ved sin død skulle gjøre til intet ham som har midlene til å volde død, det vil si Djevelen; og for at han kunne frigjøre alle dem som av frykt for døden var holdt i trelldom gjennom hele sitt liv». (Hebreerne 2: 14, 15) Kristi selvoppofrende kjærlighet kommer også tydelig til uttrykk ved den måten han var villig til å dø på. Han var fullstendig klar over hvordan han måtte lide og dø. — Matteus 17: 22; 20: 17—19.

Minnehøytiden minner oss også om det største uttrykk for kjærlighet som noensinne er blitt vist — den store kjærlighet som vår himmelske Far, Jehova, gav uttrykk for. Så vondt det må ha vært for ham som «er full av inderlig hengivenhet og er barmhjertig», å høre og se Jesu «sterke rop og tårer» i Getsemane hage, den brutale piskingen, den grusomme pælfestingen og hans langsomme og smertefulle død. (Jakob 5: 11; Hebreerne 5: 7; Johannes 3: 16; 1. Johannes 4: 7, 8) Selv nå, flere hundre år senere, framkaller bare tanken på dette følelsesmessige smerter hos mange.

Tenk at Jehova Gud og Jesus Kristus betalte en så høy pris for oss syndere. (Romerne 3: 23) Hver dag står vi overfor den smertelige realitet at vi er syndige og ufullkomne. Men på grunnlag av tro på Jesu gjenløsningsoffer kan vi be Gud om tilgivelse. (1. Johannes 2: 1, 2) Dette gjør at vi kan tre fram for Gud med frimodighet i tale og en ren samvittighet. (Hebreerne 4: 14—16; 9: 13, 14) Dessuten kan vi glede oss over utsikten til å få leve på en paradisisk jord i all evighet. (Johannes 17: 3; Åpenbaringen 21: 3, 4) Disse og mange andre velsignelser er alle et resultat av Jesu enestående, selvoppofrende handling.

Vis at du verdsetter Herrens aftensmåltid

Herrens aftensmåltid er uten tvil et enestående uttrykk for «Guds overveldende ufortjente godhet». Og Jehova Guds ordning med gjenløsningsofferet — som er gjort mulig gjennom Jesu selvoppofrende kjærlighet — er virkelig hans «ubeskrivelige frie gave». (2. Korinter 9: 14, 15) Får ikke disse uttrykkene for Guds godhet gjennom Jesus Kristus deg til å føle dyp og varig takknemlighet og verdsettelse?

Vi er sikker på at de gjør det. Vi innbyr deg derfor på det hjerteligste til å komme sammen med Jehovas vitner for å feire høytiden til minne om Jesu død. I år vil den bli feiret onsdag den 16. april etter solnedgang. Jehovas vitner der du bor, vil med glede fortelle deg det nøyaktige klokkeslett og sted for denne viktige begivenheten.

[Fotnote]

[Ramme/bilder på side 6]

«DETTE ER MITT LEGEME» ELLER «DETTE BETYR MITT LEGEME»?

Da Jesus sa: «Jeg er døren» og «jeg er det sanne vintre», var det ingen som trodde at han var en bokstavelig dør eller et bokstavelig vintre. (Johannes 10: 7, 9; 15: 1) Og når for eksempel Erik Gunnes’ oversettelse sier at Jesus sa: «Dette beger er den nye pakt», trekker vi ikke den slutning at selve begeret var den nye pakt. (Uthevet av oss.) Så når han sa at brødet ’var’ hans legeme, er det tydelig at han mente at brødet betydde, eller symboliserte, hans legeme. Charles B. Williams’ oversettelse sier følgelig: «Dette representerer mitt legeme.» — Lukas 22: 19, 20.

[Bilde på side 5]

Det usyrede brødet og vinen er passende symboler på Jesu syndfrie legeme og hans utgytte blod

[Bilde på side 7]

Minnehøytiden minner oss om den store kjærlighet som Jehova Gud og Jesus Kristus har vist