Hva Bibelen sier

Gir kristen enhet rom for forskjeller?

ENHETEN i den kristne menighet er av stor betydning. Ulike meninger når det gjelder trosoppfatninger, kan føre til heftige diskusjoner, splid og til og med fiendskap. (Apostlenes gjerninger 23: 6—10) Bibelen sier at «Gud er ikke en uordens Gud, men en freds Gud». (1. Korinter 14: 33) De kristne blir derfor oppfordret til å vise enighet i tale og til å være forent i samme sinn og i samme tankegang. — 1. Korinter 1: 10.

Betyr disse og lignende uttalelser i Bibelen at de kristne må være strengt ensrettet på alle livets områder? (Johannes 17: 20—23; Galaterne 3: 28) Fraråder den sanne kristendom, som blir beskrevet i Bibelen, variasjon med hensyn til de enkeltes personlighet? Ventes det at alle kristne skal passe inn i en slags strikt form?

Gud appellerer til hver enkelt av oss

Noen hevder at Bibelen bare er nok et middel som egenmektige mennesker bruker for å få kontroll over massene. Det er nok riktig at noen sekter ofte har misbrukt Bibelen på en slik måte. Men Jesus tegnet et helt annet bilde av Bibelen og av dens Forfatter. Han beskrev Gud som en som er oppriktig interessert i hver enkelt av sine skapninger.

I Johannes 6: 44 sier Jesus: «Ingen kan komme til meg uten at Faderen, som har sendt meg, drar ham.» Det verbet som er brukt her, antyder ikke at Gud drar noen til seg mot deres vilje. Nei, han gjør det ved at han varsomt appellerer til deres hjerte. En bibelkommentator beskrev det som ’en påvirkning fra Gud som gjør sinnet tilbøyelig til å tro’. Skaperen ser ikke på den menneskelige familie som en grå masse. Han vurderer hver enkelt for seg og drar varsomt til seg dem som har et hjerte som er rett innstilt. — Salme 11: 5; Ordspråkene 21: 2; Apostlenes gjerninger 13: 48.

Legg merke til hvor tilpasningsdyktig apostelen Paulus var, hvor våken han var for den enkeltes behov. Han innså at enkelte synspunkter var vanlige blant folk av visse nasjonaliteter, eller blant dem som hadde en spesiell bakgrunn, og tilpasset sin framgangsmåte etter det. Han skrev: «For jødene er jeg således blitt som en jøde, for å kunne vinne jøder . . . For de svake er jeg blitt svak, for å kunne vinne de svake. Jeg er blitt alt for alle slags mennesker, for i hvert fall å kunne frelse noen.» — 1. Korinter 9: 20—22.

Det er tydelig at Paulus ikke betraktet folk som en grå masse. Han behandlet ikke alle likt. Han gav dem denne oppfordringen: «La deres tale alltid være tiltalende, krydret med salt, så dere vet hvordan dere bør svare enhver.» (Kolosserne 4: 6) Ja, Paulus og de andre kristne måtte være innforstått med og respektere den enkeltes særpreg for å kunne hjelpe ham.

Skaperverkets mangfold

Man vil bli respektert som et enkeltindivid også etter at man er blitt en del av den kristne menighet. Guds tjenere forsvinner ikke i et hav av fullstendig like mennesker som på alle måter tilpasser seg dem som tar ledelsen blant dem. De kan tvert imot glede seg over stor variasjon når det gjelder personlighet, og de har forskjellige evner, vaner og meninger. Den enkeltes særtrekk blir ikke betraktet som noe som er til bry eller til sjenanse. De er en del av skaperverkets mangfold.

I den nye verden, som Bibelen lover de rettferdige, vil den menneskelige fullkommenhet derfor gi rom for stor variasjon. (2. Peter 3: 13) Det bibelske oppslagsverket Insight on the Scripturesa sier følgende under oppslagsordet «Perfection» (Fullkommenhet): «Fullkommenhet betyr ikke at alt blir likt, slik noen tror. I dyreriket, som er en del av Jehovas ’fullkomne verk’ (1Mo[sebok] 1: 20—24; 5Mo[sebok] 32: 4), er det en enorm variasjon.»

Oppslagsverket sier videre: «Planeten jordens fullkommenhet er heller ikke uforenelig med variasjon, forandringer eller kontraster; den gir rom for det enkle og det kompliserte, det alminnelige og det spesielle, det sure og det søte, det grove og det fine, enger og skoger, fjell og daler. Den omfatter det oppkvikkende ved en frisk vårdag, en varm sommer med asurblå himmel, høsten med dens vakre farger og nysnøens rene skjønnhet. (1Mo[sebok] 8: 22) Fullkomne mennesker vil heller ikke stereotypt ligne hverandre eller ha nøyaktig den samme personlighet eller de samme anlegg og evner.»

Omtanke for andre

Den sanne kristendom fraråder imidlertid å være selvsentrert og å ignorere dem en har rundt seg. Apostelen Paulus vurderte nøye alle sider ved sitt liv og sin oppførsel, slik at han ikke skulle få andre til å snuble. Han sa i brevet til menigheten i Korint: «Vi gir ikke på noen måte noen slags årsak til snubling, for at vår tjeneste ikke skal bli lastet.» (2. Korinter 6: 3) Noen ganger må vi legge bånd på oss og sette andres ønsker og behov høyere enn det vi selv måtte foretrekke. Paulus skrev for eksempel til de kristne i Roma: «Det er godt ikke å spise kjøtt eller drikke vin eller gjøre noe som får din bror til å snuble.» — Romerne 14: 21.

På lignende måte vil også noen i dag velge å avstå fra å nyte alkohol når de er sammen med slike som har vanskelig for å kontrollere sitt alkoholinntak. (1. Korinter 10: 23, 24) Dette blir ikke gjort som følge av et konformitetspress, men er et edelt utslag av godhet og kjærlighet. «Heller ikke Kristus var seg selv til behag.» Jesus var et selvstendig menneske, men han tilfredsstilte ikke sine egne ønsker uten å ta hensyn til andres følelser. — Romerne 15: 3.

En av de mest tiltalende sidene ved den sanne kristendom er imidlertid dens respekt for den enkeltes friheter og ønsker så lenge de holdes innenfor de grenser Bibelen setter. Den lærer oss at Gud skapte oss slik at vi er forskjellige. I 1. Korinter 2: 11 leser vi: «Hvem blant mennesker kjenner de ting som hører et menneske til, uten menneskets ånd, som er i ham?» Vi prøver i størst mulig grad å forstå andre. Men dette verset viser at vi alle har vår individualitet, som bare vi selv og vår Skaper forstår. Vi har et «hjertets skjulte menneske», som vi kan gjøre kjent hvis vi ønsker det. — 1. Peter 3: 4.

Likevekten mellom enhet og mangfold

Apostelen Paulus var et godt eksempel når det gjaldt å vise kristen likevekt. Som en av Kristi apostler hadde han stor myndighet, men han var nøye med ikke å påtvinge andre sine personlige meninger.

Paulus hadde for eksempel sterke meninger om fordelene ved den enslige stand i vår ufullkomne verden. Han var selv enslig da han skrev: «De som [gifter seg], vil få trengsel i sitt kjød», og: «[En enke] er lykkeligere hvis hun forblir som hun er, etter min mening.» Ettersom hans ord ble en del av Guds inspirerte Ord, kan det ikke ha vært noe galt med Paulus’ mening. Han sa jo dessuten: «Om du skulle gifte deg, ville du ikke begå noen synd.» — 1. Korinter 7: 28, 40.

De fleste av apostlene var tydeligvis gifte menn, noe Paulus erkjenner med ordene: «Har vi ikke rett til å ha en søster med oss omkring som hustru, slik som de andre apostlene og Herrens brødre og Kefas?» (1. Korinter 9: 5) De kristne visste at de i dette spørsmålet kunne foreta et annet valg enn det Paulus hadde truffet, uten at han ville slutte å respektere dem av den grunn.

Gud har alltid latt sine tilbedere få uttrykke sin tro i samsvar med sin egen personlighet. Han lot til og med bibelskribentene få bruke sin personlige stil når de skrev. Nehemja, for eksempel, var ydmyk selv om han skrev sin beretning i første person. (Nehemja 5: 6, 19) På den annen side fikk apostelen Johannes’ beskjedenhet ham til aldri å bruke sitt eget navn i sin evangelieberetning, men til bare å komme med en og annen hentydning til seg selv. Gud fant behag i begge disse måtene å skrive på og bevarte dem i sitt Ord.

Vi finner lignende eksempler på likevekt og rimelighet gjennom hele Bibelen. Det er derfor tydelig at kristen enhet gir rom for variasjon. Ulik bakgrunn og forskjellige meninger kan selvfølgelig føre til splittelse hvis man ikke legger åndelige egenskaper for dagen. (Romerne 16: 17, 18) Men når vi ’ikler oss kjærligheten, det fullkomne enhetens bånd’, lærer vi å akseptere andre og glede oss over deres egenart. — Kolosserne 3: 14.

«Ta derfor imot hverandre,» sier Bibelen, «liksom Kristus også har tatt imot oss, til ære for Gud.» (Romerne 15: 7) Med Guds ånds hjelp kan de kristne legge den rette likevekt for dagen, slik at enheten blir bevart, samtidig som de kan glede seg over et mangfold av personligheter i den kristne menighet.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 14]

Skaperen ser ikke på den menneskelige familie som en grå masse

[Uthevet tekst på side 15]

Vi har alle vår individualitet, som bare vi selv og vår Skaper forstår