Gjenløsningen — kristenhetens tapte læresetning

LÆREN om gjenløsningen, det at Jesus døde for den syndige menneskehet, er grunnleggende for den sanne kristendom. Likevel har kristenhetens teologer lenge kritisert og latterliggjort denne læresetningen.

Hva er årsaken til det? Sa ikke Jesus selv i Markus 10: 45: «Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange»?

Noen har hevdet at Jesus aldri har sagt disse ordene, men at de ble diktet opp etter hans død under innflytelse av apostelen Paulus. Andre hevder at ordet «løsepenge» her bare er en talemåte, eller at denne læresetningen stammer fra gresk mytologi! Læresetningen om gjenløsningen har altså så å si forsvunnet fra kirkesamfunnenes lære.

Du lurer kanskje på hvordan de første kristne oppfattet Jesu død. Paulus sier i 2. Korinter 5: 14, 15: «Kristi kjærlighet tvinger oss. Vi vet at én er død for alle, . . . for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og stod opp for dem.» Så klar og enkel denne læresetningen var — helt fri for de kompliserte endringene den senere kom til å gjennomgå da kirkens teologer gikk løs på den.

Kan det tenkes at Paulus fant opp denne læresetningen? Nei, for han sier i 1. Korinter 15: 3 (EN): «Jeg overgav eder blant de første ting det som jeg selv mottok, at Kristus døde for våre synder etter skriftene.» Det er tydelig at de kristne, allerede lenge før Paulus skrev sine brev, forstod at Jesu død var en offerdød, en pris som ble betalt for å gjenløse den syndige menneskehet, en løsepenge. De forstod også, slik Paulus viser, at Kristi død oppfylte «skriftene», det vil si slike profetier som Salme 22 og Jesaja 53 i de hebraiske skrifter eller «Det gamle testamente».

Ubesvarte spørsmål

Hvis du undersøker kjensgjerningene selv, vil du finne at frafallen lære begynte å infiltrere kristendommen kort etter apostlenes tid. (Apostlenes gjerninger 20: 29, 30; 2. Timoteus 4: 3, 4) Men fortsatt trodde man på Kristi gjenløsningsoffer, noe de tidlige kirkefedrenes skrifter viser. Men da noen teologer senere begynte å beskjeftige seg med læren om gjenløsningen, oppstod det en del vanskelige spørsmål, for eksempel: Hvem ble løsepengen betalt til? Og hvorfor var det nødvendig med en løsepenge?

I det fjerde århundre framholdt Gregor fra Nyssa og andre det syn at løsepengen var blitt betalt til Satan Djevelen! De hevdet at menneskene var i Satans grep, og at det ble betalt en løsepenge til ham for å frigjøre menneskeheten. Men en av hans samtidige, Gregor fra Nazianz, så en stor mangel ved denne teorien. Den forutsatte at Gud stod i et avhengighetsforhold til Djevelen, noe som virkelig var absurd. Tanken om at løsepengen ble betalt til Djevelen, slo ikke desto mindre an og holdt seg i flere hundre år.

Kan det være at løsepengen ble betalt til Gud selv? Gregor fra Nazianz syntes at også denne oppfatningen var problematisk. Ettersom ’vi ikke var i trelldom under [Gud]’, hvorfor måtte det da betales en løsepenge til ham? Og ’kunne Faderen finne behag i sin Sønns død’ ved å forlange en løsepenge? Dette var tilsynelatende vanskelige spørsmål som så ut til å rokke ved selve læren om gjenløsningen.

Læren om gjenløsningen går tapt

Når du undersøker saken videre, kommer du kanskje til begynnelsen av det 12. århundre. Anselm, erkebiskop av Canterbury, forsøkte å besvare disse spørsmålene i sin bok Cur Deus Homo (Hvorfor Gud ble menneske). Boken lærte at Kristi død tjente til å tilfredsstille Guds rettferdighet, men at den ikke tilveiebrakte en løsepenge. Anselm mente at å tilgi synd ved et gjenløsningsoffer uten å tilfredsstille rettferdigheten ville være det samme som å la være å korrigere synden. «Men Gud kan ikke med rette unnlate å korrigere noe som er galt, i sitt rike,» sa Anselm. Hvordan korrigerte da Gud tingene?

Anselm framholdt at ’synd vanærer Gud’, og sa at det ikke ville ha vært nok «bare å bringe tilbake det som var gått tapt» ved Adams synd. Ettersom Gud var blitt krenket, ville det ikke være tilstrekkelig med en løsepenge — ikke engang om det var et fullkomment menneske som ble ofret. «I betraktning av krenkelsen måtte mer enn det som gikk tapt, gis tilbake,» resonnerte erkebiskopen. (Uthevet av oss) Anselm hevdet at det derfor måtte dø en som var «både Gud og menneske».

Uansett hvordan du reagerer på Anselms lære, ble den i hvert fall dominerende i hans samtid, og den fortsetter å gjøre seg gjeldende i vår tid. Med ett slag hadde Anselm både befestet treenighetslæren og gitt dødsstøtet til læren om gjenløsningen, i det minste i kristenheten. Nå var det «satisfaksjon» (fyllestgjøring) det var snakk om blant teologene — uttrykket «gjenløsning» ble gradvis glemt. Men Anselms teorier var så å si utelukkende basert på besnærende logikk, ikke på Bibelen. Og etter hvert som tiden gikk, begynte slike lærde menn som Thomas av Aquino å forandre på Anselms «satisfaksjonslære» ved hjelp av sin egen sinnrike logikk. Spekulasjonene ble flere og flere. Det vrimlet av forskjellige gjenløsningsteorier, og debatten beveget seg lenger bort fra Bibelen og over i menneskelig resonnement, filosofi og mystisisme.

Reformasjonen og gjenløsningen

Men la oss nå bevege oss litt nærmere vår egen tid. Da den protestantiske reformasjonen oppstod i det 16. århundre, dukket det opp en radikal gruppe som ble kalt socinianerne.a De benektet at Jesu død på noen måte «gav oss frelse». De kalte en slik tro «uholdbar, feilaktig og svært skadelig . . . , motbydelig i lys av både Bibelen og fornuften». (Raków-katekismen) Ettersom Gud tilgir fritt, er det ikke nødvendig å tilfredsstille rettferdigheten. De hevdet at Kristi død hadde en gjenløsende virkning på den måten at den tilskyndte folk til å etterligne Kristi fullkomne eksempel.

Som et mottiltak mot denne og annen kjettersk lære sammenkalte den katolske kirke til Trientkonsilet (fra 1545 til 1563). Men mens man her tok stilling til mange lærespørsmål, inntok konsilet en vag og uforpliktende holdning til spørsmålet om gjenløsningen. Det talte om ’Jesu Kristi fortjeneste’ og brukte uttrykket «satisfaksjon», men unngikk omhyggelig uttrykket «gjenløsning». Kirken inntok altså langt fra noe klart, bibelsk standpunkt. Fortsatt var det fritt fram for spekulasjoner.

Hvorfor de religiøse ledere har kommet til kort

Etter Trientkonsilet har både katolske og protestantiske teologer utviklet utallige gjenløsningsteorier. (Se rammen på side 7.) Men det ser ikke ut til at det er mulig å bli enig om hva Kristi død innebærer. Det eneste som forener teologene, er deres forakt for det bibelske begrepet «gjenløsning». De foretrekker å ignorere det, tone ned betydningen av det eller bortforklare det. Hva Kristi død innebærer, blir fremstilt ved hjelp av teknisk sjargong, komplisert manipulering med uholdbar logikk og ved slike høyttravende uttrykk som «moralsk innflytelse» og «representativ fysisk satisfaksjon». I stedet for å bygge opp troen på Kristi død har kristenhetens presteskap gjort hans torturpæl til en forvirrende snublestein.

Hva er den underliggende årsak til at de har kommet så fullstendig til kort? Den katolske teologen Boniface A. Willems forklarer det med at teologene blir «utdannet under strengt bevoktet isolasjon» — altfor fjernt fra folks egentlige behov.b Er du ikke tilbøyelig til å være enig? Jeremia 8: 9 går imidlertid lenger når det der pekes på den virkelige roten til problemet: «De har forkastet [Jehovas] ord. Hva hjelper da deres visdom?»

Det kan naturligvis oppstå visse spørsmål på bakgrunn av læren om gjenløsningen. (2. Peter 3: 16) Men teologene har ikke søkt å finne svaret i Bibelen; de har i stedet brukt menneskelig visdom og logikk. (1. Korinter 1: 19, 20; 2: 13) De har dristet seg til å forkaste en hvilken som helst del av Bibelen som ikke passer dem — eller deres teorier. (2. Timoteus 3: 16) De har fremmet ubibelsk lære, slik som treenighetslæren. (Johannes 14: 28) Og den fremste feilen de har begått, er at de har gjort menneskenes frelse til det viktigste og sett bort fra mer tungtveiende spørsmål som har med Guds navn og rike å gjøre. — Matteus 6: 9, 10.

En forkjemper for læren om gjenløsningen

La oss nå ta for oss noe som skjedde i slutten av det forrige århundre. En gudfryktig mann som het Charles Taze Russell, tok avstand fra de vanlige teologiske retninger og begynte å utgi dette bladet — Vakttårnet. Russell sa: «Helt fra begynnelsen av har det vært en spesiell forkjemper for læren om gjenløsningen.»

Det samme er Vakttårnet den dag i dag. I over 100 år har bladet lagt fram gode bibelske grunner for å tro på gjenløsningen, og det har gitt fornuftige bibelske svar på kritikernes argumenter. Vi vil derfor oppfordre deg til nå å se nærmere på hva Bibelen sier om Jesu død og hva den innebærer.

[Fotnoter]

[Ramme på side 7]

NOEN TEORIER OM GJENLØSNINGEN

◻ HERSKERTEORIEN: Den nederlandske teologen Hugo Grotius utviklet denne teorien i det 17. århundre for å gjendrive socinianernes teorier. Grotius betraktet Kristi død som «en slags juridisk transaksjon der Gud har herskerens rolle og menneskene forbryterens». — Hastings’ Encyclopædia of Religion and Ethics.

◻ TEORIEN OM VITAL FORSONING: Den ble framsatt i 1946 av den protestantiske teologen Clarence H. Hewitt. Han så det slik at Kristus ved sin gjerning ikke sonte en juridisk straff, men ’fridde oss ut av syndens og dødens lov og tilskyndte til anger og gudfryktig sorg, slik at vi kommer i en slik stilling innfor Gud at vi kan bli tilgitt’.

◻ GJENLØSNING VED KRISTENT FELLESSKAP: Den romersk-katolske teologen Boniface A. Willems (1970) sidestiller «gjenløsning» med «det å vende seg fra vår egoisme og åpne våre hjerter for hverandre». Han sier videre: «Den kristne forestilling om stedfortredelse eller det at noen lider på andres vegne, går ut på at en identifiserer seg solidarisk med den syndige menneskehet. . . . Kirken er da det fellesskap som utgjøres av dem som er rede til å leve i spesiell tjeneste for andre.»

◻ SYNDEBUKKTEORIEN: Den katolske teologen Raymund Schwager framsatte denne teorien i 1978. Han forkastet tanken om at Gud ’ville kreve øye for øye’. Han betrakter Kristi offer som en slags renselse som gjør det mulig for menneskesamfunnet å få utløp for — og dermed kvitte seg med — sine iboende voldelige tendenser.

◻ SOSIAL-POLITISK GJENLØSNING: Baptistteologen Thorwald Lorenzen skrev i 1985: «Gud søker ikke bare religiøs tilgivelse av synderen, men også politisk frigjøring for de fattige og undertrykte. . . . Jesu død åpenbarer derfor en Gud som er interessert i at alle sider av det menneskelige liv skal leges.»

[Bilde på side 5]

Protestantiske og katolske teologer har utviklet utallige teorier om gjenløsningen og om gjenløsningsofferet, men hva lærer Bibelen?