Den katolske kirkes katekisme sier: «For å stå opp med Kristus må vi dø med Kristus: vi må ’flytte bort fra legemet og komme hjem til Herren’. [2. Korinter 5: 8] Ved det ’oppbrudd’ som døden utgjør, forlater sjelen legemet. [Filipperne 1: 23] Den vil bli gjenforent med legemet på den dag da de døde står opp.» Men sier Paulus i de skriftstedene som det her henvises til, at sjelen lever videre etter at legemet dør, og så venter på den «endelige dom» for å bli gjenforent med legemet?

I 2. Korinter 5: 8 sier Paulus: «Vi er ved godt mot og vil gjerne heller komme bort fra legemet og få vårt hjem hos Herren.» Noen mener at disse ordene hentyder til et mellomliggende ventestadium. De henviser også til det løfte Jesus gav sine trofaste etterfølgere om at han skulle berede et sted for dem og ’ta dem hjem til seg’. Men når skulle et slikt framtidshåp bli til virkelighet? Kristus sa at dette skulle skje når han ’kom igjen’ i sitt framtidige nærvær. (Johannes 14: 1—3) I tråd med dette skrev Paulus i 2. Korinter 5: 1—10 at de salvede kristnes felles håp er å arve en himmelsk bolig. Dette skulle ikke bli oppfylt ved sjelens antatte udødelighet, men ved en oppstandelse under Kristi nærvær. (1. Korinter 15: 23, 42—44) Bibelfortolkeren Charles Masson trekker den slutning at 2. Korinter 5: 1—10 «altså godt kan forstås uten at en behøver å ty til hypotesen om et ’mellomstadium’».