AMBASSADØR, SENDEMANN

I bibelsk sammenheng en offisiell representant utsendt av en hersker i en bestemt hensikt i forbindelse med en spesiell anledning. Det var som regel eldre, modne menn som ble sendt ut på slike oppdrag. De greske ordene presbeuo (’virke som ambassadør’ [Ef 6: 20]; ’være ambassadør’ [2Kt 5: 20]) og presbeia («gruppe sendemenn» [Lu 14: 32]) er begge beslektet med presbỵteros, som betyr «eldste; eldre mann». – Apg 11: 30; 1Pe 5: 5; Åp 4: 4.

Etter at Kristus var blitt oppreist og hadde fått liv i himmelen og ikke befant seg personlig på jorden lenger, ble hans trofaste etterfølgere satt til å tjene som Guds ambassadører «i Kristi sted». Paulus nevner uttrykkelig sin egen ambassadørtjeneste. (2Kt 5: 18–20) Han var, i likhet med de andre av Jesu Kristi salvede etterfølgere, utsendt til nasjoner og enkeltpersoner som var fremmedgjort for Jehova Gud, den suverene Overherre. De skulle alle tjene som ambassadører i en verden som ikke hadde fred med Gud. (Joh 14: 30; 15: 18, 19; Jak 4: 4) Som ambassadør forkynte Paulus et budskap om at det var mulig å bli forlikt med Gud ved Kristus, og da han var i fengsel, omtalte han derfor seg selv som en «ambassadør . . . i lenker». (Ef 6: 20) Det at han var i lenker, var et tydelig vitnesbyrd om denne verdens fiendtlige innstilling til Gud, Kristus og det messianske rike, for helt siden tidenes morgen har det vært vanlig å betrakte ambassadører som ukrenkelige. Ved å opptre respektløst overfor de ambassadørene som var utsendt som representanter for Guds rike ved Kristus, avslørte nasjonene en ytterst fiendtlig holdning og gjorde seg skyldig i den verst tenkelige fornærmelse.

Som ambassadør rettet Paulus seg etter landets lover, men forholdt seg strengt nøytral til verdens politiske og militære virksomhet. Dette harmonerer med prinsippet om at ambassadører for regjeringer i denne verden må lyde loven i det landet de er sendt til, men ikke er forpliktet til å vie landet sin troskap som en undersått.

Ikke bare Paulus, men alle Kristi trofaste salvede, åndsavlede etterfølgere, som har sitt borgerskap i himmelen, er «ambassadører i Kristi sted». – 2Kt 5: 20; Flp 3: 20.