Et inspirert mønster for kristent misjonsarbeid
«Bli etterlignere av meg, liksom jeg er det av Kristus.» — 1. KORINTER 11: 1.
1. Nevn noen måter som Jesus var et enestående eksempel for sine etterfølgere på. (Filipperne 2: 5—9)
FOR et enestående eksempel Jesus var for disiplene! Han gav med glede avkall på sin himmelske herlighet for å komme ned til jorden og leve blant syndige mennesker. Han var villig til å gjennomgå store lidelser for at menneskene skulle bli frelst, og framfor alt for at hans himmelske Fars navn skulle bli helliget. (Johannes 3: 16; 17: 4) Under rettssaken hvor livet hans stod på spill, erklærte han frimodig: «Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden: at jeg skulle vitne om sannheten.» — Johannes 18: 37.
2. Hvorfor kunne den oppstandne Jesus befale sine disipler å fortsette det arbeidet han hadde påbegynt?
2 Før sin død gav Jesus disiplene fremragende opplæring for at de skulle kunne fortsette dette arbeidet og vitne om Rikets sannhet. (Matteus 10: 5—23; Lukas 10: 1—16) Jesus kunne derfor etter sin oppstandelse komme med befalingen: «Gå . . . og gjør disipler av mennesker av alle nasjonene, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» — Matteus 28: 19, 20.
3. Hvordan utvidet undervisningsarbeidet seg, men hvilke områder var det stort sett begrenset til?
3 De neste tre og et halvt årene adlød Jesu disipler denne befalingen, men de gjorde disipler bare av jøder, jødiske proselytter og omskårne samaritaner. Så, i år 36, gav Gud påbud om at det gode budskap skulle forkynnes for en uomskåren mann, Kornelius, og hans husstand. I løpet av de neste ti årene ble også andre hedninger ført inn i menigheten. Det ser imidlertid ut til at arbeidet stort sett var begrenset til det østlige middelhavsområdet. — Apostlenes gjerninger 10: 24, 44—48; 11: 19—21.
4. Hvilken vesentlig utvikling fant sted omkring år 47 eller 48?
4 De kristne trengte noe som kunne motivere dem eller sette dem i stand til å gjøre disipler av jøder og hedninger i fjernere områder. Omkring år 47 eller 48 fikk derfor de eldste i menigheten i Syria i Antiokia dette guddommelige budskapet: «Ta ut blant dere Barnabas og Saulus for meg til den gjerning som jeg har kalt dem til.» (Apostlenes gjerninger 13: 2) Legg merke til at Paulus da var kjent ved sitt opprinnelige navn, Saulus. Legg også merke til at Gud nevnte Barnabas før Paulus, kanskje fordi Barnabas på den tiden ble betraktet som den mest erfarne av de to.
5. Hvorfor er beretningen om den misjonsreisen som Paulus og Barnabas foretok, av stor verdi for de kristne i vår tid?
5 Den detaljerte beretningen om den misjonsreisen Paulus og Barnabas foretok, er til stor oppmuntring for Jehovas vitner, spesielt for misjonærer og pionerer som har flyttet fra sine hjembyer for å tjene Gud på fremmede steder. En gjennomgåelse av Apostlenes gjerninger, kapitlene 13 og 14, vil dessuten motivere enda flere til å etterligne Paulus og Barnabas og til å øke sin andel i det ytterst viktige arbeidet som består i å gjøre disipler.
På Kypros
6. Hvilket eksempel foregikk misjonærene med på Kypros?
6 Misjonærene seilte straks ut fra den syriske havnebyen Selevkia til øya Kypros. Da de kom i land i Salamis, lot de seg ikke distrahere av andre ting, men «begynte . . . å forkynne Guds ord i jødenes synagoger». De fulgte Kristi mønster og var ikke fornøyd med å slå seg ned i den byen og vente på at øyboerne skulle komme til dem. Nei, de arbeidet seg «gjennom hele øya». Det betydde utvilsomt at de måtte gå mye, og at de måtte overnatte mange forskjellige steder, siden Kypros jo er en stor øy og de på sin runde fikk vært på størstedelen av øya. — Apostlenes gjerninger 13: 5, 6.
7. a) Hvilken spesiell hendelse fant sted i Pafos? b) Hvilken holdning oppmuntrer denne beretningen oss til å ha?
7 Kort tid før disse to mennene drog fra øya, ble de belønnet med en hyggelig opplevelse i byen Pafos. Øyas hersker, Sergius Paulus, lyttet til budskapet og ’ble en troende’. (Apostlenes gjerninger 13: 7, 12) Paulus skrev senere: «Dere ser hans kallelse av dere, brødre, at ikke mange vise i kjødelig forstand ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av fornem byrd.» (1. Korinter 1: 26) Men Sergius Paulus var altså en av de mektige som reagerte positivt. Denne opplevelsen bør oppmuntre alle, spesielt misjonærer, til å ha en positiv innstilling til det å forkynne for myndighetspersoner, slik vi blir oppmuntret til å gjøre i 1. Timoteus 2: 1—4. Myndighetspersoner har noen ganger gitt Guds tjenere stor hjelp. — Nehemja 2: 4—8.
8. a) Hvilken forandring i forholdet mellom Barnabas og Paulus ser vi fra nå av? b) På hvilken måte var Barnabas et godt eksempel?
8 Under påvirkning av Jehovas ånd var det Paulus som spilte størst rolle når det gjaldt Sergius Paulus’ omvendelse. (Apostlenes gjerninger 13: 8—12) Det ser også ut til at det fra nå av var Paulus som tok ledelsen. (Sammenlign Apostlenes gjerninger 13: 7 med Apostlenes gjerninger 13: 15, 16, 43.) Dette var i samsvar med det guddommelige oppdraget Paulus hadde fått ved sin omvendelse. (Apostlenes gjerninger 9: 15) En slik utvikling satte kanskje Barnabas’ ydmykhet på prøve. Men istedenfor å betrakte denne forandringen som en personlig fornærmelse levde Barnabas sannsynligvis opp til betydningen av navnet sitt, «Trøstens sønn», og støttet lojalt Paulus på hele misjonsreisen og senere da noen jødekristne reiste innvendinger mot den tjeneste de utførte for uomskårne hedninger. (Apostlenes gjerninger 15: 1, 2) Han er et godt eksempel for oss alle, også for dem som bor på misjonærhjem og Betel-hjem. Vi bør alltid være villig til å godta teokratiske endringer og fullt ut støtte dem som er utnevnt til å ta ledelsen blant oss. — Hebreerne 13: 17.
Høylandet i Lilleasia
9. Hva lærer vi av at Paulus og Barnabas var villig til å reise opp til Antiokia i Pisidia?
9 Fra Kypros seilte Paulus og Barnabas nordover til det asiatiske kontinent. Av en eller annen ukjent grunn ble ikke misjonærene værende i kystområdet, men foretok en lang og farefull reise på cirka 18 mil til Antiokia i Pisidia på Lilleasias sentrale platå. Det betydde at de måtte gå oppover til et fjellpass og deretter nedover igjen til en slette som lå cirka 1100 meter over havet. Bibelforskeren J. S. Howson sier: «De som bodde i disse fjellene som skilte platået . . . fra slettene på sørkysten, pleide å være lovløse og å streife omkring på plyndringstokt. De var derfor beryktet gjennom hele oldtidshistorien.» Dessuten kunne naturen utsette misjonærene for farer. Howson sier videre: «Ikke noe annet distrikt i Lilleasia er mer særmerket av sine oversvømmelser enn fjelltraktene i Pisidia, hvor elver bryter fram ved foten av enorme klipper eller styrter ned gjennom trange juv.» Disse detaljene hjelper oss til å se for oss hva slags reiser misjonærene var villig til å legge ut på for å utbre det gode budskap. (2. Korinter 11: 26) Mange av Jehovas tjenere i vår tid trosser også alle slags hindringer for å nå mennesker og gjøre dem kjent med det gode budskap.
10, 11. a) Hvordan sørget Paulus for å ha et felles grunnlag med sine tilhørere? b) Hvorfor ble mange jøder trolig forbauset over å høre om Messias’ lidelser? c) Hva slags frelse holdt Paulus fram for sine tilhørere?
10 Ettersom det var en jødisk synagoge i Antiokia i Pisidia, gikk misjonærene først dit for å gi dem som var mest fortrolig med Guds Ord, anledning til å ta imot det gode budskap. Da de ble innbudt til å tale, reiste Paulus seg og holdt et glimrende offentlig foredrag. Gjennom hele talen sørget han for å ha et felles grunnlag med de jødene og proselyttene han talte til. (Apostlenes gjerninger 13: 13—16, 26) Etter innledningen gav Paulus et sammendrag av jødenes strålende historie hvor han minnet dem om at Jehova hadde utvalgt deres forfedre og så utfridd dem fra Egypt, og også om hvordan han hadde hjulpet dem til å beseire innbyggerne i det lovte land. Deretter framhevet Paulus hvordan Jehova hadde handlet med David. Slike opplysninger lå jødene i det første århundre på hjertet, for de ventet at Gud skulle oppreise en etterkommer av David som en frelser og evig hersker. På dette punktet i talen erklærte Paulus frimodig: «Av dennes [Davids] avkom har Gud i samsvar med sitt løfte ført en frelser til Israel, Jesus.» — Apostlenes gjerninger 13: 17—23.
11 Den slags frelser som mange jøder ventet, var imidlertid en militær helt som ville utfri dem av det romerske herredømme og opphøye den jødiske nasjon over alle andre. De ble nok derfor forbløffet da Paulus sa at Messias var blitt henrettet, overlevert til døden av deres egne religiøse ledere. «Men Gud oppreiste ham fra de døde,» erklærte han frimodig. Mot slutten av talen viste han tilhørerne at de kunne oppnå en vidunderlig slags frelse. «La det . . . være kjent for dere,» sa han, «at gjennom ham blir det forkynt dere tilgivelse for synder, og at alt det dere ikke kunne bli erklært skyldfri for ved hjelp av Moseloven, det blir enhver som tror, erklært skyldfri for ved hjelp av ham.» Paulus avsluttet talen med å oppfordre tilhørerne til å passe på at de ikke ble regnet blant alle dem som Gud hadde forutsagt ville forsømme denne vidunderlige foranstaltning for frelse. — Apostlenes gjerninger 13: 30—41.
12. Hva førte Paulus’ tale til, og hvordan bør det være til oppmuntring for oss?
12 For et godt bibelsk foredrag! Hvordan reagerte forsamlingen? «Mange av jødene og av proselyttene som tilbad Gud, [fulgte] med Paulus og Barnabas.» (Apostlenes gjerninger 13: 43) Så oppmuntrende dette er for oss i vår tid! Måtte også vi gjøre vårt aller beste for å legge fram sannheten på en virkningsfull måte, både i vår offentlige tjeneste og i kommentarer og taler på menighetens møter. — 1. Timoteus 4: 13—16.
13. Hvorfor måtte misjonærene dra fra Antiokia i Pisidia, og hvilke spørsmål oppstår med hensyn til de nye disiplene?
13 De nyinteresserte i Antiokia i Pisidia klarte ikke å holde dette gode budskap for seg selv. Så «neste sabbat kom nesten hele byen sammen for å høre Jehovas ord». Og snart spredte budskapet seg utenfor byen. Ja, «Jehovas ord fortsatte å bli brakt ut over hele landet». (Apostlenes gjerninger 13: 44, 49) Istedenfor å bli glad for dette ble mange jøder misunnelige og klarte å få drevet misjonærene ut av byen. (Apostlenes gjerninger 13: 45, 50) Hvordan virket det på de nye disiplene? Ble de motløse, så de gav opp?
14. Hvorfor kunne ikke motstanderne sette en stopper for det arbeidet som misjonærene hadde påbegynt, og hva lærer vi av det?
14 Nei, for dette var Guds verk. Dessuten hadde misjonærene lagt et solid grunnlag når det gjaldt tro på den oppstandne Herre Jesus Kristus. De nye disiplene betraktet derfor tydeligvis Kristus, ikke misjonærene, som sin Leder. Vi leser følgelig at de «fortsatte å bli fylt med glede og hellig ånd». (Apostlenes gjerninger 13: 52) Så oppmuntrende dette er for misjonærer og andre som gjør disipler i vår tid! Hvis vi ydmykt og ivrig gjør vårt, vil Jehova Gud og Jesus Kristus velsigne vår tjeneste. — 1. Korinter 3: 9.
Ikonium, Lystra og Derbe
15. Hvordan gikk misjonærene fram i Ikonium, og hva førte det til?
15 Paulus og Barnabas drog nå 14 mil sørøstover til neste by, Ikonium. Frykt for forfølgelse hindret dem ikke i å gå fram på samme måte som i Antiokia. Bibelen sier om hva det førte til: «En stor mengde av både jøder og grekere ble troende.» (Apostlenes gjerninger 14: 1) Også denne gangen fikk de jødene som ikke tok imot det gode budskap, hisset opp folk til å motarbeide misjonærene. Men misjonærene holdt ut og ble værende en god stund i Ikonium for å hjelpe de nye disiplene. Da Paulus og Barnabas så fikk vite at deres jødiske motstandere skulle til å steine dem, flyktet de klokelig til neste distrikt, «Lystra og Derbe, og landet omkring». — Apostlenes gjerninger 14: 2—6.
16, 17. a) Hva skjedde med Paulus i Lystra? b) Hvordan virket den måten Gud handlet med Paulus på, inn på en ung mann fra Lystra?
16 Modig «fortsatte de å forkynne det gode budskap» i dette nye, jomfruelige distriktet. (Apostlenes gjerninger 14: 7) Da noen jøder i Antiokia i Pisidia og Ikonium fikk høre det, kom de helt til Lystra og overtalte folkeskarene til å steine Paulus, som ikke rakk å slippe unna. Motstanderne var sikker på at de hadde steinet ham i hjel. De slepte ham utenfor byen. — Apostlenes gjerninger 14: 19.
17 Kan du forestille deg hvor urolige de nye disiplene må ha blitt? Men se! Da de flokket seg omkring Paulus, reiste han seg opp! Bibelen sier ikke noe om hvorvidt en ung mann som het Timoteus, var en av disse nye disiplene. Han fikk sikkert på et eller annet tidspunkt høre om hvordan Gud hadde handlet med Paulus, og det gjorde sikkert et dypt inntrykk på hans unge sinn. Paulus skrev i sitt andre brev til Timoteus: «Du har nøye fulgt min lære, min livsførsel, . . . den slags ting som hendte meg i Antiokia, i Ikonium, i Lystra, den slags forfølgelser jeg har utholdt; og likevel har Herren utfridd meg av dem alle.» (2. Timoteus 3: 10, 11) Omkring ett eller to år etter at Paulus var blitt steinet, drog han tilbake til Lystra og fant at den unge Timoteus var en eksemplarisk kristen, som «ble vel omtalt av brødrene i Lystra og Ikonium». (Apostlenes gjerninger 16: 1, 2) Paulus valgte derfor ham som reisefelle. Det hjalp Timoteus til å vokse åndelig sett, og med tiden ble han kvalifisert til å bli sendt av Paulus til å besøke forskjellige menigheter. (Filipperne 2: 19, 20; 1. Timoteus 1: 3) Slik er det også i dag. Nidkjære tjenere for Gud øver en fin innflytelse på de unge, og mange av disse unge blir verdifulle tjenere for Gud når de vokser til, akkurat som Timoteus.
18. a) Hvordan gikk det med misjonærene i Derbe? b) Hvilken mulighet stod nå åpen for dem, men hva valgte de å gjøre?
18 Dagen etter at Paulus hadde unngått døden i Lystra, drog han sammen med Barnabas til Derbe. Denne gangen var det ingen motstandere som fulgte etter dem, og Bibelen sier at de ’gjorde nokså mange disipler’. (Apostlenes gjerninger 14: 20, 21) Da de hadde opprettet en menighet i Derbe, måtte de treffe en avgjørelse. En beferdet romersk vei gikk videre fra Derbe til Tarsus. Derfra var det et kort stykke tilbake til Antiokia i Syria. Dette var kanskje den greieste veien å ta hjem, og disse misjonærene kunne ha ment at de nå fortjente å hvile. Men Paulus og Barnabas etterlignet sin Herre og oppfattet et større behov. — Markus 6: 31—34.
De fullførte Guds gjerning
19, 20. a) Hvordan velsignet Jehova misjonærene fordi de drog tilbake til Lystra, Ikonium og Antiokia? b) Hva lærer Jehovas folk av dette i vår tid?
19 Istedenfor å ta den korteste veien hjem drog misjonærene modig tilbake og besøkte om igjen de samme byene hvor deres liv hadde vært i fare. Velsignet Jehova dem for denne uselviske omtanken for de nye disiplene? Ja, det gjorde han virkelig, for beretningen sier at det lyktes dem å ’styrke disiplenes sjeler og oppmuntre dem til å bli i troen’. Det passet godt at de sa til disse nye disiplene: «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.» (Apostlenes gjerninger 14: 21, 22) Paulus og Barnabas minnet dem også om deres kall som medarvinger til Guds kommende rike. I vår tid bør vi oppmuntre nye disipler på lignende måte. Vi kan styrke dem slik at de kan utholde trengsler, ved å holde fram for dem muligheten til å oppnå evig liv på jorden under det samme Guds rike som Paulus og Barnabas forkynte om.
20 Før Paulus og Barnabas forlot en by, hjalp de alltid den lokale menighet til å bli bedre organisert. De gav tydeligvis kvalifiserte menn opplæring og utnevnte dem til å ta ledelsen. (Apostlenes gjerninger 14: 23) Det bidrog uten tvil til ytterligere vekst. Slik er det også i vår tid. Når misjonærer og andre har hjulpet uerfarne til å gjøre så store framskritt at de kan påta seg ansvar, flytter de noen ganger til steder hvor det er større behov, og fortsetter sitt gode arbeid der.
21, 22. a) Hva skjedde etter at Paulus og Barnabas hadde fullført sin misjonsreise? b) Hvilke spørsmål oppstår derfor?
21 Da misjonærene til slutt kom tilbake til Antiokia i Syria, kunne de føle dyp tilfredshet. Ja, den bibelske beretning sier at de hadde fullført den gjerning Gud hadde overgitt dem. (Apostlenes gjerninger 14: 26) Når de fortalte om det de hadde opplevd, vakte det forståelig nok «stor glede hos alle brødrene». (Apostlenes gjerninger 15: 3) Men hva med framtiden? Ville de nå hvile på sine laurbær og sitte med hendene i fanget? På ingen måte. Etter at de to hadde besøkt det styrende råd i Jerusalem for å få avgjort spørsmålet om omskjærelse, la de igjen ut på misjonsreiser. Denne gangen drog de hver sin vei. Barnabas tok med seg Markus og drog til Kypros, mens Paulus fant en ny partner, Silas, og reiste gjennom Syria og Kilikia. (Apostlenes gjerninger 15: 39—41) Det var på denne reisen at han valgte å ta med seg den unge Timoteus.
22 Bibelen sier ikke noe om hvilke resultater Barnabas’ andre reise medførte. Paulus drog videre til nytt distrikt og opprettet menigheter i minst fem byer — Filippi, Berøa, Tessalonika, Korint og Efesos. Hva var nøkkelen til Paulus’ utrolig vellykkede resultater? Gjelder de samme prinsippene for de kristne som gjør disipler i vår tid?
Husker du?
◻ Hvorfor er Jesus et enestående eksempel for oss?
◻ På hvilken måte var Barnabas et eksempel?
◻ Hva lærer vi av den talen Paulus holdt i Antiokia i Pisidia?
◻ Hvordan kan vi si at Paulus og Barnabas fullførte sitt oppdrag?
[Bilde på side 15]
Den måten apostelen Paulus utholdt forfølgelse på, gjorde et varig inntrykk på den unge Timoteus