’Loven er blitt vår oppdrager’
HVOR mange barn ser verdien av regler og disiplin? Ikke særlig mange. De fleste barn synes det er plagsomt med restriksjoner. Men de som har ansvaret for å ta seg av barn, vet at det er helt nødvendig å føre passende tilsyn med dem. Etter hvert som man vokser opp, ser en gjerne verdien av den veiledningen man en gang fikk. Apostelen Paulus brukte eksemplet med en mann som beskyttet barn, for å illustrere noe Jehova Gud i lang tid gjorde for å oppdra sitt folk.
Noen av de kristne i den romerske provinsen Galatia i det første århundre hevdet bestemt at Gud bare viste sin gunst overfor dem som fulgte den loven som han hadde gitt israelittene gjennom Moses. Apostelen Paulus visste at dette var feil, for Gud hadde gitt hellig ånd til noen som aldri hadde fulgt jødenes lov. (Apostlenes gjerninger 15: 12) Paulus korrigerte denne gale oppfatningen ved å benytte en illustrasjon. I et brev til de kristne i Galatia skrev han: «Loven er . . . blitt vår oppdrager som leder til Kristus.» (Galaterne 3: 24) Bildet med en oppdrager har en interessant historisk bakgrunn. En viss kjennskap til denne bakgrunnen hjelper oss til å forstå det poenget Paulus ville ha fram.
Oppdrageren og hans ansvar
I velstående greske, romerske og kanskje også jødiske familier var det vanlig at oppdragere førte tilsyn med det barna gjorde fra de var små, til pubertetsalderen. Oppdrageren var vanligvis en betrodd slave, ofte en godt voksen mann, som førte tilsyn med barnet. Han skulle sørge for at barnet ikke ble utsatt for farlige situasjoner, og se til at farens ønsker når det gjaldt barnet, ble respektert. Gjennom hele dagen fulgte oppdrageren barnet hvor det enn gikk. Han passet på at den unge var ren og velstelt, og han fulgte ham til skolen, bar ofte bøkene og utstyret hans og fulgte med når han gjorde lekser.
Oppdrageren var vanligvis ikke en skolelærer. Oppgaven hans gikk ikke ut på å gi formell undervisning, men heller å fungere som en slags verge ved å sørge for at farens retningslinjer ble fulgt. Han gav imidlertid indirekte opplæring når han oppdrog og førte tilsyn med barnet. Det innbefattet å lære barnet god skikk og bruk og irettesette det eller til og med straffe det fysisk hvis det oppførte seg dårlig. Det var selvfølgelig moren og faren som først og fremst hadde ansvaret for barnets oppdragelse. Men etter hvert som barnet ble større, var det oppdragerens oppgave å lære det å ha en rett kroppsholdning når det gikk på gaten, å bære kappen sin på rette måte, å sitte og spise pent, å reise seg for eldre, å elske foreldrene sine, og så videre.
Den greske filosofen Platon (428—348 fvt.) mente bestemt at barnets lyster måtte holdes under kontroll. Han skrev: «En sau eller et annet beitedyr burde ikke leve uten en hyrde. På samme måte kan ikke barn leve uten en oppdrager, heller ikke slaver uten en herre.» Dette kan virke som et ytterliggående syn, men det var nå slik Platon så på saken.
Det at oppdragerne stadig var sammen med barna, gjorde at de ble sett på som plagsomme vakter som opprettholdt streng disiplin og kom med en endeløs rekke trivielle, irriterende og overflødige bemerkninger. Men det er ikke tvil om at oppdragerne beskyttet barna, både moralsk og fysisk. Den greske historieskriveren Appianos, som levde på 100-tallet evt., forteller om en oppdrager som slo armene rundt det barnet han fulgte til skolen, for å beskytte det mot noen som ville ta livet av det. Da han nektet å gi slipp på gutten, ble både han og barnet drept.
Umoral florerte i den hellenistiske verden. Barn, spesielt gutter, måtte beskyttes mot seksuelle overgrep. Oppdragere var derfor sammen med barna i skoletimene, ettersom mange av lærerne ikke var til å stole på. Den greske taleren Libanios, som levde på 300-tallet evt., gikk så langt som til å si at oppdragerne måtte være «vakter for ungdommene i deres blomstringstid» for å «holde de uønskede personene som begjærte guttene, på avstand ved å dytte dem vekk og holde dem unna, slik at de ikke fikk anledning til å pleie vennskap med guttene». Mange oppdragere ble høyt respektert av dem de beskyttet. Minnesteiner over oppdragere vitner om den takknemlighet mange voksne personer fremdeles følte overfor sine tidligere oppdragere når disse døde.
Loven som oppdrager
Hvorfor sammenlignet apostelen Paulus Moseloven med en oppdrager? Hva er det som gjør at denne sammenligningen er spesielt god?
Én ting er Lovens beskyttende virkning. Paulus sa at jødene var «bevoktet under lov». Det var som om de var i en oppdragers beskyttende varetekt. (Galaterne 3: 23) Loven hadde innvirkning på alle sider ved livet deres. Den la bånd på deres lyster og kjødelige begjær. Den regulerte deres livsførsel og irettesatte dem stadig når de kom til kort, slik at enhver israelitt ble klar over sine egne ufullkommenheter.
Loven fungerte også som en beskyttelse mot dårlig påvirkning, deriblant mot den fordervede moral og de avskyelige religiøse skikkene som ble praktisert av de nasjonene som omgav Israel. Det at Gud for eksempel forbød sitt folk å inngå ekteskap med hedninger, var helt nødvendig for at nasjonen som et hele skulle bevare en god åndelig helse. (5. Mosebok 7: 3, 4) Slike lover gjorde at Guds folks åndelige renhet ble bevart, og de forberedte dem på å identifisere Messias når han kom. Dette var virkelig kjærlige tiltak fra Jehovas side. Moses sa til israelittene: «Akkurat som en mann tilretteviser sin sønn, slik tilretteviste Jehova din Gud deg.» — 5. Mosebok 8: 5.
Et annet viktig aspekt ved Paulus’ illustrasjon hadde med oppdragerens midlertidige funksjon å gjøre. Når den unge nådde moden alder, var han ikke lenger underlagt oppdragerens myndighet. Den greske historieskriveren Xenofon (431—352 fvt.) skrev: «Når en gutt går over fra å være barn til å bli en ung mann, blir han frigjort fra sin [oppdrager] og fra sin [lærer]; han er ikke lenger underlagt dem; han får lov til å gå sin egen vei.»
Det var på samme måte med Moselovens funksjon; den var midlertidig. Loven skulle ’gjøre overtredelsene kjent, inntil ætten [Jesus Kristus] kom’. Paulus forklarte for jødene at Loven var en «oppdrager som [ledet] til Kristus». For at jødene på Paulus’ tid skulle få Guds gunst, måtte de anerkjenne Jesu rolle i Guds hensikt. Noen av jødene gjorde det, og hensikten med oppdrageren ble dermed oppfylt. — Galaterne 3: 19, 24, 25.
Den Loven Gud gav israelittene, var fullkommen. Den tjente fullt ut det formål som Gud hadde med den — å beskytte sitt folk og å gjøre dem klar over hans høye normer. (Romerne 7: 7—14) Loven var en god oppdrager. Men for noen som levde under dens beskyttelse, kunne dens krav kanskje fortone seg som en byrde. Paulus kunne derfor skrive at da Guds fastsatte tid kom, «[kjøpte] Kristus . . . oss fri fra Lovens forbannelse». Loven var bare en «forbannelse» i den forstand at den krevde at ufullkomne jøder skulle leve opp til normer som de ikke helt og fullt klarte å etterleve. Den forlangte at de omhyggelig skulle utføre en rekke ritualer. Så snart en jøde tok imot den enestående foranstaltning som Jesu gjenløsningsoffer er, var det ikke lenger nødvendig å holde fast ved oppdragerens restriksjoner. — Galaterne 3: 13; 4: 9, 10.
Da Paulus sammenlignet Moseloven med en oppdrager, var det altså for å framheve dens beskyttende funksjon og dens midlertidige natur. Man oppnår ikke Jehovas gunst ved å være lydig mot Loven, men ved å anerkjenne Jesus og vise tro på ham. — Galaterne 2: 16; 3: 11.
[Ramme/bilde på side 21]
«BETRODDE MENN» OG «FORVALTERE»
I tillegg til at Paulus skrev om en oppdrager, refererte han til «betrodde menn» og «forvaltere» for å illustrere sitt poeng. I Galaterne 4: 1, 2 leser vi: «Så lenge arvingen er barn, er han slett ikke annerledes enn en slave, enda han er herre over alle ting, men han er under betrodde menn og under forvaltere inntil den dagen hans far har fastsatt på forhånd.» Oppgavene til «betrodde menn» og «forvaltere» var forskjellige fra oppgavene til oppdragere, men det poenget Paulus ønsket å få fram, var i bunn og grunn det samme.
Under romersk lov var en ’betrodd mann’ en som var juridisk utnevnt til å være verge for en foreldreløs mindreårig og til å ta hånd om barnets økonomi fram til det ble voksent. Paulus sier derfor at selv om et slikt barn teoretisk sett var «herre» over arven sin, hadde han så lenge han var barn, ikke flere rettigheter over den enn en slave hadde.
En ’forvalter’ var på den annen side satt til å ha ansvaret for husstandens økonomiske saker. Den jødiske historieskriveren Flavius Josefus forteller om en ung mann ved navn Hyrkanus som bad faren sin skrive et brev som gav forvalteren myndighet til å gi ham penger til å kjøpe det han måtte trenge.
Det å være under en ’betrodd mann’ eller en ’forvalter’ innebar i likhet med det å være under en oppdrager manglende frihet mens man var barn. Barnets liv var styrt av andre fram til den tiden som faren hadde fastsatt.
[Bilde på side 19]
En gammel gresk vase som viser en oppdrager med staven sin
[Rettigheter]
National Archaeological Museum, Aten
[Bilde på side 19]
En scene fra 400-tallet fvt. som viser en oppdrager (med stav) som iakttar det barnet han har ansvar for, mens det blir undervist i lyrikk og musikk
[Rettigheter]
Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz/Art Resource, NY