Hva Bibelen sier

Hvorfor må vi beherske vårt sinne?

SAMLIVET fikk en illevarslende start. Nygifte John skrek til sin brud, Inger: «Nå da jeg er herre i huset, får du ikke lov til å sette meg i forlegenhet ved å komme for sent.»a Deretter fortsatte han å skrike til henne i over 45 minutter mens han forlangte at hun ble sittende i sofaen. Skjellsord hørte etter hvert med til dagens orden i deres ekteskap. Johns sinne utviklet seg sørgelig nok til det verre. Han smelte med dørene og slo knyttneven i kjøkkenbordet og satte sitt eget og andres liv i fare ved å kjøre grassat mens han dundret på rattet.

Som du antagelig vet, forekommer slike episoder dessverre altfor ofte. Var mannens sinne i dette tilfellet berettiget, eller var saken den at han mistet selvkontrollen? Er all harme urett? Når kan man si at vreden er kommet ut av kontroll? Når har det gått for vidt?

En vrede som holdes under kontroll, kan være berettiget. Guds vrede ble for eksempel opptent mot de umoralske byene Sodoma og Gomorra i fortiden. (1. Mosebok 19: 24) Hvorfor? Fordi innbyggerne i disse byene deltok i voldelige og skjendige seksuelle handlinger, noe som var alminnelig kjent i traktene der omkring. Da noen engler kom som sendebud til den rettferdige mannen Lot, forsøkte for eksempel en flokk unge og gamle menn å begå massevoldtekt mot Lots gjester. Jehova Gud var med rette harm over deres grove umoral. — 1. Mosebok 18: 20; 19: 4, 5, 9.

I likhet med sin Far hadde også det fullkomne menneske Jesus Kristus grunn til å være harm. Templet i Jerusalem skulle være sentret for Guds utvalgte folks tilbedelse. Det skulle være «et bønnens hus», hvor hver og én kunne komme med sine personlige ofre til Gud, og hvor de kunne lære om hans veier og få tilgivelse for sine synder. Ved templet kunne de på en måte ha fellesskap med Jehova. I stedet hadde de religiøse lederne på Jesu tid gjort templet til «et hus for handel» og «en røverhule». (Matteus 21: 12, 13; Johannes 2: 14—17) De hadde personlig utbytte av å selge dyr som skulle brukes som ofre. De flådde faktisk folk. Det var derfor med full rett Guds Sønn drev disse svindlerne ut av sin Fars hus. Det er forståelig at Jesus var harm.

Når ufullkomne mennesker blir harme

Ufullkomne mennesker kan også noen ganger med rette bli harme. Tenk på det som skjedde med Moses. Israels nasjon hadde nettopp erfart en mirakuløs utfrielse av Egypt. Jehova hadde på en dramatisk måte demonstrert sin makt over Egypts falske guder ved å slå egypterne med ti plager. Deretter hadde han gjort det mulig for israelittene å unnslippe ved at han delte Rødehavets vannmasser, og de ble ført til foten av Sinai-fjellet, hvor de ble organisert som en nasjon. I egenskap av mellommann gikk Moses opp i fjellet for å få Guds lover. Jehova gav Moses mange lover, deriblant De ti bud som var skrevet med «Guds finger» på steintavler som Gud selv hadde hogd ut av fjellet. Hva fikk så Moses se da han kom ned fra fjellet? Folk hadde begynt å tilbe et gudebilde, en gullkalv! Så fort de glemte! Det hadde gått bare noen uker. Det var derfor med rette «hans [Moses’] vrede begynte å blusse opp». Han knuste steintavlene og ødela gullkalven. — 2. Mosebok 31: 18; 32: 16, 19, 20.

Ved en senere anledning mistet Moses besinnelsen da folket klaget over at de manglet vann. Han ble rasende og mistet et øyeblikk den ydmykheten og mildheten han var kjent for å ha. Dette førte til at han begikk en alvorlig feil. I stedet for å opphøye Jehova som Israels forsørger snakket han hardt til folket og henledet oppmerksomheten på seg selv og sin bror Aron. Gud fant det derfor riktig å tukte Moses. Han skulle ikke få lov til å komme inn i det lovte land. Etter denne hendelsen ved Meribas vann sies det ikke noe om at Moses på nytt mistet besinnelsen. Han hadde tydeligvis tatt lærdom av det han hadde opplevd. — 4. Mosebok 20: 1—12; 5. Mosebok 34: 4; Salme 106: 32, 33.

Det er derfor annerledes med Gud enn med mennesker. Jehova kan ’tøyle sin vrede’. Det sies med rette om ham at han er «sen til vrede» fordi kjærlighet, og ikke vrede, er hans mest fremtredende egenskap. Hans vrede er alltid rettferdig, alltid berettiget, alltid under kontroll. (2. Mosebok 34: 6; Jesaja 48: 9; 1. Johannes 4: 8) Det fullkomne menneske Jesus Kristus var alltid i stand til å tøyle sin vrede. Det heter om ham at han var «mild av sinn». (Matteus 11: 29) Ufullkomne mennesker, også troens menn i likhet med Moses, har derimot hatt vanskeligheter med å tøyle sin vrede.

Mange mennesker unnlater gjerne også å ta tilbørlig hensyn til følgene av sine handlinger. Det kan straffe seg å miste besinnelsen. Hva kan for eksempel følgene bli hvis en mann blir så sint på sin kone at han mister selvbeherskelsen og slår hull i veggen med bare knyttneven? Det oppstår synlige materielle skader. Hånden hans kan også bli skadet. Men tenk videre på hvordan hans raseriutbrudd vil virke på hans kones kjærlighet og respekt overfor ham. Veggen lar seg reparere på noen dager, og hånden hans kan bli god igjen på noen uker, men hvor lang tid vil det ta før han vinner tilbake sin kones tillit og respekt?

Bibelen forteller faktisk om mange menn som ikke klarte å beherske sitt sinne, og som måtte ta følgene av det. La oss trekke fram noen eksempler. Kain ble forvist etter at han drepte sin bror Abel. Simeon og Levi ble forbannet av sin far fordi de drepte mennene i Sikem. Jehova slo Ussia med spedalskhet da Ussia ble rasende på de prestene som forsøkte å tilrettevise ham. Da Jona ble «opptent av vrede», irettesatte Jehova ham. De måtte alle stå til regnskap for sitt sinne. — 1. Mosebok 4: 5, 8—16; 34: 25—30; 49: 5—7; 2. Krønikebok 26: 19; Jona 4: 1—11.

De kristne må stå til regnskap

De kristne i vår tid må også stå til regnskap for sine handlinger — både overfor Gud og, i en viss grad, overfor sine medtroende. Dette framgår tydelig av Bibelens anvendelse av de greske uttrykkene som betyr vrede. Et av de to ordene som oftest blir brukt, er or·geʹ. Det blir vanligvis oversatt med «vrede» og innebærer et element av forsett og til og med overlegg, ofte med tanke på hevn. Paulus sa for eksempel til de kristne romerne: «Hevn dere ikke selv, dere elskede, men gi plass for vreden [or·geʹ]; for det står skrevet: ’Hevnen er min; jeg vil gjengjelde, sier Jehova.’» De ble oppfordret til å «overvinne det onde med det gode» framfor å nære uvilje mot sine brødre. — Romerne 12: 19, 21.

Det andre uttrykket som ofte blir brukt, er thy·mọs. Roten til dette ordet «betydde opprinnelig en voldsom bevegelse i luft, vann eller jord eller blant dyr eller mennesker». Ordet blir derfor definert på følgende forskjellige måter: Et «lidenskapelig utbrudd av fiendtlige følelser», «temperamentsfulle utbrudd» og «stormfulle lidenskaper som forstyrrer sinnets ro og fører til huslige og samfunnsmessige stridigheter og uroligheter». En mann eller kvinne som ikke kan beherske sitt sinne, kan sammenlignes med en vulkan som uten forvarsel kan få et utbrudd og spy ut varm aske, steiner og lava som kan skade, lemleste og drepe. Flertallsformen av thy·mọs er brukt i Galaterne 5: 20, hvor Paulus nevner «vredesutbrudd» sammen med andre «kjødets gjerninger» (vers 19), for eksempel utukt, løsaktig oppførsel og fyllelag (vers 21). Johns atferd, som er beskrevet innledningsvis, er et typisk eksempel på «vredesutbrudd».

Hvordan bør så den kristne menighet se på et menneske som er knyttet til menigheten, men som gjentatte ganger øver vold mot et annet menneske eller andres eiendom? Ukontrollert vrede er ødeleggende og fører lett til vold. Det var derfor med god grunn Jesus sa: «Jeg sier dere at enhver som fortsetter å være vred på sin bror, skal stå til regnskap overfor domstolen.» (Matteus 5: 21, 22) Ektemenn får følgende formaning: «Fortsett å elske deres hustruer, og vær ikke bitre og vrede på dem.» En som er «tilbøyelig til vrede», er ikke kvalifisert til å være tilsynsmann i menigheten. Mennesker som ikke kan tøyle sin vrede, kan derfor ikke betraktes som et eksempel for menigheten. (Kolosserne 3: 19; Titus 1: 7; 1. Timoteus 2: 8) Hvis noen kommer med ubeherskede vredesutbrudd, vil deres holdning og deres atferdsmønster og de skadene de har påført andre, bli grundig vurdert, og det kan føre til at de blir ekskludert fra menigheten — noe som vil være en alvorlig følge av deres handlinger.

Fikk den ovenfor omtalte John noen gang sine følelser under kontroll? Klarte han å bremse opp så han ikke raste utfor stupet? Dessverre begynte han også å dytte i tillegg til å skrike. Han nøyde seg etter hvert ikke med bare å rette en anklagende pekefinger mot sin kone, men påførte henne også fysiske smerter og blåmerker. John var påpasselig med å unngå å etterlate seg blåmerker på lett synlige kroppsdeler, og han forsøkte å holde sin oppførsel skjult. Men etter hvert begynte han å slå, sparke og lugge og det som verre var. Inger er nå separert fra John.

Det hadde ikke behøvd å gå slik. Mange som har vært i lignende situasjoner, har klart å temme sin vrede. Det er viktig å etterligne Jesu Kristi fullkomne eksempel. Han hadde ikke et eneste ukontrollert vredesutbrudd. Hans vrede var alltid rettferdig, og han mistet aldri selvkontrollen. Paulus kom med følgende kloke råd til oss alle: «Vær vrede, og synd likevel ikke; la ikke solen gå ned mens dere er i en opphisset tilstand.» (Efeserne 4: 26) Når vi i all beskjedenhet erkjenner at vi har våre menneskelige begrensninger, og at vi høster det vi sår, har vi god grunn til å legge bånd på vår vrede.

[Fotnote]

[Bilderettigheter på side 18]

Saul forsøker å ta livet av David/The Doré Bible Illustrations/Dover Publications, Inc.