Hatet på grunn av sin tro
«Dere skal bli gjenstand for alles hat for mitt navns skyld.» — MATTEUS 10: 22.
1, 2. Fortell hva noen av Jehovas vitner har måttet utholde fordi de har handlet i samsvar med sin religiøse overbevisning.
EN ÆRLIG butikkinnehaver på Kreta blir arrestert flere titalls ganger og blir gjentatte ganger stilt for retten. Han tilbringer over seks år i fengsel, atskilt fra sin kone og sine fem barn. I Japan blir en 17 år gammel elev utvist fra skolen, selv om han har god oppførsel og er en av de flinkeste av de 42 elevene i klassen. I Frankrike blir mange uten videre avskjediget fra sine stillinger, selv om de har utmerket seg ved flittig og samvittighetsfullt arbeid. Hva er den røde tråden i disse hendelsene fra det virkelige liv?
2 Alle disse personene er Jehovas vitner. Hvilken «forbrytelse» hadde de begått? I bunn og grunn hadde de bare handlet i samsvar med sin religiøse overbevisning. I lydighet mot Jesu Kristi lære hadde butikkinnehaveren gjort andre kjent med sin tro. (Matteus 28: 19, 20) Han ble i alt vesentlig dømt på grunnlag av en temmelig arkaisk gresk lov som sier at det å drive proselyttvirksomhet er en straffbar handling. Eleven ble utvist fordi hans samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen, ikke tillot ham å delta i den obligatoriske kendotreningen (japansk fektekunst). (Jesaja 2: 4) Og de som ble avskjediget i Frankrike, ble informert om at den eneste årsaken til oppsigelsen var at de var Jehovas vitner.
3. Hvorfor opplever de fleste Jehovas vitner forholdsvis sjelden at andre utsetter dem for store lidelser?
3 Dette er typiske eksempler på hvilke vanskeligheter Jehovas vitner har måttet utholde i noen land i den senere tid. De fleste Jehovas vitner opplever imidlertid forholdsvis sjelden at andre utsetter dem for store lidelser. Jehovas tjenere er verden over kjent for sin gode oppførsel. De har et rykte som skulle tilsi at ingen har gyldig grunn til å ønske å skade dem. (1. Peter 2: 11, 12) De deltar ikke i sammensvergelser og skadelige aktiviteter. (1. Peter 4: 15) De går tvert imot inn for å leve i samsvar med Bibelens veiledning om å underordne seg, i første rekke under Gud og dernest under verdslige myndigheter. De betaler de skatter de ifølge loven er pålagt å betale, og bestreber seg på å ’holde fred med alle mennesker’. (Romerne 12: 18; 13: 6, 7; 1. Peter 2: 13—17) Ved sitt bibelske undervisningsarbeid fremmer de respekt for loven, fornuftige verdinormer for familier og en god moral. I mange land har de fått ros av myndighetene for at de er lovlydige borgere. (Romerne 13: 3) Men som det innledende avsnittet viser, er de likevel noen ganger blitt utsatt for motstand, og i noen land er arbeidet deres til og med blitt forbudt av myndighetene. Bør dette overraske oss?
«Hva det vil koste» å være en disippel
4. Hva sa Jesus at man kan vente seg når man blir en disippel av ham?
4 Jesus Kristus levnet ingen tvil om hva det ville innebære å bli en disippel av ham. «En slave er ikke større enn sin herre. Hvis de har forfulgt meg, vil de også forfølge dere,» sa han til sine etterfølgere. Jesus ble hatet «uten grunn». (Johannes 15: 18—20, 25; Salme 69: 4; Lukas 23: 22) Hans disipler kunne vente det samme — motstand uten gyldig grunn. Mer enn én gang advarte han dem: ’Dere skal bli gjenstand for hat.’ — Matteus 10: 22; 24: 9.
5, 6. a) I hvilken hensikt bør alle som ønsker å bli Jesu etterfølgere, regne ut «hva det vil koste»? b) Hvorfor bør vi altså ikke undre oss når vi møter motstand?
5 Derfor oppfordrer Jesus alle som tenker på å bli en disippel av ham, til å regne ut «hva det vil koste» å være en disippel. (Lukas 14: 28, Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85) I hvilken hensikt bør de gjøre det? Ikke for å finne ut om de skal bli hans disipler eller ei, men for å kunne være fast bestemt på å oppfylle de forpliktelser det innebærer. Vi må være forberedt på å utholde alle prøvelser og vanskeligheter som måtte følge med dette privilegiet. (Lukas 14: 27) Det er ingen som tvinger oss til å tjene Jehova som en etterfølger av Jesus Kristus. Avgjørelsen er frivillig, og det er et informert valg vi treffer. Vi vet på forhånd at det at vi kommer inn i et innviet forhold til Gud, ikke bare fører til store velsignelser, men også innebærer at vi blir ’gjenstand for hat’. Derfor undrer vi oss ikke når vi møter motstand. Vi har ’regnet ut hva det vil koste’, og vi er fast bestemt på å betale det det koster. — 1. Peter 4: 12—14.
6 Hvorfor skulle noen, blant andre visse myndighetspersoner, ønske å øve motstand mot de sanne kristne? For at vi skal kunne svare på dette, vil det være nyttig å se nærmere på to religiøse grupper i det første århundre. Begge ble hatet, men av svært ulike grunner.
Fortjent og ufortjent hat
7, 8. Hvilke læresetninger gjenspeilte forakt for hedninger, og hvilken holdning vokste fram blant jødene som følge av dette?
7 I det første århundre e.v.t. var Israel underlagt romersk styre, og slike undertrykkende ledere som de skriftlærde og fariseerne hadde festet sitt knugende grep om jødedommen, den jødiske religiøse ordning. (Matteus 23: 2—4) Disse fanatiske lederne fordreide Moselovens forskrifter om å holde seg atskilt fra nasjonene og hevdet at de betydde at man skulle vise forakt for ikke-jøder. Under denne prosessen frambrakte de en religion som framkalte hat til hedningene, og som i sin tur fikk hedningene til å nære hat til jødene.
8 Det var ikke vanskelig for de jødiske lederne å forkynne at man skulle forakte hedningene, ettersom jødene på den tiden betraktet hedningene som usle og avskyelige mennesker. De religiøse lederne lærte at en jødisk kvinne aldri måtte være alene sammen med hedninger. Begrunnelsen var: «Man har dem mistenkt for uanstendighet.» En jødisk mann «må heller ikke være alene sammen med dem, da man har dem mistenkt for å ville utgyte blod,» ble det sagt. Melk som var blitt melket av en hedning, skulle ikke brukes med mindre en jøde hadde vært til stede og holdt øye med melkingen. Under sine lederes påvirkning fikk jødene etter hvert en svært så reservert, avvisende holdning til andre folkeslag. — Jevnfør Johannes 4: 9.
9. Hvilken virkning hadde de jødiske ledernes lære om ikke-jøder?
9 En slik lære angående ikke-jøder bidrog slett ikke til å skape et godt forhold mellom jøder og hedninger. Hedningene betraktet etter hvert jødene som menneskehatere. Den romerske historieskriveren Tacitus (født cirka år 56) sa om jødene at «de har lagt resten av menneskeheten for den slags hat som man nærer overfor fiender». Tacitus hevdet også at hedninger som ble jødiske proselytter, fikk lære at de ikke lenger skulle kjennes ved sitt eget land, og at familie og venner ikke skulle bety noe for dem lenger. Stort sett tolererte romerne jødene, som var såpass mange at de virket litt skremmende. Men et jødisk opprør i år 66 ble møtt med en kraftig gjengjeldelsesaksjon fra romersk side, noe som ledet opp til ødeleggelsen av Jerusalem i år 70.
10, 11. a) Hvordan skulle man behandle utlendinger, ifølge Moseloven? b) Hva kan vi lære av det som skjedde med jødedommen?
10 Hvordan var denne religionen sammenlignet med den form for tilbedelse som var foreskrevet i Moseloven, når det gjaldt synet på ikke-jøder? Det var nok så at Loven påbød israelittene å holde seg atskilt fra nasjonene, men hensikten med dette var å beskytte dem, og da især deres rene tilbedelse. (Josva 23: 6—8) Ikke desto mindre krevde Loven at man behandlet utlendinger på en rettferdig og ordentlig måte, og at man tok gjestfritt imot dem, all den stund de ikke gjorde åpent opprør mot Israels lover. (3. Mosebok 24: 22) Ved å bryte med den rimelige ånden som helt tydelig var nedfelt i Loven, frambrakte de religiøse lederne på Jesu tid en gudsdyrkelse som framkalte hat, og som ble hatet. Til slutt mistet den jødiske nasjon i det første århundre Jehovas gunst. — Matteus 23: 38.
11 Kan vi lære noe av dette? Ja, det kan vi. En selvrettferdig, overlegen holdning som innebærer at man ser ned på dem som ikke har samme tro som en selv, harmonerer ikke med den rene tilbedelse av Jehova og har heller ikke hans behag. Tenk på de trofaste kristne i det første århundre. De nærte ikke hat til ikke-kristne og gjorde heller ikke opprør mot Romerriket. Likevel ble de ’gjenstand for hat’. Hvorfor ble de det? Og hvem var det som hatet dem?
Hvem var det som hatet de første kristne?
12. Hvordan framgår det tydelig av det Bibelen sier, at Jesus vil at hans etterfølgere skal ha et likevektig syn på ikke-kristne?
12 Det framgår tydelig av Jesu lære at han mente at hans disipler skulle ha et likevektig syn på ikke-kristne. På den ene side sa han at hans etterfølgere skulle være atskilt fra verden — de skulle altså sky holdninger og handlinger som var i strid med Jehovas rettferdige veier. De skulle også holde seg nøytrale i saker som gjaldt krigføring og politikk. (Johannes 17: 14, 16) På den annen side forkynte han ikke forakt for ikke-kristne. Langt ifra. Han befalte sine etterfølgere å ’elske sine fiender’. (Matteus 5: 44) Apostelen Paulus gav de kristne formaningen: «Hvis din fiende er sulten, så gi ham mat; hvis han er tørst, så gi ham noe å drikke.» (Romerne 12: 20) Han sa også at de kristne skal «gjøre det som er godt, mot alle». — Galaterne 6: 10.
13. Hva var årsaken til de jødiske religiøse ledernes kraftige motstand mot Kristi disipler?
13 Likevel ble Kristi disipler snart ’gjenstand for hat’ fra tre forskjellige grupper. Den første var de jødiske religiøse lederne. Det er ikke så rart at de kristne raskt tiltrakk seg deres oppmerksomhet. De kristne hadde høye normer når det gjaldt moral og ulastelighet, og med brennende nidkjærhet forkynte de et håpets budskap. Tusener forlot jødedommen og sluttet seg til kristendommen. (Apostlenes gjerninger 2: 41; 4: 4; 6: 7) For de jødiske religiøse lederne var Jesu jødiske disipler intet annet enn frafalne! (Jevnfør Apostlenes gjerninger 13: 45.) De følte at kristendommen gjorde deres tradisjoner ugyldige. Den fornektet jo til og med deres syn på hedninger! Fra år 36 av kunne hedninger bli kristne og ha den samme tro og få del i de samme privilegier som jødekristne. — Apostlenes gjerninger 10: 34, 35.
14, 15. a) Hvordan hadde det seg at de kristne pådrog seg hedenske gudsdyrkeres hat? Nevn et eksempel. b) Hvilken tredje gruppe ble de kristne ’gjenstand for hat’ fra?
14 For det andre pådrog de kristne seg hedenske gudsdyrkeres hat. I det gamle Efesos var det for eksempel lønnsom forretning å lage små Artemis-templer av sølv. Men da Paulus forkynte der, var det ganske mange av innbyggerne som reagerte positivt, og som sluttet å dyrke Artemis. Da sølvsmedene forstod at dette kunne true næringen deres, fikk de i stand opptøyer. (Apostlenes gjerninger 19: 24—41) Noe lignende skjedde da kristendommen hadde spredt seg til Bitynia (nå det nordvestlige Tyrkia). Ikke lenge etter at De kristne greske skrifter var blitt fullført, meldte Bitynias stattholder, Plinius den yngre, at folk sluttet å besøke hedenske templer, og at salget av fôr til offerdyr hadde avtatt betraktelig. De kristne fikk skylden — og ble forfulgt — ettersom deres tilbedelse ikke gav rom for dyreofring og avgudsdyrkelse. (Hebreerne 10: 1—9; 1. Johannes 5: 21) Det at kristendommen bredte seg, fikk åpenbart negative konsekvenser for visse interessenter som stod i forbindelse med hedensk gudsdyrkelse, og de som mistet oppdrag og tapte penger, ble ergerlige over dette.
15 For det tredje ble de kristne ’gjenstand for hat’ fra de nasjonalistiske romernes side. Til å begynne med kjente romerne de kristne som en muligens fanatisk liten religiøs gruppe. Men etter hvert ble det dødsstraff for bare å bekjenne seg som en kristen. Hvordan kunne det ha seg at man mente at det passet seg å forfølge og drepe borgere som hadde en kristen livsførsel?
Hvorfor ble de første kristne hatet i den romerske verden?
16. I hvilke henseender holdt de kristne seg atskilt fra verden, og hvorfor bidrog dette til at de ble upopulære i den romerske verden?
16 Den viktigste årsaken til at de kristne ble hatet i den romerske verden, var at de levde i samsvar med sin tro. For eksempel holdt de seg atskilt fra verden. (Johannes 15: 19) De hadde ikke politiske verv, og de nektet å utføre militærtjeneste. Som følge av dette ble de «framstilt som mennesker som var døde for verden og ubrukelige i alle livets gjøremål,» sier historikeren August Neander. Ikke å være en del av verden innebar også å sky den ugudelige levemåten som var vanlig i den fordervede romerske verden. «De små kristne samfunnene plaget den nytelsessyke, hedenske verden med sin fromhet og anstendighet,» forteller historikeren Will Durant. (1. Peter 4: 3, 4) Det er mulig at romerne ved å forfølge og henrette kristne prøvde å bringe samvittighetens brysomme røst til taushet.
17. Hva er det som viser at det forkynnelsesarbeidet de første kristne utførte, var virkningsfullt?
17 De kristne i det første århundre forkynte det gode budskap om Guds rike med kompromissløs nidkjærhet. (Matteus 24: 14) Omkring år 60 kunne Paulus si at det gode budskap var blitt ’forkynt blant hele skapningen som var under himmelen’. (Kolosserne 1: 23) Ved slutten av det første århundre hadde Jesu etterfølgere gjort disipler over hele Romerriket — både i Asia, Europa og Afrika. Selv noen av dem som tilhørte «keiserens husstand», ble kristne.a (Filipperne 4: 22) Denne nidkjære forkynnelsen vakte uvilje. Neander sier: «Kristendommen gikk jevnt framover blant mennesker av alle samfunnslag og truet med å kullkaste statsreligionen.»
18. Hvordan førte det at de kristne viste Jehova udelt hengivenhet, til at de kom på kant med de romerske myndigheter?
18 Jesu etterfølgere viste Jehova udelt hengivenhet. (Matteus 4: 8—10) Dette trekket ved deres tilbedelse kan ha vært det som mer enn noe annet gjorde at de kom på kant med Roma. Romerne var tolerante overfor andre religioner så lenge de som tilhørte disse religionene, også deltok i keiserdyrkelsen. De første kristne kunne simpelthen ikke delta i slik tilbedelse. De så det slik at de stod til ansvar overfor en myndighet som stod høyere enn den romerske statsmakt, nemlig Jehova Gud. (Apostlenes gjerninger 5: 29) Som følge av dette ble en kristen betraktet som en fiende av staten, uansett hvor eksemplarisk han var som borger i alle andre henseender.
19, 20. a) Hvem hadde en stor del av ansvaret for de ondskapsfulle ryktene som ble satt ut om trofaste kristne? b) Hvilke falske anklager ble reist mot de kristne?
19 Det var enda en grunn til at trofaste kristne ble ’gjenstand for hat’ i det romerske samfunn: Folk var snare til å tro på ondskapsfulle rykter om dem, anklager som de jødiske religiøse lederne hadde en ikke ubetydelig del av ansvaret for. (Apostlenes gjerninger 17: 5—8) Omkring år 60—61, mens Paulus befant seg i Roma og ventet på å få sin sak prøvd for keiser Nero, sa noen fremtredende jøder om de kristne: «Om denne sekten vet vi i sannhet at den blir motsagt overalt.» (Apostlenes gjerninger 28: 22) Nero kan neppe ha unngått å høre løgnaktige historier om dem. I år 64, da han ble beskyldt for å stå bak den brannen som herjet Roma det året, skal han ha valgt de kristne, som allerede ble mye baktalt, til syndebukker. Det ser ut til at dette gav støtet til en bølge av voldelig forfølgelse med tanke på å utrydde de kristne.
20 De falske anklagene mot de kristne var ofte en blanding av ren og skjær løgn og fordreining av deres lære. Fordi de var monoteistiske og ikke tilbad keiseren, ble de kalt ateister. Siden noen kristne møtte motstand fra familien, ble de kristne beskyldt for å splitte familier. (Matteus 10: 21) De ble stemplet som kannibaler, noe som ifølge noen kilder bygde på en fordreining av Jesu ord ved Herrens aftensmåltid. — Matteus 26: 26—28.
21. Hvilke to grunnleggende årsaker var det til at de kristne ble ’gjenstand for hat’?
21 Det var altså to grunnleggende årsaker til at romerne gjorde trofaste kristne til ’gjenstand for hat’: (1) de kristnes bibelske trosoppfatninger og handlinger og (2) de falske anklagene som ble rettet mot dem. Uansett hva grunnen var, hadde motstanderne kun ett mål — å undertrykke kristendommen. Nå var det selvfølgelig overmenneskelige motstandere, nemlig usynlige åndemakter, som egentlig stod bak forfølgelsen av de kristne. — Efeserne 6: 12.
22. a) Hvilket eksempel viser at Jehovas vitner bestreber seg på å «gjøre det som er godt, mot alle»? (Se rammen på side 11.) b) Hva blir drøftet i den neste artikkelen?
22 I likhet med de første kristne har Jehovas vitner i vår tid vært ’gjenstand for hat’ i mange land. Selv nærer de imidlertid ikke hat til slike som ikke er Jehovas vitner, og det har heller ikke vært noen grobunn for opprør mot myndighetene blant dem. Jehovas vitner er tvert imot kjent verden over for å legge for dagen en ekte kjærlighet som går på tvers av sosiale, rasemessige og etniske skillelinjer. Hvorfor er de så blitt forfulgt? Og hvordan reagerer de når de møter motstand? Disse spørsmålene blir drøftet i den neste artikkelen.
[Fotnote]
a Uttrykket «keiserens husstand» betegner ikke nødvendigvis noen i Neros, den daværende keiserens, nære familie. Det kan være at det siktes til underordnede embetsmenn eller tjenestefolk som for eksempel laget mat og gjorde rent for keiserens familie og hans stab.
Hva svarer du?
◻ Hvorfor bør alle som tenker på å bli en disippel av Jesus, regne ut hva dette vil koste?
◻ Hvordan ble jødedommen påvirket av det framherskende synet på ikke-jøder, og hva kan vi lære av dette?
◻ Fra hvilke tre grupper møtte de første kristne motstand?
◻ Hva var de grunnleggende årsakene til at de første kristne ble ’gjenstand for hat’ fra romernes side?
[Ramme på side 11]
’Gjør det som er godt, mot alle’
Jehovas vitner bestreber seg på å følge Bibelens formaning om å «gjøre det som er godt, mot alle». (Galaterne 6: 10) I nødstider blir de motivert av nestekjærlighet til å hjelpe mennesker som ikke har det samme syn som dem i religiøse spørsmål. Under de forferdelige forholdene i Rwanda i 1994 meldte noen Jehovas vitner fra Europa seg frivillig til å reise til Afrika og drive nødhjelpsarbeid. Det ble raskt satt opp velorganiserte leirer og feltsykehus hvor hjelpen ble gitt. Store mengder mat, klær og tepper ble sendt med fly. Antallet av flyktninger som fikk nyte godt av denne nødhjelpen, var mer enn tre ganger så stort som antallet av Jehovas vitner i området.
[Bilde på side 9]
De kristne i det første århundre forkynte det gode budskap med kompromissløs nidkjærhet