MOSEBØKENE

De fem første bøkene i Bibelen, også kalt Pentateuken (et ord av gresk opprinnelse som betyr «fem ruller» eller «bok i fem deler»).

Innhold. Mosebøkene er en svært viktig del av Guds skrevne Ord, ettersom de danner et solid grunnlag som mye av det etterfølgende stoffet hviler på. Første Mosebok inneholder den inspirerte beretningen om skapelsen og følger menneskenes historie helt fra Eden gjennom mesteparten av patriarktiden helt fram til Josefs død (fra «begynnelsen» inntil 1657 f.v.t.). Andre Mosebok begynner med Josefs død og forteller om Moses’ fødsel under trelldommen i Egypt, om utfrielsen av Guds folk og om innstiftelsen av lovpakten ved Sinai; dessuten inneholder den opplysninger om oppføringen av det sentrale stedet for tilbedelse, nemlig tabernaklet i ødemarken (historiske begivenheter fra 1657 til 1512 f.v.t.). Tredje Mosebok, som bare spenner over en måneds tid (i 1512 f.v.t.), inneholder verdifulle opplysninger om det levittiske presteskap og om hvordan prestene ble innsatt og hvilke plikter de hadde, foruten lover og forskrifter i forbindelse med den støtte menigheten var forpliktet til å yte når det gjaldt tilbedelsen av Jehova. Fjerde Mosebok forteller om folketellinger ved begynnelsen og slutten av ørkenvandringen. Den forteller også om mange av de begivenhetene som fant sted i løpet av de 40 årene i ødemarken (fram til 1473 f.v.t.), og inneholder mange av de lovene som ble knyttet til den nasjonale pakt. Den siste boken, 5. Mosebok, omspenner en periode på to måneder (i 1473 f.v.t.); den forklarer deler av lovpakten og inneholder mange bestemmelser som ville bli nødvendige for den nye generasjonen av israelitter som lå leiret på Moabs sletter, rede til å dra inn i det lovte land og ta det i eie. De siste kapitlene forteller om at Josva blir utnevnt til leder, og om Moses’ død.

Skribent. Det finnes ikke noe enkelt skriftsted som sier at Moses skrev hele Pentateuken, men teksten inneholder flere spredte uttalelser som bekrefter at det er tilfellet. (2Mo 17: 14; 24: 4; 34: 27; 4Mo 33: 2; 5Mo 31: 9, 19, 22, 24–26) Det finnes også mange avsnitt hvor ordene direkte blir tilskrevet Moses, helt fra hans første nedskrevne samtale (2Mo 2: 13, 14) til hans siste velsignelse av folket (5Mo 33: 1–29), innbefattet noen av hans lange taler (5Mo 1: 1; 5: 1; 27: 1; 29: 2; 31: 1) og bemerkelsesverdige sanger (2Mo 15: 1–19; 5Mo 31: 30 til 32: 43). I 20 av de 27 kapitlene i 3. Mosebok viser de innledende versene at det etterfølgende er ord Jehova talte til Moses for at han skulle bringe dem videre til folket. Den samme opplysningen finnes over 50 steder i 4. Mosebok. Det framgår således tydelig av bøkenes eget vitnesbyrd at det som står i dem, bortsett fra de avsluttende versene i 5. Mosebok, er skrevet av Moses.

At Moses skrev det som står i Mosebøkene, blir også bekreftet mange andre steder i Bibelen. (Jos 1: 7; Dom 3: 4; 2Kg 18: 6; Mal 4: 4) Menn som David (1Kg 2: 1–3), Daniel (9: 11), Esra (6: 18), Nehemja (8: 1), Jesus (Mr 12: 26; Lu 16: 29; Joh 7: 19), Lukas (24: 27) og Johannes (1: 17) forbinder disse bøkene med Moses. Jesus sa direkte at Moses hadde skrevet dem (Mr 10: 3–5; Joh 5: 46, 47), noe også saddukeerne gjorde. – Mr 12: 18, 19.

Den innvending at man ikke kunne skrive på Moses’ tid, er nå stort sett forlatt. P.J. Wiseman påpeker i sin bok New Discoveries in Babylonia About Genesis (1949, s. 35) at den arkeologiske forskning har tilveiebrakt rikelig med beviser for at «skrivekunstens opprinnelse kan spores tilbake til de tidligste historiske tider vi kjenner». I dag er praktisk talt alle forskere enige om at man kunne skrive lenge før Moses’ tid (i det andre årtusen f.v.t.). Formuleringer som denne, i 2. Mosebok 17: 14: «Skriv dette i boken så det huskes», bekrefter at skrivekunsten var alminnelig utbredt på Moses’ tid. Selv om Adam må ha vært i stand til å utforme et skriftsystem ettersom han jo var fullkommen og Gud hadde gitt ham et språk sammen med evnen til å bruke det på en fullkommen måte, sier ikke Bibelen noe om at han gjorde det. – 1Mo 2: 19, 23.

Første Mosebok. Den første av bøkene i Pentateuken kalles på hebraisk Bereʼsjịth («I begynnelsen»), etter det første ordet i den innledende setningen, mens den i den greske oversettelsen Septuaginta og den latinske oversettelsen Vulgata blir kalt Genesis (som betyr «opprinnelse; fødsel»).

Som en del av Toraen (Pentateuken) ble boken muligens fullført av Moses i Sinai-ødemarken i 1513 f.v.t. Etter ordene i 1. Mosebok 1: 1, 2 (om skapelsen av himmelen og jorden) omhandler den de tusener av år da jorden ble beredt med tanke på at det skulle bo mennesker på den (se DAG; SKAPELSE, SKAPNING), og dekker så tiden fra skapelsen av mennesket fram til år 1657 f.v.t., det året da Josef døde. – Se KRONOLOGI (Fra skapelsen av mennesket fram til vår tid).

Hvor fikk Moses de opplysningene fra som han nedskrev i 1. Mosebok?

Alle de begivenhetene som er beskrevet i 1. Mosebok, fant sted før Moses ble født. Det er mulig at han fikk kjennskap til dem ved direkte åpenbaring fra Gud. Det er opplagt at det som skjedde før mennesket ble skapt, må ha blitt formidlet på denne måten, enten til Moses selv eller til en som levde før ham. (1Mo 1: 1–27; 2: 7, 8) Det siste gir rom for den mulighet at beretningen om skapelsen og resten av bokens innhold er blitt gitt videre til Moses ved muntlig overlevering. På grunn av menneskenes lange levetid den gangen kan opplysningene ha gått fra Adam til Moses gjennom bare fem ledd, nemlig Metusjalah, Sem, Isak, Levi og Amram. En tredje mulighet er at Moses fikk mye av stoffet til 1. Mosebok fra allerede eksisterende skrifter eller dokumenter. Allerede på 1700-tallet hadde den nederlandske forskeren Campegius Vitringa denne oppfatningen. Hans konklusjoner var basert på uttrykkene «dette er . . . generasjoner» og «dette er boken om . . . generasjoner», som forekommer henholdsvis ti ganger og én gang i 1. Mosebok (ifølge KJ). (1Mo 2: 4; 5: 1; 6: 9; 10: 1; 11: 10, 27; 25: 12, 19; 36: 1, 9; 37: 2) I disse uttrykkene er «generasjoner» oversatt fra det hebraiske ordet toledhọth, som imidlertid bedre kan gjengis med «historie», «historisk beretning» eller «opprinnelse». «Himlenes og jordens generasjoner» ville for eksempel ikke passe så godt, mens «en historisk beretning om himlene og jorden» gir mening. (1Mo 2: 4) I overensstemmelse med dette bruker den tyske Elberfelder Bibel, den franske oversettelsen av Crampon og den spanske av Bover-Cantera alle uttrykket «historie». Ny verden-oversettelsen bruker «historisk beretning». Det er ingen tvil om at menneskene helt fra begynnelsen av har vært interessert i en nøyaktig historisk beretning, slik som de også er i dag.

Man kan ikke slå det fast ut fra Bibelen, men Vitringa og andre mente at uttrykket toledhọth i 1. Mosebok dreide seg om et allerede eksisterende historisk dokument som Moses hadde i sin besittelse, og som mesteparten av opplysningene var basert på. Denne teorien går ut på at de personene som blir direkte omtalt i forbindelse med disse ’historiske beretningene’ (Adam, Noah, Noahs sønner, Sem, Tarah, Ismael, Isak, Esau og Jakob), enten selv skrev disse dokumentene eller var de opprinnelige innehaverne av dem. Teorien forklarer imidlertid ikke hvordan alle disse dokumentene kom i Moses’ besittelse. Den forklarer heller ikke hvordan dokumenter som skrev seg fra menn som ikke var kjent som trofaste tilbedere av Jehova (for eksempel Ismael og Esau), kunne tjene som kilder til mange av opplysningene. Det er høyst sannsynlig at uttrykket «dette er den historiske beretning om» ganske enkelt er en innledende frase som bare tjener til å skille de enkelte delene av den mer omfattende historiske beretningen fra hverandre. Matteus bruker et lignende uttrykk som innledning til sin evangelieberetning. – Mt 1: 1; se SKRIVNING.

Det er derfor ikke mulig å si med sikkerhet hvordan Moses fikk de opplysningene han nedskrev. Det er mulig at han fikk dem ikke bare på én av de ovennevnte måtene, men på alle tre – noe ved direkte åpenbaring, noe ved muntlig overlevering og noe i form av skriftlige beretninger. Det som er viktig, er at det var Jehova Gud som ledet profeten Moses, slik at han skrev under guddommelig inspirasjon. – 2Pe 1: 21.

Stoffet skulle tjene som en inspirert veiledning for kommende generasjoner. Boken skulle bli lest høyt for folket ved spesielle anledninger (5Mo 31: 10–12; 2Kg 23: 2, 3; Ne 8: 2, 3, 18), og Israels konger skulle la seg lede av den. – 5Mo 17: 18, 19.

Kritikernes «kildeteori». Noen bibelkritikere har framsatt den teori at 1. Mosebok ikke er skrevet eller samlet av én person, Moses, men av flere skribenter, deriblant noen som levde lenge etter Moses’ tid. Basert på antatte forskjeller med hensyn til stil og ordvalg har kritikerne lansert den såkalte kildeteorien. Ifølge denne teorien var det tre kilder, som de kaller «J» (Jahvisten), «E» (Elohisten) og «P» (Presteskriftet). Det at visse begivenheter blir omtalt to ganger, eller at det er likheter mellom beretninger i forskjellige deler av 1. Mosebok, har til og med fått noen til å mene at det er enda flere kilder. Ja, noen har delt opp 1. Mosebok i en slik grad at de påstår at det dreier seg om så mange som 14 uavhengige kilder. De hevder at disse forskjellige kildene eller skribentene hadde forskjellige meninger og teologiske oppfatninger, men at 1. Mosebok – til tross for at den ifølge dem er et blandingsprodukt – likevel på en måte utgjør et sammenhengende hele. Til støtte for sine teorier har bibelkritikerne kommet med mange absurde argumenter. Noen av dem vil bli nevnt her.

Det opprinnelige grunnlaget for teorien om flere kilder var at 1. Mosebok bruker forskjellige titler på Gud. Kritikerne hevder at dette tyder på at det er tale om forskjellige forfattere. At denne oppfatningen er urimelig, framgår av at følgende titler eller benevnelser forekommer i bare et lite avsnitt av 1. Mosebok: «Den Høyeste Gud» (ʼEl ʽEljọn, 1Mo 14: 18); «han som har frambrakt himmel og jord» (14: 19); «Suverene Herre» (ʼAdhonai, 15: 2); «en Gud som ser» (16: 13); «Gud Den Allmektige» (ʼEl Sjaddai, 17: 1); «Gud» (ʼElohịm, 17: 3); «den sanne Gud» (haʼElohịm, 17: 18); «hele jordens Dommer» (18: 25). Å forsøke å forbinde hvert av disse avsnittene med forskjellige forfattere ville være absurd og skape uoverstigelige vanskeligheter. Når disse forskjellige titlene eller benevnelsene blir brukt om Gud i 1. Mosebok, er det ganske enkelt på grunn av den betydning som ligger i dem. De understreker Jehovas forskjellige egenskaper, hans gjerninger og den måten han har handlet med sitt folk på.

Andre eksempler: Siden ordet barạʼ, «skapte», blir brukt i 1. Mosebok 1: 1, blir det hevdet at dette verset skriver seg fra den kilden som blir kalt «P». Det samme ordet forekommer imidlertid i 1. Mosebok 6: 7, som skal stamme fra kilde «J». Uttrykket «Kanaans land», som forekommer i flere skriftsteder (deriblant 1Mo 12: 5; 13: 12a; 16: 3; 17: 8), sies å være særegent for den skribenten som står bak «P», og man hevder derfor at disse passasjene skriver seg fra «P». Men i kapitlene 42, 44, 47 og 50 forekommer det samme uttrykket i avsnitt som de samme kritikerne tilskriver «J» og «E». Mens kritikerne hevder at såkalte uoverensstemmelser i 1. Mosebok bare kan forklares ved hjelp av deres teorier, viser en nærmere undersøkelse således at teoriene i seg selv er fulle av uoverensstemmelser.

Hvis det stoffet som blir tilskrevet hver enkelt antatt kilde, blir skilt ut fra 1. Mosebok, avsnitt for avsnitt og setning for setning, og deretter satt sammen, blir resultatet en rekke beretninger som hver for seg er ulogiske og usammenhengende. Hvis man skulle tro at disse forskjellige kildene ble brukt og satt sammen av en som levde på et senere tidspunkt, ville man måtte tro at disse usammenhengende beretningene før de ble satt sammen, var blitt anerkjent som historiske og brukt i flere hundre år av Israels folk. Men hvilken skribent – og spesielt hvilken historieskriver – ville lage slike usammenhengende beretninger, og hvilken nasjon ville i så tilfelle anerkjenne dem som folkets historie?

Følgende uttalelse av egyptologen K.A. Kitchen viser hvor ulogisk «kildeteorien» er: «I forbindelse med Pentateuk-kritikken har det lenge vært vanlig å dele det hele inn etter forskjellige kilder eller ’hender’. . . . Men den bibelkritiske praksis som har vært fulgt i forbindelse med Det gamle testamente, idet disse spesielle trekkene er blitt tilskrevet forskjellige ’hender’ eller kilder, viser seg å være fullstendig absurd når den blir anvendt på andre gamle orientalske skrifter hvor nøyaktig de samme fenomener gjør seg gjeldende.» Som eksempel nevner Kitchen en egyptisk biografi som ifølge den bibelkritiske metode som er blitt anvendt på 1. Mosebok, kunne tilskrives forskjellige «hender», men som beviselig «ble uttenkt, forfattet, skrevet og innhogd i løpet av noen få måneder, uker eller enda kortere tid. De stilistiske forskjellene skyldes ikke forskjellige ’hender’, men bare de forskjellige emner og spørsmålet om hvilken behandling som ville være passende». (The New Bible Dictionary, redigert av J. Douglas, 1980, s. 349.) Svakhetene ved kritikernes teorier styrker i virkeligheten vitnesbyrdene om at den logiske og sammenhengende beretningen i 1. Mosebok er skrevet av én mann, Moses, og at han gjorde det under guddommelig inspirasjon.

Første Moseboks historiske karakter. Første Mosebok er den eneste kjente kilde som gir en logisk, sammenhengende beretning som går helt tilbake til begynnelsen. Uten dens saklige historiske beretning om den første mann og den første kvinne ville vi ikke ha hatt noe annet å gå til enn de hedenske folkeslags fantasifulle eller allegoriske fortellinger om menneskets begynnelse. Hvis man sammenligner 1. Mosebok med de hedenske skapelsesberetningene, vil man tydelig se at Bibelens beretning er de andre beretningene langt overlegen.

I den viktigste av de babylonske mytene sies det for eksempel at Marduk, Babylons hovedgud, drepte gudinnen Tiamat, «delte henne i to som et skalldyr» og så ’satte opp den ene halvparten som en skjermende himmel’. På den måten ble ifølge denne myten himmelen og jorden til. Om hvordan menneskene ble skapt, sier den at gudene fanget guden Kingu, «påla ham straffen og overskar hans blod(kar). Av hans blod laget de menneskene». (Ancient Near Eastern Texts, redigert av James Pritchard, 1974, s. 67, 68.) De egyptiske skapelsesmytene taler også om flere medvirkende guder, men de samstemmer ikke med hensyn til hvilken bygud (Memfis’ eller Tebes) som unnfanget ideen til skapelsen. I en av de egyptiske mytene sies det at det var solguden Re (Ra) som skapte menneskene av sine tårer. De greske mytene danner en parallell til de babylonske. De gamle kinesiske opptegnelsene består hovedsakelig av kalendere og kronologiske beregninger eller av opptegnelser som bare er av lokal eller tidsbegrenset interesse.

Ingen av disse gamle kildene tilveiebringer de samme historiske, genealogiske og kronologiske opplysninger som 1. Mosebok. De gamle nasjonenes opptegnelser avspeiler i alminnelighet stor usikkerhet og forvirring med hensyn til hvem deres nasjonale grunnleggere var. Israels tidlige historie skiller seg tydelig ut ved den klare måten den blir presentert på, og de detaljerte opplysningene den inneholder. Og det er i virkeligheten hva man kunne vente i betraktning av den hensikt Gud hadde med sitt folk. Bibelen forteller at den israelittiske nasjon ble direkte styrt av Gud, og at han handlet med deres forfedre, især Abraham, Isak og Jakob, på en uvanlig måte. Deretter brukte han Moses på en helt spesiell måte, idet han gjennom ham gav israelittene den loven som gjorde dem til en nasjon. Israelittenes historie er ikke bare nedskrevet til gagn for israelittene selv, men også til gagn for alle som vil lære den sanne Guds veier og gjerninger å kjenne, og som ønsker å tjene ham.

Til dem som er tilbøyelige til å forkaste mange deler av 1. Mosebok som sagn eller myter, sier bibelkommentatoren Wilhelm Möller: «Jeg tror ikke man kan overbevise noen om at et folks sagn og myter etter hvert kom til å bli akseptert som kjensgjerninger, og at vi derfor nå skulle være villige til å godta sagnene i Nibelungenlied eller eventyret om Rødhette som historisk sannferdige beretninger. Ikke desto mindre er det dette som ifølge kritikerne må ha skjedd i Israel.» (The International Standard Bible Encyclopaedia, redigert av J. Orr, 1960, bd. II, s. 1209.) Han gjør videre oppmerksom på at profetene godtok beretningen om ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra som historisk korrekt (Jes 1: 9; Am 4: 11), og at de så på Abraham, Isak, Jakob og Josef som virkelige personer. (Jes 29: 22; Mi 7: 20) Abraham blir dessuten omtalt mange steder i De kristne greske skrifter, også av Jesus selv, for eksempel i Matteus 22: 32, hvor Jesus omtaler oppstandelsen. Hvis Abraham, Isak og Jakob ikke virkelig hadde levd, ville Jesus ha brukt et annet eksempel. – Mt 22: 31–33.

Bokens verdi. Første Mosebok forteller hvordan universet ble til. Den beskriver på en saklig måte skapelsens undere, uten at disse får overskygge bokens hovedformål. Derved skiller den seg ut fra hedenske skapelsesmyter, som gjør disse underne til hovedsaken og framhever dem ved hjelp av absurde fortellinger og åpenbare usannheter. Første Mosebok forteller om skapelsen, viser hva som var Guds hensikt med å skape mennesket, og beskriver forholdet mellom mennesket og Gud og mellom mennesket og dyrene. Den forteller om årsaken til døden og de vanskeligheter menneskeheten gjennomgår, og om håpet om utfrielse. Den viser at alle mennesker stammer fra det ene mennesket Adam, som syndet og forspilte livet for sine etterkommere, og setter oss derved i stand til å forstå hvordan ett menneskes, Jesu Kristi, gjenløsningsoffer kan sone alle menneskers synder. Første Mosebok hjelper oss til å forstå at stridsspørsmålet om hvorvidt Guds overherredømme er rettmessig, ble reist av den symbolske slangen, Satan Djevelen. Den gir oss et sikkert håp om at Satan vil bli tilintetgjort og menneskeheten utfridd. Den forteller om grunnleggelsen av Babylon og om den falske religions opprinnelse etter vannflommen, noe som hjelper oss til å identifisere Babylon den store, som blir omtalt i Åpenbaringsboken. – Se BABYLON DEN STORE.

Jesus sa at den som tilber Gud, må gjøre det med ånd og sannhet. (Joh 4: 24) Første Mosebok inneholder den sanne beretningen om menneskets opprinnelse og om hvordan Gud handlet med menneskene i begynnelsen. Ettersom alt som står i 1. Mosebok, er sant og ikke basert på myter, kan vi lære sannheten om menneskets historie å kjenne. Vi forstår at menneskene helt fram til vannflommen må ha kjent den sanne beretningen om Eden, for hagen og kjerubene med det flammende sverdet ved inngangen til den var der fremdeles. (1Mo 3: 24) De som ønsket å gå sine egne veier, ignorerte disse tydelige bevisene for hva som hadde skjedd før deres tid. Noah tjente imidlertid Gud slik som det ifølge den sanne beretningen var meningen at menneskene skulle tjene ham. Og til tross for at Nimrod etter vannflommen fikk i stand et opprør mot Gud ved Babels tårn, fortsatte patriarkene i Sems slektslinje å gå på den sanne vei, den som fører til liv. Da Guds tid var inne til å organisere israelittene som en nasjon og gi dem Loven, innebar ikke dette noe helt nytt, noe som snudde opp ned på deres tilværelse, for i det patriarkalske samfunn hadde de allerede gjort mye av det som det stod om i Loven. Som M’Clintock og Strongs Cyclopædia (1881, bd. III, s. 782) sier: «Dette teokratiet kan ikke ha oppstått uten en forhistorie. De begivenheter som førte til at teokratiet ble opprettet, er omtalt i 1. Mosebok.»

Dette var så med på å bane veien for Messias og innføringen av kristendommen. Da Jesus Kristus kom, kunne de som hadde gjort sitt beste for å leve i samsvar med Loven, hurtig forstå at han var Messias. Han dukket ikke plutselig opp og gjorde krav på å være en stor frelser og leder uten at folk hadde et historisk grunnlag for å anerkjenne ham som det. De bakgrunnsopplysninger som var blitt gitt om ham helt fra 1. Mosebok og framover, satte oppriktige mennesker i stand til å anerkjenne ham som Messias og følge ham. Det ble på den måten mulig å danne en sterk organisasjon av jødiske kristne som kunne utgjøre kjernen i det kristne samfunn og med overbevisning forkynne et godt budskap for nasjonene. De hedenske nasjonene var blitt ledet bort fra sannheten av sine forfedre. De var «fremmedgjort for Israels stat og fremmede for løftets pakter, og [de] hadde ikke noe håp og var uten Gud i verden». (Ef 2: 12) De måtte derfor lære Guds prinsipper fra grunnen av før de kunne bli kristne.

Første Mosebok danner således et verdifullt grunnlag for forståelsen av Bibelens øvrige bøker og er derfor uunnværlig for kristendommen. Den introduserer Bibelens tema – hevdingen og rettferdiggjøringen av Jehovas overherredømme og den endelige gjennomføringen av hans hensikt med jorden ved hjelp av hans rike, med den lovte Ætt som konge. Foruten den aller første og grunnleggende profetien, i 1. Mosebok 3: 15, inneholder boken en rekke andre profetier, hvorav mange har gått i oppfyllelse etter at den ble fullført.

Andre Mosebok. Andre Mosebok har på hebraisk fått navnet Sjemọth, som betyr «navn» (flt.), etter de innledende ordene Weʼẹlleh sjemọth, «og dette er navnene». I Septuaginta blir den kalt Ẹksodos, som betyr «utgang», ettersom den handler om israelittenes utgang av Egypt. I Vulgata brukes den latinske formen av navnet, Ẹxodus.

Det er tydelig at denne boken er en fortsettelse av 1. Mosebok, ettersom den begynner med bindeordet «og» og så gjentar navnene på Jakobs sønner, slik som de forekommer i den mer utførlige beretningen i 1. Mosebok 46: 8–27. Andre Mosebok ble skrevet i 1512 f.v.t., mens israelittene lå i leir i Sinai-ødemarken, et år etter at de hadde forlatt Egypt. Boken dekker en periode på 145 år, fra Josefs død (i 1657 f.v.t.) til oppføringen av tabernaklet (i 1512 f.v.t.).

Blant jødene har det aldri vært tvil om at det er Moses som har skrevet 2. Mosebok. Egyptiske uttrykk som er brukt i boken, tyder på at skribenten levde samtidig med det han forteller om, og ikke var en jøde som levde senere.

Nøyaktighet og sannferdighet. Om den som skrev 2. Mosebok, er det blitt sagt: «Man merker at han hadde inngående kjennskap til oldtidens Egypt. Egypternes holdning overfor utlendinger (at de holdt seg atskilt fra dem, selv om de tillot at de oppholdt seg i landet, at de hadde en spesiell avsky for gjetere og mistenkte fremmede fra Palestina for å være spioner), deres statsforvaltning, de ordnede forholdene i landet, kongens makt, prestenes innflytelse, de store byggeprosjektene og den fremmede arbeidskraft man benyttet i den forbindelse, bruken av teglstein . . . og av teglstein med strå i, . . . arbeidsfogdene, balsameringen av de døde og den import av velluktende stoffer som denne skikken førte med seg, . . . de voldsomme dødsklagene, . . . bruken av hester og vogner i krig . . . – dette er bare noen av de mange bemerkelsesverdige detaljene som understreker at Pentateukens forfatter hadde inngående kjennskap til egyptiske seder og skikker.» – The Historical Evidences of the Truth of the Scripture Records av George Rawlinson, 1862, s. 290, 291.

Beretningen om faraos datter som badet i Nilen (2Mo 2: 5), har vært dratt i tvil, men Herodot (II, 35) sier at kvinnene i oldtidens Egypt ikke var underlagt de samme begrensninger som kvinner andre steder (og dette blir bekreftet av gamle monumenter). Egypterne tilla dessuten Nilens vann guddommelig kraft. Farao gikk tydeligvis noen ganger ned til elven for å utføre religiøse handlinger. Her traff han i hvert fall to ganger Moses i forbindelse med de ti plager. – 2Mo 7: 15; 8: 20.

Egyptiske monumenter inneholder riktignok ingen vitnesbyrd om at israelittene oppholdt seg i Egypt, men dette er ikke forbausende siden en undersøkelse av monumentene viser at egypterne aldri omtalte begivenheter som stilte dem selv i et dårlig lys. Et langt vektigere vitnesbyrd enn noe monument er imidlertid påsken, som jødene gjennom hele sin historie har feiret til minne om utgangen av Egypt, og som de feirer den dag i dag.

Det er god grunn til å anerkjenne beretningen i 2. Mosebok som sannferdig og historisk nøyaktig. Ifølge Westcott og Hort siterte Jesus og de kristne bibelskribentene fra eller henviste til 2. Mosebok mer enn hundre ganger. Moses’ ærlighet og oppriktighet vitner om bokens autentisitet. Med den største åpenhet forteller han om sine egne svakheter, sin nøling og sine feil, og han tilskriver verken de miraklene han utførte, eller de resultater han oppnådde som leder og organisator, sin egen dyktighet, skjønt han var en ansett mann blant egypterne og stort sett nøt stor respekt blant israelittene. – 2Mo 11: 3; 3: 10–12; 4: 10–16.

Både israelittenes opphold i Egypt og deres utgang derfra er et tydelig vitnesbyrd om Guds ledelse. De kunne neppe ha slått seg ned et sted hvor betingelsene for å vokse hurtig til en mektig nasjon var gunstigere enn nettopp i Egypt. Hvis de var blitt værende i Kanaan, ville de ha blitt involvert i mange krigshandlinger med landets innbyggere, mens de i et område som tilhørte det første verdensrike, som hadde sin blomstringstid, nøt godt av stormaktens beskyttelse. De bodde i den beste delen av landet, noe som bidrog til deres sunnhet og fruktbarhet og i en viss utstrekning også til deres intellektuelle utvikling.

Israelittenes situasjon i Egypt var imidlertid ikke ideell med tanke på moralsk og åndelig vekst, og under de forhold de levde under, kunne de vanskelig gjøres til en nasjon under et teokratisk styre, en nasjon med et presteskap som tok seg av ofringer og undervisning. Dessuten hadde Gud lovt Abrahams ætt Kanaans land, og tiden var nå kommet til at dette løftet skulle innfris. Israel skulle bli til en stor nasjon, med Jehova som dens Konge. Andre Mosebok forteller om hvordan Jehova gjennomførte sin hensikt hva dette angikk. – 2Mo 15: 13–21.

Dødehavsruller. Femten av de håndskriftene som er blitt funnet ved Dødehavet, inneholder fragmenter av 2. Mosebok. Ett fragment (4QEx^f) er blitt datert til ca. 250 f.v.t. To av fragmentene, som man antar skriver seg fra 100-tallet eller 200-tallet f.v.t., er skrevet med gammelhebraiske bokstaver som var i bruk før landflyktigheten i Babylon.

Tredje Mosebok. Den tredje av Mosebøkene har på hebraisk fått navnet Waijiqrạʼ, «og han kalte», etter det første ordet i den innledende setningen. I Septuaginta og Vulgata blir den kalt henholdsvis Leuitikọn og Levịticus, som betyr «levittisk; vedrørende levittene». Boken inneholder Guds lover angående ofre, renhet og andre ting som har med tilbedelsen av Jehova å gjøre. Ved å følge disse instruksene ytet det levittiske presteskap hellig tjeneste «som en forbilledlig framstilling og en skygge av de himmelske ting». – He 8: 3–5; 10: 1.

De begivenheter som blir beskrevet i boken, fant alle sted i løpet av én måned. Størstedelen av boken består av forskrifter fra Jehova. Andre Mosebok slutter med at tabernaklet blir satt opp på den første dagen i den første måneden i det andre året etter israelittenes utgang av Egypt (2Mo 40: 17), og 4. Mosebok begynner med at Gud gir Moses befaling om å foreta en folketelling, noe han sier «på den første dagen i den andre måneden i det andre året etter at de var kommet ut av Egypts land». (4Mo 1: 1–3) Det er derfor logisk at boken er skrevet i 1512 f.v.t. i ødemarken ved Sinai. Dens innhold bærer tydelig preg av at den er skrevet mens israelittene lå i leir i ødemarken. – 3Mo 4: 21; 10: 4, 5; 14: 8; 17: 1–5.

Det ovenstående støtter det syn at det er Moses som er skribenten. Han fikk opplysningene fra Jehova (3Mo 26: 46), og boken slutter med ordene: «Dette er de bud som Jehova gav Moses som befalinger til Israels sønner på Sinai-fjellet.» (27: 34) Innledningen «Og . . .» knytter 3. Mosebok til 2. Mosebok og dermed til Pentateuken som et hele. Den måten Jesus Kristus og de kristne bibelskribentene henviser til boken på, viser at de betraktet den som en bok Moses hadde skrevet, og at de ikke var i tvil om at den var en del av Pentateuken. Se for eksempel hvordan Jesus henviser til 3. Mosebok 14: 1–32 (Mt 8: 2–4), hvordan Lukas henviser til 3. Mosebok 12: 2–4, 8 (Lu 2: 22–24), og hvordan Paulus parafraserer 3. Mosebok 18: 5 (Ro 10: 5).

Dødehavsruller. Ni av de håndskriftene man har funnet ved Dødehavet, inneholder fragmenter av 3. Mosebok. Fire av disse, som man mener daterer seg fra perioden mellom 125 og 75 f.v.t., er skrevet med gammelhebraiske bokstaver som ble brukt før landflyktigheten i Babylon.

Bokens verdi. Gud hadde lovt israelittene at de hvis de adlød hans røst, skulle bli «et kongerike av prester og en hellig nasjon» for ham. (2Mo 19: 6) Tredje Mosebok inneholder beretningen om hvordan Gud innsatte et presteskap for sitt folk og gav folket de lover og forskrifter som ville sette dem i stand til å bevare sin hellighet i hans øyne. Selv om israelittene bare var Guds ’hellige nasjon’ i forbilledlig forstand, noe som betydde at deres prester ytet hellig tjeneste «som en forbilledlig framstilling og en skygge av de himmelske ting» (He 8: 4, 5), ville de hvis de hadde adlydt Guds lov, ha bevart sin renhet og hatt mulighet til å skaffe til veie alle medlemmene av hans åndelige ’kongelige presteskap og hellige nasjon’. (1Pe 2: 9) Men på grunn av flertallets ulydighet mistet Israel det privilegium å tilveiebringe alle medlemmene av Guds rike, slik Jesus sa til jødene. (Mt 21: 43) Ikke desto mindre var lovene i 3. Mosebok av uvurderlig verdi for dem som fulgte dem.

De sanitære forskriftene, lovene angående mat og de lovene som gjaldt seksualmoral, beskyttet israelittene mot sykdommer og moralsk forderv. (3Mo, kap. 11–15, 18) Men disse lovene var spesielt til hjelp for dem i åndelig henseende, for de satte dem i stand til å bli kjent med Jehovas hellige og rettferdige veier, og de hjalp dem til å følge dem. (11: 44) Dessuten tjente bestemmelsene i denne delen av Bibelen, som var en del av Moseloven, som en oppdrager som ledet de troende til Guds store Øversteprest, Jesus Kristus, som var den som ble forbilledlig framstilt ved de utallige ofrene som ble frambåret i samsvar med Loven. – Ga 3: 19, 24; He 7: 26–28; 9: 11–14; 10: 1–10.

Også i dag er 3. Mosebok av stor verdi for alle som ønsker å tjene Jehova på en måte som han godkjenner. Det er svært trosstyrkende å undersøke hvordan de forskjellige trekkene ved Loven er blitt oppfylt i forbindelse med Jesus Kristus, gjenløsningsofferet og den kristne menighet. De kristne er riktignok ikke underlagt Moseloven (He 7: 11, 12, 19; 8: 13; 10: 1), men bestemmelsene i 3. Mosebok gir dem innsikt i hvordan Gud ser på forskjellige ting. Boken er derfor ikke bare en oppramsing av tørre detaljer som ikke lenger har noen praktisk betydning, men en kilde til verdifulle opplysninger. Ved å sette seg inn i hvordan Gud ser på de forskjellige spørsmål som denne boken behandler, og som i mange tilfeller ikke er direkte behandlet i De kristne greske skrifter, kan de kristne bli hjulpet til å gjøre det som behager Gud, og unngå det som mishager ham.

Fjerde Mosebok. Fjerde Mosebok blir på hebraisk kalt Bemidhbạr, «i ødemarken». I Septuaginta blir den kalt Arithmoi, og i Vulgata heter den Nụmeri. Begge disse navnene betyr «tallene» og henspiller på de to folketellingene det fortelles om i boken. Boken skildrer de begivenheter som fant sted i området omkring Sinai-fjellet, under ørkenvandringen og på Moabs sletter. Beretningen omhandler hovedsakelig en periode på 38 år og 9 måneder, fra 1512 til 1473 f.v.t. (4Mo 1: 1; 5Mo 1: 3, 4) De begivenhetene som det fortelles om i 4. Mosebok 7: 1–88 og 9: 1–15, inntraff tidligere enn det som det fortelles om i kapitlene omkring, men de er tatt med som bakgrunnsopplysninger og utgjør en viktig del av boken.

Autentisitet. Det er ingen tvil om at boken er autentisk. Den gjenspeiler for eksempel tydelig de omstendigheter det sies at den ble skrevet under. Den inneholder således ingen antydning om at israelittene skulle ha levd andre steder enn i Egypt og i ødemarken. Da skribenten ville angi når byen Hebron var blitt bygd, sammenlignet han den med den egyptiske byen Soan. (4Mo 13: 22) Det er rimelig at Soans alder var kjent av en mann som Moses, som var «opplært i all egypternes visdom». (Apg 7: 22) At Moses er skribenten, støttes av at det blir sagt direkte at det var han som skrev opp hvilke steder israelittene lå i leir (4Mo 33: 2), og dessuten av de avsluttende ordene i boken. – 36: 13.

En del av de påbudene som finnes i boken, er spesielt rettet til en nasjon på vandring. Det gjelder for eksempel forskriftene om hvordan stammene skulle slå leir (4Mo 1: 52, 53), den orden de skulle marsjere i (2: 9, 16, 17, 24, 31), og hvilke trompetsignaler som skulle brukes når man kalte forsamlingen sammen, og når leiren skulle bryte opp (10: 2–6). Loven om karantene er også formulert slik at den passer for mennesker som lever i en leir. (5: 2–4) Andre lover er formulert på en måte som viser at de først ville få sin anvendelse når israelittene hadde bosatt seg i det lovte land. Det gjelder blant annet bestemmelsene om hvordan trompetene skulle brukes når det skulle blåses krigssignal (10: 9), utvelgelsen av 48 byer til levittene (35: 2–8), hvilke tiltak som skulle treffes overfor avgudsdyrkelsen og innbyggerne i Kanaan (33: 50–56), utvelgelsen av seks tilfluktsbyer, behandlingen av saker som gjaldt slike som hevdet at det var av vanvare de hadde drept noen (35: 9–33), samt lover som gjaldt arverettigheter og kvinnelige arvtakeres giftermål (27: 8–11; 36: 5–9).

Noe som også taler for at boken er autentisk, er den oppriktighet den bærer preg av. En urett oppførsel og nederlag blir ikke fortiet. (4Mo 11: 1–5, 10, 32–35; 14: 2, 11, 45) Det blir også fortalt åpent om feil som ble begått av Moses selv, hans bror, Aron, hans søster, Mirjam, og hans nevøer Nadab og Abihu. – 3: 3, 4; 12: 1–15; 20: 2–13.

Mange av de begivenhetene som blir omtalt i 4. Mosebok, blir gjenfortalt i Salmene (78: 14–41; 95: 7–11; 105: 40, 41; 106: 13–33; 135: 10, 11; 136: 16–20). Ved å henvise til viktige begivenheter og mange detaljer i 4. Mosebok viste en rekke bibelske personer at de anerkjente denne beretningen som en del av Guds inspirerte Ord. Det gjaldt både Josva (4: 12; 14: 2), Jeremia (2Kg 18: 4), Nehemja (9: 19–22), David (Sl 95: 7–11), Jesaja (48: 21), Esekiel (20: 13–24), Hosea (9: 10), Amos (5: 25), Mika (6: 5), den kristne martyren Stefanus (Apg 7: 36), apostlene Paulus (1Kt 10: 1–11) og Peter (2Pe 2: 15, 16), disippelen Judas (v. 11) og Guds Sønn (Joh 3: 14; Åp 2: 14). Det er også verdt å merke seg Bileams profeti om stjernen som skulle tre fram fra Jakob, som fikk sin første oppfyllelse da David ble konge og underla seg moabittene og edomittene. – 4Mo 24: 15–19; 2Sa 8: 2, 13, 14.

Bokens verdi. Fjerde Mosebok viser ved hjelp av eksempler som gjør sterkt inntrykk, hvor viktig det er å være lydig mot Jehova, vise respekt for ham og hans tjenere, ha tro og være på vakt mot ugudelige mennesker (4Mo 13: 25 til 14: 38; 22: 7, 8, 22; 26: 9, 10; He 3: 7 til 4: 11; 2Pe 2: 12–16; Jud 11; Åp 2: 14) og ikke troløst sette Jehova på prøve (4Mo 21: 5, 6; 1Kt 10: 9), foruten å unnlate å murre (4Mo 14: 2, 36, 37; 16: 1–3, 41; 17: 5, 10; 1Kt 10: 10, 11) og å sky seksuell umoral (4Mo 25: 1–9; 31: 16; 1Kt 10: 6, 8). Den måten Jehova handlet med Israel på, vitner om hans store makt, barmhjertighet og kjærlige godhet og viser at han er sen til vrede, selv om han ikke unnlater å straffe dem som fortjener det. (4Mo 14: 17–20) Dessuten tjener Moses’ stilling og tjeneste (4Mo 12: 7; He 3: 2–6), det at det på mirakuløst vis ble tilveiebrakt vann fra klippen (4Mo 20: 7–11; 1Kt 10: 4), kobberslangen som ble løftet opp (4Mo 21: 8, 9; Joh 3: 14, 15), og renselsesvannet (4Mo 19: 2–22; He 9: 13, 14) som profetiske forbilder som ble oppfylt i forbindelse med Kristus Jesus.

Beretningen inneholder bakgrunnsopplysninger som kaster lys over andre skriftsteder. Den viser hvilket grunnlag Juda-kongen Hiskia hadde for å feire påsken den 14. siv (ijjar) i stedet for den 14. nisan (abib). (4Mo 9: 10, 11; 2Kr 30: 15) De detaljerte opplysningene om nasireerstanden (4Mo 6: 2–21) forklarer hvorfor Samson og Samuel ikke måtte klippe håret (Dom 13: 4, 5; 1Sa 1: 11), og hvorfor døperen Johannes ikke måtte nyte berusende drikker (Lu 1: 15). Man kan finne ytterligere eksempler ved å sammenligne 4. Mosebok 2: 18–23 med Salme 80: 2; 4. Mosebok 15: 38 med Matteus 23: 5; 4. Mosebok 17: 8–10 med Hebreerne 9: 4; 4. Mosebok 18: 26 med Hebreerne 7: 5–9; 4. Mosebok 18: 31 med 1. Korinter 9: 13, 14; 4. Mosebok 28: 9, 10 med Matteus 12: 5.

Femte Mosebok. Den femte av Mosebøkene har på hebraisk fått navn etter de innledende ordene, ʼẸlleh haddevarịm, «dette er de ord», forkortet til Devarịm (Ord). I den greske oversettelsen Septuaginta blir den kalt Deuteronọmion, og i Vulgata har den det tilsvarende latinske navnet, Deuteronọmium. Dette navnet betyr «den andre lov» eller «gjentagelse av loven» og er en oversettelse av det hebraiske uttrykket misjnẹh hattorạh, som forekommer i 5. Mosebok 17: 18, og som der korrekt er gjengitt med ’avskrift av loven’.

Boken ble skrevet på Moabs sletter og består hovedsakelig av fire taler, en sang og en velsignelse som Moses framførte da israelittene lå i leir ved Kanaans grense like før de gikk inn i landet. De begivenheter som blir beskrevet i boken, fant sted i løpet av en periode på litt over to måneder i år 1473 f.v.t. – 5Mo 1: 3; Jos 1: 11; 4: 19.

Autentisitet. At boken hører med til den bibelske kanon og er skrevet av Moses, framgår av at jødene alltid har betraktet den som en del av Moseloven. (Se tidligere i artikkelen.) Den fremste autoritet som bekrefter at 5. Mosebok er autentisk, er Jesus. Han siterte tre ganger fra boken da han avviste Satan Djevelens fristelser. (Mt 4: 1–11; 5Mo 6: 13, 16; 8: 3) Og da han ble spurt om hva som var det største og første bud, svarte han ved å sitere fra 5. Mosebok 6: 5. (Mr 12: 30) Dessuten siterte Paulus fra 5. Mosebok 30: 12–14; 32: 35, 36. – Ro 10: 6–8; He 10: 30.

Formålet. Trass i betydningen av navnet «Deuteronomium» er denne boken ikke en andre lov eller en gjentagelse av hele Loven, men snarere en forklaring av den, slik det sies i kapittel 1, vers 5. Den oppfordrer israelittene til å være trofaste mot Jehova og viser til den generasjonen som vandret i ødemarken i 40 år, som et advarende eksempel. Med tanke på den nye situasjonen israelittene ville bli stilt overfor etter at de hadde bosatt seg i det lovte land, forklarer og utdyper Moses noen av de viktigste punktene i Loven og prinsippene i den. Han tilpasser noen av lovene til de endrede forholdene og fastsetter ytterligere forordninger med hensyn til hvordan styret skal utøves etter at folket er blitt fastboende.

I forbindelse med at folket blir formant og oppfordret til å inngå denne fornyede pakten med Jehova gjennom Moses, blir det lagt spesiell vekt på kunnskap, undervisning og veiledning. Ordet «å lære» forekommer langt oftere i 5. Mosebok enn i de andre Mosebøkene. Moses gjør det klart for israelittene at det var for å lære dem noe Jehova gav dem manna å spise. (5Mo 8: 3) Han oppfordrer dem til billedlig talt å binde Jehovas ord som ’et pannebånd mellom sine øyne’ og skrive dem på dørstolpene i sine hus og på sine porter (6: 8, 9) og til å innprente dem i sine sønner. (6: 6, 7) De får befaling om å lese opp Loven hvert sjuende år under (den årlige) løvhyttehøytiden. (31: 10–13) Det blir gitt spesielle forskrifter for den kongen de en dag kanskje vil få. Han skal skrive en avskrift for seg selv av Loven og lese i den daglig. (17: 18–20) Hver gang israelittene drar ut i krig, skal prestene inngi dem tro og mot og forsikre dem om at de vil seire ettersom Jehova, deres Gud, går med dem. (20: 1–4) Når israelittene kommer inn i det lovte land, skal stammene deles i to grupper, og den ene skal stille seg på Ebal-fjellet og den andre på Garisim-fjellet. Deretter skal Guds lov leses opp for dem. – 27: 11–26; jf. Jos 8: 33–35.

Kjærligheten blir framhevet. Kjærlighet, godhet og det å vise hensyn blir også framhevet i 5. Mosebok. Ordene for «kjærlighet» og «elske» forekommer på hebraisk mer enn fem ganger så ofte som i 2., 3. og 4. Mosebok til sammen. Her finner man også det største bud, som Jesus henviste til (Mt 22: 36, 37): «Du skal elske Jehova din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel og hele din virkekraft.» (5Mo 6: 5; se også 10: 12; 11: 13.) Jehova gir gjentatte ganger uttrykk for sin kjærlighet til Israel. (7: 7–9; 23: 5; 33: 3) Selve tonen i boken understreker Jehovas kjærlighet til sitt folk: «Om de bare ville få dette sitt hjerte til å frykte meg og alltid holde alle mine bud, så det kan gå dem og deres sønner godt til uavgrenset tid!» (5: 29) Slike uttrykk som «så det kan gå deg godt» og «for at du skal kunne bli i live» forekommer gang på gang i 5. Mosebok. – 4: 40; 5: 16; 6: 3; 22: 7; 30: 19, 20.

Selv om israelittene måtte føre krig for å ta landet i besittelse, unnlot ikke Jehova å vise sitt folk kjærlig hensyn. Det var ikke så viktig å vinne seier at det ble stilt urimelige krav. En mann som var forlovet, skulle ikke gjøre krigstjeneste. (5Mo 20: 7) En nygift mann var fritatt det første året, slik at han kunne ta seg av sin hustru og hun kunne ha sin mann hos seg i hvert fall dette året. (24: 5) En mann som hadde plantet en vingård, men ennå ikke hadde tatt den i bruk, eller som hadde bygd et hus, men ennå ikke hadde innviet det, var likeledes fritatt, slik at han kunne nyte frukten av sitt arbeid. – 20: 5, 6.

Det ble gitt nøyaktige instrukser i forbindelse med krigføringen og erobringen av Kanaans land. De som var fryktsomme, skulle sendes hjem for at de ikke skulle få sine brødre til å miste motet. (5Mo 20: 8) Byene i nærmere angitte nasjoner i Kanaan hvor ondskapen var blitt fullmoden, skulle ubetinget vies til tilintetgjørelse, mens de byene som ikke tilhørte disse spesielt nevnte nasjonene, skulle ha mulighet til å velge mellom overgivelse eller utslettelse. Hvis de overgav seg, skulle de settes til å utføre tvangsarbeid, men Loven krevde at også slaver skulle behandles på en vennlig måte, og den beskyttet kvinnene mot overgrep, selv i de byene som ble inntatt i krig. I byer som nektet å overgi seg, ble alle av mannkjønn drept, og bare de små barna og kvinner som ikke hadde hatt omgang med en mann, ble spart. (20: 10–18; jf. 4Mo 31: 17, 18.) Når israelittene bygde beleiringsverker rundt en by, skulle de ikke hogge ned frukttrærne. – 5Mo 20: 19, 20.

Også dyrene skulle vises kjærlig hensyn. Israelittene skulle ikke ta en fugl som lå i et reir med unger eller egg, ettersom det var dens beskyttelsesinstinkt overfor avkommet som gjorde den til et lett bytte. Israelittene skulle la moren unnslippe og bare ta ungene eller eggene. Moren kunne på den måten få anledning til å få flere kull. (5Mo 22: 6, 7) En bonde måtte ikke pløye med et esel og en okse sammen, ettersom det ville bli for tungt for det svakeste dyret. (22: 10) Man skulle heller ikke binde munnen til på en okse som tresket, for at den ikke skulle plages av sult mens kornet var så nær den og den brukte sine krefter på å treske det. – 25: 4.

Det ble også vist hensyn i familielivet og i samfunnslivet. Den førstefødte sønnen skulle for eksempel arve en dobbelt del, enten han var sønn av yndlingshustruen eller ikke. (5Mo 21: 15–17) Ordningen med svogerekteskap ble nå for første gang uttrykt som en lov, og det ble angitt straffetiltak som skulle sikre at den ble overholdt. (25: 5–10) Det ble påbudt å vise ærlighet når det gjaldt mål og vekt. (25: 13–16) Livets verdi ble understreket ved bestemmelsen om at man skulle lage et rekkverk rundt taket på et hus. (22: 8) Selv en overtreder som fortjente å bli slått, skulle ifølge Loven bli vist hensyn; han måtte ikke få mer enn 40 slag. (25: 1–3) Alle disse bestemmelsene gjorde at Loven ble mer detaljert og også strengere, men innebar også at det skulle vises stor grad av hensyn.

Advarsler og lover. Femte Mosebok er full av advarsler mot falsk tilbedelse og troløshet og av veiledning om hva man skulle gjøre for å verne om den rene tilbedelse. Et fremtredende trekk ved 5. Mosebok er formaningen om å være hellig. Israelittene ble advart mot å inngå ekteskap med de omkringboende nasjonene, ettersom slike forbindelser ville utgjøre en trussel mot den rene tilbedelse og deres lojalitet overfor Jehova. (5Mo 7: 3, 4) De ble advart mot materialisme og selvrettferdighet. (8: 11–18; 9: 4–6) Det ble gitt strenge lover angående frafall. Israelittene skulle vokte seg så de ikke begynte å tilbe andre guder. (11: 16, 17) De skulle også være på vakt mot falske profeter. To steder i boken blir det vist hvordan man skulle finne ut om en profet var falsk, og hvordan man skulle behandle ham. (13: 1–5; 18: 20–22) Ikke engang hvis et medlem av ens egen familie ble en frafallen, skulle man føle medynk med ham, men man skulle være med på å steine ham til døde. – 13: 6–11.

Hvis en av Israels byer falt fra den sanne tilbedelse, skulle den vies til tilintetgjørelse. Ikke noe som var i den, skulle tas vare på til personlig bruk, og den skulle aldri gjenoppbygges. (5Mo 13: 12–17) Gjenstridige og opprørske sønner som ikke lot seg tilrettevise av sine foreldre, skulle steines til døde. – 21: 18–21.

Betydningen av å være hellig og fri for blodskyld ble understreket av loven om hvordan man skulle gå fram i forbindelse med et uoppklart drap. (5Mo 21: 1–9) Nidkjærheten for å bevare tilbedelsen ren kommer til uttrykk i bestemmelsene angående hvem som kunne opptas i Jehovas menighet, og når. Ingen uekte sønn kunne opptas i menigheten, ikke engang inntil tiende generasjon; en moabitt eller en ammonitt kunne ikke til uavgrenset tid komme inn i den og heller ikke en evnukk. Egyptere og edomitter i tredje generasjon kunne imidlertid bli en del av menigheten. – 23: 1–8.

Boken skisserer hvordan rettsvesenet skulle være i det lovte land. Den viser hvilke egenskaper dommerne skulle ha, og at det skulle være domstoler i byportene, mens helligdommen skulle fungere som landets høyeste domstol, hvis avgjørelser hele Israel skulle respektere. – 5Mo 16: 18 til 17: 13.

Femte Mosebok betoner Jehovas stilling som den eneste Gud (5Mo 6: 4) og Israels stilling som hans utvalgte folk (4: 7, 8) og understreker at det skulle være ett sentralt sted for tilbedelse (12: 4–7). Den forutsier at det skulle framstå en profet lik Moses, en profet som skulle tale i Jehovas navn, og som alle måtte underordne seg under. – 18: 18, 19.

[Ramme på side 366]

HOVEDPUNKTER I 1. MOSEBOK

En beretning om hvordan Gud skapte jorden og beredte den til bolig for menneskene, om hvilken rolle menneskene spiller i Guds hensikt, og om hvordan Gud handlet med troende mennesker i de første ca. 2300 årene av menneskehetens historie

Dekker perioden fra det fysiske skaperverks begynnelse fram til Josefs død i Egypt (1657 f.v.t.)

Den bokstavelige himmel og jordkloden blir skapt, og jorden blir beredt til bolig for menneskene (1: 1 til 2: 25)

Synden og døden kommer inn i verden; det blir forutsagt at en «ætt» vil framstå som befrier (3: 1 til 5: 5)

Slangen bedrar kvinnen; hun og Adam spiser av den forbudte frukt

Slangen, kvinnen og Adam får sin dom; kvinnens ætt skal knuse slangen

Kain, Adam og Evas førstefødte sønn, slår sin bror Abel i hjel

I overensstemmelse med Guds dom dør Adam, i en alder av 930 år

Onde engler og mennesker ødelegger jorden; Gud lar det komme en verdensomfattende vannflom (5: 6 til 11: 9)

Noah blir født i Adams sønn Sets slektslinje; på hans tid gifter ulydige engler seg med kvinner og blir fedre til de voldelige nefilim

Jehova kunngjør at han vil la en vannflom ødelegge jorden, men gir Noah befaling om å bygge en ark for at hans familie og de grunnleggende dyreslagene skal bli bevart

Flomvannet oversvømmer hele jorden; alle mennesker, flygende skapninger og landdyr utenfor arken blir utslettet

Etter vannflommen forbyr Jehova menneskene å spise blod, innfører dødsstraff for mord og oppretter regnbuepakten idet han lover at han aldri mer skal la en vannflom komme over jorden

I løpet av den andre generasjonen etter vannflommen begynner menneskene å bygge et tårn og trosser derved Guds hensikt med dem, som går ut på at de skal spre seg ut over jorden; Jehova forvirrer deres språk, og de blir spredt

Hvordan Jehova handlet med Abraham (11: 10 til 25: 26)

Sems etterkommer Abram forlater Ur i lydighet mot Guds påbud

I Kanaan får Abram et løfte om at hans ætt skal få landet

Lot skiller lag med sin onkel Abram og bosetter seg i nærheten av Sodoma; han blir tatt til fange, men blir befridd av Abram; Melkisedek velsigner Abram

Abram tar Hagar til medhustru, og hun føder Ismael

Jehova forandrer Abrams navn til Abraham og Sarais navn til Sara; omskjærelsespakten blir inngått

Jehovas engel forteller Abraham at Sara skal føde en sønn – Isak

Da Abraham får høre om dommen over Sodoma, går han i forbønn for de rettferdige

Engler oppfordrer Lot og hans familie til å forlate Sodoma; Lots hustru mister livet på grunn av ulydighet

Isak blir født; da han blir avvent, blir han hånt av Ismael, som av den grunn blir sendt bort

I lydighet mot Jehova forsøker Abraham å ofre Isak og blir forsikret om at paktsløftene vil bli innfridd

Etter Saras død sørger Abraham for at Isak får en hustru

Isaks hustru, Rebekka, føder Esau og Jakob

Jakob (Israel) og hans tolv sønner; til Egypt for å bevare liv (25: 27 til 50: 26)

Etter at Jakob har kjøpt førstefødselsretten av Esau for et måltid mat og senere, på Rebekkas oppfordring, har skaffet seg den velsignelse som Isak ville ha gitt Esau, drar han til Paddan-Aram for å finne seg en hustru

Rebekkas bror, Laban, lurer Jakob til å gifte seg med Lea; deretter gifter Jakob seg med Rakel; med Lea og Rakel og deres to tjenestekvinner får Jakob elleve sønner og en datter, Dina, før han forlater Paddan-Aram med sin familie

Jakob kjemper med en engel, og hans hofteleddsskål blir brakt ut av stilling; han klynger seg til engelen for å få en velsignelse, og hans navn blir forandret til Israel

Etter et fredelig møte med Esau bosetter Jakob seg først i Sukkot og deretter i Sikem, hvor Dina blir krenket

Rakel dør da hun føder Jakobs tolvte sønn, Benjamin

Josef, Rakels førstefødte, blir solgt av sine halvbrødre, som hater ham; han blir slave hos Potifar i Egypt

Josef blir fengslet på falske anklager og kommer opp i omstendigheter som gjør at farao blir oppmerksom på hans evne til å tyde drømmer

Josef tyder faraos drømmer om en hungersnød og blir gjort til den nest høyeste herskeren i Egypt

Hungersnøden i Kanaan tvinger Jakobs sønner til å dra til Egypt etter mat; til slutt gir Josef seg til kjenne for sine halvbrødre

Jakob og hans husstand flytter til Egypt; Josef tar seg av dem

Jakob dør i Egypt etter å ha uttalt profetiske velsignelser over Josefs sønner, Efraim og Manasse, og sine egne tolv sønner

[Ramme på side 369]

HOVEDPUNKTER I 2. MOSEBOK

En beretning om hvordan Jehova utfridde israelittene av det undertrykkende slaveriet i Egypt og organiserte dem som en teokratisk nasjon

Skrevet av Moses i 1512 f.v.t., omkring et år etter at israelittene drog ut av Egypt

Israelittene blir utsatt for tyrannisk slaveri i Egypt (1: 1 til 3: 1)

Ved et kongelig dekret blir israelittene tvunget til å utføre slavearbeid; ifølge en forordning skal alle deres nyfødte guttebarn drepes

Moses blir adoptert av faraos datter og blir på den måten bevart i live; han blir imidlertid undervist av sin egen mor

Moses slår i hjel en egypter som mishandler en israelitt, og flykter til Midjan, hvor han blir gjeter

Jehova utfrir israelittene ved Moses (3: 2 til 15: 21)

Ved den brennende tornebusken får Moses i oppdrag å befri israelittene og tale og handle i Jehovas navn

Han vender tilbake til Egypt; sammen med Aron trer han fram for farao og forteller ham at Jehova har befalt at israelittene skal sendes bort, slik at de kan tilbe ham i ødemarken. Farao nekter å gjøre dette og forsterker undertrykkelsen

Jehova gjentar løftet om å utfri israelittene og gi dem Kanaans land og øker dermed deres forståelse og verdsettelse av hva hans navn, Jehova, står for

De ti plager, som Moses og Aron har advart om, kommer over Egypt; etter de tre første blir bare egypterne rammet; under den tiende dør alle de førstefødte av hankjønn blant egypterne og dyrene deres mens israelittene feirer påsken

Jehova fører israelittene ut av Egypt, idet han leder dem ved en skystøtte om dagen og en ildstøtte om natten; han deler Rødehavet, slik at de kan gå over på den tørre havbunnen; han sørger deretter for at farao og hans hær drukner når de setter etter israelittene

Jehova organiserer Israel som en teokratisk nasjon (15: 22 til 40: 38)

I ødemarken sørger Jehova for drikkevann, kjøtt og manna til israelittene; i forbindelse med at de får mannaen, blir sabbaten innstiftet

Etter forslag fra Jetro utvelger Moses kvalifiserte menn som kan tjene som førere og hjelpe til med å dømme folket

Ved Sinai-fjellet innbyr Jehova israelittene til å inngå en pakt med ham. De sier seg villige til det, og Jehova manifesterer på en fryktinngytende måte sin herlighet

Israel mottar gjennom Moses De ti bud og andre lover som inneholder Jehovas krav til folket

Lovpakten blir gjort gyldig ved blodet av offerdyr; folket sier: «Alt det Jehova har sagt, vil vi gjøre og være lydige mot»

Gud gir anvisninger med hensyn til byggingen av tabernaklet og dets utstyr samt framstillingen av klær til prestene og innsettelsen av presteskapet

Mens Moses er oppe på Sinai-fjellet, begynner folket å tilbe en gullkalv; Moses knuser steintavlene som han har fått av Gud; levittene viser seg å være lojale; omkring 3000 avgudsdyrkere blir drept

Moses ser en manifestasjon av Jehovas herlighet og hører Jehova kunngjøre sitt navn

Tabernaklet og dets utstyr blir framstilt av materialer som folket har gitt frivillig; tabernaklet blir satt opp den 1. nisan 1512 f.v.t., og Jehova viser at han godkjenner det

[Ramme på side 370]

HOVEDPUNKTER I 3. MOSEBOK

Guds lover, spesielt angående prestetjenesten i Israel. Til gagn for folket som et hele blir det understreket hvor alvorlig synd er, og hvor viktig det er å være hellig siden Jehova er hellig

Skrevet av Moses i 1512 f.v.t., mens israelittene lå i leir ved Sinai-fjellet

Det aronittiske presteskap blir innsatt og begynner å tre i funksjon

Moses forestår den sju dager lange innsettelsesseremonien (8: 1–36)

På den åttende dagen begynner presteskapet å utføre sin tjeneste; Jehova lar sin godkjennelse komme til uttrykk ved at han viser sin herlighet og lar ild fortære offeret på alteret (9: 1–24)

Nadab og Abihu blir drept av Jehova fordi de har frambåret ulovlig ild; det blir deretter forbudt å nyte alkoholholdige drikker når man tjener i helligdommen (10: 1–11)

Krav til dem som skal tjene som prester; bestemmelser angående det å spise noe som er hellig (21: 1 til 22: 16)

Hvordan israelittene kan bevare et godt forhold til Gud ved hjelp av ofre

Lover om hvilke dyr som kan frambæres som brennofre, og hvordan de skal gjøres i stand til ofring (1: 1–17; 6: 8–13; 7: 8)

Bestemmelser angående de forskjellige kornofre og hvordan de skal frambæres for Jehova (2: 1–16; 6: 14–18; 7: 9, 10)

Forskrifter angående fellesskapsofre; forbud mot å spise blod og fett (3: 1–17; 7: 11–36)

Hvilke dyr som skal frambæres som syndoffer for en prest, for Israels forsamling, for en høvding eller for en som tilhører folket; hvordan disse ofrene skal frambæres (4: 1–35; 6: 24–30)

Lover angående tilfeller som krever skyldofre (5: 1 til 6: 7; 7: 1–7)

Forskrifter angående det offer som skal frambæres den dagen presten blir salvet (6: 19–23)

Bare lytefrie ofre kan frambæres; skavanker som gjør et dyr uegnet som offer, blir nevnt (22: 17–33)

Framgangsmåter ved feiringen av soningsdagen, da det blir ofret en okse og to geitebukker – den ene bukken for Jehova og den andre for Asasel (16: 2–34)

Detaljerte bestemmelser som skal beskytte folket mot urenhet og bevare dets hellighet

Visse dyr er rene og kan spises, mens andre er urene og ikke kan spises; å røre ved døde kropper fører til urenhet (11: 1–47)

Kvinner skal renses for sin urenhet etter en fødsel (12: 1–8)

Nøyaktige beskrivelser av framgangsmåter ved behandling av tilfeller av spedalskhet (13: 1 til 14: 57)

Utflod, sæduttømming og menstruasjon fører til urenhet og krever renselse (15: 1–33)

Helligheten skal bevares ved at folket respekterer blodets hellighet og tar avstand fra incest, homoseksuelle handlinger, seksuell omgang med dyr, baktalelse, spiritisme og andre vederstyggelige handlinger (17: 1 til 20: 27)

Sabbater og periodiske høytider for Jehova

Sabbatsdager og sabbatsår samt forskrifter og prinsipper i forbindelse med jubelåret (23: 1–3; 25: 1–55)

Detaljerte forskrifter i forbindelse med den årlige feiringen av de usyrede brøds høytid (etter påsken) og ukehøytiden (senere kalt pinsen) (23: 4–21)

Framgangsmåten ved feiringen av soningsdagen og løvhyttehøytiden (23: 26–44)

Lydighet fører til velsignelse, ulydighet til straff

De velsignelser lydighet bringer, omfatter store avlinger, fred og trygghet (26: 3–13)

Straffen for ulydighet omfatter sykdom, nederlag i krig, hungersnød, ødeleggelse av byer, avfolking av landet og landflyktighet (26: 14–45)

[Ramme på side 372]

HOVEDPUNKTER I 4. MOSEBOK

En historisk beretning som viser hvor viktig det er å adlyde Jehova under alle forhold og å vise respekt for dem som representerer ham

Omspenner størstedelen av den tiden Israel var i ødemarken på vei til det lovte land

Israels stammer blir registrert og organisert

Omkring et år etter utgangen av Egypt blir alle israelittiske menn fra tjueårsalderen og oppover registrert, bortsett fra levittene (1: 1–49)

Hver avdeling på tre stammer får tildelt en plass i leiren og i marsjordenen (2: 1–34)

Levittene blir satt til side for å hjelpe prestene; alle levitter som er over en måned gamle, blir registrert; de blir tatt ut av Jehova i stedet for de førstefødte av de andre stammene (3: 1–51)

De mannlige etterkommerne av Levis tre sønner, Kehat, Gersjon og Merari, mellom 30 og 50 år, blir telt og tildelt tjenesteoppgaver (4: 1–49)

Israelittene blir telt på nytt like før de går inn i det lovte land (26: 1–65)

Gud gir israelittene en rekke påbud i forbindelse med deres tilbedelse og deres forhold til hverandre

Krav til nasireerne (6: 1–21)

Påsken blir feiret; forordning om at de som er urene eller ute på en lang reise, kan feire den en måned etter den 14. nisan (9: 1–14)

Forskjellige bestemmelser i forbindelse med prestenes og levittenes privilegier, deriblant forskrifter om hvordan renselsesvannet skal gjøres i stand og brukes (18: 1 til 19: 22)

De ofrene som skal frambæres hver dag, hver sabbat, ved begynnelsen av hver måned, ved høytidene og i den sjuende måneden (28: 1 til 29: 40)

Jehovas påbud angående løfter (30: 1–16)

De som har begått en synd, må bekjenne sin synd og gi den forurettede part erstatning (5: 5–8)

Framgangsmåte ved behandling av saker hvor en hustru blir mistenkt for utroskap i det skjulte (5: 11–31)

Tiltak i forbindelse med opprettelsen av seks tilfluktsbyer (35: 9–34)

Israelittene viser manglende verdsettelse av Jehovas foranstaltninger og adlyder ikke hans bud

Folket klager over å måtte spise manna og lengter etter kjøtt; da Jehova skaffer til veie vaktler, er mange svært grådige og blir straffet med døden (11: 4–34)

Israelittene tror på den dårlige rapporten som de ti fryktsomme speiderne avlegger, og vil vende tilbake til Egypt; Moses må gå i forbønn for dem (13: 1 til 14: 19)

Da den opprørske generasjonen blir dømt til å vandre omkring i ødemarken og dø der, forsøker folket å dra inn i det lovte land uten Jehovas velsignelse, og de lider nederlag (14: 26–45)

Jehovas synlige representanter blir ikke respektert

Mirjam og Aron taler mot Moses; Jehova slår Mirjam med spedalskhet (12: 1–15)

Korah, Datan, Abiram og On og 250 høvdinger setter seg opp imot Moses og Aron; Jehova tilintetgjør opprørerne, og dette fører til mer murring; ytterligere 14 700 dør (16: 1–50)

I Kadesj klager israelittene til Moses og Aron over at de mangler vann; da Jehova på mirakuløst vis skaffer vann til veie, unnlater Moses og Aron å hellige Jehovas navn, og de går derfor glipp av det privilegium å komme inn i det lovte land (20: 1–13)

Israelittene blir utmattet og taler mot Jehova og Moses; Jehova sender slanger blant dem, og mange dør; Moses går i forbønn for folket, og de som er blitt bitt, får mulighet til å redde livet ved å feste blikket på en kobberslange (21: 4–9)

Jehova velsigner Israel, men krever udelt hengivenhet idet folket forbereder seg på å gå inn i Kanaan

Jehova gir Israel seier over Arads konge (21: 1–3)

Israel seirer over Sihon og Og; tar så deres områder i besittelse (21: 21–35)

Balak leier Bileam til å forbanne israelittene; Jehova sørger for at han velsigner Israel i stedet (22: 2 til 24: 25)

Moabittiske kvinner forleder israelittiske menn til å gjøre seg skyldig i avgudsdyrkelse og utukt; 24 000 blir drept som følge av dette frafallet; Jehova stanser plagen da Pinehas viser at han ikke tolererer noen rivalisering med Ham (25: 1–18)

[Ramme på side 374]

HOVEDPUNKTER I 5. MOSEBOK

Taler hvor deler av Loven blir forklart, og hvor israelittene blir oppfordret til å elske og adlyde Jehova i det landet som de skal til å gå inn i

Skrevet av Moses like før israelittene i 1473 f.v.t. gikk inn i det lovte land

Folket blir formant til å huske hva Jehova har gjort, og til bare å tjene ham (1: 1 til 4: 49)

Moses minner dem om den gang speiderne ble sendt ut, om den troløse og opprørske reaksjonen på deres rapport og om at Jehova sverget at den generasjonen kom til å dø i ødemarken

Israelittene skulle ikke forulempe Esaus sønner (som stammet fra Jakobs bror) eller Moab og Ammon (som var etterkommere av Abrahams nevø Lot), men Jehova ville gi dem de områdene som var i amorittkongene Sihons og Ogs besittelse, øst for Jordan

Moses ber Jehova om å la ham få gå over Jordan, men Jehova befaler ham i stedet å bemyndige og styrke Josva til å lede folket

Moses minner israelittene om Jehovas brennende vrede i forbindelse med Ba’al-Peor; de må ikke glemme det de var vitne til ved Horeb, og aldri lage et utskåret bilde og tilbe det; Jehova, den eneste sanne Gud, krever udelt hengivenhet

Folket blir formant til å elske Jehova og adlyde alle hans bud (5: 1 til 26: 19)

Moses forteller om hvordan Loven ble gitt ved Horeb, gjentar De ti bud og formaner israelittene til å gjøre nøyaktig slik som Jehova har befalt

De skal elske Jehova av hele sitt hjerte og hele sin sjel og virkekraft; skal hele tiden ha Guds bud for øye; skal forklare sine sønner bakgrunnen for Jehovas forordninger

Sju nasjoner skal utryddes av landet, sammen med sine altere og avgudsbilder; israelittene må ikke inngå ekteskapsallianser med disse nasjonene

De må ikke glemme hvordan Gud handlet med dem i ødemarken for å vise dem at mennesket ikke lever av brød alene, men av hver uttalelse fra Jehovas munn

De må huske hvordan de vakte Jehovas harme ved å lage en støpt kalv; nå må de frykte og tjene og holde seg til ham og holde hele budet

Forordninger som skal overholdes i det lovte land: De skal utslette falsk religion i Kanaan; tilbe på det sted Jehova utvelger; ikke spise blod; slå frafalne i hjel; holde seg til rene fødemidler; gi en tiendedel av grøden til Jehova; ta hensyn til de fattige; feire de årlige høytidene; jage etter rett; unngå spiritisme; lytte til den profet Jehova oppreiser; respektere grensemerker; holde landet rent for blodskyld; vise medfølelse; holde seg rene for seksuell umoral; gi landets førstegrøde til Jehova; vise seg å være hellige for Jehova

Velsignelser ved å adlyde Jehova; forbannelser ved ulydighet (27: 1 til 28: 68)

Etter at folket har gått over Jordan, skal Loven skrives på store steiner

Forbannelser på grunn av ulydighet skal framsies på Ebal-fjellet

Velsignelser på grunn av lydighet mot alle Jehovas bud skal framsies på Garisim-fjellet

En pakt blir inngått på Moabs sletter (29: 1 til 30: 20)

Moses forteller om Jehovas omsorg i Egypt og under israelittenes 40 år lange vandring i ødemarken; advarer mot gjenstridighet og ulydighet

Han forutsier at Jehova vil vise barmhjertighet mot dem som angrer

Han stiller dem overfor valget mellom livet og døden og oppfordrer dem til å velge livet ved å elske Jehova, lytte til hans røst og holde seg til ham

Moses overdrar ledelsen til Josva; hans siste velsignelser (31: 1 til 34: 12)

Josva får i oppdrag å lede Israel

Moses lærer israelittene en sang som vil være et vitne mot dem når de forlater Jehova

Moses velsigner Israels stammer; han dør så på Nebo-fjellet