La din tale være «god til oppbyggelse»

 1—3. a) Hvilken gave fra Jehova skiller menneskene fra dyrene, og hvordan kan den brukes galt? b) Hvordan må vi bruke talens gave for å bli i Guds kjærlighet?

HVIS du gav en gave til en du er glad i, hvordan ville du da føle det hvis han med overlegg brukte den galt? Sett at du gav ham en bil, og at du senere fikk vite at han kjørte på en hensynsløs måte og påførte andre skade. Ville du ikke da bli skuffet?

² Evnen til å uttale forståelige ord er en gave fra Jehova, Giveren av «enhver god gave og enhver fullkommen gave». (Jakob 1: 17) Denne gaven, som skiller menneskene fra dyrene, gjør det mulig for oss å formidle både tanker og følelser til andre. Men i likhet med en bil kan evnen til å tale brukes galt. Så skuffet Jehova må bli når noen taler på en hensynsløs måte og påfører andre hjertesorg og smerte!

³ For å bli i Guds kjærlighet må vi bruke denne gaven slik Giveren ønsker at den skal brukes. Jehova levner ingen tvil om hva slags tale det er som behager ham. Hans Ord sier: «La ingen råtten tale gå ut av deres munn, men en tale som er god til oppbyggelse, alt etter som det måtte være behov for, så den kan overbringe det som er gagnlig, til dem som hører på.» (Efeserne 4: 29) La oss se på hvorfor vi trenger å være på vakt når det gjelder vår tale, hva slags tale vi bør unngå, og hvordan vi kan la vår tale være «god til oppbyggelse».

4, 5. Hvordan beskriver noen bibelske ordspråk den kraft som ord har?

⁴ En viktig grunn til at vi må passe på hva vi sier, er at ord har kraft. Ordspråkene 15: 4 sier: «Tungens ro er et livets tre, men fordreid tale med den innebærer at ånden brytes ned.»a Akkurat som vann får et tørstende tre til å våkne til liv, kan rolig tale fra en mild tunge styrke ånden til dem som hører på. På den annen side kan fordreid tale fra en fordervet tunge knuse andres ånd. Ja, det vi sier, kan enten skade eller lege. — Ordspråkene 18: 21.

⁵ Et annet ordspråk som gir en malende beskrivelse av den kraft ord kan ha, sier: «Det finnes de som taler tankeløst, som med sverdstikk.» (Ordspråkene 12: 18) Tankeløse og forhastede ord kan forårsake dype følelsesmessige sår og ødelegge vennskap. Har du noen gang følt at ditt hjerte er blitt gjennomboret av stikk fra et verbalt sverd? På den annen side sier det samme ordspråket: «De vises tunge er legedom.» Omtenksomme ord fra en som har gudgitt visdom, kan lege et verkende hjerte og gjenopprette vennskap. Kan du huske et tilfelle da du erfarte den legende kraft som finnes i vennlige ord? (Ordspråkene 16: 24) Ettersom vi kjenner det talte ords kraft, ønsker vi avgjort å tale på en måte som virker legende, ikke sårende.

 6. Hvorfor er det virkelig en kamp å holde tungen i tømme?

⁶ Uansett hvor hardt vi prøver, klarer vi ikke å ha full kontroll over vår tunge. En annen grunn til at vi må passe på hva vi sier, er derfor: Synd og ufullkommenhet gjør oss tilbøyelige til å bruke tungen galt. Ord kommer fra hjertet, og «menneskehjertets tilbøyelighet er ond». (1. Mosebok 8: 21; Lukas 6: 45) Å holde tungen i tømme er derfor virkelig en kamp. (Jakob 3: 2—4) Selv om vi ikke kan få fullkommen kontroll over vår tunge, kan vi fortsette å arbeide for å forbedre den måten vi bruker den på. Akkurat som en som svømmer oppover en elv, hele tiden må kjempe mot strømmen, må vi hele tiden kjempe mot den syndige tilbøyeligheten til å bruke tungen galt.

7, 8. I hvilken grad holder Jehova oss ansvarlig for våre ord?

⁷ En tredje grunn til at vi må passe på hva vi sier, er at Jehova holder oss ansvarlig for våre ord. Den måten vi bruker tungen på, berører ikke bare vårt forhold til våre medmennesker, men også vårt forhold til Jehova. Jakob 1: 26 sier: «Hvis noen mener at han utøver en form for tilbedelse, og likevel ikke holder sin tunge i tømme, men fortsetter å bedra sitt eget hjerte, da er hans form for tilbedelse verdiløs.»b Som vi var inne på i det forrige kapitlet, kan ikke vår tale skilles fra vår tilbedelse. Hvis vi ikke holder tungen i tømme, men lar det velle fram sårende, giftig tale fra den, kan alle våre kristne gjerninger være verdiløse i Guds øyne. Maner ikke det til ettertanke? — Jakob 3: 8—10.

⁸ Det er tydelig at vi har gode grunner til å vokte oss for å misbruke talens gave. Før vi ser nærmere på sunne former for tale som bygger opp, skal vi ta for oss måter å snakke på som avgjort ikke har noen plass i en sann kristens liv.

9, 10. a) Hva slags snakk er blitt en del av dagligtalen i dagens verden? b) Hvorfor må vi ta avstand fra vulgært snakk? (Se også fotnoten.)

⁹ Vulgært snakk. Banning og andre former for vulgært snakk hører med til dagligtalen i dagens verden. Mange tyr til kraftuttrykk for å understreke eller for å kompensere et ellers begrenset ordforråd. Komikere bruker ofte et simpelt, sexfiksert språk for å få folk til å le. Men vulgært snakk er ikke noe å le av. For omkring 2000 år siden formante apostelen Paulus menigheten i Kolossai til å avlegge «usømmelig snakk». (Kolosserne 3: 8) Han sa til menigheten i Efesos at «grove vittigheter» var blant de ting som «ikke engang [må] nevnes blant» de sanne kristne. — Efeserne 5: 3, 4.

¹⁰ Vulgært snakk støter Jehova. Det støter også dem som elsker ham. Ja, vår kjærlighet til Jehova får oss til å avvise vulgært snakk. Da Paulus regnet opp «kjødets gjerninger», tok han med «urenhet», som kan innbefatte uren tale. (Galaterne 5: 19—21) Dette er en alvorlig sak. En som gjør det til en vane å fare med snakk som er grovt umoralsk, nedbrytende og fordervende, kan bli utelukket fra menigheten hvis han trass i gjentatt veiledning fortsetter på samme måte uten å angre.c

11, 12. a) Hva er sladder, og hvordan kan sladder bli skadelig? b) Hvorfor må de som tilber Jehova, unngå å baktale noen?

¹¹ Skadelig sladder, baktalelse. Sladder kan være samtaler om løst og fast som dreier seg om mennesker og deres liv. Er all sladder skadelig? Ikke hvis vi tenker på uskyldige samtaler der vi gir hverandre positive eller nyttige opplysninger, for eksempel hvem som nylig er blitt døpt, eller hvem som trenger oppmuntring. De kristne i det første århundre var opptatt av hvordan det stod til med deres trosfeller, og i den forbindelse utvekslet de passende opplysninger. (Efeserne 6: 21, 22; Kolosserne 4: 8, 9) Men sladder kan være skadelig hvis man forvrenger fakta eller røper fortrolige saker. Enda mer alvorlig er det at sladder kan ha form av baktalelse, som alltid er skadelig. Å baktale en person vil si å ’tale sterkt nedsettende om ham bak hans rygg for å skade ham i folks omdømme’. Fariseerne tydde for eksempel til baktalelse i et forsøk på å stille Jesus i et dårlig lys. (Matteus 9: 32—34; 12: 22—24) Baktalelse fører ofte til strid. — Ordspråkene 26: 20.

¹² Jehova tar ikke lett på dem som bruker talens gave til å baktale andre eller skape splittelser. Han hater dem som «volder stridigheter blant brødre». (Ordspråkene 6: 16—19) Det greske ordet som er gjengitt med «baktaler», er diạbolos, som også blir brukt som en tittel på Satan. Han er «Djevelen», den onde baktaler av Gud. (Åpenbaringen 12: 9, 10) Vi ønsker avgjort å unngå snakk som i virkeligheten ville gjøre oss lik Djevelen. Å drive med baktalelse som gir støtet til slike kjødets gjerninger som «tretting» og «splittelser», hører ikke hjemme i menigheten. (Galaterne 5: 19—21) Før du forteller videre noe du har hørt om en annen, bør du derfor spørre deg selv: «Er dette sant? Er det pent av meg å fortelle det videre? Er det nødvendig eller fornuftig å spre det?» — 1. Tessaloniker 4: 11.

13, 14. a) Hvilken virkning kan spottende tale ha på dem som hører på? b) Hvorfor befinner man seg i en farlig stilling hvis man har for vane å spotte?

¹³ Spottende tale. Som tidligere nevnt har ord kraft til å såre. Det må innrømmes at vi alle på grunn av menneskelig ufullkommenhet av og til sier noe vi angrer på. Men Bibelen advarer mot et talemønster som slett ikke har noen plass i et kristent hjem eller i menigheten. Paulus formante de kristne: «La all ondsinnet bitterhet og harme og vrede og skriking og spottende tale bli tatt bort fra dere.» (Efeserne 4: 31) Andre oversettelser gjengir uttrykket «spottende tale» med «ond tale», «krenkende tale» og «fornærmende tale». Slik språkbruk — som kan innbefatte utskjelling og hard, nådeløs kritikk — kan frata andre deres verdighet og få dem til å føle at de ikke er noe verd. Særlig barn, som er følsomme og tillitsfulle, er sårbare for den ødeleggende virkningen av dette. — Kolosserne 3: 21.

¹⁴ En som gjør det til en vane å spotte og skjelle ut andre, befinner seg i en farlig stilling. Bibelen fordømmer slik språkbruk på det sterkeste. En spotter kan bli fjernet fra menigheten hvis han ikke reagerer positivt på gjentatte forsøk på å hjelpe ham til å forandre seg. Hvis han ikke slår inn på en annen kurs, kan han også gå glipp av Rikets velsignelser. (1. Korinter 5: 11—13; 6: 9, 10) Det er derfor tydelig at vi ikke kan bli i Guds kjærlighet hvis vi får for vane å fare med snakk som er usunt, ukorrekt eller uvennlig. Slik språkbruk bryter ned.

15. Hva slags tale er «god til oppbyggelse»?

¹⁵ Hvordan kan vi bruke talens gave slik Giveren hadde tenkt? Husk at Guds Ord oppfordrer oss til å føre «en tale som er god til oppbyggelse». (Efeserne 4: 29) Det behager Jehova at vi sier ting som oppbygger, oppmuntrer og styrker andre. Vi må tenke oss godt om for å kunne snakke på en slik måte. Bibelen gir oss ikke et regelverk å følge, og den inneholder heller ikke en liste over godkjente former for «sunn tale». (Titus 2: 8) For å kunne si ting som er «til oppbyggelse», må vi være oppmerksom på tre enkle, men viktige faktorer som kjennetegner oppbyggende tale: Den er sunn, den er korrekt, og den er vennlig. Med slike faktorer i tankene skal vi nå ta for oss noen konkrete eksempler på tale som bygger opp. — Se rammen «Sier jeg ting som er oppbyggende?»

16, 17. a) Hvorfor bør vi rose andre? b) Hvilke anledninger har vi til å rose andre i menigheten? i familien?

¹⁶ Oppriktig ros. Både Jehova og Jesus er klar over verdien av å komme med rosende og anerkjennende ord. (Matteus 3: 17; 25: 19—23; Johannes 1: 47) Som kristne bør også vi gi andre oppriktig ros. Hvorfor? «Et ord i rette tid — hvor godt er ikke det!» sier Ordspråkene 15: 23. Bare spør deg selv: «Hvordan føler jeg det når jeg får oppriktig ros? Blir jeg ikke varm om hjertet og i godt humør?» Jo, noen oppriktig rosende ord forteller deg at noen legger merke til deg, at noen bryr seg om deg, og at det du gjorde, var anstrengelsene vel verdt. Slik oppmuntring gir deg bedre selvtillit og gir deg lyst til å gjøre en enda større innsats i framtiden. Når du setter pris på å få ros, bør du ikke da også gjøre ditt beste for å gi ros? — Matteus 7: 12.

¹⁷ Lær deg å se etter det gode hos andre, og ros dem så for det som er positivt. I menigheten kan det være at du hører en godt oppbygd tale på et møte, legger merke til en ungdom som arbeider for å nå åndelige mål, eller ser en eldre person som trofast kommer på møtene trass i de begrensningene som høy alder fører med seg. Noen oppriktig rosende ord kan røre ved slike personers hjerte og styrke dem åndelig sett. I familien trenger mann og kone å høre ord fra den andre som uttrykker kjærlig ros og verdsettelse. (Ordspråkene 31: 10, 28) Særlig barn trives godt når de føler at de blir lagt merke til og satt pris på. Ros og anerkjennelse er like viktig for et barn som lys og vann er for en plante. Dere foreldre, se etter anledninger til å rose barna for deres gode egenskaper og handlinger. Slik ros kan gi barna mot og selvtillit og gi dem lyst til å anstrenge seg enda mer for å gjøre det som er rett.

18, 19. Hvorfor bør vi gjøre vårt beste for å trøste trosfeller, og hvordan kan vi gjøre det?

¹⁸ Trøst. Jehova har stor omsorg for ’de ydmyke og de knuste’. (Jesaja 57: 15) Hans Ord oppfordrer oss til å ’fortsette å trøste hverandre’ og til å ’tale trøstende til de nedtrykte sjeler’. (1. Tessaloniker 5: 11, 14) Vi kan være sikker på at Gud legger merke til og finner behag i de anstrengelsene vi gjør oss for å trøste trosfeller som har sorg i hjertet.

¹⁹ Men hva kan du si for å styrke en trosfelle som er motløs eller deprimert? Du behøver ikke å føle at du er nødt til å løse problemet. I mange tilfeller er det enkle ord som er til størst hjelp. Fortell den som er nedtrykt, at du bryr deg om ham. Tilby deg å be høyt sammen med ham. Du kan bønnfalle Jehova om å hjelpe ham til å forstå hvor høyt han er elsket av andre og av Jehova. (Jakob 5: 14, 15) Understrek at han er et ønsket og verdsatt medlem av menigheten. (1. Korinter 12: 12—26) Les et oppmuntrende skriftsted for å forsikre ham om at Jehova virkelig bryr seg om ham som person. (Salme 34: 18; Matteus 10: 29—31) Ved å bruke tilstrekkelig tid på å gi den fortvilte personen «et godt ord» og tale fra hjertet, vil du uten tvil hjelpe ham til å føle seg elsket og verdsatt. — Ordspråkene 12: 25.

20, 21. Hvilke faktorer gjør veiledning virkningsfull?

²⁰ Virkningsfull veiledning. Som ufullkomne mennesker har vi alle behov for å få veiledning fra tid til annen. Bibelen gir oss denne oppfordringen: «Lytt til råd og ta imot tukt, så du kan bli vis i din framtid.» (Ordspråkene 19: 20) Det er ikke bare de eldste som kan gi andre veiledning. Foreldre veileder barn. (Efeserne 6: 4) Modne søstre kan bli nødt til å veilede yngre kvinner. (Titus 2: 3—5) Vår kjærlighet til andre får oss til å ønske å gi veiledning som de kan ta imot uten å føle seg nedtrykt. Hva kan hjelpe oss til å gi slik veiledning? Tenk over tre faktorer som gjør veiledningen mer virkningsfull: holdningen og motivet hos den som gir den, grunnlaget for den og måten den blir gitt på.

²¹ Om veiledningen skal være virkningsfull, avhenger for det første av den som gir veiledningen. Spør deg selv: «I hvilke tilfeller er det lett for meg å ta imot veiledning?» Når du vet at den som gir deg veiledning, bryr seg om deg, ikke uttaler seg på grunn av personlig frustrasjon og ikke har baktanker med det han sier, er det lettere å ta imot veiledningen. Så når du veileder andre, bør det ikke da også være slik med din holdning og ditt motiv? For at veiledningen skal være virkningsfull, må den for det andre være basert på Guds Ord. (2. Timoteus 3: 16) Enten vi siterer direkte fra Bibelen eller ikke, bør vi ha et bibelsk grunnlag for den veiledningen vi gir. De eldste er derfor nøye med at de ikke påtvinger andre sine synspunkter, og de lar også være å tøye eller fordreie skriftsteder for å få det til å se ut som om Bibelen støtter en personlig oppfatning. Veiledningen blir for det tredje mer virkningsfull når den blir gitt på rette måte. Veiledning som er krydret med vennlighet, er lettere å godta og lar mottakeren beholde sin verdighet. — Kolosserne 4: 6.

22. Hvilket mål har du når det gjelder bruken av talens gave?

²² Evnen til å tale er i høyeste grad en dyrebar gave fra Gud. Vår kjærlighet til Jehova bør få oss til å bruke, ikke misbruke, denne gaven. La oss huske at våre ord har kraft — kraft til å bygge opp eller til å bryte ned. La oss derfor bestrebe oss på å bruke denne gaven slik Giveren hadde tenkt — «til oppbyggelse». Vår tale vil da bli en velsignelse for dem vi har rundt oss, og den vil hjelpe oss til å bli i Guds kjærlighet.