Fortsett å gå framover ved å ha en ordnet rutine

¹ Apostelen Paulus nærte spesiell hengivenhet for menigheten i Filippi, som han var med på å danne. Han var takknemlig for at de hadde gitt materielle gaver, og framholdt dem som gode eksempler for andre. — 2. Kor. 8: 1—6.

² Det som fikk Paulus til å skrive brevet til filipperne, var dyp kjærlighet. I Insight on the Scriptures, bind 2, på side 631, står det: «Gjennom hele brevet oppmuntrer han menigheten i Filippi til å fortsette sin fine kurs — til å søke større skjelneevne og til å få et fast grep om livets Ord, en sterkere tro og tillit til den kommende seiersprisen.» De reagerte på en varmhjertet måte og befestet kjærlighetens bånd mellom seg og ham. Det Paulus skrev, har en spesiell betydning for oss i dag. Det gir oss god grunn til å tenke grundig over den formaningen han kom med, særlig det som står i Filipperne 3: 15—17.

³ Det er helt nødvendig å ha en moden sinnsinnstilling: I Filipperne 3: 15 skrev Paulus som en mann med mange års erfaring. Han kjente til filippernes åndelige framgang, og han appellerte til dem som modne kristne med en rett sinnsinnstilling. Så lenge deres innstilling gjenspeilte den ydmykhet og verdsettelse som Jesus la for dagen, ville de fortsette å være «uklanderlige og uskyldige, Guds barn uten lyte» og ha «et fast grep om livets ord». (Fil. 2: 15, 16) Når vi leser Paulus’ ord, bør vi føle det som om det var oss han snakket til. Vi ønsker oppriktig å ha samme sinnsinnstilling som Jesus hadde, og å vise ydmyk verdsettelse av de privilegier vi har. Vi vender oss stadig til Jehova i bønn og ber om hjelp til dette og andre ting. — Fil. 4: 6, 7.

⁴ Som Filipperne 3: 16 antyder, bør vi alle bestrebe oss på å gjøre framskritt. Å «gjøre framskritt» vil si å «bli bedre, gå framover». De som er interessert i å gjøre framskritt, er interessert i nye ideer og nye muligheter. Paulus ville at filipperne skulle forstå at kristendommen aldri er stillestående, og at de som bekjenner seg til den, hele tiden må gå framover. Hvis de var innstilt på å gjøre det, ville de også være villige til å granske seg selv, til å innrømme sine svakheter og til å være våken for muligheter til å gjøre mer eller forbedre kvaliteten av det de gjorde. I dag fortsetter Jehovas jordiske organisasjon å gå framover. Den utvider hele tiden sitt virkefelt og sin forståelse av Guds Ord. Hver enkelt av oss må holde tritt med den. Vi må benytte oss av alle dens foranstaltninger og ha en full andel i dens gjerning.

⁵ Framskritt krever en rutine preget av orden: Videre formante Paulus brødrene til å «fortsette å vandre ordentlig i den samme rutine». (Fil. 3: 16) For å være ’ordentlige’ må vi gi personer og ting deres rette plass i forhold til hverandre, og vi må ha en god livsførsel. De kristne i Filippi holdt seg selv på den rette plass; de holdt seg nær til Jehovas organisasjon og til hverandre. Det var kjærlighetens lov som styrte livet deres. (Joh. 15: 17; Fil. 2: 1, 2) Paulus formante dem til å ’oppføre seg på en måte som var det gode budskap verdig’. (Fil. 1: 27) Behovet for orden og en god oppførsel er like viktig for de kristne i dag.

⁶ Ordet «rutine» blir brukt om en innarbeidet eller fast måte å gjøre tingene på. Det er altså nær beslektet med «vane». Det kan være en fordel å ha en rutine, for da trenger vi ikke å stoppe opp og overveie hva som skal bli det neste vi skal gjøre — vi har allerede innarbeidet et fast mønster som vi følger fordi vi har fått det for vane.

⁷ En ordnet, teokratisk rutine består i vaner og skikker som er sunne, gagnlige og vitner om gudsfrykt — den tar sikte på at vi skal bygge oss selv opp åndelig sett, hjelpe andre og, hvis mulig, gjøre mer i tjenesten for Jehova. Skal vi kunne nå disse målene, må vi innarbeide og holde fast ved en rutine som innbefatter personlig studium, regelmessig oppslutning om møtene og forkynnelse.

⁸ Hva som må høre med til en ordnet rutine: Én nødvendig ting er «nøyaktig kunnskap og full skjelneevne». (Fil. 1: 9) Personlig studium styrker vår tro, øker vår verdsettelse av sannheten og motiverer oss til å gjøre gode gjerninger. Men det er noen som synes det er vanskelig å holde fast ved sine studievaner. En av de viktigste grunnene som oppgis, er mangel på tid.

⁹ Verdien av å lese Bibelen hver dag kan ikke understrekes sterkt nok. Bibelens rettledning er nyttig på alle måter. (2. Tim. 3: 16, 17) Hvordan kan vi finne tid til bibelstudium i vår daglige rutine? Noen har kommet til at de kan stå opp noen minutter tidligere hver morgen, fordi de synes de har lettere for å tenke og konsentrere seg da. Andre synes det er bedre å lese noen minutter før de legger seg om kvelden. Husmødre som er hjemme om dagen, får kanskje satt av litt tid på ettermiddagen før de andre i familien kommer hjem fra skole eller arbeid. Noen lar sin ukentlige studierutine innbefatte boken Jehovas vitner — forkynnere av Guds rike i tillegg til den vanlige bibellesningen.

¹⁰ Når vi innarbeider nye vaner, er det en reell mulighet for at de kolliderer med vaner vi har fra før. Det kan være at vi tidligere har hatt en tendens til å bruke tiden til uvesentlige gjøremål. Det er ikke lett å bryte ut fra det mønsteret. Det er ingen som bestemmer over våre studievaner, og vi trenger heller ikke å gjøre rede for det vi gjør i denne forbindelse. Hvor konsekvente vi er når det gjelder studievanene våre, har for en stor del sammenheng med hvor stor pris vi setter på «de viktigere ting», og hvor villige vi er til å kjøpe «den beleilige tid» til å dra nytte av dem. — Fil. 1: 10; Ef. 5: 16.

¹¹ Kristne møter spiller en viktig rolle i vår åndelige framgang. De gir nødvendig rettledning og oppmuntring. Det er følgelig helt nødvendig at også møtene hører med til vår ordnede rutine. Paulus understreket hvor viktig det er. Det dreier seg ikke om hva vi har mest lyst til. — Hebr. 10: 24, 25.

¹² Hvordan kan vi vise at vi har god orden, når vi planlegger det vi skal gjøre i løpet av uken? Noen setter av bestemte tidspunkter til personlige gjøremål og prøver så å presse møtene inn i eventuelle ledige stunder. Men det bør heller være omvendt. Vi bør prioritere våre ukentlige møter og planlegge andre ting ut fra det.

¹³ For å kunne komme regelmessig på møtene må vi planlegge godt, og hele familien må samarbeide. På hverdagene har de fleste av oss en stram timeplan, og det er ikke så mye tid til overs. Det betyr at hvis det er mulig, bør familien planlegge å spise såpass tidlig at det blir nok tid til måltidet, til å gjøre seg i stand og til å komme til møtet før det begynner. Hele familien kan samarbeide på forskjellige måter for å få det til.

¹⁴ Regelmessig felttjeneste er også helt nødvendig for at vi skal kunne fortsette å gå framover i en ordnet rutine. Vi er alle klar over hvilket stort ansvar vi er pålagt når det gjelder å forkynne budskapet om Riket. Det er det som gjør oss til Jehovas vitner. (Jes. 43: 10) Ettersom dette er det viktigste og gagnligste arbeidet som blir utført i dag, kan vi på ingen måte betrakte det som en tilfeldig del av vår rutine. Paulus formante: «La oss ved ham alltid frambære et lovprisningsoffer for Gud, det vil si frukt av lepper som offentlig kunngjør hans navn.» — Hebr. 13: 15.

¹⁵ Når vi legger våre planer for den enkelte uke, bør vi sette av bestemte tider til felttjeneste. Menigheten arrangerer sikkert frammøter flere ganger i uken. Vi trenger bare å bestemme oss for hvilke av dem vi skal støtte opp om. Det er fint om vi er innstilt på å delta i alle grener av tjenesten, at vi for eksempel både går fra hus til hus med bladene og annen litteratur, foretar gjenbesøk og leder bibelstudier. Kanskje vi til og med kan planlegge å utføre uformell forkynnelse ved å ha litteratur på oss og være våken for anledninger som byr seg til å få i gang en samtale. Siden vi som regel går ut sammen med andre, trenger vi å spørre om hvordan de har lagt opp tiden sin, så vi kan treffe avtaler som passer for begge parter.

¹⁶ Vi bør holde fast ved den rutinen vi har for forkynnelsen, selv om folk i distriktet er likegyldige. Vi vet på forhånd at det bare er noen få som kommer til å reagere positivt. (Matt. 13: 15; 24: 9) Esekiel fikk i oppdrag å forkynne for mennesker som var ’opprørske, frekke og hardhjertete’. Jehova lovte å hjelpe Esekiel ved å gjøre hans ’panne hard som deres’, det vil si «hard som diamant, hardere enn flint». (Esek. 2: 3, 4; 3: 7—9) En fast rutine for felttjeneste krever derfor utholdenhet.

¹⁷ Gode eksempler for oss: De fleste av oss gjør det bedre i felttjenesten når det er noen som tar ledelsen. Paulus og hans medarbeidere var gode eksempler, og han oppfordret andre til å etterligne ham. (Fil. 3: 17) Hans rutine innbefattet alt det som var nødvendig for at han skulle holde seg åndelig sterk.

¹⁸ Også i dag er vi velsignet med gode eksempler. I Hebreerne 13: 7 sa Paulus: «Husk dem som tar ledelsen blant dere, . . . og etterlign deres tro, idet dere gir nøye akt på resultatet av deres livsførsel.» Kristus er selvfølgelig vårt største Eksempel, men vi kan også etterligne troen til dem som tar ledelsen. I likhet med Paulus må de eldste være seg bevisst behovet for å være gode eksempler. Selv om deres situasjon er forskjellig, bør den enkelte kunne vise at han opprettholder en ordnet rutine, ved å la Rikets interesser komme på førsteplassen. Selv om de eldste skulle ha familieforpliktelser og forpliktelser i forbindelse med sitt verdslige arbeid, bør de ha godt innarbeidede rutiner når det gjelder personlig studium, møter og det å ta ledelsen i felttjenesten. Når de eldste viser at de «leder sin egen husstand på en god måte», blir alle i menigheten oppmuntret til å fortsette å vandre i en ordnet rutine. — 1. Tim. 3: 4, 5.

¹⁹ Sett deg mål for det nye tjenesteåret: Når et nytt tjenesteår begynner, passer det godt å revurdere sin personlige rutine. Hva ser vi når vi tar et tilbakeblikk på det vi har gjort det siste året? Har vi klart å holde oss på fjorårets nivå, eller kanskje til og med klart å forbedre innsatsen? Kanskje vi er blitt flinkere til å gå grundig til verks i vårt personlige studium. Kanskje vi har kommet mer fast på møtene eller har utvidet vår tjeneste ved å være hjelpepioner. Kanskje vi kan peke på noen gode, kristne gjerninger vi har gjort for andre i familien eller menigheten. I så fall kan vi glede oss over at vi har vandret på en måte som behager Gud, og vi har god grunn til å «fortsette å gjøre det mer fullstendig». — 1. Tess. 4: 1.

²⁰ Hva om vår rutine har vært litt ujevn, om det har gått litt i rykk og napp for oss? Hvordan har det i så fall gått ut over vår åndelighet? Er vår framgang av en eller annen grunn blitt hemmet? Det første vi da må gjøre for å rette på situasjonen, er å be Jehova om hjelp. (Fil. 4: 6, 13) Vi bør ta opp saken med de andre i familien og be dem hjelpe oss med å justere litt på vår rutine. Hvis vi har problemer, kan vi be de eldste om hjelp. Hvis vi gjør oss oppriktige bestrebelser og tar imot rettledning fra Jehova, kan vi være forvisset om at vi kan unngå å bli «uvirksomme eller uten frukt». — 2. Pet. 1: 5—8.

²¹ Å vandre i en ordnet rutine bringer velsignelser som gjør at det er anstrengelsene vel verdt. Vær fast bestemt på å gå framover ved hjelp av en ordnet rutine, og ’vær ikke treg i dine gjøremål. Vær glødende i ånden. Tjen som slave for Jehova’. (Rom. 12: 11) — Se Vakttårnet for 1. mai 1985, sidene 13—17, for en mer detaljert redegjørelse for dette emnet.