KEISER
En tittel som stammer fra det romerske familienavnet Cæsar. Gaius Julius Cæsar ble i år 46 f.v.t. utnevnt til Romerrikets diktator for ti år, men han ble myrdet i år 44 f.v.t. «Gaius» var hans fornavn, og «Julius» var slektsnavnet, mens «Cæsar» var familienavnet. Familienavnet ble overført til hans adoptivsønn og endelige etterfølger, Gaius Julius Cæsar Octavianus, også kalt Octavian. Octavian befestet sitt herredømme over riket i år 31 f.v.t. I år 27 f.v.t. gav senatet ham tittelen Augustus, og senere ble han kjent som Cæsar (keiser) Augustus. – Lu 2: 1–7.
De fire etterfølgende romerske keiserne (Tiberius, Gaius [Caligula], Claudius og Nero) gjorde også krav på navnet, enten på grunnlag av adopsjon eller ved direkte slektskap. Familienavnet ble derved så nær knyttet til herskerstillingen at det ble beholdt som tittel på herskeren også etter at Cæsar-dynastiet hadde dødd ut. Av dette har det oppstått slike avledninger som det nordiske ordet «keiser» (via det tyske «Kaiser») og det russiske «tsar».
De romerske keiserne som regjerte i den perioden som omfattes av De kristne greske skrifter, er oppført i rammen på neste side sammen med regjeringstidene og de viktigste bibelske begivenhetene som fant sted under deres herredømme. Bare tre av de keiserne som står oppført, er nevnt ved navn i Bibelen, nemlig Augustus, Tiberius og Claudius. En mer omfattende omtale av dem finnes under deres respektive navn.
Gud og keiseren. Det eneste tilfellet som er nevnt i Bibelen da Jesus omtalte keiseren, var da han framsatte prinsippet: «Betal da tilbake til keiseren de ting som keiserens er, men til Gud de ting som Guds er.» (Mt 22: 17–21; Mr 12: 14–17; Lu 20: 22–25) Det spørsmålet som gav anledning til denne uttalelsen, hadde å gjøre med jødenes betaling av «koppskatt» til den romerske stat. Det dreide seg altså om en vedtatt lov eller fast praksis, og verken spørsmålet eller svaret hadde derfor noen spesiell forbindelse med den daværende keiseren, Tiberius. (Jf. Mt 17: 25.) «Keiseren» stod her for den offentlige myndighet, staten, representert ved de behørig innsatte øvrighetspersoner, av Paulus kalt «de høyere myndigheter» og av Peter omtalt som «kongen» og hans «stattholdere». – Ro 13: 1–7; Tit 3: 1; 1Pe 2: 13–17; se HØYERE MYNDIGHETER, DE.
«De ting som keiserens er», var følgelig betalingen for de tjenester som de verdslige myndigheter ytet, og som de til gjengjeld krevde skatt eller tributt for. Selv om Romerriket var en imperialistisk stat, ytet det sine undersåtter en rekke tjenester, blant annet ved å anlegge veier, opprettholde en form for posttjeneste, sørge for lov og orden og gi beskyttelse mot kriminelle elementer. Folket betalte for dette ved å svare skatt. Det var dette Jesus understreket da han henviste til keiserens mynt, som han kalte «koppskattens mynt». – Mt 22: 19.
«Keiserens» myndighet strakte seg imidlertid ikke så langt at han kunne kreve noe som grep forstyrrende inn i de kristnes tjeneste for Gud, for Jesus sa også at man skulle ’betale tilbake til Gud de ting som Guds er’. (Mt 22: 21) Jesu apostler viste at de forstod at deres forpliktelser overfor de verdslige myndigheter ikke var absolutt, men begrenset eller relativ, for da de senere ble stilt for den høyeste jødiske domstol, erklærte de bestemt: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» Når menneskers lover eller krav kolliderte med Guds lover eller krav, valgte apostlene å adlyde Gud. – Apg 5: 29.
Rettssaken mot Jesus. Da Jesus ble ført fram for den romerske stattholderen Pontius Pilatus, anklaget de religiøse lederne ham for alvorlige forbrytelser: «Vi har funnet at denne mannen undergraver [den jødiske] nasjon og forbyr folk å betale skatter til keiseren og sier at han selv er Kristus, en konge.» (Lu 23: 1, 2) Denne tredelte anklagen innebar at Jesus i virkeligheten ble anklaget for høyforræderi eller, som romerne kalte det, crimen laesae majestatis (majestetsforbrytelse). Pilatus stadfestet dette da han senere sa: «Dere har ført denne mannen til meg som en som egger folket til opprør.» (Lu 23: 13, 14) I og med loven lex Julia majestatis, som hadde trådt i kraft i 48 f.v.t., ble enhver handling som var rettet mot Romas suverene makt, regnet for å være straffbar. Denne loven fikk en meget omfattende anvendelse. På Jesu tid kunne praktisk talt enhver fornærmelse rettet mot keiseren og enhver handling som kunne synes å være opprørsk, føre til at man ble anklaget for høyforræderi. Den daværende keiseren, Tiberius, var særlig ømfintlig overfor kritikk og motstand, og «angivere» ble under hans styre oppmuntret til å framsette anklager mot personer som ble antatt å være forrædere.
Ingen kunne regjere som konge noe sted i Romerriket uten keiserens tillatelse. Pilatus konsentrerte derfor åpenbart sitt forhør om den delen av anklagen som gikk ut på at Jesus var en konge. (Mt 27: 11; Mr 15: 2; Lu 23: 3; Joh 18: 33–37) Pilatus, som ikke fant noen skyld hos Jesus, forsøkte å gi ham fri, men de jødiske lederne ropte: «Hvis du gir denne mannen fri, er du ikke keiserens venn. Enhver som gjør seg selv til konge, taler imot keiseren.» (Joh 19: 12) Uttrykket «keiserens venn» var en ærestittel som ofte ble gitt til romerske stattholdere, men her brukte de jødiske lederne øyensynlig uttrykket i en videre betydning, idet de lot forstå at Pilatus stod i fare for å bli anklaget for å se gjennom fingrene med høyforræderi. Frykten for en skinnsyk keiser bidrog til at Pilatus dømte en som var uskyldig, til døden. Samtidig gav prestene høylytt uttrykk for sin lojalitet overfor den keiserlige trone, idet de sa: «Vi har ingen annen konge enn keiseren», og forkastet på den måten ethvert teokratisk herredømme. (Joh 19: 13–16; jf. Jes 9: 6, 7; 33: 22.) De protesterte forgjeves mot at Pilatus hadde satt tittelen «jødenes Konge» på Jesu torturpæl. (Joh 19: 19–22) Det var vanlig at romerne satte opp en tekst over de dødsdømte som angav hvilken forbrytelse de hadde gjort seg skyldig i.
Paulus’ anke og fangenskap. Da de religiøse lederne i Tessalonika forsøkte å stanse Paulus’ og Silas’ forkynnelse, dannet de en pøbelflokk og benyttet på lignende måte en anklage som gikk ut på forræderi mot den keiserlige trone. (Apg 17: 1–9) Det var nå Claudius som var keiser; han regjerte fra år 41 til år 54. – Apg 11: 28.
De øvrige stedene i Bibelen hvor keiseren blir nevnt, er det tale om Nero, som hersket fra år 54 til år 68, da han begikk selvmord i en alder av 31 år. Det var Nero apostelen Paulus henviste til da han, øyensynlig omkring år 58, ble forhørt av Festus i Cæsarea. Paulus benektet å ha begått noen synd mot keiseren og avslo deretter å la seg dømme i Jerusalem, idet han sa: «Jeg står for keiserens dommersete, hvor jeg bør dømmes. . . . Jeg anker til keiseren!» (Apg 25: 1, 6–11) Paulus gjorde her bruk av sine rettigheter som romersk borger. En slik anke til keiseren kunne inngis etter domsavsigelsen eller på et hvilket som helst tidspunkt under sakens behandling. Ettersom Festus gav til kjenne at han ikke selv ønsket å avgjøre saken, og ettersom en rettssak i Jerusalem neppe ville bli rettferdig, anmodet Paulus om å bli stilt for Romerrikets øverste domstol. Det ser ut til at en slik anmodning i noen tilfeller kunne bli avslått, for eksempel hvis det dreide seg om en tyv, en sjørøver eller en opprører som var blitt grepet på fersk gjerning. Det var sannsynligvis derfor Festus ’talte med rådgiverforsamlingen’ før han godtok anken. Det etterfølgende forhøret, da Paulus forsvarte seg overfor den besøkende Herodes Agrippa II, fant sted for at Festus skulle få grundigere opplysninger om Paulus’ sak før han overgav den til «Majesteten», Nero. (Apg 25: 12–27; 26: 32; 28: 19) Ved at Paulus anket til keiseren, oppnådde han dessuten å komme til Roma, noe han tidligere hadde sagt at han ønsket. (Apg 19: 21; Ro 15: 22–28) Både Jesu profetiske løfte og det budskapet Paulus senere mottok gjennom en engel, vitner om Guds ledelse i saken. – Apg 23: 11; 27: 23, 24.
Det var tydeligvis under sitt første fangenskap i Roma (ca. år 60–61) at Paulus skrev sitt brev til filipperne. I slutten av brevet nevner Paulus at brødrene i Roma, og «spesielt de fra keiserens husstand», sender sine hilsener. (Flp 4: 21, 22) Uttrykket «keiserens husstand» refererer ikke nødvendigvis til Neros nærmeste familie, men kan betegne dem som var i keiserens tjeneste, keiserens slaver og underordnede embetsmenn. Hvorvidt disse fra keiserens husstand var blitt kristne som følge av Paulus’ forkynnelse, sies det ikke noe om. Hvis det huset hvor Paulus bodde under bevoktning, hadde en eller annen tilknytning til pretorianergarden (Flp 1: 13), bodde han i nærheten av Neros palass og var i stand til å forkynne for mange som tilhørte keiserens husstand. (Apg 28: 16, 30, 31) Men uansett hvordan Paulus var kommet i forbindelse med disse kristne fra keiserens husstand, var de tydeligvis spesielt interessert i brødrene i Filippi. Ettersom Filippi var en romersk provins hvor det bodde mange tidligere soldater og embetsmenn, er det mulig at noen av de kristne der var i familie med eller var venner av dem som Paulus sendte hilsener fra.
I år 64 ble Roma herjet av en storbrann som ødela omkring en fjerdedel av byen. Det gikk rykter om at brannen var påsatt av Nero, og ifølge den romerske historieskriveren Tacitus forsøkte Nero å unngå mistanke ved å legge skylden på de kristne. (Årbøkene, XV, 44 [s. 471]) Massearrestasjoner fulgte, og utallige kristne og personer som man antok var kristne, ble drept mens de ble utsatt for tortur, ja, noen ble til og med brent levende. Dette var åpenbart begynnelsen til en voldsom forfølgelse som ikke skyldtes religiøse motstandere, men som var satt i gang fra politisk hold, og som tok sikte på å utrydde den kristne menighet. Paulus, som tydeligvis var blitt løslatt etter to års fangenskap i Roma (ca. år 59–61), var nå åpenbart fange i Roma for andre gang (ca. år 65). Det blir vanligvis antatt at han deretter ble henrettet på Neros befaling. – Jf. 2Ti 1: 16, 17; 4: 6–8.
Den jødiske oppstanden begynte i år 66, to år før Neros død, og ble ikke slått ned før i år 70, i Vespasians regjeringstid (år 69–79). Man antar at apostelen Johannes ble forvist til øya Patmos i regjeringstiden til Domitian (år 81–96), som var en hard motstander av kristendommen. – Åp 1: 9.
[Oversikt på side 1295]
Navn
Regjeringstid
De viktigste bibelske begivenhetene
Augustus (Octavian)
31 f.v.t.–14 e.v.t.
Døperen Johannes’ fødsel; forordning om registrering, Jesu fødsel i Betlehem (Lu 2: 1); Herodes den stores død
Tiberius
14–37 e.v.t.
Johannes’ og Jesu tjeneste (Lu 3: 1); deres død. Pinsedagen i år 33 og den nyopprettede kristne menighets første virksomhet. Saulus (Paulus) blir omvendt
Gaius (Caligula)
37–41
—
Claudius
41–54
Paulus’ to første misjonsreiser og en del av den tredje. En stor hungersnød; jødene blir forvist fra Roma (Apg 11: 28; 18: 2)
Nero
54–68
Paulus’ første rettssak i Roma. (Apg 25: 21; 26: 32) Etter brannen i Roma følger en voldsom forfølgelse av de kristne; sannsynligvis også Paulus’ andre rettssak og henrettelsen av ham. Den jødiske oppstanden begynner (år 66)
Galba
68–69
—
Otho
69
—
Vitellius
69
—
Vespasian
69–79
Jerusalem blir ødelagt (år 70)
Titus
79–81
—
Domitian
81–96
Apostelen Johannes blir forvist til øya Patmos (Åp 1: 9)
Nerva
96–98
—
Trajan
98–117
Bibelens kanon blir sannsynligvis fullført i det første året av hans regjeringstid