Den katolske kirkes katekisme sier: «For å stå opp med Kristus må vi dø med Kristus: vi må ’flytte bort fra legemet og komme hjem til Herren’. [2. Korinter 5: 8] Ved det ’oppbrudd’ som døden utgjør, forlater sjelen legemet. [Filipperne 1: 23] Den vil bli gjenforent med legemet på den dag da de døde står opp.» Men sier Paulus i de skriftstedene som det her henvises til, at sjelen lever videre etter at legemet dør, og så venter på den «endelige dom» for å bli gjenforent med legemet?

I Filipperne 1: 21, 23 sier Paulus: «Å leve er i mitt tilfelle Kristus og å dø en vinning. Jeg er under press fra disse to ting; men det jeg virkelig ønsker, er frigjørelsen og det å være sammen med Kristus, for dette er ganske visst langt bedre.» Hentyder Paulus her til et «mellomstadium»? Noen oppfatter det slik. Men Paulus sier at han var under press fra to muligheter, nemlig liv eller død. Videre nevner han en tredje mulighet når han tilføyer: «Men det jeg virkelig ønsker, er frigjørelsen og det å være sammen med Kristus.» Er det snakk om en ’frigjørelse’ som består i å være sammen med Kristus straks etter døden? Nei, som vi allerede har sett, trodde Paulus at de trofaste salvede kristne ville bli oppreist under Kristi nærvær. Det han har hatt i tankene, må derfor være begivenheter som skulle inntreffe i den perioden.

Dette kan vi se av det han sier i Filipperne 3: 20, 21 og 1. Tessaloniker 4: 16. «Frigjørelsen» under Jesu Kristi nærvær ville sette Paulus i stand til å motta den belønningen som Gud hadde i beredskap for ham. At det var dette håpet han hadde, kan vi se av det han skrev til den unge mannen Timoteus: «Fra denne tiden av er rettferdighetens krone holdt i forvaring for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg som lønn på den dag, skjønt ikke bare meg, men også alle dem som har elsket hans tilkjennegivelse.» — 2. Timoteus 4: 8.