MENNESKE, MANN

Mennesket er den høyeste form for jordisk liv og er frambrakt av Skaperen, Jehova Gud. Jehova formet det første menneske (Adam) av støv fra jorden og blåste livspust inn i dets nesebor, «og mennesket ble en levende sjel». (1Mo 2: 7; 1Kt 15: 45) En tid etter at Adam var blitt skapt, etter at han hadde gitt navn til dyrene, lot Jehova Gud en dyp søvn falle over ham, og mens han sov, tok Gud et av hans ribben og brukte det til å danne den første kvinne. Da kvinnen ble ført fram for Adam, kunne han derfor si: «Dette er endelig ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt.» Han kalte henne Kvinne, ʼisjsjạh, «for av mannen [ʼisj ] ble hun tatt». (1Mo 2: 21–23) Han gav henne senere navnet Eva («den levende»). – 1Mo 3: 20.

Flere hebraiske og greske ord refererer til mennesket eller mannen. ʼAdhạm betyr «menneske(r); menneske av jord; jordmenneske» (generisk, dvs. om mennesket som artsvesen), ʼisj betyr «mann; menneske; enkeltperson; (ekte)mann», ʼenọsj betyr «dødelig menneske», gẹver betyr «sunn og sterk mann», og zakhạr betyr «mann; av mannkjønn; gutt; hann; av hankjønn; hanndyr»; enkelte andre hebraiske ord blir dessuten også noen ganger oversatt med «mann» eller «menneske». Det greske ordet ạnthropos betyr «menneske(r); mann» (mest generisk), mens anẹr betyr «mann; ektemann».

I forbindelse med at apostelen Paulus understreket overfor atenerne at mennesket er skapt av Jehova Gud, sa han: «Han dannet av ett menneske enhver nasjon av mennesker til å bo på hele jordens overflate.» (Apg 17: 26) Alle nasjoner og raser har således felles opprinnelse.

Adam og Eva ble skapt henimot slutten av den sjette skapelsesdagen. (1Mo 1: 24–31) Det finnes ingen historiske vitnesbyrd om oldtidens mennesker og deres skrivekunst, kultur, jordbruk og andre gjøremål som kan føres tilbake til noe tidspunkt før 4026 f.v.t., da Adam ble skapt. Ettersom Bibelen skildrer menneskets historie helt fra skapelsen av det første menneskepar, kan det ikke ha eksistert noe «forhistorisk menneske». Fossilene påviser ingen forbindelse mellom mennesket og dyrene. Det finnes dessuten absolutt ingen skildringer av noe slags «undermenneske» i noen av de eldste opptegnelsene eller kunstproduktene mennesker har etterlatt seg; verken skriftlige dokumenter, hulemalerier eller skulpturer vitner om noe slikt. Bibelen peker utvetydig på det motsatte – at det første menneske var en sønn av Gud, og at mennesket siden har degenerert. (1Kg 8: 46; For 7: 20; 1Jo 1: 8–10) Arkeologen O.D. Miller sier: «Overleveringen om ’gullalderen’ var altså ingen myte. Den gamle lære om et etterfølgende forfall, om en sørgelig degenerering av menneskeslekten fra en opprinnelig tilstand preget av lykke og renhet, uttrykte utvilsomt en stor, men bedrøvelig sannhet. Vår tids historiefilosofier, som starter med urmennesket skildret som en villmann, trenger åpenbart en ny innledning. . . . Nei, urmennesket var ingen villmann.» – Har-Moad, 1892, s. 417.

Bibelen viser at menneskets opprinnelige hjem var «en hage i Eden». (1Mo 2: 8; se EDEN nr. 1.) Ifølge stedsangivelsen i Bibelen lå denne hagen ikke så langt fra det stedet hvor menneskene bosatte seg like etter vannflommen. Det alminnelig godtatte syn blant forskere blir uttrykt i følgende uttalelse av P.J. Wiseman: «Alle de reelle vitnesbyrd vi har – 1. Mosebok, arkeologien og menneskers overleveringer – peker i retning av at menneskets eldste hjem er den mesopotamiske slette. Ingen av Det fjerne østens sivilisasjoner, det være seg kinesiske eller indiske, kan konkurrere med dette området hva folkeslagenes alder angår. At dette er sivilisasjonens vugge, er godt underbygd.» – New Discoveries in Babylonia About Genesis, 1949, s. 28.

I hvilken forstand er mennesket dannet «i Guds bilde»?

Da Gud gjorde sin «mesterarbeider» kjent med sin hensikt med hensyn til å skape menneskene, sa han: «La oss danne mennesker [ʼadhạm] i vårt bilde, i vår likhet.» (1Mo 1: 26, 27; Ord 8: 30, 31; jf. Joh 1: 1–3; Kol 1: 15–17.) Legg merke til at Bibelen ikke sier at Gud skapte mennesket i et vilt dyrs eller et husdyrs eller en fisks bilde, men at mennesket ble dannet «i Guds bilde», som en «Guds sønn». (Lu 3: 38) Hva Guds skikkelse eller legeme angår, ’har ingen noen gang sett Gud’. (1Jo 4: 12) Ingen på jorden vet hvordan Guds herlige, himmelske, åndelige legeme ser ut, så vi kan ikke sammenligne menneskekroppen med Guds legeme. «Gud er en Ånd.» – Joh 4: 24.

Menn og kvinner er skapt «i Guds bilde» i den forstand at de har moralske egenskaper som ligner Guds, slike som kjærlighet og rettferdighet. (Jf. Kol 3: 10.) De har også visdom og evner som dyrene ikke har, som setter dem i stand til å verdsette ting som Gud selv gleder seg over og verdsetter, for eksempel skjønnhet, kunst, tale, logisk tankegang og lignende prosesser i sinn og hjerte. Mennesket har dessuten en åndelig side; det kan lære Gud å kjenne og kommunisere med ham. (1Kt 2: 11–16; He 12: 9) Av disse grunner var mennesket kvalifisert til å handle på Guds vegne og rå over livsformene i luften, på landjorden og i havet.

Ettersom mennesket er skapt av Gud, var det opprinnelig fullkomment. (5Mo 32: 4) Adam kunne derfor ha latt menneskelig fullkommenhet og muligheten til å leve evig på jorden gå i arv til sine etterkommere. (Jes 45: 18) Han og Eva fikk befalingen: «Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden og legg den under dere.» Etter hvert som familien vokste, ville de ha dyrket opp og forskjønnet jorden i overensstemmelse med Skaperens hensikt. – 1Mo 1: 28.

I forbindelse med at apostelen Paulus drøfter mannens og kvinnens stilling i Guds ordning, sier han: «Jeg vil dere skal vite at enhver manns hode er Kristus; og en kvinnes hode er mannen; og Kristi hode er Gud.» Han peker så på at en kvinne som ber eller profeterer i menigheten med utildekket hode, fører skam over ham som er hennes hode. For å underbygge dette sier han så: «For en mann bør ikke ha sitt hode tildekket, ettersom han er Guds bilde og ære; men kvinnen er mannens ære.» Jehova er ikke underlagt noen. I motsetning til kvinnen har ikke mannen noe jordisk overhode i saker som gjelder hans hustru og barn. I denne henseende er det bare han som er «i Guds bilde». I andre henseender kan både kvinnen og mannen gjenspeile Guds beundringsverdige egenskaper. – 1Kt 11: 3–7.

En skapning med fri vilje. Ettersom mennesket var dannet i Guds bilde, i hans likhet, hadde det en fri vilje. Det hadde frihet til å velge mellom å gjøre godt og å gjøre ondt. Ved å adlyde Gud, Skaperen, frivillig og av kjærlighet kunne mennesket således ære Ham på en langt mer opphøyd måte enn dyrene kunne. Det kunne bruke sine forstandsevner til å lovprise Gud for hans underfulle egenskaper, og det kunne støtte hans overherredømme. Men Adams frihet var relativ, ikke absolutt. Han kunne fortsette å leve lykkelig bare hvis han anerkjente Jehovas overherredømme. Dette ble vist ved hjelp av treet til kunnskap om godt og ondt, som Gud forbød Adam å spise av. Å spise av dette treet ville være en ulydighetshandling og være ensbetydende med et opprør mot Guds overherredømme. – 1Mo 2: 9, 16, 17.

Ettersom Adam var «Guds sønn» (Lu 3: 38), var det et far-sønn-forhold mellom Gud og ham, og han skulle derfor ha vært lydig mot Gud. Gud hadde dessuten skapt mennesket med en iboende trang til å tilbe. Hvis denne trangen kom til uttrykk på en fordervet måte, ville det lede mennesket i feil retning og ødelegge dets frihet – mennesket ville da komme til å trelle for det skapte i stedet for å tjene Skaperen. Dette ville i sin tur føre til fornedrelse for mennesket.

En av Guds åndesønner gjorde opprør og forledet Adams hustru, Eva, til å synde, og hun fristet så Adam, som med overlegg gikk med i opprøret mot Gud. (1Mo 3: 1–6; 1Ti 2: 13, 14) De handlet slik som dem Paulus senere beskriver i Romerne 1: 20–23. På grunn av Adams overtredelse gikk hans sønneforhold til Gud og hans fullkommenhet tapt, og han brakte synden – og dermed ufullkommenhet og død – over sine etterkommere, hele menneskeslekten. Allerede ved fødselen var Adams etterkommere i sin jordiske fars bilde; de var ufullkomne, og døden var virksom i dem. – 1Mo 3: 17–19; Ro 5: 12; se ADAM nr. 1.

«Vårt indre menneske.» I forbindelse med at Bibelen drøfter den kamp de kristne kjemper, blant annet mot det falne, syndige kjød, brukes uttrykk som «det menneske jeg er i det indre» og «vårt indre menneske». (Ro 7: 22; 2Kt 4: 16; Ef 3: 16) Disse uttrykkene passer godt, ettersom de kristne er blitt «gjort nye i [sitt] sinns drivkraft». (Ef 4: 23) Sinnet deres driver dem eller drar dem i en åndelig retning. De bestreber seg på å legge av «den gamle personlighet [bokst.: det gamle menneske]» og ikle seg «den nye personlighet [bokst.: det nye (menneske)]». (Kol 3: 9, 10; Ro 12: 2) Ved å bli døpt til Kristus er de salvede kristne blitt «døpt til hans død»; deres gamle personlighet er blitt pælfestet «for at [deres] syndige legeme skulle bli gjort uvirksomt». Men inntil de dør i kjødet og blir oppreist, har de fortsatt sitt kjødelige legeme, som kjemper mot «det åndelige menneske». Det er en vanskelig kamp; Paulus sier i den forbindelse: «I denne bolig sukker vi virkelig.» Men Jesu Kristi gjenløsningsoffer dekker over de synder som skyldes den gamle personlighet og det kjødelige begjær som virker i dens lemmer, med mindre en kristen gir opp kampen og med overlegg følger kjødets lyster. – Ro 6: 3–7; 7: 21–25; 8: 23; 2Kt 5: 1–3.

Det åndelige menneske. Apostelen Paulus beskriver kontrasten mellom det åndelige menneske og det fysiske menneske. Han sier: «Men et fysisk [bokst.: sjelelig] menneske tar ikke imot de ting som hører Guds ånd til, for de er dårskap for ham.» (1Kt 2: 14) At man er «et fysisk menneske», vil ikke ganske enkelt si at man lever på jorden og har et kjødelig legeme, for alle kristne på jorden har naturligvis kjødelige legemer. Det å være et fysisk menneske vil i denne sammenheng si at man mangler en åndelig dimensjon i livet. Et slikt menneske er «sjelelig» i den forstand at det lar seg lede av menneskesjelens ønsker, slik at det åndelige må vike.

Paulus sier videre om det ’fysiske menneske’ at det ikke kan lære å kjenne de ting som hører Guds ånd til, «for de granskes åndelig». Så sier han: «Men det åndelige menneske gransker virkelig alt, men selv blir han ikke gransket av noe menneske.» Et åndelig menneske er i stand til å forstå det som Gud åpenbarer, og ser også at et fysisk menneskes syn på tingene og dets kurs i livet er urett. Men et fysisk menneske er ikke i stand til å forstå et åndelig menneskes syn på tingene, dets handlinger og dets kurs i livet. Og ikke noe menneske kan dømme et åndelig menneske, for det er Gud alene som er dets Dommer. (Ro 14: 4, 10, 11; 1Kt 4: 3–5) Apostelen argumenterer ved hjelp av en illustrasjon: «Hvem har lært Jehovas sinn å kjenne, så han kan undervise ham?» Ingen, naturligvis. «Men,» sier Paulus, «vi har Kristi sinn.» Når man har det samme sinn, eller sinnelag, som Kristus, som åpenbarer Jehova og hans hensikter for de kristne, er man et åndelig menneske. – 1Kt 2: 14–16.

Se ELDSTE, ELDRE MANN; MENNESKESØNN(EN).