Gilead sender misjonærer «til den fjerneste del av jorden»

I OVER 50 år nå har Vakttårnets bibelskole Gilead sendt ut misjonærer. Den 11. september 1999 ble Gileads 107. klasse uteksaminert. Den bestod av 48 elever fra 11 land, og disse fikk i oppdrag å tjene i 24 forskjellige land. De slutter seg til tusenvis av andre misjonærer, som har spilt en viktig rolle i forbindelse med oppfyllelsen av Jesu siste ord før han steg opp til himmelen. Han forutsa at hans disipler skulle «være vitner om [ham] . . . til den fjerneste del av jorden». — Apostlenes gjerninger 1: 8.

Avslutningshøytideligheten, som ble holdt på Vakttårnets undervisningssenter i Patterson i staten New York, ble en storslått begivenhet i vakre omgivelser. Elevene var svært glade for å ha slektninger, nære venner og andre gjester til stede. Det var sørget for telefon- og TV-overføring til kompleksene i Brooklyn og Wallkill, slik at det til sammen var 4992 som kunne følge programmet.

Vi må trofast tjene Jehova og vår neste

«Hvem står på Jehovas side?» Det var temaet for de innledende bemerkningene som ble framført av Carey Barber, som er medlem av det styrende råd, og som var ordstyrer under avslutningshøytideligheten. Han forklarte at det var dette spørsmålet israelittene måtte ta stilling til på Moses’ tid. Elevene og de andre som var til stede, ble minnet om at mange av israelittene mistet livet i ødemarken fordi de ikke stod lojalt på Jehovas side. Etter at de hadde gitt seg av med avgudsdyrkelse, «satte [de] seg ned for å spise og drikke. Så stod de opp for å more seg». (2. Mosebok 32: 1—29) Jesus advarte de kristne mot den samme faren: «Gi akt på dere selv, så deres hjerter aldri blir nedtynget av fråtsing og drukkenskap og livets bekymringer og den dagen plutselig, på et øyeblikk, kommer over dere.» — Lukas 21: 34—36.

Den neste taleren, Gene Smalley, som arbeider i redaksjonen, spurte elevene: «Vil dere vise dere å være en paregorịa?» Han forklarte at det greske ordet paregorịa er blitt opptatt i engelsk som betegnelse på smertestillende midler. Men i Kolosserne 4: 11 brukte apostelen Paulus dette uttrykksfulle greske ordet for å beskrive sine medarbeidere. I Ny verden-oversettelsen er det oversatt med «en styrkende hjelp».

I sine tildelte distrikter kan de nye misjonærene være en moderne paregorịa på en svært jordnær måte ved ydmykt å bli en styrkende hjelp for de lokale brødrene og søstrene og ved å legge samarbeidsvilje og kjærlighet for dagen i sin omgang med andre misjonærer.

Daniel Sydlik, et medlem av det styrende råd, talte deretter over temaet «Den gylne regel vi må leve etter». Han forklarte at det opphøyde prinsippet som Jesus framsatte ifølge Matteus 7: 12 — «alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem» — innebærer å gjøre noe positivt for andre, ikke bare å la være å gjøre noe som er til skade.

For å lykkes med dette trenger man tre ting: et seende øye, et medfølende hjerte og en hjelpende hånd. Som en oppsummering sa han: «Hvis vi ønsker å hjelpe, bør vi hjelpe med én gang. Vi må anstrenge oss for å gjøre mot andre det vi vil at de skal gjøre mot oss.» Dette får særlig sin anvendelse på misjonærer som reiser til andre land for å hjelpe folk til å utøve sann kristendom.

Lærerne gir kjærlige påminnelser

En av lærerne på Gilead, Karl Adams, gav elevene denne oppmuntringen: «Fortsett å vokse.» På hvilke områder skulle elevene gjøre det? For det første måtte de fortsette å vokse i kunnskap og i evnen til å bruke den på en god måte. På Gilead hadde de lært å foreta undersøkelser for å bli kjent med bakgrunnen for og rammen rundt bibelske beretninger. De var blitt oppfordret til å tenke igjennom hvilken innvirkning hver enkelt beretning burde ha på livet deres. Dette var noe de måtte fortsette å gjøre.

«Fortsett for det andre å vokse i kjærlighet. Kjærligheten vokser når den får næring. Når dette blir forsømt, kan kjærligheten dø,» sa bror Adams. (Filipperne 1: 9) Som misjonærer ville elevene nå trenge å vokse i kjærlighet under andre forhold. Og for det tredje: «Fortsett . . . å vokse i vår Herre og Frelser Jesu Kristi ufortjente godhet og kunnskap.» (2. Peter 3: 18) «Dette er den enestående godhet som Jehova har vist oss gjennom sin Sønn,» sa bror Adams videre. «Etter hvert som vi vokser i verdsettelse av denne ufortjente godhet, vokser den glede vi føler når vi gjør Guds vilje og utfører det han har gitt oss i oppdrag å gjøre.»

En annen av lærerne på Gilead, Mark Noumair, talte over temaet «Møt det med kjærlighet, så kan dere mestre det». Han gav denne formaningen: «Lær dere å møte utfordrende situasjoner i misjonærlivet med kjærlighet, så kan dere mestre det. Jehova tukter bare dem han elsker. Selv om dere skulle mene at dere enkelte ganger får veiledning som ikke er på sin plass, fordi dere synes den er pirkete eller urettferdig, vil kjærlighet til Jehova og deres forhold til ham hjelpe dere til å mestre det.»

Bror Noumair pekte på at misjonærtjeneste innbefatter mange plikter. «Men plikter uten kjærlighet vil gjøre dere misfornøyde. Uten kjærlighet kan plikter i hjemmet — slike ting som å lage mat, gjøre innkjøp, vaske frukt, koke vann — bli svært kjedelige. Dere må stoppe opp og spørre dere selv: ’Hvorfor gjør jeg disse tingene?’ Hvis dere sier til dere selv: ’Det jeg gjør, bidrar til å bevare de andre misjonærenes helse og lykke’, da vil det ikke være vanskelig å mestre det.» Han sammenfattet det hele ved å si: «Enten det er snakk om å ta imot tukt, oppfylle en misjonærs plikter eller ordne opp i misforståelser, vil dere kunne holde ut i deres tjeneste hvis dere møter det med kjærlighet. ’Kjærligheten faller aldri bort.’» — 1. Korinter 13: 8.

Wallace Liverance, som også er en av lærerne på Gilead, ledet deretter en post der elevene framførte sketsjer som gjengav noen av de fine opplevelsene de hadde hatt mens de samarbeidet med lokale menigheter. I tillegg til å gå fra hus til hus gjorde de bruk av sin opplæring med tanke på misjonærtjeneste ved å henvende seg til folk på overnattingssteder for lastebilsjåfører, myntvaskerier, togstasjoner og andre steder.

Erfarne misjonærer kommer med beroligende uttalelser

Er det grunn til å være bekymret når nye misjonærer reiser til et fremmed land? Kan de mestre utfordringene ved å tjene i utlandet? Hva gjør avdelingskontorene for å hjelpe disse nyankomne til å lykkes? For å besvare slike spørsmål ledet Steven Lett fra tjenesteavdelingen og David Splane fra redaksjonen et intervju med brødre som akkurat da oppholdt seg på Vakttårnets undervisningssenter for å gjennomgå skolen for brødre som tjener i utvalgene ved avdelingskontorene. De intervjuede brødrene tjener på Madagaskar og i Spania, Hongkong, Liberia, Benin, Brasil og Japan.

Disse erfarne tjenerne for Jehova, som i mange tilfeller har tjent som misjonærer i flere tiår, beroliget både elevene og deres foreldre og slektninger i forsamlingen. På grunnlag av sine personlige erfaringer og andre misjonærers erfaringer kunne de vise at det er mulig å takle problemer og bekymringer på en vellykket måte. Det problemet man møter, kan være stort, «men det lar seg løse, og Selskapet hjelper oss,» understreket Raimo Kuokkanen, som er misjonær på Madagaskar. «Vi valgte ikke vårt tildelte misjonærdistrikt; vi tok imot det,» sa Östen Gustavsson, som nå tjener i Brasil. «Derfor bestemte vi oss for å gjøre vårt beste for å bli værende der.» James Linton, som nå tjener i Japan, sa at det som hjalp ham, var «kontakten med brødre som allerede hadde tjent i et misjonærdistrikt». Å tjene Jehova og ta seg av hans sauer som misjonær er gledebringende og givende.

Unngå den pest som dreper åndeligheten

Theodore Jaracz, som er medlem av det styrende råd, og som gjennomgikk Gileads sjuende klasse i 1946, holdt den avsluttende talen. Hans tema var «Utfordringen ved å holde seg åndelig levende». Etter først å ha kommet inn på de opprørende grusomhetene som finner sted i forskjellige deler av verden, pekte han på at menneskeheten faktisk er rammet av en enda større katastrofe.

Bror Jaracz henviste så til Salme 91 og beskrev den «pesten» og den «tilintetgjørelsen» som i åndelig forstand har fått millioner rundt oss til å sykne bort og dø. Djevelen og hans onde ordning har brukt pestlignende propaganda basert på intellektualisme og materialisme for å svekke og drepe folks åndelighet, men Jehova forsikrer oss om at denne pesten ikke skal komme nær «den som bor i Den Høyestes skjul». — Salme 91: 1—7.

«Utfordringen består i å fortsette å være sunn i troen, å holde seg på det stedet der det er trygt,» sa bror Jaracz. «Vi kan ikke være lik spotterne, ’som ikke har åndelighet’. Dette er et problem i dag. Det er noe alle i organisasjonen blir stilt overfor. Det er også noe dere kan bli stilt overfor i deres tjeneste som misjonærer.» (Judas 18, 19) Men bror Jaracz understreket overfor de nye misjonærene at de kunne lykkes i å bevare sin åndelighet på de stedene de skulle bli sendt til. Han oppfordret dem til å tenke over hvordan våre brødre holder ut i Russland, i Asia og i afrikanske land — trass i forbud, intens motstand, spott, ateistisk propaganda og falske anklager. I mange tilfeller møter de også fysiske problemer, på grunn av etniske konflikter og mangel på livsfornødenheter.

Når det går nedover med åndeligheten, «er det nødvendig å ta for seg årsaken til problemet og så arbeide med den ved å anvende veiledningen i Guds Ord». Bror Jaracz trakk fram noen bibelske eksempler. Josva ble oppfordret til å lese i sitt eksemplar av Loven med dempet stemme hver dag. (Josva 1: 8) Da lovboken ble funnet på Josjias tid, velsignet Jehova de trofaste anstrengelser som ble gjort for å følge dens forskrifter. (2. Kongebok 23: 2, 3) Timoteus kjente de hellige skrifter fra den spede barndom av. (2. Timoteus 3: 14, 15) Jødene i Berøa var mer enn bare gode tilhørere; de ble ansett for å ha et ’edelt sinn’ fordi de gransket Skriftene daglig. (Apostlenes gjerninger 17: 10, 11) Og Jesus Kristus er det fremste eksemplet på en som kjente og brukte Guds Ord. — Matteus 4: 1—11.

Til slutt gav bror Jaracz de nye misjonærene denne kjærlige formaningen: «Nå er dere forberedt på å utføre deres oppdrag som misjonærer. Og dere skal dra utenlands, til mange forskjellige deler av jorden. Hvis vi tar imot den utfordring det er å holde oss åndelig levende, da lar vi ikke noe få avlede vår oppmerksomhet fra å gjennomføre det vi har bestemt oss for å gjøre. Dere kommer til å forkynne med nidkjærhet og inspirere andre til å etterligne deres tro, og vi skal be sammen med dere om at de som dere underviser, skal bli gjort levende av Jehova, slik vi selv er blitt gjort levende av ham. På den måten kommer mange flere til å bli reddet fra den åndelige katastrofe som nå gjør seg gjeldende verden over. De vil slutte seg til oss og være med på å øke antallet av dem som gjør Jehovas vilje. Måtte Jehova velsigne dere med tanke på dette.»

Etter at ordstyreren hadde lest opp hilsener fra forskjellige land rundt om i verden, var tiden inne til at elevene skulle få sine avgangsvitnesbyrd. Deretter ble det lest opp et brev som elevene hadde skrevet for å gi uttrykk for sin store verdsettelse. Så takknemlige de var mot Jehova og hans organisasjon for den spesielle opplæringen de hadde fått, og for at de nå skulle reise ut som misjonærer «til den fjerneste del av jorden»! — Apostlenes gjerninger 1: 8.

[Ramme på side 26]

Statistikk over klassen

Antall land elevene kom fra: 11

Antall land de ble sendt til: 24

Antall elever: 48

Antall ektepar: 24

Gjennomsnittsalder: 34

Gjennomsnittlig antall år i sannheten: 17

Gjennomsnittlig antall år i heltidstjenesten: 12

[Bilde på side 26]

Den 107. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead

På listen under er rekkene nummerert fra den forreste til den bakerste, og i hver rekke er navnene ført opp fra venstre mot høyre.

1. C. Peralta; B. Hollenbeck; R. Shaw; N. Hassan; D. Martin; A. Hutchinson. 2. L. Edwards; T. Vezer; Q. Ceruti; G. Entzminger; L. D’Aloise; L. Baglieri. 3. P. Knight; A. Krause; D. Kasuske; M. Rose; K. Friedl; R. Nieto. 4. E. Rose; T. Backus; S. Talley; D. Humbert; A. Bernhardt; M. Peralta. 5. A. D’Aloise; D. Humbert; H. Dunn; G. Gatling; J. Shaw; M. Ceruti. 6. S. Baglieri; J. Krause; T. Hollenbeck; M. Martin; J. Bernhardt; M. Hutchinson. 7. A. Backus; O. Dunn; T. Gatling; R. Vezer; P. Knight; O. Hassan. 8. C. Nieto; M. Talley; D. Friedl; A. Kasuske; J. Edwards; M. Entzminger.