’I et triumftog’
ET TRIUMFTOG var en oppsiktsvekkende feiring av en seier over en fiende. En av de største æresbevisninger som det romerske senatet kunne gi en seirende hærfører, var å la ham feire sin seier med et slikt høytidelig og kostbart triumftog. Apostelen Paulus omtaler triumftog to ganger i sine brev. Før vi drøfter det han skrev, kan du prøve å se for deg en slik prosesjon. Se for deg folkemengden som har tatt oppstilling langs gatene idet opptoget langsomt går bortover Via Triumphalis og oppover den svingete veien til Jupitertemplet på toppen av Kapitol.
«Velluktende dufter fra brennende krydder fylte luften og spredte seg gjennom templene og langs gatene,» skrev James M. Freeman. «Med i prosesjonen var senatet og statens fremste borgere, som æret seierherren ved sitt nærvær. Det mest verdifulle krigsbyttet, for eksempel gull, sølv, forskjellige slags våpen, bannere, sjeldne og verdifulle kunstgjenstander og alt som enten seierherren eller taperen mente var mest verdifullt, ble båret til offentlig beskuelse. Krigsfangene ble også tvunget til å gå i prosesjonen. Hærføreren, som triumftoget var til ære for, kjørte i en vogn som hadde en spesiell form, og som ble trukket av fire hester. Kappen hans var pyntet med gull og tunikaen med blomster. I sin høyre hånd hadde han en gren av laurbær og i den venstre et septer. Rundt pannen hadde han en krans av laurbær fra Delfi. Under tilrop fra soldatene og applaus fra befolkningen ble seierherren ført gjennom gatene og opp til Jupitertemplet, hvor det ble frembåret offer. Deretter ble det holdt en offentlig fest i templet.»
Paulus brukte triumftoget som en illustrasjon da han skrev sitt andre brev til de kristne i Korint i år 55 e.Kr. Han sa: «Gud være takk, som i [i samfunn med, NW] Kristus alltid fører oss med i sitt seierstog [triumftog, NW] og gjennom oss sprer kunnskapen om ham som en duft, på hvert et sted. For vi er som en Kristi vellukt for Gud, blant dem som blir frelst og blant dem som går fortapt: for dem som går fortapt, en duft av død til død, for dem som blir frelst, en duft av liv til liv.» — 2. Korinter 2: 14—16.
Her blir Paulus og andre salvede kristne fremstilt som Guds trofaste undersåtter som er «i samfunn med Kristus». De blir beskrevet som sønner, offiserer og soldater som blir ledet av Jehova i et storslått triumftog langs en velluktende vei. (Se Vakttårnet for 15. juli 1990, sidene 10—15.) Det at Paulus bruker denne prosesjonen som en illustrasjon, tyder også på at de som forkaster det gode budskap om Guds rike, bare har utsikter til å dø. Så forskjellig situasjonen er for Jesu salvede etterfølgere! De har håp om å bli frelst og oppnå udødelig liv i himmelen sammen med Kristus. Og hva med deres lojale medarbeidere, som også er innviet til Gud? De har håp om å oppnå liv i et jordisk paradis, hvor Gud ’skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden ikke skal være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte’. (Åpenbaringen 21: 1—4; Lukas 23: 43, NW) Tilhører du denne lykkelige skaren?
Et annet bilde blir tegnet i Kolosserne 2: 15 (NW), hvor Paulus skriver: «Etter å ha avkledd regjeringene og myndighetene stilte han [Gud] dem offentlig til skue som beseirede og ledet dem i et triumftog ved hjelp av den.» Her blir regjeringer og myndigheter som er underlagt Satan Djevelen, fremstilt som fanger i et triumftog. Seierherren, Jehova, kler dem nakne og stiller dem offentlig til skue som beseirede. De er beseiret «ved hjelp av den», det vil si Jesu ’torturpæl’ (NW). Hans død på pælen utgjorde grunnlaget for å ta bort «gjeldsbrevet» (lovpakten) og gjorde det mulig for kristne å bli frigjort fra trelldommen under Satans mørkets makter. (Kolosserne 2: 13, 14) Vi bør virkelig verdsette vår kristne frihet!