Forkynn det gode budskap med sterk overbevisning

¹ I begynnelsen av det første århundre gav Jesus Kristus sine etterfølgere i oppdrag å forkynne det gode budskap om Riket og å ’gjøre disipler av mennesker av alle nasjonene’. (Matt. 24: 14; 28: 19, 20) Jehovas vitner har tatt dette oppdraget alvorlig, med den følge at tallet på disipler i vårt kristne brorskap i slutten av 1999 hadde kommet opp i over 5,9 millioner i 234 land og øysamfunn. For et mektig lovprisningsrop de kommer med, til ære for vår himmelske Far!

² Nå som vi er kommet langt inn i de siste dager, prøver vår Motstander på en snedig måte å legge hindringer i veien for vårt viktige forkynnelses- og undervisningsarbeid. Ved å benytte ulike former for press fra denne tingenes ordning forsøker han på en rekke forskjellige måter å få oss til å beskjeftige oss med uvesentlige ting for å avlede vår oppmerksomhet, legge beslag på vår tid og tappe oss for krefter. Men vi vil ikke at denne tingenes ordning skal bestemme hva som er viktig i livet. Vi er heller opptatt av å ’prøve for oss selv’ ved hjelp av Guds Ord hva som er viktig — å gjøre Jehovas vilje. (Rom. 12: 2) Det innebærer at vi følger den bibelske formaningen om å ’forkynne ordet i gunstige tider og i vanskelige tider og fullfører vår tjeneste’. — 2. Tim. 4: 2, 5.

³ Nødvendig å ha en fast overbevisning: De kristne trenger å «stå fullstendige og med en fast overbevisning i all Guds vilje». (Kol. 4: 12) Ordet «overbevisning» blir definert som «fast, sikker mening, oppfatning». Som kristne må vi være overbevist om at Guds profetiske ord er pålitelig, og at vi nå befinner oss langt inne i endens tid. Vi må ha like sterk tro som Paulus, som sa at det gode budskap er «Guds kraft til frelse for enhver som har tro». — Rom. 1: 16.

⁴ Djevelen bruker onde mennesker og bedragere, som selv er villedet, til å påvirke og villede andre. (2. Tim. 3: 13) Fordi vi er blitt advart om dette på forhånd, tar vi skritt for å beskytte vår overbevisning om at vi har sannheten. I stedet for å la livets bekymringer legge en demper på vår glød og iver, fortsetter vi å sette Rikets interesser på førsteplassen. (Matt. 6: 33, 34) Vi ønsker heller ikke å lukke øynene for at det er kort tid igjen. Enden for denne ordning kommer stadig nærmere. (1. Pet. 4: 7) Selv om vi skulle føle at det har liten hensikt å forkynne det gode budskap i enkelte land fordi det allerede er blitt avlagt et grundig vitnesbyrd der, må vi fortsette vårt arbeid og la advarselen lyde. — Esek. 33: 7—9.

⁵ Noen viktige spørsmål vi kan stille oss på dette sene tidspunktet, er: «Ser jeg alvorlig på Jesu befaling om å gjøre disipler? Forkynner jeg det gode budskap med sterk overbevisning om at Riket er en realitet? Er jeg innstilt på å gjøre så mye som mulig i dette livreddende arbeidet?» Når vi er klar over at vi er kommet langt inn i endens tid, forstår vi at vi må ’gi akt på oss selv’ og på vårt forkynnelses- og undervisningsoppdrag. Ved å gjøre det vil vi kunne ’frelse både oss selv og dem som hører på oss’. (1. Tim. 4: 16) Hvordan kan vi alle sammen styrke vår overbevisning som Ordets tjenere?

⁶ Etterlign tessalonikerne: Apostelen Paulus sa til brødrene i Tessalonika, med tanke på hvor hardt de hadde arbeidet: «Det gode budskap vi forkynner, kom ikke til dere bare med tale, men også med kraft og med hellig ånd og sterk overbevisning, liksom dere vet hva slags mennesker vi ble for dere for deres skyld; og dere ble etterlignere av oss og av Herren, idet dere tok imot ordet under stor trengsel med hellig ånds glede.» (1. Tess. 1: 5, 6) Paulus roste dem som var i menigheten i Tessalonika, fordi de trass i stor trengsel forkynte med iver og sterk overbevisning. Hva var det som gjorde at de kunne det? Den iver og overbevisning som de så hos apostelen Paulus og hans medarbeidere, hadde i høy grad positiv virkning på dem. På hvilken måte?

⁷ Selve det livet som Paulus og hans reisefeller levde, viste at Guds ånd var over dem, og at de fullt og helt trodde på det de forkynte. Før Paulus og Silas kom til Tessalonika, var de blitt utsatt for hard behandling i Filippi. Uten lov og dom var de blitt slått og kastet i fengsel og straffet med å få føttene satt fast i blokken. Men disse vanskelighetene la ingen demper på deres nidkjærhet for det gode budskap. Guds inngripen førte til at de kom fri, til at fangevokteren og hans husstand ble omvendt, og til at disse brødrene kunne fortsette sin tjeneste. — Apg. 16: 19—34.

⁸ Ved hjelp av styrke fra Guds ånd klarte Paulus å komme til Tessalonika. Der arbeidet han med å skaffe seg det han trengte til livets opphold, og så la han hele sin sjel i å lære tessalonikerne sannheten. Han lot ingen anledning til å forkynne det gode budskap gå fra seg. (1. Tess. 2: 9) Det at Paulus forkynte med sterk overbevisning, hadde så stor innvirkning på tessalonikerne at noen av dem sluttet med sin avgudsdyrkelse og ble tjenere for den sanne Gud, Jehova. — 1. Tess. 1: 8—10.

⁹ Forfølgelse hindret ikke de nye troende i å forkynne det gode budskap. Tessalonikernes nye tro og deres sterke overbevisning om at de skulle få del i evige velsignelser, fikk dem til å forkynne den sannhet som de begeistret hadde tatt imot. Denne menigheten ble så aktiv at man i andre deler av Makedonia og til og med i Akaia fikk høre om deres tro og iver. Så da Paulus skrev sitt første brev til tessalonikerne, var deres gode gjerninger allerede kjent i vid omkrets. (1. Tess. 1: 7) Vi kan absolutt si at de var fremragende eksempler.

¹⁰ Motivert av kjærlighet til Gud og av nestekjærlighet: Hvordan kan vi i likhet med tessalonikerne bevare en sterk personlig overbevisning når vi forkynner det gode budskap? Paulus skrev om tessalonikerne: «Vi husker stadig på deres trofaste arbeid og deres kjærlige strev [deres store anstrengelser som skyldes kjærlighet» [fotnoten i NW].» (1. Tess. 1: 3) Det er tydelig at de hadde dyp og inderlig kjærlighet til Jehova Gud og til de menneskene de forkynte for. Det var en slik kjærlighet som motiverte Paulus og hans medarbeidere til å gi tessalonikerne «ikke bare Guds gode budskap, men også [sine] egne sjeler». — 1. Tess. 2: 8.

¹¹ Den dype kjærlighet vi har til Jehova og til våre medmennesker, får også oss til å ønske å gjøre så mye som mulig i det forkynnelsesarbeidet som Gud har gitt oss i oppdrag å utføre. Når vi har en slik kjærlighet, forstår vi at det er vårt personlige, gudgitte ansvar å gjøre andre kjent med det gode budskap. Ved å meditere med verdsettelse over alt det Jehova har gjort for oss for å lede oss på veien til «det virkelige liv», blir vi motivert til å fortelle andre om de storslagne sannheter som vi tror på av hele vårt hjerte. — 1. Tim. 6: 19.

¹² Mens vi holder oss travelt opptatt i forkynnelsesarbeidet, må vår kjærlighet til Jehova og til våre medmennesker fortsette å vokse. Hvis den gjør det, blir vi stimulert til å gjøre en fin innsats i arbeidet fra dør til dør og til å være innstilt på å benytte oss av alle andre muligheter til å forkynne som står åpne for oss. Vi benytter oss av anledninger til å forkynne uformelt for slektninger, naboer og bekjente. Selv om de fleste skulle avvise det gode budskap vi kommer med, og selv om noen skulle prøve å legge hindringer i veien for forkynnelsen av Riket, erfarer vi en indre glede. Hvorfor? Fordi vi vet at vi har gjort vårt beste for å forkynne om Riket og hjelpe andre til å oppnå frelse. Og Jehova vil velsigne de anstrengelsene vi gjør oss for å finne dem som har en rett hjertetilstand. Selv når vi blir utsatt for press og påkjenninger og Satan prøver å berøve oss gleden, klarer vi å bevare vår sterke overbevisning og vår iver i forkynnelsen. Når vi alle gjør vårt, fører dette til sterke, nidkjære menigheter lik den i Tessalonika.

¹³ Gi aldri opp når du møter prøvelser: Vi trenger også å ha sterk overbevisning når vi møter forskjellige prøvelser. (1. Pet. 1: 6, 7) Jesus gjorde det klart for disiplene at hvis de fulgte ham, kom de til å bli «gjenstand for alle nasjonenes hat». (Matt. 24: 9) Paulus og Silas erfarte det da de var i Filippi. Beretningen i Apostlenes gjerninger, kapittel 16, sier at Paulus og Silas ble kastet i det indre fengselet og fikk føttene satt fast blokken. Vanligvis var hovedfengselet en slags plass eller vestibyle med celler rundt, og i disse cellene hadde fangene både lys og luft. Men i det indre fengselet var det ikke sørget for at det var noe lys, og det var dårlig ventilasjon. Paulus og Silas måtte utholde heten, mørket og stanken i dette mistrøstige fengselet. Kan du forestille deg hvor store smerter de må ha hatt mens de satt i blokken i timevis med en sår og blødende rygg etter alle stokkeslagene de hadde fått?

¹⁴ Til tross for disse prøvelsene var Paulus og Silas trofaste. Deres solide overbevisning gav dem styrke til å tjene Jehova under prøvelser. Hvor sterk overbevisning de hadde, framgår av vers 25 i kapittel 16, hvor det står at Paulus og Silas ’holdt bønn og lovpriste Gud med sang’. Selv om de satt i det innerste fengselet, var de så sikker på at de hadde Guds godkjennelse, at de sang så høyt at de andre fangene hørte det. Vi i vår tid må ha like sterk overbevisning når vi møter trosprøver.

¹⁵ Djevelen utsetter oss for en mengde prøvelser. For noen består prøvelsen i forfølgelse fra familien. Mange av våre brødre står overfor juridiske utfordringer. Andre møter motstand fra frafalne. Økonomiske byrder og bekymringer for hvordan en skal få endene til å møtes, kan være en prøve. De unge blir utsatt for gruppepress på skolen. Hvordan kan vi klare oss igjennom alt dette? Hva er nødvendig for at vi skal kunne vise at vi har en sterk overbevisning?

¹⁶ Først og fremst må vi bevare et nært personlig forhold til Jehova. Da Paulus og Silas satt i det innerste fengselet, brukte de ikke tiden til å klage over sin lodd i livet eller til å synes synd på seg selv. De vendte seg med én gang til Gud i bønn og lovpriste ham i sang. Hvorfor gjorde de det? Fordi de hadde et nært personlig forhold til sin himmelske Far. De forstod at det var for rettferdighetens sak de led, og at deres frelse avhang av Jehova. — Sal. 3: 8.

¹⁷ Når vi står overfor prøvelser i vår tid, må også vi stole på at Jehova skal hjelpe oss. Paulus oppmuntrer oss som kristne til å ’la våre anmodninger bli kjent for Gud; og Guds fred, som overgår all tanke, skal vokte våre hjerter og våre forstandsevner’. (Fil. 4: 6, 7) Det er stor trøst å vite at Jehova ikke lar oss gjennomgå prøvelser alene. (Jes. 41: 10) Han er alltid med oss så lenge vi tjener ham med sterk overbevisning. — Sal. 46: 7.

¹⁸ Noe annet som er helt nødvendig for at vi skal kunne vise at vi har en sterk overbevisning, er at vi holder oss travelt opptatt i tjenesten for Jehova. (1. Kor. 15: 58) Paulus og Silas ble kastet i fengsel fordi de iherdig hadde forkynt det gode budskap. Sluttet de å forkynne på grunn av de prøvelsene de møtte? Nei, de fortsatte til og med å forkynne i fengselet, og etter at de var kommet ut igjen, reiste de til Tessalonika og gikk til jødenes synagoge for å ’resonnere med dem ut fra Skriftene’. (Apg. 17: 1—3) Når vi har sterk tro på Jehova og er overbevist om at vi har sannheten, er det ingenting som kan «skille oss fra Guds kjærlighet, som er i Kristus Jesus, vår Herre». — Rom. 8: 35—39.

¹⁹ Eksempler i vår tid: Det er også mange i vår tid som har vist at de har hatt en sterk overbevisning. En søster som overlevde Auschwitz konsentrasjonsleir, forteller om den urokkelige tro og overbevisning som brødrene og søstrene der hadde. Hun sier: «Under et forhør kom en offiser bort til meg med knyttede never. ’Hva skal vi gjøre med dere?’ utbrøt han. ’Hvis vi arresterer dere, er dere likeglade. Hvis vi sender dere i fengsel, er dere også likeglade. Hvis vi sender dere til en konsentrasjonsleir, er det heller ikke noe som bekymrer dere. Hvis vi dømmer dere til døden, står dere bare der helt uberørt. Hva skal vi gjøre med dere?’» Så trosstyrkende det er å se hvor sterk tro våre brødre og søstre hadde under slike vanskelige forhold! De stolte hele tiden på at Jehova skulle gi dem hjelp til å holde ut.

²⁰ Vi husker eksempler på hva mange av våre brødre i de siste årene har gjennomgått som følge av etnisk hat, og vi forstår at de må ha hatt en sterk overbevisning. Ansvarlige brødre er til tross for farlige situasjoner de befinner seg i, opptatt av å sørge for at deres brødre og søstre skal få åndelig føde. Alle forblir trofaste med en sterk overbevisning om at ’ikke noe våpen som blir formet mot dem, skal ha framgang’. — Jes. 54: 17.

²¹ Mange av våre brødre og søstre som har en ikke-troende ektefelle, viser også at de har sterk tro og er utholdende. En bror på Guadeloupe møtte kraftig motstand fra sin ikke-troende kone. For å ta motet fra ham og hindre ham i å gå på kristne møter lot hun være å lage mat til ham og å vaske, stryke og reparere klærne hans. Det kunne gå mange dager uten at hun snakket med ham. Men denne broren klarte å holde ut alt sammen, for han tjente Jehova med sterk overbevisning og bad ham om hjelp. Hvor lenge pågikk dette? I cirka 20 år — og da begynte hans kone å forandre hjertetilstand. Med tiden fikk han virkelig grunn til å glede seg, for hun tok imot håpet om Guds rike.

²² Vi må heller ikke glemme den sterke overbevisning som våre unge brødre og søstre viser at de har. På skolen møter de hver dag gruppepress og andre utfordringer. En ung søster sa om gruppepresset på skolen: «Når du er på skolen, prøver alle å få deg til å bli litt opprørsk. De andre på skolen får større respekt for deg hvis du gjør noe som er litt på kanten.» Våre unge blir virkelig utsatt for et stort press. De må være besluttsomme i sinn og hjerte for å stå imot fristelser.

²³ Mange av våre unge klarer å bevare sin ulastelighet trass i prøvelser. Ett eksempel er en ung søster som bor i Frankrike. En dag i det store frikvarteret prøvde noen gutter å tvinge henne til å kysse dem, men hun bad til Jehova og strittet imot, så guttene lot henne være. Senere kom en av dem tilbake og sa at han beundret henne for at hun var så modig. Hun fikk avlagt et fint vitnesbyrd om Riket for ham og forklarte hvilke høye normer Jehova krever at alle som ønsker å få del i Rikets velsignelser, skal leve opp til. I løpet av skoleåret fikk hun også fortalt hele klassen om sin tro.

²⁴ For et dyrebart privilegium vi har, som får være blant dem som Jehova bruker til å snakke med fast overbevisning om hans vilje! (Kol. 4: 12) I tillegg har vi den enestående mulighet å bevise vår ulastelighet når vi blir utsatt for angrep fra vår løvelignende Motstander, Satan Djevelen. (1. Pet. 5: 8, 9) Glem aldri at Jehova bruker budskapet om Riket til å bringe frelse både til oss som forkynner det, og til dem som hører på. Måtte de avgjørelser vi treffer, og vår daglige levemåte vise at vi setter Riket på førsteplassen. La oss fortsette å forkynne det gode budskap med sterk overbevisning!