Nå i vår generasjon står hele den falske religions verdensrike ansikt til ansikt med en katastrofe. Igjen er det hærer som ’kringsetter’ et system og gjør seg klar til å fullbyrde Guds dom. I likhet med det første århundres romerske hærer, som skulle opprettholde pax Romana (den romerske fred), skal også dagens hærer være et fredsbevarende redskap. Bibelens profetier viser at militariserte krefter innen FNs medlemsland kommer til å bli Jehovas redskap når regnskapet endelig skal gjøres opp med vår tids Jerusalem, kristenheten, og resten av Babylon den store. — Åpenbaringen 17: 7, 16.

Når skal dette skje? Første Tessaloniker 5: 3 svarer: «Når de sier: ’Fred og ingen fare [fred og sikkerhet, NW]’, da kommer plutselig undergangen over dem, brått som veer over en kvinne som skal føde. Og de skal ikke slippe unna.»

En «fredsepidemi»

I 1988 sa USAs tidligere utenriksminister George Schultz at «freden bryter ut på alle kanter». En utenrikspolitisk ekspert talte om en «fredsepidemi». Det velansette tyske ukebladet Die Zeit spurte: «Er det mulig at et århundre som har vært så herjet av katastrofer, i sitt siste tiår skal få se en slutt på ødeleggelsene og begynnelsen på en æra med fredelig byggearbeid?» Og bladet Time skrev: «Freden truer i Iran-Irak, Kampuchea, Afghanistan, Sør-Afrika og til og med i Mellom-Amerika.»

Året 1989, som nå nærmer seg slutten, har også vært sterkt preget av snakk om fred. I februar skrev den tyske avisen Süddeutsche Zeitung på lederplass: «Siden 1985 har vi levd i en periode da supermaktene har gjort mer enn bare å trekke inn klørne. . . . I dag er det knapt et sted på jorden hvor ikke de to supermaktene nærmer seg hverandre. . . . Iallfall har varslene aldri før vært så gunstige, begge parter vært så seriøst innstilt, og aldri før er så mange skritt blitt tatt til samme tid i den rette retning.»

Så nylig som for seks år siden så det ikke så lyst ut. Journalisten Roy Larson skrev at «gjennom hele 1983 ropte religiøse ledere verden over ’fred, fred’, og så var det ingen fred». Er de overraskende verdensbegivenheter som har inntruffet siden da, en oppfyllelse av 1. Tessaloniker 5: 3? Det vet vi ikke. Men det er helt klart at «fred og sikkerhet» i dag, i desember 1989, er nærmere virkeliggjøringen enn før.

Religiøse ledere arbeider hardt — men for hva?

Som Larson viser, har ikke de religiøse lederne vært uvirksomme i arbeidet med å skape fred. I sin vurdering av året 1983 nevner han også den «pilegrimsferd for fred» som pave Johannes Paul II foretok til Mellom-Amerika og De karibiske øyene. I løpet av det året vedtok også USAs katolske biskoper på en konferanse å sende ut et hyrdebrev med tittelen «Kravet om fred». Kort etter møttes representanter for over 300 kirkesamfunn i 100 land på den sjette generalforsamling i Kirkenes verdensråd og vedtok en lignende resolusjon. Mange lavkirkelige protestanter var også opptatt av det Larson kalte «det globale fredsengasjement».

Kirkenes verdensråd gikk sterkt ut mot bruken av moderne tilintetgjørelsesvåpen både ved opprettelsen i 1948 og på sin konferanse i 1966. I pakt med dette har titalls prester og teologer gått sterkt inn for fredens sak. En av dem er den tyske protestantiske teologen Helmut Gollwitzer. På hans 80-årsdag tidligere i år ble han i et sveitsisk protestantisk ukeblad hyllet som en «politisk engasjert teolog, som alltid kjemper for fredens sak», og som «ved sin lære og sin politiske innsats sterkt har påvirket mange teologer og også den fredsbevegelse man har innenfor kirken».

Det kommer følgelig ikke som noen overraskelse at Babylon den store aktivt støttet det internasjonale fredsåret 1986. Det var De forente nasjoner som stod bak fredsåret, i tråd med FN-pakten som pålegger organisasjonen «å opprettholde mellomfolkelig fred og sikkerhet». I det året var det at den katolske paven, erkebiskopen av Canterbury og 700 andre religiøse ledere, som bekjente seg som kristne, som var buddhister, hinduer, muslimer, afrikanske animister, indianere, jøder, sikher, Zarathustra-tilhengere, shintoister og jainaer, kom sammen i Assisi i nærheten av Roma, for å be om fred.

Senere, i januar 1989, skrev den australske avisen Sunday Telegraph i Sydney at medlemmer av «den buddhistiske tro, kristne, hinduer, jøder, muslimer, sikher, unitarer, Baha’i-tilhengere, konfusianere, jainaer, taoister, Raja Yoga-medlemmer og Zarathustra-tilhengere» hadde kommet sammen i Melbourne til det femte møte som ble holdt av Verdenskonferansen for religion og fred. Det er verdt å merke seg at de «over 600 delegatene fra om lag 85 land . . . erkjente at spenninger som skyldes religiøse uoverensstemmelser, lenge har vært misbrukt som en hovedårsak til krig».

Det religiøse engasjement i fredsarbeidet bekrefter det tidligere generalsekretær i FN, Dag Hammarskjöld, en gang sa: «Organisasjonen [FN] og kirkesamfunnene deltar side om side i de bestrebelser for å oppnå fred på jorden som alle mennesker av god vilje gjør seg, uansett hvilken tro eller religion de bekjenner seg til.»

Likevel kommer det til å gå slik at Babylon den stores protestmarsjer, hennes offentlige demonstrasjoner og hennes mer fordekte former for religiøs innblanding i politikken vil føre til at hun blir ødelagt.a Denne virksomheten har alt ført til betydelige friksjoner, noe Albert Nolan, en dominikanermunk i Sør-Afrika, nylig innrømmet da han sa: «Den eneste effektive måten å få fred på i samsvar med Guds vilje er å kaste seg inn i kampen. . . . Skal vi få i stand nedrustning, er konflikter med regjeringen nærmest uunngåelig.»

La Babylon den store fortsette å rope på fred. La paven fortsette å komme med sin tradisjonelle velsignelse Urbi et orbi (til byen [Roma] og verden) til jul og påske. La ham fortsette å anta — som han sa nå i mai — at den politiske avspenning vi nå er vitne til, er Guds svar på «kristne» bønner. Å snakke om fred og overmodig gjøre krav på Guds velsignelse kan ikke frita Babylon den store for hennes blodige fortid. Den stempler henne som det største hinder som noensinne har eksistert, for fred mellom mennesker og fred mellom mennesker og Gud. Direkte eller indirekte kan alle de problemer menneskeheten har, spores tilbake til henne.

Det er ganske ironisk at falsk religion, sammen med FN, streber etter å få skapt nettopp den «fred og sikkerhet» som skal utløse ødeleggelsen av den! Ødeleggelsen av falsk religion vil også opphøye og herliggjøre den sanne religions Gud. Han sier: «Ta ikke feil, Gud lar seg ikke spotte. Det et menneske sår, skal det også høste.» — Galaterne 6: 7.

Menneskenes søken etter fred og sikkerhet

De fleste mennesker har et naturlig ønske om fred og ro, men dette ønsket er for en stor del ikke blitt oppfylt. I de senere år har man imidlertid vært vitne til at menneskenes søken etter fred har hatt bemerkelsesverdig fremgang, noe listen på denne siden viser.

1985: (Oktober) De forente nasjoner feirer sitt 40-årsjubileum og proklamerer 1986 som det internasjonale fredsår.

(November) Gorbatsjov og Reagan møtes; første toppmøte mellom supermaktene på seks år; Reagan snakker om en «ny start».

1986: (Januar) Gorbatsjov kunngjør at han vil legge fram en plan om å fjerne alle kjernefysiske våpen før år 2000.

(September) De 35 deltagerlandene på konferansen om tillits- og sikkerhetsskapende tiltak og nedrustning i Europa (USA, Canada, Sovjetunionen og samtlige europeiske land med unntak av Albania) undertegner en avtale som minsker risikoen for å starte en krig ved et uhell.

(Oktober) Toppmøtet mellom Reagan og Gorbatsjov på Island bryter sammen, selv om Gorbatsjov sier at de var nær ved å komme fram til «vidtrekkende avgjørelser av historisk betydning».

1987: (Januar) Glasnost-politikken (åpenhet) ser ut til å innlede en ny æra i Sovjetunionen.

(Mars) En britisk statsminister besøker Moskva for første gang på 12 år.

(Desember) Gorbatsjov og Reagan undertegner INF-avtalen om å fjerne de kjernefysiske mellomdistanseraketter.

1988: (Mars) Nicaragua og de antikommunistiske Contras-styrkene undertegner en våpenhvileavtale og innleder forhandlinger med tanke på en permanent avtale.

(April) Sovjetunionen kunngjør tilbaketrekning av sine tropper fra Afghanistan innen februar 1989; Etiopia og Somalia blir enige om å gjøre slutt på konflikten mellom landene.

(Mai) Vietnam kunngjør en tilbaketrekning av 50 000 soldater fra Kampuchea før året er omme, de resterende innen 1990.

(Juni) Statsministeren i Australia, Bob Hawke, sier følgende om toppmøtet mellom Gorbatsjov og Reagan i Moskva: «For første gang i etterkrigstiden er det virkelige tegn som tyder på at en fredelig verden som kan leve et konstruktivt liv, er i ferd med å komme til syne.»

(Juli) Iran kunngjør at landet godtar FN-resolusjonen om våpenhvile i den åtte år lange krigen mellom Iran og Irak.

(August) USA sier seg villig til å betale de pengene som landet har holdt tilbake, til FN, noe Sovjetunionen allerede har gjort, og bidrar dermed til å gjøre slutt på FNs økonomiske problemer og gir organisasjonen ny styrke.

(September) Marokko og geriljastyrker fra frigjøringsbevegelsen Polisario godtar en FN-plan om å få slutt på den 13 år lange krigen i Vest-Sahara.

(Oktober) FNs fredsbevarende styrker får Nobels fredspris; Libya og Tchad gjør formelt slutt på den langvarige krigen.

(Desember) I FN opplyser Gorbatsjov at det vil finne sted en betydelig, ensidig reduksjon av de sovjetiske styrker i løpet av en toårsperiode, og at tropper og stridsvogner vil bli trukket ut av Tsjekkoslovakia, Ungarn og Øst-Tyskland; Sør-Afrika, Namibia og Cuba blir enige om å iverksette FN-resolusjonen, som innrømmer Namibia uavhengighet og gjør slutt på den 22 år lange krigen; halvparten av de 50 000 kubanske soldatene i Angola skal trekkes tilbake før 1. november, de resterende før 1. juli 1991; USA sier seg villig til å innlede samtaler med PLO, den palestinske frigjøringsorganisasjonen, etter at Yasser Arafat garanterer Israels rett til «å eksistere i fred og sikkerhet».

1989: (Januar) I Paris deltar 149 land på en konferanse om kjemiske våpen og krever at det raskt treffes tiltak for å forby utvikling, produksjon, lagring og spredning av kjemiske våpen.

(Februar) Costa Rica, Honduras, El Salvador, Nicaragua og Guatemala undertegner en avtale om å trygge freden i Mellom-Amerika; Colombias største opprørsgruppe, FARC (Colombias revolusjonære væpnede styrker), kunngjør våpenhvile, noe som gir håp om at det vil bli slutt på den 35 år lange geriljakrigen.

(Mars) Utenriksministere fra 35 land innleder samtaler i Wien om CFE (Forhandlinger om konvensjonelle væpnede styrker i Europa) med tanke på å redusere militære styrker i Europa.

(April) Vietnam kunngjør en fullstendig tilbaketrekning av tropper fra Kampuchea innen 30. september.

(Mai) Ungarn begynner arbeidet med å fjerne de 40 år gamle piggtrådsperringene langs grensen mot Østerrike; på det første møtet mellom sovjetiske og kinesiske ledere på over 30 år kunngjør Sovjet en reduksjon av sovjetiske styrker som er stasjonert i Asia; Sovjet begynner en ensidig tilbaketrekning av tropper og våpen fra Øst-Europa.

(Juni) Bush krever kraftige nedskjæringer av tropper, stridsvogner, artilleri og luftfartøy i Europa innen 1992, noe som får et tidsskrift til å si: «Det vil virkelig kunne bane veien for de mest betydningsfulle våpenreduksjoner siden den annen verdenskrigs slutt.»

(August) Fem mellomamerikanske land blir enige om en handlingsplan for å gjøre slutt på fiendtlighetene i Nicaragua.