Trøst fra fredens Gud
«Trøst da hverandre med disse ord!» — 1. TESSALONIKER 4: 18.
1. Hvilke anmodninger som Paulus kom med, viser at han var interessert i fred?
APOSTELEN Paulus hadde et sterkt ønske om at den kristne menighet skulle ha fred. Tretten av de brevene hans som er bevart i de inspirerte skrifter, begynner derfor med en anmodning om at fred fra Gud må være med dem han skriver til. Han skriver for eksempel til den nyopprettede menigheten i Tessalonika: «Nåde og fred være med dere!» I slutten av det samme brevet kommer han med denne anmodningen: «Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og legeme bli bevart uskadd, så dere kan være uklanderlige når vår Herre Jesus Kristus kommer.» — 1. Tessaloniker 1: 1; 5: 23.
2. a) Hva slags omsorg viste Paulus overfor menigheten? b) Hvordan kan kristne eldste i dag følge Paulus’ eksempel?
2 Paulus og hans medarbeidere hadde ikke spart seg når de hadde arbeidet blant disse som nylig var blitt troende. Paulus sa: «Vi [var] milde mot dere, som når en mor steller med sine barn. Vi var blitt inderlig glad i dere og ville gjerne gi dere, ikke bare Guds evangelium, men også vårt eget liv. Så mye holdt vi av dere.» Kan vi ikke i disse ordene fornemme den inderlige omsorg, den ekte, dype kjærlighet som Paulus følte for denne menigheten? Dette er et mønster for den slags kjærlighet som kristne eldste viser i de om lag 50 000 menighetene som Jehovas vitner har rundt om på jorden i dag. — 1. Tessaloniker 2: 7—9; Johannes 13: 34, 35; 15: 12—14.
3. a) Hvordan var Timoteus i stand til å hjelpe menigheten i Tessalonika? b) Hva tilsvarer dette i dag?
3 Fristeren, Satan, hadde påført disse kristne i Tessalonika trengsler. Paulus sendte derfor Timoteus til dem, for at han skulle ’styrke dem i troen og oppmuntre dem’. Timoteus kom tilbake til Paulus i Aten med en begeistret rapport om deres tro og kjærlighet. Alle fant stor trøst i å høre om hverandres tro og ulastelighet, og de fortsatte å be Gud om å avhjelpe enhver mangel. (1. Tessaloniker 3: 1, 2, 5—7, 10) Dette gjenspeiler seg også i den teokratiske ordning vi har i dag med reisende tilsynsmenn som oppbygger menighetene, også der hvor Jehovas vitners arbeid er forbudt eller blir møtt med hard motstand. — Jesaja 32: 1, 2.
’Ved hans nærvær’
4, 5. a) Hvilken anmodning kommer Paulus med her, og hvorfor bør den være av spesiell interesse for oss i dag? b) Hvorfor er vår tid av spesiell betydning?
4 Apostelen Paulus avslutter denne delen av sitt brev med denne anmodningen: «Må Herren gi dere mer og mer av kjærlighet til hverandre og til alle, slik også vi har kjærlighet til dere. Så skal han styrke deres hjerter, og dere skal stå uklanderlige i hellighet for vår Gud og Far når vår Herre Jesus kommer [ved vår Herre Jesu nærvær, NW] med alle sine hellige.» — 1. Tessaloniker 3: 12, 13.
5 Paulus så her langt inn i framtiden, til tiden for Jesu «nærvær og på avslutningen på tingenes ordning» (NW), da «Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham». Vår himmelske Konge kom i 1914. Fra sin herlige, usynlige trone dømmer Jesus nå jordens nasjoner og folkeslag og skiller ut ydmyke, sauelignende mennesker for at de skal bli bevart gjennom den ’store trengsel’ og få evig liv på en paradisisk jord. — Matteus 24: 3—21; 25: 31—34, 41, 46.
Påbud til vårt beste
6. Hvilken formaning som Paulus kom med, må vi nå gi akt på?
6 Er du en av dem som bestreber seg på å nå dette målet, evig liv? I så fall må du gi akt på det Paulus her skriver til tessalonikerne: «For øvrig, brødre, ber og formaner vi dere i Herren Jesus: Dere har mottatt og lært av oss hvordan dere bør leve og være Gud til behag, og slik lever dere allerede. Men dere må gjøre enda større fremskritt i dette! Dere vet jo hvilke påbud vi gav dere fra Herren Jesus.» (1. Tessaloniker 4: 1, 2) Hva er noen av de «påbud» som Paulus her fremhever?
7. a) Hvilket viktig påbud blir gitt her? b) Hvorfor må vi som har fått Guds ånd, aldri slutte å være på vakt?
7 Det første påbudet har med god moral å gjøre. Paulus sier rett ut: «Dette er hva Gud vil, deres helliggjørelse, at dere avholder dere fra utukt; at enhver av dere skal vite hvordan han skal bli herre over sitt eget kar i helligelse og ære, ikke i begjærlig seksuell lyst, som også de nasjoner har som ikke kjenner Gud.» Vi kjenner heldigvis Gud og hans Sønn, Jesus Kristus, og streber etter å oppnå evig liv. Hvor skammelig ville det ikke være om vi lot oss trekke ned i umoralens verdslige søle igjen! Det er noen som har utholdt mange år i konsentrasjonsleirer og fengsler eller har vært ivrige misjonærer i en årrekke, men som senere dessverre har latt fristeren overrumple dem med hensyn til moral. Måtte vi som har fått Guds hellige ånd, aldri ’gjøre den sorg’ ved å gjøre oss skyldige i seksuell umoral! — 1. Tessaloniker 4: 3—8, vers 3—5 fra NW; Johannes 17: 3; 1. Korinter 10: 12, 13; Efeserne 4: 30.
8, 9. a) Hva er broderkjærlighet? b) Hvordan kan vi framelske en slik kjærlighet, og hva kan det føre til?
8 Det neste påbudet Paulus nevner, har å gjøre med philadelphía, «kjærligheten til brødrene». (1. Tessaloniker 4: 9, 10) Dette er et spesielt utslag av den kjærlighet som er basert på prinsipper, agápe, som Paulus også varmt anbefaler her i vers 9 og også i kapittel 3, versene 6 og 12. Philadelphía er en svært nær hengivenhet, en slik hengivenhet som Jesus og Peter tydeligvis hadde for hverandre og som også David hadde for Jonatan. (Johannes 21: 15—17; 1. Samuelsbok 20: 17; 2. Samuelsbok 1: 26) En slik hengivenhet kan ved siden av agápe bygge opp et nært vennskap. Et eksempel på det er den felles glede mange Jehovas vitner erfarer når de samarbeider i pionertjenesten og annen teokratisk virksomhet.
9 Paulus sier: «Dere må gjøre enda større fremskritt.» Vi kan alltid utvide vår broderkjærlighet. Denne fine egenskapen blir særlig vist i stor utstrekning når de eldste og menighetstjenerne tar ledelsen i Rikets tjeneste og tar del i den med iver. Når alle i menigheten bestreber seg på å ’søke først Guds rike’, blir ulikheter som skyldes menneskelig ufullkommenhet, personlige uoverensstemmelser og lignende problemer av mindre vesentlig betydning. La oss alltid se fram mot målet! — Matteus 6: 20, 21, 33; 2. Korinter 4: 18.
10. Hvordan kan vi som kristne «leve som det sømmer seg»?
10 Paulus kommer så inn på et annet påbud — at vi skal gå inn for å føre et stillferdig liv, passe våre egne saker og arbeide med hendene. Når vi dermed ’lever som det sømmer seg’, i vårt daglige liv og viser både kjærlighet som er basert på prinsipper, og broderkjærlighet, vil alle våre behov bli dekket. — 1. Tessaloniker 4: 11, 12; Johannes 13: 35; Romerne 12: 10—12.
Den trøst oppstandelseshåpet gir
11. a) Hvorfor kommer Paulus nå inn på oppstandelsen? b) Hvordan bør Paulus’ veiledning berøre oss?
11 Apostelen henleder så oppmerksomheten på det storslåtte oppstandelseshåpet. Men hvorfor skulle Paulus ta opp dette emnet? Han ville styrke sine brødre, slik at de kunne utholde den forfølgelse de ble utsatt for. De stod i fare for å miste livet. Det ser ut til at noen hadde sovnet inn i døden. Brødrene trengte trøst. (1. Tessaloniker 2: 14—20) Fordi de trodde at Kristi nærvær var nær forestående, lurte de på hva som ville skje med dem som allerede var døde. Det Paulus nå skriver, gir ikke bare trøst til dem som har mistet noen kjære kristne, men oppmuntrer en også til å holde ut til Jehovas dag kommer. Paulus’ veiledning bør hjelpe oss alle til å være faste i troen når vi fortsetter å forkynne det gode budskap, mens vi forventningsfullt ser fram til denne verdensordnings endelige slutt. — 2. Tessaloniker 1: 6—10.
12. Hva slags sann trøst kan vi få når en vi er glad i, dør, og hvem kommer denne trøsten fra?
12 Paulus sier: «Brødre, vi vil ikke at dere skal være uten kunnskap om dem som er sovnet inn i døden; for dere skal ikke sørge som de andre, de som er uten håp.» (1. Tessaloniker 4: 13) Oppstandelseshåpet gir oss virkelig trøst og fred i sinnet. Omkring fem år senere innledet Paulus sitt andre brev til de kristne i Korint med å si: «Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på miskunn, den Gud som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød, for at vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud.» — 2. Korinter 1: 2—4.
13, 14. a) Hvorfor ville Paulus at de kristne skulle få vite hva døden er? b) Hva sier Bibelen om de dødes tilstand?
13 Apostelen ville ikke at vi skulle være uvitende med hensyn til de dødes tilstand. Med tiden ville det komme et stort frafall blant dem som kalte seg kristne, slik at de ville vende seg til babylonske og greske filosofier. Slike frafalne ville godta den platonske lære om sjelens iboende udødelighet, som nå er en grunnleggende lære i den falske religions verdensrike. Den aura av mystikk som er over livet etter døden, enten det sies å være i himmelen, i skjærsilden eller et sted med evig pine, gir ikke sann trøst. Læren om iboende udødelighet er dessuten i strid med læren om oppstandelsen, for hvordan kan noen bli oppreist til liv igjen hvis sjelen ikke dør?
14 Paulus skriver her «om dem som er sovnet inn i døden». Ja, «sovnet». En som sover, er uten bevissthet og ute av stand til å utrette noe. (Jevnfør Forkynneren 9: 5, 10.) Jesus sa en gang i løpet av sin tjeneste at Lasarus var «sovnet inn», og at han, Jesus, skulle «vekke ham». Da Kristi disipler ikke forstod disse ordene, «sa Jesus rett ut: ’Lasarus er død’». Lasarus’ søstre, Marta og Maria, fant trøst i oppstandelseshåpet, og Jesus gav dem ytterligere trøst. Men deres tro må virkelig ha blitt styrket da Jesus oppreiste sin venn, som allerede hadde vært død i fire dager, fra dødens søvn. — Johannes 11: 11—14, 21—25, 43—45.
15. a) Hvordan blir vårt oppstandelseshåp styrket? b) Hvordan kan vi bli hjulpet til å overvinne tapet når en av våre nærmeste dør?
15 Dette miraklet og de andre miraklene Jesus utførte ved å oppreise døde og i særlig grad det at Jehova oppreiste Jesus — alle disse veldokumenterte begivenhetene styrker vårt enestående oppstandelseshåp. (Lukas 7: 11—17; 8: 49—56; 1. Korinter 15: 3—8) Det er sant at døden fremkaller sorg og tårer, og det er vanskelig å overvinne tapet av en som en har vært glad i. Men vi kan virkelig finne stor trøst og styrke i forsikringen om at den suverene Herre, Jehova, «skal oppsluke døden for evig», og at han «skal tørke tårene bort fra hvert ansikt». (Jesaja 25: 8; Åpenbaringen 21: 4) Et av de beste midlene mot sorg er å være travelt opptatt i tjenesten for fredens Gud ved å fortelle andre om det hjertevarmende håp om Riket som vi selv har fått, og som vi er så takknemlige for. — Jevnfør Apostlenes gjerninger 20: 35.
Den rekkefølge oppstandelsen foregår i
16, 17. a) Hvordan vil «den siste fiende» bli tilintetgjort? b) Hvilken rekkefølge med hensyn til oppstandelsen forklarer Paulus nå?
16 Vi har en sterk tro på at Kristus, som er «førstegrøden» av de oppstandne og nå sitter på tronen ved Guds høyre hånd i himmelen, vil fullføre Jehovas herlige hensikter i forbindelse med Riket. (Hebreerne 6: 17, 18; 10: 12, 13) Som Paulus sier i et annet brev: «Han [Jesus Kristus] skal herske som konge inntil Gud ’har lagt alle fiender under hans føtter’. Den siste fiende som tilintetgjøres, er døden.» Hvordan? Delvis gjennom oppstandelsen og ved at virkningene av den adamittiske død blir fjernet. Apostelen hadde nettopp forklart det på denne måten: «Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. For likesom alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus. Men hver og en i sin orden: Kristus er den første, deretter følger de som hører Kristus til, når han kommer [under hans nærvær, NW].» (1. Korinter 15: 20—26) Det er denne rekkefølgen med hensyn til oppstandelsen Paulus sikter til i sitt første brev til tessalonikerne, hvor han sier:
17 «For hvis vi tror at Jesus døde og oppstod igjen, så skal også Gud føre dem som ved Jesus er sovnet inn i døden, sammen med ham. For dette sier vi dere ved Jehovas ord, at vi, de levende, som lever helt til Herrens nærvær, ikke på noen måte skal komme foran dem som er sovnet inn i døden; for Herren selv skal stige ned fra himmelen med et bydende rop, med en erkeengels røst og med Guds basun, og de som er døde i forening med Kristus, skal oppstå først.» — 1. Tessaloniker 4: 14—16, NW.
18. Når ble de salvede som er «sovnet inn i døden», oppreist?
18 Etter 1914, mens Jesus er ’nærværende’ og hersker i Riket, kommer han, som erkeengelen, med det bydende ropet fra himmelen om at de som er «i forening med Kristus», skal samles. Denne basunlignende befalingen går ut på at slike salvede som er «sovnet inn i døden», skal få en åndelig oppstandelse til liv i himmelen. Vakttårnet har lenge framholdt det syn at de salvede kristne begynte å bli oppreist fra de døde i 1918.
19. Når og hvordan vil de som er igjen, «bli rykket opp i skyene», og i hvilken hensikt?
19 Men hva med de salvede kristne som fremdeles lever på jorden, og som nå utgjør en minkende gruppe på færre enn 10 000? De må også fullføre sitt jordiske løp i trofasthet. Paulus skriver følgende, som om han skulle være sammen med dem under Kristi nærvær: «Deretter skal vi som er blitt tilbake og fremdeles lever, sammen med dem bli rykket opp i skyene, i luften, for å møte Herren. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid.» (1. Tessaloniker 4: 17; jevnfør Åpenbaringen 1: 10, NW.) I sin tid vil altså alle de 144 000 bli oppreist for å tjene som prester og konger på det himmelske Sions berg sammen med Lammet, Jesus Kristus. «Dette er den første oppstandelse.» (Åpenbaringen 14: 1, 4; 20: 4, 5) Men hva er i vente for de milliarder av mennesker som nå ligger i graven?
20, 21. a) Hva er i vente for de milliarder av mennesker som ligger i graven? b) Hvilken gruppe kommer aldri til å dø, og hvorfor ikke? c) Hvis enkeltpersoner fra denne gruppen skulle dø, hvilke framtidsutsikter har så de?
20 Paulus nevner riktignok ikke disse i sitt første brev til tessalonikerne, men Åpenbaringen 20: 12 forsikrer oss om at «de døde, både store og små», vil bli oppreist og bli dømt. (Se også Johannes 5: 28, 29.) Men en ’stor skare’ som teller flere millioner, er allerede blitt samlet foran denne tronen. Som gruppe betraktet vil disse bli bevart i live gjennom den kommende «store trengsel». Lammet fører dem til «kilder med livets vann», slik at de aldri behøver å dø. Men på grunn av alder eller uforutsett hendelse kan det være at noen av dem dør under Herrens «nærvær». (Åpenbaringen 7: 9, 14, 17; Forkynneren 9: 11, NW) Hva med disse?
21 Alle slike «andre sauer» har håp om å få en tidlig, jordisk oppstandelse. (Johannes 10: 16) På grunn av sin tro og sine gjerninger er de allerede blitt Guds venner, akkurat som Abraham i gammel tid ble. I likhet med de troens menn og kvinner som blir beskrevet i Hebreerne, kapittel 11, har disse «andre sauer» som lever i vår tid, utholdt prøvelser. Det er logisk at også de vil få del i en «oppstandelse som er bedre», kort tid etter Harmageddon. (Hebreerne 11: 35; Jakob 2: 23) Ja, alle som i tro har ’spist Jesu legeme og drukket hans blod’, vil få del i oppfyllelsen av hans løfte: Han «har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag». — Johannes 6: 54; Romerne 5: 18, 21; 6: 23.
22. Hvordan kan vi trøste hverandre?
22 Etter at Paulus har drøftet det herlige oppstandelseshåpet, gir han denne formaningen: «Trøst da hverandre med disse ord!» (1. Tessaloniker 4: 18) Han drøfter så flere viktige spørsmål i forbindelse med «vår Herre Jesu nærvær». (1. Tessaloniker 5: 23, NW) Hvilke spørsmål er det? Se artikkelen «Fred fra Gud — når?»
Repetisjonsspørsmål
◻ Hva anmoder Paulus de kristne om?
◻ Hvilke påbud gir apostelen til vårt beste?
◻ Hvordan trøster Guds Ord oss med hensyn til de døde?
◻ Hvilken rekkefølge med hensyn til oppstandelsen beskriver Paulus?