Uttalelser som ikke alltid er til trøst

HVIS du noen gang har følt dyp sorg, har det da hendt at du er blitt såret over bemerkninger som andre har kommet med? Det ser ut til at de fleste vet hva de skal si for å gi trøst, men mange etterlatte kan også huske bemerkninger som ikke var til hjelp. Ursula Mommsen-Henneberger skrev i den tyske avisen Kieler Nachrichten at noen foreldre «blir dypt såret når utenforstående sier: ’Men dere har jo fortsatt de andre barna’». Hun sier: «De andre barna er kanskje en trøst, men de er ingen erstatning.»

Kathleen Capitulo, som er rådgiver for etterlatte, sa til Våkn opp!: «En annen uttalelse en bør unngå, er: ’Jeg vet hvordan du føler det.’ Faktum er at det egentlig ikke er noen som vet hva en annen gjennomgår. Du kan imidlertid støtte dem i det de føler. Du kan forsikre dem om at det de føler, er naturlig.»

Ifølge boken Recovering From the Loss of a Child er Abe Malawski «overbevist om at en må ha mistet et barn for å vite hva det vil si å miste et barn». Han sa: «Du kan ha 15 barn, og likevel forandrer det ikke saken. Du kan aldri erstatte et barn.»

I tilfelle av en spontan abort eller dødfødsel er det ikke oppbyggende å høre slike uttalelser som dette, selv om de er oppriktig ment: «Du blir snart gravid igjen, så glemmer du alt sammen.» «Det var best det gikk slik. Barnet ville ha blitt misdannet likevel.» «Det var et hell i uhellet.» Etter et smertelig tap kan ikke disse klisjeene, uansett hvor velmenende de er, lette sorgen.

Religiøse fraser som noen prester kommer med, er også noe som irriterer de etterlatte. Når noen sier at ’Gud ville ha en engel til’, fremstiller de Gud som grusom og selvisk, og det er det samme som blasfemi. Det er dessuten verken logisk eller i samsvar med Bibelen.

Bør de kristne sørge?

Hva med kristne som mister et barn ved dødsfall? Det hender at noen siterer det Paulus sa til tessalonikerne: «Dere skal ikke sørge som de andre, de som er uten håp.» (1. Tessaloniker 4: 13) Forbød Paulus de kristne å sørge? Nei, han sa bare at de kristne, som har et håp, ikke sørger på samme måte som de som ikke har noe håp. — Johannes 5: 28, 29.

For å illustrere dette kan vi se på hvordan Jesus reagerte da Maria fortalte ham at Lasarus var død. Beretningen sier: «Da Jesus så at både hun [Maria] og alle jødene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og rystet.» Det står deretter at «Jesus gråt» da de tok ham med dit hvor den døde lå. Kan vi så si at det er galt å sørge? Vitner det om mangel på tro på Guds løfte om en oppstandelse? Nei, det vitner heller om en dyp kjærlighet til den som er død. — Johannes 11: 30—35; jevnfør Johannes 20: 11—18.

Noe annet som kan være foruroligende, er at noen på en overbærende måte forsikrer den etterlatte om at ’tiden leger alle sår’. En bør også unngå å spørre: «Har du kommet over det nå?» Som en britisk mor sa: «De som spør: ’Har du kommet over det nå?’, skjønner egentlig ikke hva det vil si å miste noen som har stått en så nær som et barn. Vi kommer ikke over det før vi får ham tilbake i oppstandelsen.» Kanskje Shakespeares uttrykk er treffende: «Enhver kan mestre en sorg unntagen han som har den.»

Noen ganger blir barnets far offer for en tankeløs holdning. En far ble sint når folk spurte: «Hvordan går det med din kone?» Han sa: «De spurte aldri om hvordan det gikk med meg. . . . Det er så galt, så urettferdig. Faren føler det like mye som moren. Han sørger også.»

Hva med å ’bite tennene sammen’?

I mange kulturer er det en alminnelig oppfatning at spesielt menn ikke skal vise sine følelser eller sin sorg, men at de skal ’bite tennene sammen’. Den engelske forfatteren Oliver Goldsmith, som levde i det 18. århundre, snakket om «sorgens stille mandighet». Men er denne stille mandigheten nødvendigvis den beste måten å komme gjennom sorgen på?

Harriet Sarnoff Schiff nevner i sin bok The Bereaved Parent sin manns tilfelle: «Her var det en mann, en far, som så barnet sitt bli gravlagt, og som ifølge skikk og bruk ble bedt av samfunnet om å ’bite tennene sammen’.» Hun sier videre: «Det ble dyrt for ham å bite tennene sammen. Etter hvert som tiden gikk, sank han dypere og dypere hen i sorgen istedenfor å komme ut av den.»

Mannen hennes beskrev hvordan han følte det, og kanskje andre kjenner seg igjen. «Jeg føler det som om jeg går over det arktiske isøde. Jeg er veldig sliten. Jeg vet at hvis jeg legger meg ned for å hvile, sovner jeg. Jeg vet at hvis jeg sovner, fryser jeg i hjel. Men jeg er likeglad. Jeg er så sliten og trett at jeg ikke klarer å kjempe imot lenger.»

Hvilket råd gir så Harriet Schiff? «Glem alt om den gode, gammelsaksiske morallære om stoisisme, og gråt. La tårene komme. . . . De er med på å skylle bort sorgen.» Forfatterne av Surviving Pregnancy Loss gir råd som gjelder både kvinner og menn: «Stoisisme blir kanskje svært beundret av enkelte, men bare ved å kjempe med sorgen kan en til slutt bli fri for den.» (Uthevet av oss) Ellers står en i fare for å synke hen i en tilstand som blir kalt «inadekvat sørging», som kan få katastrofale følger flere år framover.

Inadekvat sørging er ufullstendig sørging, når vedkommende holder sørgeprosessen tilbake istedenfor å la den gå sin gang, til han aksepterer atskillelsen. Det kan gi seg utslag på minst tre måter — som undertrykt, forsinket og kronisk sørging. Hva kan en gjøre i en slik situasjon?

Det kan være at det er nødvendig med sakkyndig veiledning. En hjelpsom familielege eller åndelig rådgiver kan være løsningen. Familiemedlemmer som har et våkent blikk for andres følelser, kan kanskje også hjelpe. Vedkommende trenger hjelp til å fortsette gjennom sørgeprosessen.

Jess Romero innrømmer at han gråt åpenlyst over at han hadde mistet sin datter og sin kone i flyulykken. Han sa til Våkn opp!: «Etter noen uker kjørte søstrene mine meg hjem fra sykehuset, og da jeg kom inn i huset, fikk jeg se bildet av datteren min på veggen. Svogeren min så at det gikk innpå meg, og sa: ’Bare gråt.’ Og det gjorde jeg. Jeg klarte å lette noe av den sorgen jeg hadde stengt inne.»

Sørgeprosessen kan lege sårene til en viss grad, men det finnes bare én varig løsning for de fleste som har mistet noen — å få se sin kjære igjen. Finnes det så noe håp for de døde? Kommer det til å finne sted en oppstandelse? Les den siste artikkelen i denne serien.