«Nå pålegger vi dere, brødre, . . . å trekke dere tilbake fra enhver bror som vandrer uordentlig og ikke i samsvar med den tradisjon dere fikk fra oss. Men dere, brødre, gi ikke opp når det gjelder å gjøre det som er rett. Men hvis noen ikke er lydig mot vårt ord gjennom dette brevet, da merk dere ham og slutt med å omgås ham, for at han må skamme seg. Betrakt ham likevel ikke som en fiende, men fortsett å formane ham som en bror.» — 2. Tessaloniker 3: 6, 13—15.

Den situasjonen som gjelder «uordentlige», og som er drøftet i 2. Tessaloniker, er en annen enn disse tre ovennevnte situasjonene. Paulus skrev at disse personene fremdeles var ’brødre’, som skulle formanes og behandles som slike. Problemet med de «uordentlige» brødrene var altså verken en ren personlig sak mellom kristne eller såpass alvorlig at menighetens eldste måtte gripe inn ved å gå til utstøtelse, slik Paulus gjorde i forbindelse med den umoralske situasjonen i Korint. De «uordentlige» hadde ikke gjort seg skyldig i alvorlig synd, slik som den utstøtte mannen i Korint hadde.

Han lot også menigheten få vite at det ville være riktig av dem som kristne at de som enkeltpersoner ’merket seg’ de uordentlige. Det innebar at de enkelte skulle være oppmerksom på disse som hadde en slik livsførsel som menigheten var blitt offentlig advart mot. Paulus rådde dem til å ’trekke seg tilbake fra enhver bror som vandret uordentlig’. Det kunne naturligvis ikke bety at de skulle holde seg fullstendig unna en slik person, for de skulle ’fortsette å formane ham som en bror’. De skulle fortsette å ha kristen kontakt på møtene og kanskje i forkynnelsesarbeidet. De kunne håpe at deres bror skulle reagere positivt på formaning og forlate sine uordentlige veier.