Hvem er egentlig Guds tjenere?
«I DENNE avgjørende stund formaner vi våre katolske soldater til å gjøre sin plikt i lydighet mot Føreren [Hitler].» — Uttalt av Tysklands katolske biskoper, ifølge The New York Times for 25. september 1939.
«Som du vet, pater, er det en katolikk blant mannskapet på flyet vårt, og du velsigner ham før vi drar på bombetokt over Tyskland. Den samme katolske religionen i Tyskland velsigner en katolikk blant mannskapet på et tysk fly som kommer hit og bomber våre byer. Derfor spør jeg deg: ’Hvilken side står Gud på?’» Det var en offiser i det britiske flyvåpen, David Walker, som stilte dette spørsmålet i en samtale med en katolsk prest under den annen verdenskrig.
Tusener av Jehovas vitner tilbrakte på sin side flere år i nazistenes beryktede konsentrasjonsleirer fordi de ikke ville hilse heil Hitler og kjempe i Hitlers væpnede styrker. I allierte land ble mange Jehovas vitner fengslet fordi de nektet å utføre militærtjeneste.
Hvem er sanne Guds tjenere, og hvilke krav må de oppfylle?
De må tro på Bibelen
En sann Guds tjener må selvfølgelig tro fullt og fast på Bibelen. Han bør også kjenne den så godt at han kan lære andre hva den inneholder. Men mange av kristenhetens prester oppfyller ikke disse grunnleggende kravene. En lege i Sør-Afrika hevdet at prestene i den anglikanske kirke, som han tidligere tilhørte, «benyttet seg svært lite» av Bibelen. Han mente også at deres prekener lot til å dreie seg om deres personlige meninger. Dessuten mislikte han at geistlige, som for eksempel erkebiskop Tutu i Cape Town, drev politisk virksomhet.
Jehovas trofaste tjenere tror derimot fullt og fast på Bibelen og bruker mye av sin tid til å studere den og forklare den for andre. På grunn av sin sterke interesse for Bibelen og den kjærlighet de har til den, har de også utarbeidet en meget nøyaktig bibeloversettelse etter et omhyggelig forarbeid. Denne bibeloversettelsen, New World Translation of the Holy Scriptures, er basert på anerkjente hebraiske, arameiske og greske bibelhåndskrifter. Referanseutgaven av denne bibeloversettelsen har tusenvis av fotnoter og krysshenvisninger som kan hjelpe leserne til å forstå Bibelen bedre og sette dem i stand til å forklare den for andre. Denne spesielle bibeloversettelsen — eller en del av den — er også blitt oversatt til ti andre språk, og flere titalls millioner eksemplarer av den er distribuert over hele verden.
Sanne Guds tjeneres forhold til moral
Bibelen fordømmer på det sterkeste all seksuell synd — både ekteskapsbrudd, utukt, homoseksualitet og bestialitet. (3. Mosebok 20: 10—15; Romerne 1: 26, 27; Galaterne 5: 19) Sanne kristne Guds tjenere holder helhjertet Guds moralnormer i hevd. Ja, Jehovas vitner tar Guds lov meget alvorlig. De utstøter dem som begår slike synder uten å angre, men de viser barmhjertighet overfor dem som virkelig angrer umoralske handlinger og rydder opp i sitt liv. — 1. Korinter 5: 11—13; 2. Korinter 2: 5—8.
Ifølge en avis har den anglikanske kirkes domprost i Cape Town sagt følgende: «Noen homoseksuelle forhold er bedre enn visse heteroseksuelle forhold, og på grunn av den kjærlighet som rår i dem, er jeg sikker på at de gleder Gud i høyere grad.» Det motsatte er tilfellet. Gud avskyr slike forhold. — 1. Korinter 6: 9, 10.
Sanne Guds tjenere forkynner sann lære
Sanne Guds tjenere forkynner en lære som har et solid grunnlag i Guds Ord. Falske tjenere forkynner en lære som ikke er basert på Bibelen, og som det ikke finnes støtte for i Bibelen. Tenk for eksempel på treenighetslæren. Følgende sitat er hentet fra The Encyclopædia Britannica (15. utgave): «Verken ordet treenighet eller den klart formulerte lære som sådan forekommer i Det nye testamente, og Jesus og hans etterfølgere tenkte heller ikke på å si imot det Shema-verset i Det gamle testamente som lyder: ’Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én’ (5. Mos. 6: 4).» Treenighetslæren ble ikke kirkens offisielle lære før i det fjerde århundre. Utformingen av denne falske læren begynte på kirkemøtet i Nikaia i 325 e.Kr., delvis på grunn av den romerske keiser Konstantins prestisje og innflytelse.
Mange kirkemedlemmer som oppriktig har søkt sannheten, har mistet tilliten til sine prester på grunn av treenighetslæren. Dette var tilfellet med en ung kvinne i Sør-Afrika. Hun tilhørte den nederlandske reformerte kirke og kunne ikke tro at hennes religionssamfunn doserte en slik forvirrende lære som treenighetslæren — før et av Jehovas vitner dokumenterte at den gjorde det. En eldre, pensjonert advokat, som også bor i Sør-Afrika, meldte seg ut av sin kirke fordi «forskjellige klisjéaktige læresetninger som blir dosert i kirkene, er fullstendig feilaktige og villedende».
En annen falsk lære i kristenheten er helveteslæren. Det er riktignok ikke så mange som forkynner og tror på denne læren nå som tidligere, men den hører fremdeles med til de fleste kirkesamfunns offisielle lære. De hevder at sjelen er udødelig og lever videre når kroppen dør, og at de som har vært onde mens de levde på jorden, blir pint i flammende ild i all evighet. Tror du på det? Og noe som er enda viktigere — er det sant? Ikke ifølge Bibelen, for den sier: «Den sjel som synder, den skal dø.» (Esekiel 18: 4, GN) Og apostelen Paulus skrev under inspirasjon: «Syndens lønn er døden» — ikke pine i et brennende helvete. — Romerne 6: 23.
La oss se nærmere på hvilke krav sanne kristne tjenere må oppfylle . . .
Bibelens krav til sanne Guds tjenere
Det norske ordet «tjener» er i bibelsk sammenheng en oversettelse av det greske ordet «di·aʹko·nos», som er av usikker opprinnelse. Det sikter til en som utfører det han blir pålagt av en annen, spesielt en overordnet. Ordet «tjener» er derfor dekkende. Den måten ordet blir brukt på i Bibelen, viser at det sikter til en som stadig og ydmykt utfører iherdig tjeneste for andre. Jesus la vekt på nødvendigheten av å utføre en slik ydmyk tjeneste. Det fremgår av nedenstående eksempel.
En dag like før Jesus døde på torturpælen, kom Jakobs og Johannes’ mor til ham og sa: «Si at disse mine to sønner skal få sitte ved din side i ditt rike, den ene på høyre og den andre på venstre side.» De andre disiplene ble irritert over dette. Da underviste Jesus dem på en vennlig måte og lærte dem noe viktig: «Den som vil være stor blant dere, skal være de andres tjener, og den som vil være den fremste blant dere, skal være de andres trell.» — Matteus 20: 20, 21, 24—27.
I en av sine lærerike offentlige taler advarte Jesus sine tilhørere mot de skriftlærde og fariseerne. Han pekte også på noen av de grove feilene som ble begått av disse falske og hyklerske mennene. Han pekte på at de var meget stolte og forlangende og alltid ønsket å være betydningsfulle. — Matteus 23: 1—7.
I vår tid krever mange prester å bli tiltalt som «pater», «fader» eller «far». Det gjelder særlig katolske prester, men også noen anglikanere. En anglikansk prest i Moçambique ble for noen år siden spurt av et av Jehovas vitner om hvorfor han brukte tittelen «fader», og han svarte da: «Jeg er stolt av den!» Det er jo også en kjent sak at paven i Roma lar seg titulere «hellige fader» — til tross for at Jesus sa til sine disipler: «Kall ikke noen her på jorden far; for dere har bare én Far, han som er i himmelen.» Jesus tilføyde dette grunnleggende prinsipp: «Den som setter seg selv høyt, skal settes lavt.» — Matteus 23: 9—12.
Bør kvinner ordineres?
I den senere tid er stadig flere kvinner blitt ordinert til prester. Men Paulus gav følgende veiledning til Timoteus: «Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer, heller ikke å være herre over mannen.» (1. Timoteus 2: 12) Dette betyr likevel ikke at en kristen kvinne ikke kan lære opp sine barn eller undervise folk i sin alminnelighet, men hun skal ikke være lærer i menigheten.
Bør så kristne kvinner aldri si noe på kristne møter? Jehovas vitner benytter dette bladet, Vakttårnet, på et av sine ukentlige møter og drøfter da de artiklene som er forsynt med spørsmål til avsnittene. Studielederen, som alltid er en bror, lar forskjellige medlemmer av menigheten, også søstre, svare på spørsmålene. Men disse kvinnene underviser ikke. De gir bare med egne ord uttrykk for de tankene som framholdes i artikkelen. Også barn blir oppfordret til å være med på å svare, og deres kommentarer, som vanligvis er korte og enkle, kan ofte treffe spikeren på hodet — for å bruke en velkjent uttrykksmåte.
Paulus kom også med følgende uttalelse om kvinner: «Hvis det er noe de vil lære, så la dem spørre sine menn hjemme. For det sømmer seg ikke for en kvinne å tale i menigheten.» (1. Korinter 14: 35) Dette betyr at hvis det er noe en søster ikke forstår, eller hvis det er noe som blir lest eller ytret på møtene som gjør henne urolig, så bør hun ikke lage et stridsspørsmål av det i menighetens nærvær. Hun bør heller be sin mann oppklare saken når de er hjemme hos seg selv.
Men det finnes situasjoner da kristne kvinner kan forkynne for menn. Jehovas vitner bruker mye av sin tid til å gå fra hus til hus og forkynne det gode budskap om Riket. Når en kvinnelig forkynner treffer en mann, må hun da bare komme med en beklagelse og gå videre? Selvfølgelig ikke. I en slik situasjon forkynner hun ikke for en menighet, men for en som kanskje er en ikke-troende. En kvinnelig Guds tjener kan likeledes studere Bibelen sammen med en ikke-kristen familie selv om familiefaren er til stede.
Jesus Kristus — et enestående eksempel
Jesus var et enestående eksempel som vi bør forsøke å etterligne. Han var den beste lærer, den dyktigste forkynner, den iherdigste arbeider og den kjærligste veileder som noen gang har levd på jorden. Det er et stort privilegium å følge i hans fotspor. Forsøker du å gjøre det?
Millioner av Jehovas vitner gjør sitt beste for å etterligne ham, i all sin ufullkommenhet. Han gikk fram på en helt annen måte enn de fleste prester i vår tid. Han ringte ikke med kirkeklokker og ventet at folk skulle komme til ham — de store skarer som kom til ham, kom av seg selv. Han gikk til folk og lærte dem i deres hjem, på offentlige steder, i fjellene og på stranden ved Galilea-sjøen. Noen ganger talte han til flere tusen, slik illustrasjonen nedenfor viser. — Matteus 9: 35; 13: 36; Lukas 8: 1.
Hjelp til fattige, syke og eldre
Hvor mange slike finnes det i vår tid? Mange hundre millioner, og tallet øker raskt etter hvert som verdensforholdene stadig forverres og den nåværende tingenes ordning nærmer seg sin fullstendige ende i Harmageddon-krigen. (Åpenbaringen 16: 16) Naturkatastrofer, hungersnød og epidemier gjør skadene og lidelsene enda større. De første kristne hadde lignende problemer å kjempe med. Omkring år 46 e.Kr., da Claudius var keiser i Romerriket, var det en omfattende hungersnød. Hva gjorde disiplene i den forbindelse? De ble «enige om at enhver av dem skulle gi så mye han kunne avse, for å hjelpe de brødrene som bodde i Judea». — Apostlenes gjerninger 11: 27—30.
I våre dager har Jehovas vitner ofte sendt hjelpeforsyninger til nødlidende mennesker. Da borgerkrigen nylig herjet i Moçambique — og det derfor var en skrikende mangel på matvarer, klær, medisiner og andre nødvendighetsartikler i landet — trådte Jehovas vitner i nabolandet Sør-Afrika støttende til og hjalp sine nødlidende brødre. Store mengder matvarer, klær og annet ble samlet inn og sendt i svære lastebiler til Maputo, hovedstaden.
De er med på å oppfylle Bibelens profetier
Ja, Guds sanne tjenere i vår tid har det enestående privilegium å være med på å oppfylle bibelske profetier. Hvordan det? Ved en historisk anledning stilte disiplene følgende spørsmål til Jesus: «Når skal dette skje, og hva er tegnet på ditt komme og verdens ende?» Han svarte da at «evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden» i en tid med verdenskriger, hungerkatastrofer, jordskjelv og lovløshet. (Matteus 24: 3, 14) Paulus tjente som et eksempel for alle sanne Guds tjenere ved å forkynne «fra hus til hus». — Apostlenes gjerninger 20: 20, NW.
Jehovas vitner er kjent over hele verden for sin nidkjærhet i dette forkynnelsesarbeidet. Du har kanskje også av og til fått besøk av dem. Har du noen gang lyttet oppmerksomt til det de har å si? Hvis svaret er nei, hvorfor da ikke gjøre det neste gang de oppsøker deg? Du kan komme til å bli positivt overrasket.
[Bilderettigheter på side 4]
Basert på et U.S. Army photo