Bibelens bok nummer 54 — 1. Timoteus

Skribent: Paulus

Sted skrevet: Makedonia

Fullført: ca. 61—64 e.Kr.

 1, 2. a) Hvilken forskjell er det mellom den beskrivelsen Apostlenes gjerninger gir av Paulus’ fengselsopphold, og den 2. Timoteus gir? b) Når må tydeligvis 1. Timoteus ha blitt skrevet, og hvorfor?

LUKAS’ beretning i Apostlenes gjerninger om Paulus’ liv slutter med at Paulus befinner seg i Roma og venter på resultatet av at han har innanket sin sak for keiseren. Det fortelles at Paulus befinner seg i sitt eget leide hus, og at han forkynner Guds rike for alle som kommer til ham, «med den største frimodighet, uten hindring». (Apg. 28: 30, 31) Men i sitt andre brev til Timoteus skriver Paulus: «Jeg [lider] ondt, like til det å være i lenker som en ugjerningsmann», og han taler om at hans død er nær forestående. (2. Tim. 2: 9; 4: 6—8) For en forandring! I det første tilfellet ble han behandlet som en aktverdig fange, i det andre som en grov forbryter. Hva hadde hendt i mellomtiden, fra Lukas fortalte om Paulus’ situasjon i år 61, ved slutten av Paulus’ to år lange opphold i Roma, og til Paulus selv skrev om sin situasjon til Timoteus, tydeligvis like før sin død?

² Det at det er vanskelig å få Paulus’ brev til Timoteus og Titus til å passe inn i den perioden som Apostlenes gjerninger omspenner, har fått noen bibelkommentatorer til å trekke den slutning at Paulus’ appell til keiseren ble tatt til følge, og at Paulus ble løslatt omkring år 61. Et bibelleksikon sier: «Det avsluttende verset i Apostlenes gjerninger stemmer bedre med denne oppfatningen [at Paulus ble løslatt etter to års fangenskap] enn med den antagelse at det omtalte fangenskapet endte med at apostelen fikk sin dom og døde. Lukas understreker det faktum at ingen hindret hans arbeid, og gir dermed tydelig inntrykk av at slutten på hans virksomhet ikke var nær.»a Første Timoteus må følgelig ha vært skrevet i perioden fra Paulus ble løslatt fra sitt første fangenskap i Roma, og til hans endelige fangenskap der, eller omkring år 61—64.

 3, 4. a) Hva gjorde Paulus tydeligvis da han ble løslatt fra fengslet? b) Hvor skrev han 1. Timoteus?

³ Etter at Paulus var blitt løslatt fra fengslet, gjenopptok han tydeligvis sin misjonærtjeneste sammen med Timoteus og Titus. Det er usikkert om Paulus noen gang nådde Spania, slik enkelte antar. Clemens Romanus skrev (omkring 95 e.Kr.) at Paulus «kom til det ytterste Vesten», som kan ha innbefattet Spania.b

⁴ Hvor skrev så Paulus sitt første brev til Timoteus? Av 1. Timoteus 1: 3 ser det ut til at Paulus lot Timoteus ta seg av visse menighetsanliggender i Efesos, mens han selv drog til Makedonia. Det var antagelig her han skrev dette brevet til Timoteus, som altså befant seg i Efesos.

 5. Hvilke vitnesbyrd har vi om at brevene til Timoteus er autentiske?

⁵ Begge brevene til Timoteus har helt fra gammel tid av vært anerkjent som skrevet av Paulus og som en del av de inspirerte skrifter. Kristne skribenter fra de første århundrer, blant andre Polykarpos, Ignatius og Clemens Romanus, er alle enige om dette, og brevene er tatt med blant Paulus’ skrifter i fortegnelser fra de første århundrer. En autoritet skriver: «Det er få skrifter i Det nye testamente hvis pålitelighet kan fastslås med større sikkerhet . . . Innvendinger med hensyn til deres autentisitet må derfor betraktes som noe nytt og i strid med oldkirkens sterke vitnesbyrd.»c

 6. a) Av hvilke forskjellige grunner skrev Paulus 1. Timoteus? b) Hvilken bakgrunn hadde Timoteus, og hva er det som tyder på at han var en moden forkynner?

⁶ Paulus skrev dette første brevet til Timoteus for å gi visse retningslinjer med hensyn til organisasjonsmessige spørsmål i menigheten. Det var dessuten nødvendig å oppfordre Timoteus til å være på vakt overfor falske lærdommer og til å styrke brødrene, så de kunne stå imot ’såkalt kunnskap’. (1. Tim. 6: 20) I Efesos, som var en handelsby, var det også lett å bli et offer for materialisme og ’kjærlighet til penger’, og det ville derfor også være på sin plass å komme med noen råd i denne forbindelse. (6: 10) Timoteus hadde fått god opplæring og hadde stor erfaring, noe som gjorde ham godt skikket til denne oppgaven. Hans far var greker, og hans mor var en gudfryktig jødisk kvinne. Vi vet ikke nøyaktig når Timoteus første gang fikk kontakt med kristendommen. Da Paulus besøkte Lystra på sin andre misjonsreise, sannsynligvis i slutten av år 49 eller i begynnelsen av år 50, ble Timoteus (som kanskje var i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene) «vel omtalt av brødrene i Lystra og Ikonium». Paulus bestemte seg derfor for å la Timoteus reise sammen med seg og Silas. (Apg. 16: 1—3) Timoteus blir nevnt ved navn i 11 av Paulus’ 14 brev og dessuten i Apostlenes gjerninger. Paulus hadde alltid en faderlig omsorg for ham, og ved flere anledninger gav han ham i oppdrag å besøke og tjene forskjellige menigheter — et vitnesbyrd om at Timoteus hadde utført et godt arbeid på misjonsmarken og var kvalifisert til å påta seg ansvarsfulle oppgaver. — 1. Tim. 1: 2; 5: 23; 1. Tess. 3: 2; Fil. 2: 19.

BREVETS INNHOLD

 7. Hvorfor oppmuntrer Paulus Timoteus til å bli i Efesos?

⁷ En formaning om å bevare troen og en god samvittighet (1: 1—20). Etter å ha hilst Timoteus som «et ekte barn i troen» oppmuntrer Paulus ham til å bli i Efesos. Timoteus må irettesette dem som fører en «annen lære», som fører til unyttige spørsmål i stedet for en utdeling av tro. Paulus sier at målet for denne befalingen er «kjærlighet av et rent hjerte og av en god samvittighet og av tro uten hykleri». Han legger til: «Ved å vike av fra disse ting er noen blitt vendt bort til tomt snakk.» — 1: 2, 3, 5, 6.

 8. Hva understreker det at Paulus ble vist barmhjertighet, og hvilken god krig oppfordrer han Timoteus til å føre?

⁸ Trass i at Paulus tidligere hadde vært en spotter og en forfølger, ble Herrens ufortjente godhet «overmåte stor sammen med tro og kjærlighet som er i forbindelse med Kristus Jesus», slik at han ble vist barmhjertighet. Han hadde vært den fremste av syndere, og derfor fikk Jesus Kristus, som «kom til verden for å frelse syndere», demonstrert all sin langmodighet. Evighetens Konge fortjener i sannhet ære og herlighet for evig! Paulus oppfordrer Timoteus til å føre den gode krig, idet han «bevarer troen og en god samvittighet». Han må ikke etterligne dem som har «lidd skibbrudd på sin tro», slike som Hymeneus og Aleksander, som Paulus har måttet tukte på grunn av spott. — 1: 14, 15, 19.

 9. a) Hvilke bønner må frembæres, og hvorfor? b) Hva blir det sagt angående kvinnene i menigheten?

⁹ Veiledning i forbindelse med tilbedelsen og menighetsorganisasjonen (2: 1 til 6: 2). Det må frembæres bønner angående alle slags mennesker, også angående dem som er i høye stillinger, for at de kristne skal kunne føre et stille og rolig liv med gudhengivenhet. Det er Guds, Frelserens, vilje at «alle slags mennesker skal bli frelst og komme til nøyaktig kunnskap om sannheten. For det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker, et menneske, Kristus Jesus, som gav seg selv som en tilsvarende løsepenge for alle». (2: 4—6) Med henblikk på dette ble Paulus satt til forkynner og apostel. Han oppfordrer derfor mennene til å be i lojalitet og kvinnene til å kle seg beskjedent og fornuftig, på den måten som sømmer seg for dem som har ærbødighet for Gud. En kvinne skal la seg lære i stillhet og ikke utøve myndighet over en mann, «for Adam ble dannet først, deretter Eva». — 2: 13.

10. Hvilke kvalifikasjoner må tilsynsmenn og menighetstjenere ha, og hvorfor skriver Paulus om dette?

¹⁰ Den som trakter etter å bli en tilsynsmann, ønsker seg en god gjerning. Paulus regner deretter opp de kvalifikasjoner tilsynsmennene og menighetstjenerne må ha. En tilsynsmann skal være «uklanderlig, én hustrus mann, måteholden i sine vaner, sunn i sinnet, ordentlig, gjestfri, kvalifisert til å undervise, ikke en fordrukken bråkmaker, ikke en som slår, men en som er rimelig, ikke stridslysten, ikke pengekjær, en mann som leder sin egen husstand på en god måte og har barn som underordner seg med alt alvor . . . ; ikke en nyomvendt . . . Dessuten skal han også ha godt vitnesbyrd fra utenforstående». (3: 2—7) Menighetstjenerne må oppfylle lignende krav, og de skal bli prøvd med hensyn til dugelighet før de får virke som tjenere. Paulus skriver dette til Timoteus, så Timoteus kan vite hvordan han bør ferdes i Guds menighet, som er «en sannhetens søyle og støtte». — 3: 15.

11. a) Hvilke problemer vil oppstå senere? b) Hva må Timoteus gi akt på, og hvorfor?

¹¹ I senere tidsperioder skal noen falle fra troen ved demoners lærdommer. Hyklerske mennesker som taler løgn, vil komme til å forby ekteskap og påby at en skal avholde seg fra mat som Gud har skapt til å nytes med takksigelse. Som en god tjener må Timoteus avvise usanne historier og historier som «gamle kvinner forteller». Han bør derimot øve seg med gudhengivenhet som mål. «For med dette for øye arbeider vi hardt og anstrenger oss,» sier Paulus, «fordi vi har satt vårt håp til en levende Gud, som er en Frelser for alle slags mennesker, særlig for trofaste.» Timoteus må derfor fortsette å gi disse påbudene og å lære andre dem. Han må ikke la noen se ned på hans ungdom, men må derimot bli et eksempel i oppførsel og gudfryktig tjeneste. Han må gå helt opp i disse ting og stadig gi akt på seg selv og sin undervisning, for ved å holde ved med disse ting vil han ’frelse både seg selv og dem som hører på ham’. — 4: 7, 10, 16.

12. Hvilke råd blir gitt med hensyn til hvordan enker og andre i menigheten bør behandles?

¹² Paulus gir så Timoteus veiledning med hensyn til hvordan han skal behandle enkeltpersoner: eldre menn som fedre, yngre menn som brødre, eldre kvinner som mødre, yngre kvinner som søstre. Det må treffes tiltak for å hjelpe enker som virkelig er enker. Hvis en enke har familie, bør imidlertid den sørge for henne, så sant det er mulig. Å forsømme dette vil være det samme som å fornekte troen. En enke kan bli satt på listen hvis hun er minst 60 år og «blir gitt vitnesbyrd for gode gjerninger». (5: 10) Yngre enker derimot, som lar seg lede av sine seksuelle drifter, skal han avvise. I stedet for å renne omkring med sladder bør de gifte seg og føde barn, så ikke motstanderen får noen anledning til å spotte.

13. Hvilket hensyn bør de eldste i menigheten bli vist, hvordan skal de som praktiserer synd, behandles, og hva er slaver forpliktet til?

¹³ De eldste som presiderer på en god måte, skal regnes verdige til dobbelt ære, «særlig de som arbeider hardt i tale og undervisning». (5: 17) Timoteus skal ikke godta en anklage mot en eldste uten etter to eller tre vitners utsagn. De som praktiserer synd, skal irettesettes for alles øyne. Han må imidlertid gjøre dette uten å være forutinntatt og ikke i samsvar med en partisk tilbøyelighet. Slaver skal respektere sine eiere og utføre en god tjeneste, særlig hvis deres herrer er deres brødre, som er «troende og elsket». — 6: 2.

14. Hva har Paulus å si om stolthet og kjærligheten til penger i forbindelse med «gudhengivenheten sammen med viljen til å klare seg med det en har»?

¹⁴ Råd angående «gudhengivenheten sammen med viljen til å klare seg med det en har» (6: 3—21). Den som ikke samtykker i sunne ord, er oppblåst av stolthet og er syk i sinnet når det gjelder stridsspørsmål som fører til voldsomme diskusjoner om bagateller. «Gudhengivenheten sammen med viljen til å klare seg med det en har», er derimot et middel til stor vinning. Når en har mat og klær og husly, skal en være tilfreds med disse ting. Det å være bestemt på å bli rik er en snare som fører til tilintetgjørelse, og kjærligheten til penger er «en rot til alle slags skadelige ting». Paulus oppfordrer Timoteus som et Guds menneske til å flykte fra disse ting, legge kristne egenskaper for dagen, stride troens gode strid og «få et fast grep om det evige liv». (6: 6, 10, 12) Han må holde budet «på en plettfri og uklanderlig måte» inntil Herren Jesu Kristi tilkjennegivelse. De som er rike, skal ikke «sette sitt håp til usikker rikdom, men til Gud», så de kan få et fast grep om det virkelige liv. Paulus oppfordrer til slutt Timoteus til å vokte det som er ham betrodd, og vende seg bort fra «den såkalte ’kunnskaps’ motsigelser». — 6: 14, 17, 20.

HVORFOR DET ER NYTTIG

15. Hvilken advarsel blir gitt i forbindelse med spekulasjoner og diskusjoner?

¹⁵ Dette brevet tjener som en kraftig advarsel mot å beskjeftige seg med nytteløse spekulasjoner og filosofiske tanker. «Diskusjoner om ord» skyldes stolthet og må unngås, for Paulus viser at de hindrer kristen vekst, og at de «snarere framkaller spørsmål til granskning enn til en utdeling av noe fra Gud i forbindelse med tro». (6: 3—6; 1: 4) Slike diskusjoner er i likhet med kjødets gjerninger «imot den sunne lære i samsvar med den lykkelige Guds herlige gode budskap». — 1: 10, 11.

16. Hvilket råd gir Paulus med hensyn til materialisme?

¹⁶ De kristne i det pengekjære Efesos trengte tydeligvis å bli rådet til å bekjempe materialismen og det den fører med seg. Paulus’ ord til dem i denne forbindelse er ofte blitt sitert: ’Kjærligheten til penger er en rot til alt ondt.’ Men hvor få er det ikke som virkelig har gitt akt på disse ordene! Sanne kristne må imidlertid alltid huske disse ordene. Det betyr liv for dem. De må flykte fra materialismens snare med dens skadelige lyster og ikke sette sitt håp «til usikker rikdom, men til Gud, som gir oss rikelig av alle ting, for at vi skal nyte dem». — 6: 6—12, 17—19.

17. Hvilket råd som Paulus gav Timoteus, er også et betimelig råd til alle nidkjære unge Ordets tjenere i vår tid?

¹⁷ Paulus’ brev viser at Timoteus selv var et godt eksempel på hvordan en kristen bør være. Selv om han var forholdsvis ung av år, var han moden i åndelig henseende. Han hadde traktet etter å bli kvalifisert til å påta seg en tilsynsmanns oppgave, og han var blitt rikelig velsignet med privilegier. I likhet med nidkjære unge Ordets tjenere i vår tid trengte han imidlertid å fortsette å grunne på disse ting, å gå helt opp i dem, slik at han kunne fortsette å ha fremgang. Paulus gir et godt råd til alle som ønsker å oppnå gleden ved å gå framover i kristen modenhet: «Gi stadig akt på deg selv og på din undervisning. Hold ved med disse ting, for ved å gjøre dette skal du frelse både deg selv og dem som hører på deg.» — 4: 15, 16.

18. Hvilken ordning i menigheten blir tydelig forklart, og hvordan bruker Paulus de hebraiske skrifter som autoritet?

¹⁸ Dette inspirerte brevet vil gi oss en dypere verdsettelse av Guds ordning. Det viser hvordan både mannen og kvinnen kan bidra til å opprettholde den teokratiske orden i menigheten. (2: 8—15) Det viser også hvilke kvalifikasjoner tilsynsmennene og menighetstjenerne må ha. På den måten viser den hellige ånd hvilke krav de som har spesielle oppgaver i menigheten, må oppfylle. Brevet oppfordrer dessuten alle innviede Ordets tjenere til å bestrebe seg på å oppfylle disse kravene, for det sier: «Hvis noen trakter etter en stilling som tilsynsmann, er det en god gjerning han ønsker seg.» (3: 1—13) Tilsynsmannens holdning overfor kjønnene og de forskjellige aldersgrupper i menigheten blir også drøftet, og det blir vist at det må føres fram vitner i forbindelse med en anklage. Da Paulus understreker at de eldste som arbeider hardt i tale og undervisning, er verdige til dobbelt ære, henviser han to ganger til de hebraiske skrifter som en autoritet. Han sier: «For skriftstedet sier: ’Du skal ikke binde munnen til på en okse når den tresker’, og: ’Arbeideren er sin lønn verd.’» — 1. Tim. 5: 1—3, 9, 10, 19—21, 17, 18; 5. Mos. 25: 4; 3. Mos. 19: 13.

19. Hvordan blir det lagt vekt på håpet om Riket, og hvilken oppfordring blir gitt på bakgrunn av dette?

¹⁹ Etter at Paulus har kommet med alle disse gode rådene, legger han til at budet må holdes på en plettfri og uklanderlig måte ’inntil vår Herre Jesu Kristi tilkjennegivelse, han som er Kongen over dem som hersker som konger, og Herren over dem som hersker som herrer’. På grunnlag av dette håpet om Riket slutter så brevet med en kraftig oppfordring til de kristne om «å gjøre godt, å være rike på gode gjerninger, å være gavmilde, rede til å dele med andre, så de i sikkerhet legger seg opp som en skatt en god grunnvoll for framtiden, for at de skal få et fast grep om det virkelige liv». (1. Tim. 6: 14, 15, 18, 19) Ja, all den gode veiledningen som blir gitt i 1. Timoteus, er i sannhet nyttig!

[Fotnoter]