La menigheten bli bygd opp

«Nå gikk menigheten . . . inn i en periode med fred og ble bygd opp.» — APOSTLENES GJERNINGER 9: 31.

 1. Hvilke spørsmål kan man stille angående «Guds menighet»?

PÅ PINSEDAGEN i år 33 anerkjente Jehova en gruppe Kristi disipler som en ny nasjon, «Guds Israel». (Galaterne 6: 16) Disse åndssalvede kristne ble også det Bibelen kaller «Guds menighet». (1. Korinter 11: 22) Men hva innebar dette? Hvordan skulle «Guds menighet» organiseres? Hvordan skulle den fungere på jorden, uansett hvor medlemmene bodde? Og hvordan er vårt liv og vår lykke berørt?

2, 3. Hvordan viste Jesus at menigheten skulle være en organisert gruppe?

² Som nevnt i den forrige artikkelen forutsa Jesus at denne menigheten av salvede etterfølgere skulle bli dannet, ved å si til apostelen Peter: «På denne klippe [Jesus Kristus] vil jeg bygge min menighet, og Hades’ porter skal ikke få makt over den.» (Matteus 16: 18) Mens Jesus fremdeles var sammen med apostlene, kom han også med opplysninger om hvordan denne menigheten, som snart skulle opprettes, skulle fungere og være organisert.

³ Jesus lærte i ord og gjerning at noen i menigheten skulle ta ledelsen. Det skulle de gjøre ved å tjene andre i sin gruppe. Kristus sa: «Dere vet at de som synes å herske over nasjonene, rår som herrer over dem, og deres stormenn utøver myndighet over dem. Slik er det ikke blant dere; men enhver som vil bli stor blant dere, skal være deres tjener, og enhver som vil være først blant dere, skal være alles slave.» (Markus 10: 42—44) Det er tydelig at «Guds menighet» ikke rett og slett skulle bestå av enkeltpersoner som satt på hver sin tue og utgjorde en strukturløs menighet. Nei, menigheten skulle være en organisert gruppe, og de enkelte i menigheten skulle ha med hverandre å gjøre.

4, 5. Hvordan vet vi at menigheten ville trenge åndelig undervisning?

⁴ Han som skulle være Hodet for denne «Guds menighet», viste at hans apostler og andre som hadde lært av ham, skulle utføre bestemte oppgaver for å ivareta sitt ansvar overfor resten av menigheten. Hva gikk disse oppgavene ut på? En viktig oppgave var å gi dem som tilhørte menigheten, åndelig undervisning. Husk at den oppstandne Jesus sa til Peter mens noen av de andre apostlene også var til stede: «Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg?» Peter svarte: «Ja, Herre, du vet at jeg nærer hengivenhet for deg.» Jesus sa til ham: «Fø mine lam. . . . Vær hyrde for mine små sauer. . . . Fø mine små sauer.» (Johannes 21: 15—17) For en oppgave!

⁵ Vi ser av Jesu ord at de som blir samlet inn i menigheten, blir sammenlignet med sauer, som samles i en kve. Disse sauene — kristne menn, kvinner og barn — trengte at noen skulle fø dem åndelig sett og være gode hyrder for dem. Ettersom Jesus dessuten påla alle sine etterfølgere å undervise andre og gjøre disipler, ville alle nye som ble hans sauer, trenge å få opplæring i å utføre dette gudgitte oppdraget. — Matteus 28: 19, 20.

 6. Hva ble det ordnet med i den nyopprettede «Guds menighet»?

⁶ Da «Guds menighet» var blitt dannet, kom de enkelte medlemmene regelmessig sammen for å få undervisning og for å oppmuntre hverandre: «De fortsatte å vie seg til apostlenes lære og til å dele med hverandre, til å innta måltider og til bønner.» (Apostlenes gjerninger 2: 42, 46, 47) En annen detalj i den historiske beretningen som det er verdt å merke seg, er at noen kvalifiserte menn ble satt til å ta hånd om visse praktiske oppgaver. Det avgjørende for utvelgelsen av disse var ikke om de hadde mange års skolegang eller spesielle ferdigheter på et eller annet område. Disse mennene var «fulle av ånd og visdom». En av dem var Stefanus, og beretningen framhever at han var «en mann full av tro og hellig ånd». En følge av menighetsordningen var at «Guds ord fortsatte . . . å ha framgang, og tallet på disiplene fortsatte å øke meget sterkt i Jerusalem». — Apostlenes gjerninger 6: 1—7.

Menn som ble brukt av Gud

7, 8. a) Hva tjente apostlene og de eldste i Jerusalem som, blant de første kristne? b) Hva førte det til at det ble gitt veiledning gjennom menighetene?

⁷ Naturlig nok tok apostlene ledelsen i menighetsordningen i den første tiden, men de var ikke alene om det. I Apostlenes gjerninger 14: 27 fortelles det om da Paulus og hans følge kom tilbake til Antiokia i Syria etter en misjonsreise: «Da de var kommet fram og hadde samlet menigheten, begynte de å fortelle om de mange ting Gud hadde gjort ved hjelp av dem.» Mens de fortsatt var sammen med denne lokale menigheten, oppstod spørsmålet: Må ikke-jødiske troende omskjæres? For å få en avgjørelse i saken ble Paulus og Barnabas sendt «til apostlene og de eldste i Jerusalem», som tydeligvis tjente som et styrende råd. — Apostlenes gjerninger 15: 1—3.

⁸ Jakob, som var Jesu halvbror og en kristen eldste, men ikke en apostel, var ordstyrer da «apostlene og de eldste kom sammen for å ta seg av denne saken». (Apostlenes gjerninger 15: 6) Etter en grundig drøftelse og ved hjelp av den hellige ånd kom de fram til en konklusjon som var i harmoni med Skriftene. De skrev denne konklusjonen i et brev som de sendte til de lokale menighetene. (Apostlenes gjerninger 15: 22—32) De som mottok disse opplysningene, godtok dem og rettet seg etter dem. Hva førte det til? Brødrene og søstrene ble oppbygd og oppmuntret. Bibelen forteller: «Derfor fortsatte menighetene virkelig å bli gjort faste i troen og å vokse i tall fra dag til dag.» — Apostlenes gjerninger 16: 5.

 9. Hvilke roller for kvalifiserte kristne menn beskriver Bibelen?

⁹ Men hvordan skulle de lokale menighetene fungere til daglig? Ta menighetene på Kreta som et eksempel. Mange av dem som bodde på den øya, hadde dårlig rykte, men noen forandret seg og ble sanne kristne. (Titus 1: 10—12; 2: 2, 3) De kristne på Kreta bodde i forskjellige byer, og det var langt til det styrende råd i Jerusalem. Men dette var ikke noe stort problem, for det ble utnevnt åndelige eldste i hver av de lokale menighetene på Kreta, som andre steder. Slike menn oppfylte de kravene som vi finner nedskrevet i Bibelen. De som ble utnevnt til eldste, eller tilsynsmenn, skulle kunne «formane ved den lære som er sunn, og irettesette dem som [sa] imot». (Titus 1: 5—9; 1. Timoteus 3: 1—7) Andre åndelige menn var kvalifisert til å hjelpe menighetene som menighetstjenere, eller diakoner. — 1. Timoteus 3: 8—10, 12, 13.

10. Hvordan skulle alvorlige problemer behandles, ifølge Matteus 18: 15—17?

¹⁰ Det Jesus sa i Matteus 18: 15—17, tyder også på at det skulle finnes en slik ordning. Han snakket der om at det av og til kan oppstå problemer mellom to av Guds tjenere — at en person synder mot en annen på en eller annen måte. Den som det var begått en urett mot, skulle gå til den andre og ’blottlegge hans feil’ privat, mens de to var alene. Hvis saken ikke ble løst på den måten, kunne en eller to andre som kjente sakens fakta, bli bedt om å hjelpe til. Hva om saken likevel ikke ble avgjort? Jesus sa: «Hvis han ikke hører på dem, så si det til menigheten. Hvis han ikke engang hører på menigheten, skal han være for deg som et menneske av nasjonene og som en skatteoppkrever.» Da Jesus sa dette, utgjorde jødene fortsatt «Guds menighet», så opprinnelig gjaldt disse ordene dem.a Men når den kristne menighet først var blitt opprettet, ville Jesu veiledning få sin anvendelse i den. Dette er ytterligere en indikasjon på at Guds folk ville ha en menighetsordning som skulle bidra til at hver enkelt kristen ble oppbygd og veiledet.

11. Hvilken rolle skulle de eldste fylle i forbindelse med det å løse problemer?

¹¹ Det var passende at de eldste, tilsynsmennene, representerte den lokale menigheten når det gjaldt å håndtere og løse problemer eller behandle tilfeller av synd. Det stemmer overens med de kravene til eldste som er nevnt i Titus 1: 9. De eldste i de lokale menighetene var sant nok ufullkomne. Det var også Titus, som Paulus sendte til menighetene for å «rette på de ting som var mangelfulle». (Titus 1: 4, 5) De som i dag er under vurdering til å bli utnevnt til eldste, må ha bevist sin tro og lojalitet over tid. Andre i menigheten har derfor grunn til å stole på den veiledningen og det lederskapet som blir gitt gjennom denne ordningen.

12. Hvilket ansvar har de eldste overfor menigheten?

¹² Paulus sa til de eldste i menigheten i Efesos: «Gi akt på dere selv og på hele hjorden, som den hellige ånd har utnevnt dere til tilsynsmenn i, til å være hyrder for Guds menighet, som han kjøpte med blodet av sin egen Sønn.» (Apostlenes gjerninger 20: 28) Menighetens tilsynsmenn i dag blir også utnevnt «til å være hyrder for Guds menighet». Det skal de være på en kjærlig måte — de skal ikke rå som herrer over hjorden. (1. Peter 5: 2, 3) Tilsynsmennene bør gå inn for å bygge opp og hjelpe «hele hjorden».

Å holde seg nær til menigheten

13. Hva kan av og til skje i en menighet, og hvorfor?

¹³ Ettersom de eldste og alle andre i menigheten er ufullkomne, oppstår det fra tid til annen misforståelser og problemer, slik det også gjorde i det første århundre, da noen av apostlene fremdeles levde. (Filipperne 4: 2, 3) En tilsynsmann eller en annen sier kanskje noe som oppfattes som uhøflig, uvennlig eller ikke helt sant. Eller vi tror kanskje at det foregår noe som er i strid med Bibelen, og selv om det ser ut til at de eldste i menigheten er klar over det, gjør de ikke noe for å rette på saken. Det kan selvfølgelig tenkes at saken er blitt eller blir behandlet i samsvar med Bibelen og i lys av fakta som vi er uvitende om. Men om situasjonen likevel skulle være slik vi tror, kan vi tenke over dette: En stund pågikk det en alvorlig synd i menigheten i Korint, en menighet som Jehova drog omsorg for. Men med tiden sørget Jehova for at det på en riktig og fast måte ble ordnet opp i det gale som ble gjort. (1. Korinter 5: 1, 5, 9—11) Vi kan spørre oss selv: Hvis jeg hadde bodd i Korint den gangen, hvordan ville jeg da ha reagert i mellomtiden, før det ble ordnet opp i saken?

14, 15. Hvorfor var det noen som sluttet å følge Jesus, og hva lærer vi av det?

¹⁴ Tenk over et annet mulig tilfelle som vil berøre menigheten. Sett at en person synes at noe i Bibelen er vanskelig å forstå og godta. Han har kanskje foretatt undersøkelser i Bibelen og i de publikasjonene som er tilgjengelige gjennom menigheten, og søkt hjelp hos modne medkristne, kanskje også eldste. Likevel har han vanskelig for å forstå eller godta dette punktet. Hva kan han gjøre? Et lignende tilfelle har vi i noe som skjedde et års tid før Jesus døde. Han sa at han var «livets brød», og at man måtte ’spise Menneskesønnens kjød og drikke hans blod’ for å få leve evig. Dette sjokkerte noen av hans disipler. Istedenfor å be om en forklaring eller rett og slett vente i tro ville mange disipler «ikke lenger gå sammen med [Jesus]». (Johannes 6: 35, 41—66) Vi kan igjen spørre oss selv: Hva hadde jeg gjort hvis jeg var der?

¹⁵ I nyere tid er det noen som har sluttet å komme sammen med den lokale menigheten fordi de ønsker å tjene Gud på egen hånd. De sier kanskje at det er fordi de er blitt såret, fordi de mener at det foregår noe galt som det ikke blir ordnet opp i, eller fordi de ikke klarer å godta et eller annet lærepunkt. Hvor fornuftig er deres reaksjon? Det er sant at hver enkelt kristen må ha et personlig forhold til Gud, men vi kan ikke komme bort fra at han bruker en verdensomfattende menighet, slik som han også gjorde på apostlenes tid. I det første århundre brukte og velsignet Jehova dessuten lokale menigheter. Han sørget for at det fantes kvalifiserte eldste og menighetstjenere til gagn for menighetene. Slik er det også i dag.

16. Hva bør en person tenke på hvis han eller hun skulle være fristet til å forlate menigheten?

¹⁶ Hvis en kristen mener at det er nok bare å ha et personlig forhold til Gud, avviser han en ordning som Gud står bak — både den verdensomfattende menigheten og Guds folks lokale menigheter. Vedkommende går kanskje sine egne veier eller slutter seg kanskje til noen få andre, men hva da med menighetsordningen med eldste og menighetstjenere? Det er verdt å merke seg at da Paulus skrev til menigheten i Kolossai og instruerte at brevet også skulle leses i Laodikea, snakket han om det å bli «rotfestet og . . . oppbygd i [Kristus]». Det var de i menighetene, ikke enkeltpersoner som skilte lag med menighetene, som ville dra nytte av dette. — Kolosserne 2: 6, 7; 4: 16.

Sannhetens søyle og støtte

17. Hva viser 1. Timoteus 3: 15 om menigheten?

¹⁷ I sitt første brev til Timoteus, som var en kristen eldste, nevnte apostelen Paulus de kvalifikasjonene som eldste og menighetstjenere i de lokale menighetene skulle ha. Like etterpå omtalte Paulus «den levende Guds menighet» og sa at den er «en sannhetens søyle og støtte». (1. Timoteus 3: 15) I det første århundre viste hele menigheten av salvede kristne seg virkelig å være en slik søyle. Og det kan ikke bestrides at den måten den enkelte kristne kunne ta imot slik sannhet på, først og fremst var gjennom den lokale menigheten. Det var der de kunne få undervisning i sannheten og høre den bli støttet og forsvart, og det var der de kunne bli oppbygd.

18. Hvorfor er menighetsmøtene så viktige?

¹⁸ Den verdensomfattende kristne menighet er også «Guds husstand», «en sannhetens søyle og støtte». Det at vi regelmessig går på møtene i vår lokale menighet og deltar aktivt i dem, er svært viktig for at vi skal bli oppbygd og styrket i vårt forhold til Gud, og for at vi skal være rede til å gjøre hans vilje. Da Paulus skrev til menigheten i Korint, fokuserte han på det som ble sagt på slike møter. Han skrev at han ønsket at det som ble sagt på møtene deres, skulle være klart og forståelig, slik at de som var til stede, kunne bli oppbygd. (1. Korinter 14: 12, 17—19) Vi i dag kan bli oppbygd hvis vi viser at vi forstår at ordningen med lokale menigheter er den ordningen som Jehova Gud har godkjent, og som han støtter.

19. Hvorfor føler du takknemlighet overfor den menigheten du går i?

¹⁹ Hvis vi ønsker å bli oppbygd som kristne, må vi altså holde oss i menigheten. Den har lenge vist seg å være et vern mot falsk lære, og Gud har brukt den for at det gode budskap om hans messianske rike skal bli forkynt over hele jorden. Det er ikke tvil om at Gud har utrettet mye gjennom den kristne menighet. — Efeserne 3: 9, 10.

[Fotnote]

Husker du?

• Hvorfor kan vi vente at Gud skulle bruke menigheter på jorden?

• Hva gjør de eldste for menigheten, til tross for sin ufullkommenhet?

• Hvordan blir du oppbygd gjennom den lokale menigheten?

[Bilde på side 26]

Apostlene og de eldste i Jerusalem tjente som et styrende råd

[Bilde på side 28]

Eldste og menighetstjenere får opplæring som gjør at de kan ivareta sitt ansvar overfor menigheten