Gud har omsorg for de eldre

EGENTLIG er det ikke overraskende at de eldre ofte blir så dårlig behandlet i dag. For lenge siden forutsa Bibelen nemlig at menneskene i «de siste dager» for denne gudløse verden skulle være «egenkjærlige, . . . uten naturlig hengivenhet». (2. Timoteus 3: 1—3) Det greske ordet som er oversatt med «naturlig hengivenhet», kan innbefatte den kjærlighet som familiemedlemmer normalt har til hverandre. Helt i tråd med Bibelens profetier er det merkbar mangel på den slags hengivenhet i dag.

I skarp kontrast til dem som behandler eldre dårlig, setter Jehova Gud stor pris på dem som er oppe i årene, og han har omsorg for dem. Tenk over hvordan Bibelen viser dette.

«En dommer for enker»

Jehova Guds omsorg for de eldre kommer tydelig fram i Bibelens hebraiske skrifter. I Salme 68: 5 omtaler David for eksempel Gud som «en dommer for enker», som ofte er oppe i årene.a I andre oversettelser er ordet «dommer» gjengitt med «forsvarer» eller «beskytter». Jehova har helt klart omsorg for enker. Ja, Bibelen sier at hvis de blir behandlet dårlig, blusser hans vrede opp. (2. Mosebok 22: 22—24) Enker — og alle trofaste eldre — blir satt stor pris på av Gud og av hans tjenere. I Ordspråkene 16: 31 står det om det synet som Jehova Gud og hans folk har på de eldre: «Grått hår er en vakker krone når det finnes på rettferdighetens vei.»

Ikke overraskende var bestemmelser som dreide seg om respekt for de eldre, en viktig del av den Loven som Jehova gav Israel. Israelittene fikk befalingen: «For grått hår skal du reise deg, og du skal ta hensyn til en person som er gammel, og du skal frykte din Gud. Jeg er Jehova.» (3. Mosebok 19: 32) For israelittene var altså hensynet til de eldre nær knyttet til deres personlige forhold til Jehova Gud. De kunne ikke si at de elsket Gud, og samtidig behandle de eldre dårlig.

De kristne er ikke underlagt Moseloven. Men de er underlagt «Kristi lov», og den har stor innflytelse på deres oppførsel og holdning. Den får dem blant annet til å vise sine foreldre og de eldre kjærlighet og omtanke. (Galaterne 6: 2; Efeserne 6: 1—3; 1. Timoteus 5: 1—3) Og de kristne viser ikke kjærlighet bare fordi de blir befalt å gjøre det, men fordi de er motivert av hjertet. «Elsk hverandre inderlig av hjertet,» formante apostelen Peter. — 1. Peter 1: 22.

Disippelen Jakob gir oss enda en grunn til å ha omtanke for de eldre. Han skrev: «Den form for tilbedelse som er ren og ubesmittet fra vår Guds og Fars synspunkt, er denne: å se til foreldreløse og enker i deres trengsel og å holde seg uplettet av verden.» (Jakob 1: 27) Jakobs poeng er rørende. Det gjør oss oppmerksom på hvor viktige disse personene er for Jehova.

Det er altså ikke nok bare å la være å behandle de eldre dårlig. Vi bør også vise dem aktiv omtanke ved å utføre gode gjerninger. (Se rammen «Kjærlighet i praksis», på sidene 6 og 7.) Jakob skrev: «Troen [er] død uten gjerninger.» — Jakob 2: 26.

Trøst «i deres trengsel»

Det er også et annet poeng vi kan trekke ut av Jakobs ord. Legg merke til at Jakob sa til de kristne at de skulle se til enker «i deres trengsel». Det greske ordet som er gjengitt med «trengsel», har grunnbetydningen «trykk» eller «press» og blir i Bibelen brukt i overført betydning om den trengsel, nød eller lidelse som skyldes det press som omstendighetene i livet øver. Det er ikke tvil om at mange blant de eldre føler en slik trengsel. Noen er ensomme. Andre er nedtrykt på grunn av de begrensningene som følger med alderen. Også de som er forholdsvis aktive i tjenesten for Gud, kan bli motløse. Tenk på en trofast forkynner av Guds rike som vi kan kalle John. Han har forkynt i over 40 år, og de siste 30 årene har han vært i spesiell heltidstjeneste. Nå er John i 80-årene, og han innrømmer at han til tider føler seg mismodig. Han sier: «Jeg tenker ofte tilbake og husker feilene mine, så mange feil. Jeg tenker stadig at jeg kunne ha gjort det bedre.»

Slike som John kan finne trøst i å vite at selv om Jehova er fullkommen, venter han ikke fullkommenhet av oss mennesker. Han er riktignok klar over våre feil og mangler, men Bibelen sier om ham: «Hvis det var misgjerninger du gav akt på, Jah, Jehova, hvem kunne da bli stående?» (Salme 130: 3) Ja, Jehova ser forbi våre feil og ser hva som bor i hjertet. Hvordan vet vi det?

Kong David — som på ingen måte var ukjent med feil og ufullkommenheter — ble inspirert av Gud til å skrive ned ordene i Salme 139: 1—3: «Jehova, du har ransaket meg, og du kjenner meg. Du — du vet det når jeg setter meg, og når jeg reiser meg. Du har gitt akt på min tanke langt bortefra. Når jeg er på reise, og når jeg ligger utstrakt, har du utmålt det, og alle mine veier er du blitt fortrolig med.» Her betyr uttrykket ’utmåle’ bokstavelig å «sikte», «skille ut», omtrent som når en bonde sikter ut alle agnene og lar kornet være igjen. Inspirert av Jehova Gud forsikrer David oss om at Jehova vet hvordan han skal sikte ut våre feil og mangler og ta vare på våre gode gjerninger i sitt minne.

Vår barmhjertige himmelske Far husker — og verdsetter — våre gode gjerninger så lenge vi fortsetter å være trofaste mot ham. Bibelen sier faktisk at han ville se på det som urettferdig av ham om han glemte vårt arbeid og den kjærlighet vi har vist mot hans navn. — Hebreerne 6: 10.

«De ting som var før, er forsvunnet»

Bibelen viser at de problemene som følger med høy alder, ikke hørte med til Guds hensikt med menneskene. Det var ikke før etter at våre første foreldre, den første mann og kvinne, hadde gjort opprør mot sin Skaper, at de ødeleggende virkningene av alderdommen ble en del av det å være menneske. (1. Mosebok 3: 17—19; Romerne 5: 12) Slik kommer det ikke til å være for bestandig.

Som nevnt er mange av de vanskelige forholdene i dag — deriblant dårlig behandling av de eldre — med på å vise at vi lever i «de siste dager» for den nåværende verdensordning. (2. Timoteus 3: 1) Guds hensikt er å fjerne virkningene av synd, deriblant de ødeleggende virkningene av alderdom og død. Bibelen sier: «[Gud] skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer; heller ikke sorg eller skrik eller smerte skal være mer. De ting som var før, er forsvunnet.» — Åpenbaringen 21: 4.

Når Guds nye verden er her, vil de smerter og plager som alderdommen fører med seg, være noe som hører fortiden til. Dårlig behandling av de eldre vil det også bli slutt på. (Mika 4: 4) Og de som har dødd og er i Guds minne, vil til og med bli brakt tilbake til livet, slik at de også vil få muligheten til å leve for evig på en paradisisk jord. (Johannes 5: 28, 29) Da vil det være tydeligere enn noen gang tidligere at Jehova Gud har omsorg ikke bare for de eldre, men også for alle andre som retter seg etter hans vilje.

[Fotnote]

[Ramme/bilde på sidene 6 og 7]

Kjærlighet i praksis

Blant Jehovas vitner tar de som er utnevnt til eldste i menigheten, ledelsen i å vise omtanke for de eldre. De tar apostelen Peters formaning alvorlig: «Vær hyrder for den Guds hjord som er i deres varetekt.» (1. Peter 5: 2) Det å vise omsorg for de eldre i praksis er en del av det å ta seg av Guds hjord. Men hva kan dette innebære?

Det må kanskje tålmodighet og flere besøk og samtaler til for å få rede på akkurat hvilke behov en eldre person har. Kanskje det trengs hjelp med å handle eller gjøre rent, med transport til kristne møter, med å lese Bibelen og kristne publikasjoner eller med mange andre ting. Når det er mulig, bør man komme fram til praktiske og pålitelige ordninger og gjennomføre dem.b

Men hva om en eldre bror eller søster i menigheten har store vanskeligheter og kanskje trenger økonomisk hjelp? Først vil det være bra å finne ut om det finnes barn eller andre pårørende som kan hjelpe til. Dette er i tråd med det som står i 1. Timoteus 5: 4: «Hvis en enke har barn eller barnebarn, så la disse først lære å praktisere gudhengivenhet i sin egen husstand og fortsette å betale et passende vederlag til sine foreldre og besteforeldre, for dette er antagelig i Guds øyne.»

Det kan være at den eldre trenger hjelp til å finne ut om han eller hun er berettiget til å få støtte fra det offentlige. Kanskje noen i menigheten kan hjelpe til med det. Hvis det ikke er mulig å få hjelp på noen av disse måtene, kan de eldste avgjøre om vedkommende er kvalifisert til å få hjelp fra menigheten. Dette ble det noen ganger gitt tillatelse til i menigheten i det første århundre, for apostelen Paulus skrev til sin medarbeider Timoteus: «La en enke bli satt på listen hvis hun er blitt minst seksti år gammel, har vært én manns hustru og blir gitt vitnesbyrd for gode gjerninger, hvis hun har oppdratt barn, hvis hun har vist gjestfrihet mot fremmede, hvis hun har vasket helliges føtter, hvis hun har hjulpet dem som var i trengsel, hvis hun flittig har utført all god gjerning.» — 1. Timoteus 5: 9, 10.

[Fotnote]

[Bilde på side 5]

Dorkas hjalp nødstilte enker. — Apostlenes gjerninger 9: 36—39