Bør jeg låne penger?

DETTE ordtaket er kjent blant folk i Øst-Afrika, og det gjenspeiler uten tvil en følelse mange har rundt omkring i verden. Er det slik du føler det når det gjelder å låne penger av en venn eller fra annet hold? Å låne kan noen ganger virke som en god løsning, men er det alltid det? Hva er farene og fallgruvene ved å låne?

Et annet ordtak på swahili går rett til sakens kjerne. Det lyder slik: «Å låne og å låne ut ødelegger et vennskap.» Ja, gjeld kan sette vennskap og gode forhold i fare. Selv med de beste planer og intensjoner går det ikke alltid slik man har tenkt. Hvis tiden går og tilbakebetalingen av avdragene uteblir, kan den som har lånt ut penger, bli irritert. Det kan bygge seg opp bitterhet, og forholdet mellom långiveren og låntageren – og også mellom familiene deres – kan bli anstrengt. Siden lån kan bli årsak til konflikter, ser vi kanskje lån som en siste utvei og ikke som en lettvint løsning på pengeproblemer.

Hvis man låner penger, kan det også sette ens forhold til Gud i fare. Hvordan? Først og fremst viser Bibelen at en person er ond om han med vitende og vilje nekter å betale tilbake det han skylder. (Salme 37:21) Den gjør det også klart at «låntageren er tjener for den mann som låner ut». (Ordspråkene 22:7) Låntageren må være klar over at inntil pengene er tilbakebetalt, har han forpliktelser overfor långiveren. Det er også sant, det et annet afrikansk ordtak sier: «Hvis du låner en manns ben, kommer du til å gå dit han leder deg.» Tanken er at en som har stor gjeld, ikke lenger har frihet til å gjøre det han selv vil.

Man må derfor prioritere tilbakebetalingen av lån høyt. Ellers kan det fort oppstå problemer. Gjeld som bygger seg opp, kan føre til mye bekymring, søvnløse netter, overtidsarbeid, krangling mellom ektefeller og til og med oppløste familier, for ikke å snakke om mulige søksmål eller fengselsstraff. Det ligger mye visdom i det som står i Romerne 13:8: «Dere skal ikke skylde noen noe som helst, bortsett fra det å elske hverandre.»

Sett i lys av alt dette er det best å være forsiktig med å låne penger. Det er forstandig å spørre: Er det egentlig nødvendig å låne penger? Er det et spørsmål om å redde levebrødet for å kunne forsørge familien? Eller er det en viss grådighet inne i bildet, kanskje et ønske om å leve over evne? I de fleste tilfeller vil det være bedre å klare seg med mindre enn å sette seg i gjeld.

Det kan selvfølgelig finnes unntak, for eksempel hvis det oppstår en nødssituasjon og det ikke ser ut til å være noen annen løsning. Hvis man velger å låne, bør man uansett vise at man er prinsippfast. Hvordan?

Utnytt aldri noen fordi det virker som om de er bedre stilt enn andre. Vi bør ikke tenke at noen som ser ut til å være velstående, plikter å hjelpe oss økonomisk. Vi bør heller ikke tenke at vi ikke er moralsk forpliktet til å opptre ærlig overfor dem. Ikke misunn dem som ser ut til å ha økonomisk sikkerhet. – Ordspråkene 28:22.

Sørg for å betale tilbake det du har lånt, og gjør det til avtalt tid. Hvis långiveren ikke setter opp en nedbetalingsplan, bør du gjøre det, og du bør følge den. Det anbefales at dere skriver ned det dere avtaler, så det ikke oppstår misforståelser. (Jeremia 32:9, 10) Hvis det er mulig, bør du selv oppsøke långiveren for å gi tilbake det du har lånt, slik at du kan takke ham personlig. Når man samvittighetsfullt gir tilbake det man har lånt, bevarer man et godt forhold til den andre. Jesus sa i Bergprekenen: «La rett og slett deres ord ja bety ja og deres nei nei.» (Matteus 5:37) Og ha alltid den gylne regel i tankene: «Alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.» – Matteus 7:12.

Bibelen nevner et enkelt middel mot trangen til å låne penger. Den sier: «Ja, den er virkelig et middel til stor vinning, denne gudhengivenheten sammen med viljen til å klare seg med det en har.» (1. Timoteus 6:6) Med andre ord er det å være fornøyd med det man har, den beste måten å unngå de kjedelige følgene av å låne på. Riktignok er det ikke lett å være fornøyd i dagens verden, hvor det er vanlig å tilfredsstille sine behov med én gang. Det er her gudhengivenheten kommer inn i bildet. Hvordan?

Ta for eksempel et kristent ektepar i Asia. Da de var unge, så de opp til dem som hadde råd til å eie sitt eget hus. Så de bestemte seg for å kjøpe et hus, og de betalte med sparepengene sine og med penger de hadde lånt i banken og av slektninger. Men det tok ikke lang tid før de høye månedlige avdragene ble en tung byrde for dem. De påtok seg mer arbeid og jobbet lengre dager, noe som førte til at de fikk mindre tid sammen med barna. «Stresset, bekymringene og mangelen på søvn var som en tung bør på skuldrene mine. Det føltes som om jeg holdt på å bli kvalt», forteller mannen.

Etter hvert kom de til å tenke på det som står i 1. Timoteus 6:6, og fant ut at den eneste løsningen var å selge huset. Det tok to år før de endelig ble kvitt gjeldsbyrden. Hva lærte de av denne erfaringen? De kom fram til at «det å se materielle ting i et åndelig perspektiv er til beskyttelse».

Det er mange som kjenner det ordtaket som er nevnt i innledningen, uten at det har hindret dem i å låne. Men vil det ikke, i lys av de bibelske prinsippene som er drøftet ovenfor, være klokt å tenke seg godt om før man låner penger?