Vis at du stoler på Jehova ved å praktisere det du lærer
«Stol på [Jehova] og gjør det gode, så skal du få bo i landet. Legg vinn på troskap!» — SALME 37: 3.
1, 2. a) Hva bør personlig studium føre til? b) Hvilken illustrasjon benytter Jakob, og er det snakk om et flyktig blikk i speilet?
VI STUDERER ikke Guds Ord bare for fornøyelsens skyld. Vårt studium bør hjelpe oss til å få tillit til Jehova. (Ordspråkene 3: 1—5) Salmistens ovenstående ord viser at vår tillit til Gud bør komme til uttrykk ved at vi «gjør det gode».
2 Jakob sa: «Dere må gjøre det Ordet sier, ikke bare høre det, ellers vil dere bedra dere selv. For den som hører Ordet uten å gjøre etter det, han ligner en mann som ser på ansiktet sitt i et speil: Han ser på det, går sin vei og glemmer straks hvordan han så ut [hva slags menneske han er, NW].» (Jakob 1: 22—24) Det at mannen så på seg selv i speilet, behøver ikke å bety at han bare kastet et blikk i speilet i forbifarten. Det greske ordet som her blir oversatt med «ser», sikter i første rekke til «den mentale prosess som er forbundet med det å oppfatte bestemte trekk ved noe». — An Expository Dictionary of New Testament Words av W. E. Vine; jevnfør Apostlenes gjerninger 7: 31, Kingdom Interlinear.
3. På hvilken måte kan en mann som ser seg selv i et speil, straks glemme «hva slags menneske han er»?
3 Forestill deg da en mann som studerer seg selv i et speil og kanskje finner sitt speilbilde mindre flatterende. Han ser kanskje en dobbelthake som kommer av at han spiser for mye og drikker for mye, poser under øynene som skyldes for lite søvn, og rynkete bryn som skyldes stadige bekymringer. Når han står ansikt til ansikt med seg selv, bestemmer han seg for å legge om sine vaner og sin livsstil, noe han egentlig burde ha gjort for lenge siden. Og så ’går han sin vei’. Når øynene hans ikke lenger hviler på det forstemmende bildet, ’glemmer han straks’ det han har sett — ikke først og fremst sitt utseende, men «hva slags menneske han er». Han glemmer sin beslutning om å forandre seg.
4. Hvordan kan vi anvende Jakobs illustrasjon i forbindelse med vårt personlige bibelstudium?
4 Du er kanskje ganske flink til å studere Bibelen. Men hvordan reagerer du på det du ser i det speilet som Guds Ord kan sies å utgjøre? Blir du bare forbigående bekymret når det avslører åndelige feil og mangler, eller treffer du en fast beslutning om å rette på det som er galt? Jakob sa videre: «Men den som ser inn i frihetens fullkomne lov og fortsetter med det, han blir ikke en glemsom hører, men en gjerningens gjører. Han skal være lykkelig i sin gjerning.» (Jakob 1: 25) Salmisten bad denne bønnen: «[Jehova], lær meg dine forskrifters vei, så vil jeg følge den helt til slutt.» — Salme 119: 33.
Hva våre gjerninger forteller om oss
5. a) Hva forteller våre gjerninger om oss? b) Hvordan kommer det til å gå med «ugjerningsmennene»?
5 Det vi gjør eller praktiserer, viser hvordan vi er i vårt indre. Og før eller senere røper et menneske hvordan det er i «hjertets dyp», ved å gjøre godt eller ondt. (Salme 51: 8) Salomo sa: «Allerede den unge gutt viser ved sine gjerninger om hans ferd vil bli ren og rett.» (Ordspråkene 20: 11, EN) Slik var det med Jakob og Esau da de var unge. Etter hvert som tiden gikk, viste Esau ved sine gjerninger at han manglet verdsettelse av åndelige goder. (1. Mosebok 25: 27—34; Hebreerne 12: 16) Det samme har vært tilfellet med tusener som har gitt utseende av at de stolte på Jehova, men som har vist seg å være det som Bibelen kaller «ugjerningsmenn». (Job 34: 8) Salmisten skrev: «De ugudelige gror som gress, alle ugjerningsmennene blomstrer, men de skal utryddes for alltid.» — Salme 92: 8.
6. Hvorfor er det viktig at vi nå viser at vi stoler på Jehova?
6 Det blir stadig flere ugudelige mennesker, og de skal snart bli ødelagt. Gud vil ikke tolerere ugjerningsmenn i det uendelige. (Ordspråkene 10: 29) Vi må derfor vise at vi har tillit til Jehova, ved å praktisere det vi lærer. «Lev rett og godt blant hedningene!» sier Peter. (1. Peter 2: 12) På hvilke områder kan vi ha muligheter for å forbedre oss?
Vårt samkvem med andre
7. Hvorfor må vi være forsiktige i vårt samkvem med «dem som står utenfor»?
7 Et av disse områdene gjelder kanskje vårt samkvem med andre. Ordspråkene 13: 20 (NW) gir oss denne advarselen: «Den som har samkvem med dårer, vil det gå ille.» Noen forsømmer å rette seg etter denne inspirerte veiledningen og tillater seg å ha altfor nært samkvem med verdslige mennesker på sitt arbeid og på skolen. En gift bror lot seg for eksempel innvikle i uren oppførsel sammen med en kvinne på sin arbeidsplass. Han gikk også ut med mannlige kolleger, noe som resulterte i at han drakk seg beruset. Vi bør absolutt ’vise forstand i omgang med dem som står utenfor’. — Kolosserne 4: 5.
8. Hvorfor bør noen forbedre seg i den måten de opptrer på overfor sine medkristne?
8 Hvordan bør vi så forholde oss til våre medkristne? Hvis du for eksempel skylder en bror penger, kan du da uten videre somle med tilbakebetalingen fordi han etter din mening sitter så godt i det at du trenger pengene bedre enn han? Salme 37: 21 sier: «Den ugudelige låner og betaler ikke.» Eller hvis du er arbeidsgiver, følger du da det prinsipp at «arbeideren er sin lønn verd», i forbindelse med avlønningen av ansatte Jehovas vitner? (1. Timoteus 5: 18) Paulus kunne si følgende om sin egen handlemåte: «Vi har levd her i verden, og ikke minst blant dere, i hellighet og med den oppriktighet som er av Gud.» — 2. Korinter 1: 12.
Moderasjon i klær og ytre for øvrig
9. Hvilken tendens har noen av de eldste lagt merke til når det gjelder påkledning og det å være velstelt?
9 En reisende tilsynsmann i Vest-Tyskland omtalte noen av de kristne i sin krets som «joggesko-generasjonen» fordi de kledde seg overdrevent hverdagslig på møtene. Avdelingskontoret tilføyde at enkelte møtedeltagere er «på grensen til å være sjusket kledd», men «det store flertall av våre brødre kler seg tekkelig». I en rapport fra et annet land heter det at «manglende personlig hygiene er et problem her . . . Noen brødre har ikke på seg rene klær. De lar håret være ukjemmet og skittent når de går på møter og ut i felttjenesten». Men det er viktig at Jehovas tjenere er rene og velstelt i enhver henseende. — 2. Korinter 7: 1.
10. a) Hvilket prinsipp bør vi la oss lede av når vi avgjør hvordan vi skal kle oss og stelle oss? b) Når kan det være på sin plass med veiledning, og hvordan bør vi reagere hvis vi får veiledning?
10 Vi bør ’kle oss sømmelig og smykke oss i ærbarhet og med måtehold’, spesielt når vi deltar i åndelige aktiviteter. (1. Timoteus 2: 9, NTM) Det som er avgjørende, er ikke om et antrekk er topp moderne, men om påkledningen passer seg for en som vil være en Guds tjener. (Romerne 12: 2; 2. Korinter 6: 3) Klær som er for fritidspreget eller for tettsittende, kan ta oppmerksomheten bort fra vårt budskap. Moter som på en iøynefallende og tilsiktet måte får menn til å virke feminine og kvinner maskuline, er avgjort upassende. (Jevnfør 5. Mosebok 22: 5.) Skikkene kan selvfølgelig variere fra sted til sted og etter vær- og arbeidsforhold, og den kristne menighet fastsetter derfor ikke bestemte og strikte regler som skal gjelde for hele det verdensomfattende samfunn av brødre. Heller ikke bør de eldste forsøke å gjøre sin egen personlige smak til norm for hjorden. Men hvis en Rikets forkynner kler seg og steller seg på en måte som vekker uro i menigheten eller går ut over tjenesten, er det på sin plass å gi vennlig veiledning. Ville du ydmykt rette deg etter slik veiledning og derved vise at du har tillit til Jehova? — Hebreerne 12: 7.
Tillit til at Gud vil sørge for dem som søker Riket
11. Hvordan har noen latt seg oppsluke av jakten på materielle ting, og hvorfor er det uklokt?
11 «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.» (Matteus 6: 33) Det er sørgelig når noen unnlater å rette seg etter disse ordene. De svelger myten om økonomisk trygghet og jager febrilsk etter rikdom, verdslig utdannelse og en verdslig karriere og «setter sin lit til sitt gods». (Salme 49: 7) Salomo advarer: «Strev ikke etter å bli rik . . . Når du ser etter rikdommen, er den borte, plutselig har den fått vinger og flyr til værs som en ørn.» — Ordspråkene 23: 4, 5.
12. Hvordan kan vi si at de som jager etter rikdom, ’påfører seg selv mange lidelser’?
12 Apostelen Paulus kommer også med en advarsel: «Kjærlighet til penger er en rot til alt ondt. Drevet av pengebegjær er mange ført vill og er kommet bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser.» (1. Timoteus 6: 10) En dr. Douglas LaBier uttaler i et intervju i U.S. News & World Report at mange unge menn og kvinner på jakt etter rikdom «forteller at de lider av manglende tilfredshet, engstelse, depresjon, tomhet, vrangforestillinger og en lang rekke fysiske plager — hodepine, vondt i ryggen, vondt i magen, søvnløshet og spiseforstyrrelser».
13. Hvorfor er det best å ’nøye seg med mat og klær’?
13 De som stoler på at Jehova vil sørge for dem, blir spart for mange plager og bekymringer. Det å ’nøye seg med mat og klær’ kan riktignok være ensbetydende med en mer beskjeden levestandard. (1. Timoteus 6: 8) Men «gods gagner ikke på vredens dag». (Ordspråkene 11: 4) Når vi øker vår tjeneste for Jehova, vil vi derimot kunne oppnå «Jehovas velsignelse», og «det er den som gjør rik, og han føyer ingen smerte til den». — Ordspråkene 10: 22, NW.
’Søk fred og jag etter den’
14, 15. a) Hva slags saker har av og til forstyrret freden i menighetene? b) Hvordan kan vi jage etter fred når det oppstår uoverensstemmelser?
14 Vi kan også vise at vi har tillit til Jehova, ved å «søke fred og jage etter den» blant våre medtroende. (1. Peter 3: 10—12) Det forekommer av og til at noen lar små bagateller bli en kilde til bitter strid mellom brødre — utsmykningen av Rikets sal, justeringer i menighetenes distrikter, hvilket menighetsbokstudium de blir tildelt, og håndteringen av blad- og litteraturforsyninger. Noen brødre som har hatt en personlig eller forretningsmessig uoverensstemmelse som de burde ha løst i den ånd som harmonerer med Matteus 18: 15—17, har i stedet sluttet å snakke med hverandre — eller de har skapt uro i menigheten med sitt mellomværende.
15 Jakob sier: «Rettferds frukt blir sådd i fred.» (Jakob 3: 18) I fredens interesse bør vi derfor være villige til å rette oss etter andres smak eller mening og til og med til å gi avkall på personlige rettigheter. (Jevnfør 1. Mosebok 13: 5—12.) Hvis to menigheter deler en Rikets sal, bør for eksempel ikke den ene menigheten innta en holdning som om den «eier» salen og har myndighet til å bestemme møtetider og andre forhold overfor den andre menigheten. Det bør råde gjensidig respekt og samarbeidsvilje mellom partene.
16. Hvorfor er det så verdifullt å rette seg etter den teokratiske ordning hjemme og i menigheten?
16 Mange konflikter kan unngås hvis vi ganske enkelt anerkjenner den teokratiske ordning og holder oss på vår rette plass. (1. Korinter 11: 3; Efeserne 5: 22—27) Når gifte kvinner respekterer sin manns ønsker, når barn respekterer foreldrenes avgjørelser, og når menighetstjenerne respekterer de eldstes ledelse, bidrar det til at menigheten «vokser . . . og blir bygd opp i kjærlighet». (Efeserne 4: 16) Det hender selvfølgelig at ektemenn, foreldre og eldste kommer til kort. (Romerne 3: 23) Men blir situasjonen lettere ved at vi gjør opprør, klager eller nekter å følge en velmotivert veiledning? Det er naturligvis langt bedre at vi holder oss på den plass Gud har anvist oss, og søker fred.
La oss være iherdige i felttjenesten
17. a) Hvilke grunner oppgir noen for å ha bare en symbolsk andel i forkynnelsesarbeidet? b) Hvordan oppfordret Jesus de kristne til å reagere på vår tids påkjenninger?
17 Det som utgjør den største utfordringen for mange, er likevel det å fullføre det kristne oppdrag som består i å forkynne det gode budskap. (Matteus 24: 14; 28: 19, 20) Noen har bare en minimal andel i felttjenesten, og de skylder kanskje på at det er vanskelig for dem å få gjort mer fordi det er så strevsomt å tjene til livets opphold og ta hånd om familien. Det skal medgis at vanskelighetene er enorme nå i «de siste dager». (2. Timoteus 3: 1) Men Jesus advarte mot å ’la seg sløve av livets bekymringer’. Etter hvert som forholdene ble verre, skulle de kristne ’rette seg opp og løfte hodet’. (Lukas 21: 28, 34) Noe av det beste vi kan gjøre for å «holde stand» mot Satans angrep, er å «ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir» — det vil si å delta regelmessig i forkynnelsen. — Efeserne 6: 14, 15.
18. Hva kan grunnen være til at noen unnlater å delta for fullt i forkynnelsesarbeidet?
18 På Paulus’ tid var det mange kristne (iallfall i enkelte menigheter) som tenkte «bare på sitt eget, ikke på Jesu Kristi sak». (Filipperne 2: 21) Er det mulig at dette også gjelder noen blant oss i dag? Kanskje de ikke oppriktig søker Riket. Kanskje de ikke har den samme innstilling som den mannen som fant «en meget verdifull perle» og ville gi hva som helst for å få den. (Matteus 13: 45, 46) De søker sine egne interesser og følger den minste motstands vei og utfører bare en symbolsk tjeneste. Men husk at det som motiverer sanne kristne til å forkynne, selv om det skulle stride mot deres naturlige tilbøyeligheter å begynne å snakke med fremmede mennesker, er deres kjærlighet til Jehova og til deres medmennesker. — Matteus 22: 37—39.
19. Hvorfor har ikke Jehova behag i lunkne anstrengelser, og hvordan kan vi bedømme vår egen tjeneste for ham?
19 Hvis det ikke er noe som ansporer oss til å forkynne, vil det si at vår kjærlighet til Jehova og vår tillit til ham ikke er stort annet enn en mental erkjennelse. David gav Salomo denne formaningen: «Lær din fars Gud å kjenne, og tjen ham helhjertet og villig! For [Jehova] ransaker hvert hjerte og kjenner hver tanke som stiger opp i det.» (1. Krønikebok 28: 9) Jehova lar seg ikke føre bak lyset av lunkne anstrengelser. Det er ikke nok for ham at vi deltar regelmessig i felttjenesten, hvis vi bare utfører en liten, symbolsk del av det arbeidet vi kunne ha klart å gjøre hvis vi hadde ’anstrengt oss kraftig’. (Lukas 13: 24, NW) Hver enkelt kristen må derfor ærlig vurdere sin andel i felttjenesten og spørre seg selv: ’Gjør jeg virkelig alt jeg kan?’ Kanskje vi bør prioritere annerledes på visse områder.
Andres eksempel kan anspore oss til å ’gjøre det gode’
20. Hvorfor er det på sin plass å tenke over de gode eksempler vi har i mange av våre medkristne?
20 Vår tjeneste for Gud er ikke et resultat av at vi ’sammenligner oss med andre’. (Galaterne 6: 4, NW) Men likevel kan andres gode eksempel ofte anspore oss til å gjøre mer. Apostelen Paulus sa: «Følg mitt eksempel, slik jeg følger Kristi eksempel.» (1. Korinter 11: 1) Tenk derfor over hvor mye tid våre brødre bruker i tjenesten hver måned. I Norge har det gjennomsnittlige antall timer for menighetsforkynnere gått opp fra 6,8 timer i 1979 til 8,0 timer i 1987. Våre brødre har brukt stadig mer tid i felttjenesten. Gjelder dette deg også?
21. Hva har ansporet mange til å begynne i pionertjenesten? Nevn et eksempel.
21 Andres nidkjære eksempel ansporer et rekordstort antall forkynnere til å begynne som alminnelige pionerer. En ung søster i California fikk et fristende tilbud om arbeid og stipendium som ville gjøre det mulig for henne å studere ved et college hun selv kunne velge. Men Angela, som hun het, valgte i stedet å begynne i heltidstjenesten. Hvorfor gjorde hun det? «Jeg var sammen med mange pionerer og kunne se deres dype glede og tilfredshet og det nære forhold de stod i til Jehova. Jeg ville gjerne oppnå en slik dyp glede og tilfredshet.»
22. Hvilke gode resultater fører det til å praktisere det vi lærer?
22 Vil du gjerne oppnå «dyp glede og tilfredshet»? Da bør du ’stole på Jehova og gjøre det gode’. La det du vet, anspore deg til å gjøre ditt ytterste i tjenesten for Jehova. Når du praktiserer det du har lært, vil din åndelige fremgang bli åpenbar for alle og være til gagn og frelse for andre. (1. Timoteus 4: 15, 16) Måtte da alle følge den oppfordringen Paulus kommer med i Filipperne 4: 9: «Gjør det dere har lært og tatt imot, sett og hørt hos meg. Så skal fredens Gud være med dere.»
Repetisjonsspørsmål
◻ Hvordan bør vi reagere når vi ser inn i det speil som Guds Ord kan sies å utgjøre?
◻ Hvordan kan vi bli flinkere til å opptre riktig overfor andre?
◻ Hvorfor er det uforstandig å jage etter materielle ting?
◻ Hvordan kan vi søke fred i menigheten?
◻ Hva bør anspore oss til å delta for fullt i felttjenesten?
[Bilde på side 16]
Det er ikke nok å legge merke til åndelige feil og mangler. Vi må også gjøre noe for å rette på dem
[Bilde på side 18]
De som jager etter rikdom, påfører ofte seg selv «mange lidelser»