Hvordan du kan ha et likevektig syn på penger

Det å ha kjærlighet til penger og et ønske om materielle ting er ikke noe nytt; det er heller ikke noe Bibelen unnlater å fortelle om, som om det er et nyere fenomen. Det har vært slik fra gammel tid av. Gud gav israelittene dette påbudet i Loven: «Du skal ikke begjære din nestes hus . . . eller noe som helst som tilhører din neste.» — 2. Mosebok 20: 17.

KJÆRLIGHET til penger og materielle ting var vanlig på Jesu tid. Tenk over denne beretningen om en samtale mellom Jesus og en «meget rik» ung mann: «Jesus . . . sa . . . til ham: ’Det er ennå én ting som mangler hos deg: Selg alt det du har, og del ut til fattige, og du skal få en skatt i himlene; kom så og bli min etterfølger.’ Da han hørte dette, ble han dypt bedrøvet, for han var meget rik.» — Lukas 18: 18—23.

Det rette syn på penger

Det ville imidlertid være galt å trekke den slutning at det er pengene i seg selv eller bruken av dem i sin alminnelighet Bibelen fordømmer. Bibelen viser at penger gir praktisk beskyttelse mot fattigdom og de bekymringene som følger med den, og at penger gjør det mulig for folk å skaffe seg det de trenger. Kong Salomo skrev: «Visdom er til beskyttelse, liksom penger er til beskyttelse.» Og: «Brød betyr latter for arbeiderne, og vinen gjør livet frydefullt; men det er penger som finner motsvar i alle ting.» — Forkynneren 7: 12; 10: 19.

Gud godkjenner den rette bruk av penger. Jesus sa for eksempel: «Skaff dere venner ved hjelp av den urettferdige rikdom.» (Lukas 16: 9) Det innbefatter å gi bidrag til fremme av den sanne tilbedelse av Gud, for vi bør så absolutt ønske å ha Gud som vår Venn. Salomo selv fulgte sin far Davids eksempel og gav penger og verdigjenstander i store mengder til byggingen av Jehovas tempel. Et annet kristent påbud sier at vi må gi materiell støtte til dem som er i nød. «Del med de hellige i samsvar med deres behov,» sa apostelen Paulus. Han tilføyde: «Følg gjestfrihetens vei.» (Romerne 12: 13) Det innebærer ofte at man må bruke en del penger. Men hva med kjærlighet til penger?

«Kjærlighet til sølv»

Paulus drøftet inngående det å ha ’kjærlighet til penger’ — eller bokstavelig: «kjærlighet til sølv» — da han skrev til sin yngre trosfelle Timoteus. Vi finner Paulus’ advarsel i 1. Timoteus 6: 6—19. Blant hovedpunktene i sin drøftelse av materielle ting nevner han «kjærligheten til penger». I betraktning av den vekt som dagens samfunn legger på penger, gjør vi vel i nøye å granske Paulus’ inspirerte kommentarer. En slik undersøkelse er svært nyttig, for den åpenbarer hvordan vi kan «få et fast grep om det virkelige liv».

Paulus advarer: «Kjærligheten til penger er en rot til alle slags skadelige ting, og ved å trakte etter denne kjærlighet er noen blitt ført vill fra troen og har gjennomboret seg selv overalt med mange smerter.» (1. Timoteus 6: 10) Dette skriftstedet sier ikke at det er pengene i seg selv det er noe galt med, og det sier heller ikke andre skriftsteder. Apostelen sier ikke at penger er den grunnleggende årsaken til «skadelige ting», eller at penger er roten til alle problemer. Det er derimot kjærligheten til penger som kan være en årsak — selv om det ikke er den eneste årsaken — til alle slags «skadelige ting».

Vær på vakt mot griskhet

Det at penger i seg selv ikke blir fordømt i Bibelen, gjør ikke Paulus’ advarsel mindre alvorlig. Kristne som begynner å elske penger, står i fare for å bli utsatt for alle slags problemer, hvorav det verste er å komme bort fra troen. Sannheten i dette underbygges av det Paulus sa til de kristne i Kolossai: «Død da deres lemmer som er på jorden, med hensyn til . . . skadelig begjær og griskhet, som er avgudsdyrkelse.» (Kolosserne 3: 5) Hvordan kan begjærlighet, griskhet eller ’kjærlighet til penger’ være ensbetydende med avgudsdyrkelse? Betyr det at det er galt å ønske seg et større hus, en nyere bil eller en mer lønnsom jobb? Nei, det er ikke disse tingene i seg selv det er noe galt med. Spørsmålet er: Hva er det som motiverer ens hjerte til å ønske seg noen av disse tingene, og er de virkelig nødvendige?

Forskjellen på et normalt ønske og griskhet kan sammenlignes med forskjellen på et lite leirbål hvor man lager mat, og det flammende infernoet som fortærer en skog. Et sunt og passende ønske kan være nyttig. Det motiverer oss til å arbeide og til å være produktive. Ordspråkene 16: 26 sier: «Den hardt arbeidendes sjel har arbeidet hardt for ham, for hans munn har drevet ham hardt.» Men griskhet er farlig og nedbrytende. Det er et ønske man ikke har kontroll over.

Det største problemet er å klare å kontrollere dette ønsket. Kommer de pengene vi skaffer oss, eller de materielle tingene vi ønsker, til å tjene til å dekke våre behov, eller kommer de til å gjøre oss til slaver av penger? Det er derfor Paulus sier at det å være «grisk . . . er ensbetydende med å være en avgudsdyrker». (Efeserne 5: 5) Det å være grisk etter noe betyr i virkeligheten at vi overgir oss til det — at vi gjør det til vår herre, til vår gud, til det vi tjener. Gud, derimot, krever: «Du skal ikke ha noen andre guder imot mitt ansikt.» — 2. Mosebok 20: 3.

Det at vi er griske, tyder også på at vi ikke har tillit til at Gud kan oppfylle sitt løfte om å gi oss det vi trenger. (Matteus 6: 33) Det å være grisk er derfor ensbetydende med å vende seg bort fra Gud. I den forstand er det også «avgudsdyrkelse». Det er ikke noe rart at Paulus advarer så tydelig mot det.

Jesus kommer også med en direkte advarsel mot griskhet. Han påla oss å være på vakt mot å lengte etter noe vi ikke har: «Hold øynene åpne og vokt dere for all slags begjærlighet, for selv om noen har overflod, kommer ikke hans liv av de ting han eier.» (Lukas 12: 15) Ifølge dette verset og Jesu etterfølgende illustrasjon er griskhet basert på den ukloke oppfatningen at det som betyr noe i livet, er hvor mye man har. Det kan være penger, status, makt eller lignende. Det er mulig å være grisk etter hva som helst det går an å skaffe seg. Vi tror kanskje at det å eie akkurat den tingen, vil gjøre oss tilfreds. Men ifølge Bibelen og det menneskene har erfart, er det bare Gud som kan — og vil — gi oss det vi virkelig trenger, som Jesus sa til sine etterfølgere. — Lukas 12: 22—31.

Våre dagers forbrukerorienterte samfunn gjør hva det kan for å fyre opp under griskheten. Mange er blitt påvirket på en snedig, men likevel virkningsfull måte og har fått den oppfatning at uansett hvor mye de har, så er det ikke nok. De trenger flere, større og bedre ting. Vi kan ikke gjøre oss noen forhåpninger om å forandre verden omkring oss, men hvordan kan vi personlig motstå denne trenden?

Tilfredshet kontra griskhet

Paulus kommer med alternativet til griskhet, nemlig tilfredshet. Han sier: «Derfor, når vi har mat og klær og husly, skal vi være tilfreds med disse ting.» (1. Timoteus 6: 8) Denne beskrivelsen av alt det vi virkelig trenger — «mat og klær og husly» — høres kanskje temmelig enkel og naiv ut. Mange lar seg underholde av TV-programmer hvor seerne besøker berømte personer som bor i luksuriøse hjem. Dette er ikke måten å oppnå tilfredshet på.

Det blir selvfølgelig ikke krevd av Guds tjenere at de skal leve i selvpålagt fattigdom. (Ordspråkene 30: 8, 9) Paulus minner oss imidlertid om hva fattigdom egentlig er: mangel på mat og klær og på et såpass skikkelig sted å bo at en klarer seg. Hvis vi på den annen side har disse tingene, har vi grunnlag for å være tilfreds.

Kan Paulus ha vært oppriktig i sin beskrivelse av tilfredshet? Er det virkelig mulig å være tilfreds med å ha bare de rent grunnleggende ting — mat, klær og husly? Paulus burde vite det. Han oppnådde selv den velstand og de privilegier man hadde som en person av høy rang i det jødiske samfunn og som romersk borger. (Apostlenes gjerninger 22: 28; 23: 6; Filipperne 3: 5) Paulus ble også utsatt for store påkjenninger i sin misjonærvirksomhet. (2. Korinter 11: 23—28) Gjennom alt dette lærte han en hemmelighet som hjalp ham til å fortsette å være tilfreds. Hva var det?

’Jeg har lært hemmeligheten’

Paulus sa i et av sine brev: «Jeg vet virkelig hvordan det er å ha det knapt, jeg vet virkelig hvordan det er å ha overflod. I alle ting og under alle forhold har jeg lært hemmeligheten — både å være mett og å være sulten, både å ha overflod og å lide mangel.» (Filipperne 4: 12) Paulus høres så tillitsfull og optimistisk ut! Det er lett å tenke at han hadde en rosenrød tilværelse da han skrev disse ordene, men slik var det ikke. Han satt i fengsel i Roma! — Filipperne 1: 12—14.

Det er verdt å merke seg at dette verset legger stor vekt på det å være tilfreds, ikke bare med de materielle tingene en eier, men også med de forholdene en lever under. Det å ha stor velstand eller å erfare store påkjenninger kan sette våre prioriteringer på prøve. Paulus snakket om en åndelig kraftkilde som hjalp ham til å være tilfreds, uansett hvilke materielle forhold han levde under: «Alt har jeg styrke til på grunn av [Gud] som gir meg kraft.» (Filipperne 4: 13) Istedenfor å stole på sine eiendeler, om de var mange eller få, eller på sin situasjon, om den var god eller dårlig, så Paulus hen til Gud som den som kunne gi ham det han trengte. Det gjorde at han følte seg tilfreds.

Paulus’ eksempel var særlig viktig for Timoteus. Apostelen oppfordret den unge mannen til å følge en levemåte som satte gudhengivenhet og et nært forhold til Gud foran velstand. Paulus sa: «Men du, Guds menneske, flykt fra disse ting. Og jag etter rettferdighet, gudhengivenhet, tro, kjærlighet, utholdenhet, et mildt sinn.» (1. Timoteus 6: 11) Disse ordene kan ha vært rettet til Timoteus, men de passer på alle som ønsker å ære Gud og å være virkelig lykkelig.

Som alle andre kristne trengte Timoteus å være på vakt mot griskhet. Det var tydeligvis velstående personer blant de troende i menigheten i Efesos, hvor Timoteus befant seg da Paulus skrev til ham. (1. Timoteus 1: 3) Paulus var kommet til denne velstående handelsbyen med det gode budskap om Kristus, og han fikk mange til å omvende seg. Flere av dem var uten tvil velstående, slik tilfellet er med enkelte i den kristne menighet i dag.

Det spørsmålet som reiser seg, særlig i betraktning av det vi lærer i 1. Timoteus 6: 6—10, er derfor: Hva bør velstående personer gjøre hvis de ønsker å ære Gud? Paulus sier at de bør begynne med å granske sin innstilling. Penger har en tendens til å skape en følelse av uavhengighet. Paulus sier: «Pålegg dem som er rike i den nåværende tingenes ordning, at de ikke skal være hovmodige, og at de ikke skal sette sitt håp til usikker rikdom, men til Gud, som gir oss rikelig av alle ting, for at vi skal nyte dem.» (1. Timoteus 6: 17) Velstående mennesker må lære å se lenger enn til pengene sine; de må se hen til Gud, den opprinnelige kilden til all velstand.

Men det å ha en rett innstilling er bare noe av det som skal til for å lykkes. Før eller senere må velstående kristne lære å gjøre forstandig bruk av sin velstand. Paulus formaner: «De skal gjøre godt, være rike på gode gjerninger, være gavmilde, rede til å dele med andre.» — 1. Timoteus 6: 18.

«Det virkelige liv»

Kjernen i Paulus’ veiledning er at vi trenger å minne oss selv om at materielle ting bare er av relativ verdi. Guds Ord sier: «Den rikes verdifulle ting er hans sterke by, og i hans innbilning er de som en beskyttende mur.» (Ordspråkene 18: 11) Ja, når alt kommer til alt, er den trygghet som rikdom kan gi, bare en innbilning og i virkeligheten et bedrag. Det er galt av oss å la vårt liv dreie seg om rikdom istedenfor å være opptatt av å oppnå Guds godkjennelse.

Ettersom den materielle rikdommen er så usikker, er den altfor skrøpelig til at vi bør sette vårt håp til den. Et sikkert håp må være forankret i noe sterkt, meningsfylt og varig. Vi setter vårt kristne håp til Skaperen, Jehova Gud, og til hans løfte om evig liv. Det er nok så at lykke ikke kan kjøpes for penger, men det er i enda høyere grad slik at frelse ikke kan kjøpes for penger. Det er bare vår tro på Gud som kan frelse oss.

Enten vi er velstående eller fattige, bør vi følge en kurs i livet som vil gjøre oss ’rike overfor Gud’. (Lukas 12: 21) Det er ikke noe som er viktigere enn å stå i et godkjent forhold til Skaperen. Alle de anstrengelser vi gjør oss for å bevare dette forholdet, bidrar til at vi ’legger oss opp som en skatt en god grunnvoll for framtiden, for at vi skal få et fast grep om det virkelige liv’. — 1. Timoteus 6: 19.

[Bilde på side 7]

Paulus lærte hemmeligheten ved å være tilfreds

[Bilder på side 8]

Vi kan være lykkelige og tilfredse med det vi har