Undervis barna på rette måte — og gjør det fra de er helt små

«Småbarnsperioden er uten tvil den rikeste. Den bør benyttes til å gi undervisning på alle tenkelige måter. Det som blir sløst bort av denne perioden i livet, kan aldri erstattes. Istedenfor å ignorere de første årene er det vår plikt å bearbeide dem med den største omhu.» — Dr. Alexis Carrel.

DET er nødvendig å programmere både sinnet og hjertet. Menneskene er kanskje imponert over sinnets overveldende prestasjoner, men Gud ser på hjertet. Kunnskap i hodet kan lett gjøre en hovmodig; det er kjærligheten i hjertet som bygger opp. Et oppvakt sinn trenger et kjærlig hjerte, for «det hjertet er fullt av, det taler jo munnen». Fra dette billedlige hjertet kommer det også gode og dårlige gjerninger. (Matteus 12: 34, 35; 15: 19; 1. Samuelsbok 16: 7; 1. Korinter 8: 1) Så selv om det er viktig å stimulere barnas sinn, er det enda viktigere å fremkalle kjærlighet i deres hjerte.

Det finnes en medfødt startmekanisme til dette ved fødselen. Den kalles binding. Moren holder barnet, legger det inntil seg, kjærtegner det og snakker kjærlig til det. Barnet på sin side ser ufravendt på moren. Bindingen finner sted, morsinstinktet vekkes, og barnet føler seg trygt. Noen autoriteter mener at «det er en sanseperiode i de første få minuttene og timene etter barnets fødsel som er optimal for tilknytningen mellom mor og barn».

Det er en god begynnelse, men bare en begynnelse. Spedbarnet er hjelpeløst og er først og fremst avhengig av moren for å få dekket sine umiddelbare behov — både fysiske og følelsesmessige. Uten mat sulter barnet i hjel; det kan også sulte følelsesmessig sett. Både det å kjærtegne og omfavne barnet og å vugge det, leke med det og vise det kjærlighet stimulerer utviklingen av hjernen. Denne stimuleringen er blitt sammenlignet med et næringsstoff som hjernen trenger. Uten det blir hjernen svekket og hemmet for livet. Hvis dette blir forsømt, kan barnet bli fiendtlig, få kriminelle tilbøyeligheter og bli voldsomt. Det å være en god mor er til beste for barnet og for samfunnet — det er viktigere enn en hvilken som helst verdslig karriere.

Farens rolle

Faren skal ikke holdes utenfor. Hvis han er til stede ved fødselen, vil båndet mellom ham og barnet begynne å knyttes allerede da. Etter hvert som ukene og månedene går, blir den rolle han spiller, raskt viktigere. Det viser dr. T. Berry Brazelton, som er sakkyndig når det gjelder barn og deres utvikling.

«Ethvert barn trenger en mor og en far,» sier han, «og enhver far betyr noe. For et spedbarn er ikke det å ha en aktiv, engasjert far det samme som at det bare får mer moderlig omsorg.» Han siterer en rapport som viste forskjellen i den måten mødre og fedre behandler barn på. «Mødrene hadde en tendens til å være milde mot spedbarna sine og til å snakke lavt til dem. Fedrene derimot lekte mer med spedbarna. De kilte og puffet dem mer enn mødrene gjorde.»

Men fedre gir barn mer enn bare moro. «Der det er en aktiv far,» sier han, «vokser barnet opp til å bli flinkere på skolen, til å få større humoristisk sans og til å komme bedre ut av det med andre barn. Det har større tro på seg selv og er bedre motivert til å lære. I seks—sjuårsalderen har det høyere IQ» enn dem som ikke har en aktiv far.

Jehova Gud gir befaling om at det må være et nært lærer-elev-forhold mellom far og sønn: «Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og tale om dem når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp.» (5. Mosebok 6: 6, 7) Her oppstår det ingen generasjonskløft.

Opplæring fra den spede barndom av

Det er flere forskjellige stadier eller trinn i barnets utvikling som finner sted fra det er født til det er seks år. Det gjelder koordineringen av musklene, utviklingen av taleevnen, følelsesmessige egenskaper, evnen til å huske, tenkeevnen og samvittigheten. Den beste tiden å øve opp disse forskjellige tingene på er når barnets hjerne vokser raskt og disse stadiene kommer i tur og orden.

Det vil si når barnets hjerne absorberer dette som en svamp som suger vann. Når barnet blir vist kjærlighet, lærer det å vise kjærlighet. Når det blir snakket til og lest for, lærer det både å snakke og å lese. Når det får ski på bena, blir det en god skiløper. Når andre rundt det er rettskafne, absorberer det rette prinsipper. Hvis disse gunstige lærestadiene blir tilbakelagt uten at barnet har fått de rette impulser, vil det bli vanskeligere for barnet å erverve seg disse egenskapene og ferdighetene senere.

Bibelen erkjenner dette. Den gir derfor foreldre denne formaningen: «Lær gutten den veien han skal gå [lær opp en gutt i samsvar med veien for ham, NW], så forlater han den ikke når han blir gammel.» (Ordspråkene 22: 6) Keil-Delitzsch-kommentaren gjengir det slik: «Gi barnet undervisning som er i overensstemmelse med Hans vei.» Det hebraiske ordet som er oversatt med «lær», betyr også «begynn», «sett i gang» og sikter her til det å begynne med den første undervisningen av barnet. Gi undervisning i samsvar med barnets vei, i samsvar med de utviklingstrinnene det er i ferd med å passere. Det er da det er lettest for det å absorbere det det lærer, og det det lærer i løpet av disse grunnleggende barneårene, vil det sannsynligvis ikke glemme.

Også de fleste av dem som har studert menneskets utvikling, mener dette: «Ingen steder i forskningen av barnets utvikling har vi påvist en god evne til å endre tidlige personlighetsmønstre eller tidlige sosiale holdninger.» De vedgår at det kan skje, men «som regel vil det ikke kunne rådes bot på lærevansker eller manglende evner». Det forekommer imidlertid mange unntak på grunn av den makt Guds sannhet har til å forårsake forandringer. — Efeserne 4: 22, 24; Kolosserne 3: 9, 10.

Språkundervisning er et godt eksempel på undervisning som bør begynne på det riktige tidspunktet. Spedbarn er genetisk programmert for tale, men for å kunne dra full nytte av dette må det på det riktige stadiet i utviklingen høre andre snakke. Veksten i talesentret skjer eksplosivt mellom 6. og 12. måned hvis voksne snakker til barnet ofte. Mellom 12. og 18. måned skjer denne veksten hurtigere etter hvert som barnet forstår at ord har mening.

Barnet lærer ord før det kan uttale dem. I løpet av det andre året kan det være at det passive ordforrådet øker fra noen få ord til flere hundre. Apostelen Paulus minnet Timoteus om at Timoteus hadde kjent de hellige skrifter «fra den spede barndom av». (2. Timoteus 3: 15, NW) Den bokstavelige betydningen av det ordet som er gjengitt med «spede barndom», er «ikke-talende». Timoteus hadde høyst sannsynlig hørt de hellige skrifter bli lest for ham mens han fremdeles var spedbarn, og han kunne derfor mange ord fra Bibelen før han kunne si dem.

Poenget er at det er bestemte perioder i barnets utvikling hvor det lett lærer bestemte ting, nesten bare ved å absorbere. Men hvis barnet passerer disse periodene uten å få de nødvendige impulser, vil det ikke kunne utvikle sine evner fullt ut. Hvis barn for eksempel ikke hører noen snakke i det hele tatt før det har gått flere år, lærer de det svært langsomt og med hardt slit, og som regel lærer de det aldri godt.

Les for barnet fra det er spedbarn

Når skal du begynne å lese for barnet? Med én gang. Les for det helt fra det er nyfødt. ’Men det skjønner jo ikke hva jeg leser!’ sier du kanskje. Når begynte du å snakke til det? ’Med én gang, så klart.’ Forstod det hva du sa? ’Nei, men . . .’ Så hvorfor ikke lese for det?

Når du holder barnet inntil deg, føler det seg trygt, og det føler seg elsket. Det at du leser for det, er en hyggelig opplevelse. Det gjør inntrykk. Barnet forbinder glede med lesing. Små barn er flinke til å etterape, og foreldrene er forbilder. Barnet ditt vil etterligne deg. Det vil lese. Det leker at det leser. Senere erfarer det gledene ved å lese.

Dette har også en annen stor fordel — barnet blir sannsynligvis ikke TV-slave. Det sitter ikke klistret til skjermen og ser tusenvis av overfall, skuddvekslinger, mord, voldtekter, ekteskapsbrudd og tilfelle av utukt. Det kan slå av fjernsynet; det kan finne fram en bok og lese. Det er litt av en prestasjon i disse tider med dårlige leseferdigheter og mange TV-slaver.

Det krever tid å elske et barn

Det krever naturligvis tid å lese for barn. Det krever også tid å leke med dem, å leke titteleker og «bake kake», å følge med når de utforsker omgivelsene sine, er på jakt etter nye ting, tilfredsstiller sin nysgjerrighet og stimulerer skaperevnen. Og det lønner seg å begynne når barna er helt små. Det er ofte så tidlig generasjonskløften begynner; det er sjelden det skjer først i tenårene. Robert J. Keeshan, som har hatt fjernsynsprogrammer for barn i USA, forteller hvordan det kan skje:

«En liten jente med tommelen i munnen og en dukke i hånden venter litt utålmodig på at foreldrene skal komme hjem. Hun vil fortelle om noe hun har opplevd i sandkassen. Hun gleder seg til å fortelle hvor morsomt hun har hatt det den dagen. Tiden kommer da foreldrene kommer hjem. De er utslitt etter alt stresset på jobben og sier ofte til barnet: ’Ikke nå, jenta mi. Jeg har ikke tid. Gå og se på TV.’ Det er de ordene som blir sagt mest i mange amerikanske hjem. ’Jeg har ikke tid. Gå og se på TV.’ Hvis ikke nå, når da? ’Senere.’ Men senere kommer sjelden . . .

Årene går, og jenta vokser. Vi gir henne leker og klær. Vi gir henne moteklær og stereoanlegg, men vi gir henne ikke det hun aller helst vil ha, nemlig vår tid. Hun er 14 år, øynene hennes er uttrykksløse, og det har skjedd et eller annet med henne. ’Hva er det som er i veien, jenta mi? Snakk med meg, snakk med meg.’ Det er for sent. For sent. Kjærligheten har gått oss forbi. . . .

Når vi sier til et barn: ’Ikke nå, men senere.’ Når vi sier: ’Gå og se på TV.’ Når vi sier: ’Ikke spør så mye.’ Når vi ikke gir barna våre det eneste de krever av oss, nemlig vår tid. Når vi unnlater å vise et barn kjærlighet. Ikke fordi vi ikke bryr oss om det. Vi har det rett og slett for travelt til å være glad i et barn.»

Det krever riktignok tid å være glad i barnet. Ikke bare tid til å gi kroppen mat og klær, men også tid til å fylle dets hjerte med kjærlighet. Ikke kjærlighet som er avveid og målt og blir porsjonert ut, men en overstrømmende og «irrasjonell kjærlighet», som Burton L. White, forfatteren av boken The First Three Years of Life, kaller den. Han sa: «Det er svært uforstandig av yrkesaktive foreldre å overlate den primære barneoppdragelse til andre, særlig til barnehager. Jeg har fått mange tomater kastet mot meg fordi jeg sier dette, men jeg er interessert i hva som er best for små barn.» Han mener at dette er «best for små barn», men han innser også at det som er mest ideelt, ikke alltid er mulig fordi begge foreldrene må ut i arbeidslivet på grunn av sin økonomi.

Tukt — et ømtålig emne

Det blir også kastet mange tomater mot Bibelen på grunn av det den sier om tukt. «Den som sparer på riset, hater sin sønn, den som elsker ham, tukter ham tidlig.» (Ordspråkene 13: 24) New International Version Study Bible sier i en fotnote om det ordet som er gjengitt med «riset» i dette verset: «Sannsynligvis et billedlig uttrykk for tukt av et hvilket som helst slag.» Vine’s Expository Dictionary of Old and New Testament Words definerer ordet som et «septer, som et symbol på herskermyndighet».

Foreldrenes myndighet kan kanskje innebære å gi ris, men som oftest behøver ikke det å være tilfellet. Ifølge 2. Timoteus 2: 24, 25 skal de kristne være ’vennlige mot alle og med mildhet vise til rette’. Uttrykket «vise til rette» er oversatt fra det greske ordet for tukt. Når foreldrene gir tukt, skal de ta hensyn til barnas følelser: «Dere fedre, vekk ikke sinne og trass hos barna, men gi dem den oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje.» — Efeserne 6: 4.

Psykologer som forsvarer fri oppdragelse, sier at du hater barnet ditt hvis du riser det. Men det er ikke sant. Du er ikke glad i det hvis du lar det få gjøre som det vil. Den frie oppdragelse har sluppet løs en flom av ungdomskriminalitet jorden over og har forårsaket stor fortvilelse for millioner av foreldre. Det er som Ordspråkene 29: 15 sier: «En gutt som får gjøre som han vil, fører skam over sin mor.» Dr. Joyce Brothers sier i en artikkel under overskriften «Strenge kontra tolerante foreldre»:

«En fersk undersøkelse som omfattet nesten 2000 femte- og sjetteklassinger — hvorav noen var blitt oppdratt av strenge foreldre, andre av tolerante foreldre — gav noen overraskende resultater. De barna som hadde fått en streng oppdragelse, hadde høy selvaktelse og klarte seg godt, både sosialt og i teoretiske fag.» Var de sinte på sine strenge foreldre? Nei, «de mente at de reglene foreldrene hadde satt, var til barnas eget beste — og at de var et uttrykk for foreldrenes kjærlighet».

White sier at hvis du er streng mot barnet ditt, behøver du ikke å være redd for «at det skal være mindre glad i deg enn om du var ettergivende. Barn i de to første leveårene blir ikke særlig lett løsrevet fra dem som i første rekke tar seg av dem; selv om du riser dem jevnlig, vil du oppdage at de fortsetter å komme tilbake til deg».

Den aller beste undervisning

Det er den du kan gi, ved ditt eksempel. Du er ditt barns forbilde. Det legger mer merke til hva du er og gjør, enn hva du sier. Det hører de ordene du sier, men det etterligner de gjerningene du gjør. Barnet ditt er en etteraper. Så hvordan vil du at det skal være? Vil du at det skal være kjærlig, snilt, gavmildt, lærelystent, intelligent, flittig, en disippel av Jesus og en tilbeder av Jehova? Uansett hva det er: Vær det selv.

Så lær opp barnet ditt fra den spede barndom av, når hjernen vokser fort og det suger til seg informasjon og følelser til sinn og hjerte. Men hva om disse avgjørende utviklingsårene er forbi og den gudlignende personlighet ikke er blitt innprentet i barnet ditt? Fortvil ikke. Det kan fremdeles skje forandringer, og slike forandringer skjer for millioner av mennesker, både unge og gamle, ved Guds hjelp. «Legg av den gamle personlighet med dens gjerninger,» sier Guds Ord, «og ikle dere den nye personlighet, som gjennom nøyaktig kunnskap blir fornyet i samsvar med bildet av Ham som skapte den.» — Kolosserne 3: 9, 10, NW.

[Bilder på side 8]

Sammen med far: En lesestund og en lekestund

[Bilde på side 10]

Det kan være morsomt å bade