Titus — «en medarbeider for deres interesser»

DET oppstod noen ganger problemer i den kristne menighet i det første århundre. Disse måtte løses, noe som krevde både mot og lydighet. En mann som med godt resultat tok imot denne og andre utfordringer, var Titus. Som en som hadde del i arbeidet sammen med apostelen Paulus, gjorde han seg oppriktige anstrengelser for å hjelpe andre til å gjøre tingene på Jehovas måte. Paulus fortalte derfor de kristne i Korint at Titus var en «medarbeider for deres interesser». — 2. Korinter 8: 23.

Hvem var Titus? Hvilken rolle spilte han når det gjaldt det å løse problemer? Og hvordan kan vi dra nytte av å se nærmere på hvordan han handlet?

Spørsmålet om omskjærelse

Titus var en uomskåret greker. (Galaterne 2: 3)a Siden Paulus kaller ham «et ekte barn i samsvar med en felles tro», kan det tenkes at Titus har vært et av apostelens åndelige barn. (Titus 1: 4; jevnfør 1. Timoteus 1: 2.) Titus var sammen med Paulus, Barnabas og andre fra Antiokia i Syria da de drog til Jerusalem omkring år 49 for å drøfte spørsmålet om omskjærelse. — Apostlenes gjerninger 15: 1, 2; Galaterne 2: 1.

Det er blitt antydet at ettersom omvendelsen av uomskårne hedninger var under drøftelse i Jerusalem, ble Titus tatt med for å bevise at både jøder og ikke-jøder kunne oppnå Guds gunst, enten de var blitt omskåret eller ikke. Noen som hadde vært fariseere før de tok imot kristendommen, men som nå tilhørte menigheten i Jerusalem, hevdet at nyomvendte hedninger var forpliktet til å la seg omskjære og holde Loven, men dette argumentet møtte motstand. Å tvinge Titus eller andre hedningkristne til å la seg omskjære ville ha vært ensbetydende med å benekte at frelsen avhenger av Jehovas ufortjente godhet og tro på Jesus Kristus framfor av lovgjerninger. Det ville også ha vært ensbetydende med å forkaste kjensgjerninger som viste at hedninger eller folk av nasjonene hadde mottatt Guds hellige ånd. — Apostlenes gjerninger 15: 5—12.

Sendt til Korint

Da spørsmålet om omskjærelse var avgjort, ble Paulus og Barnabas gitt full myndighet til å forkynne for nasjonene. De bestrebet seg samtidig på å huske på de fattige. (Galaterne 2: 9, 10) Ja, når Titus, omkring seks år senere, på nytt nevnes i den inspirerte beretningen, befinner han seg i Korint som Paulus’ utsending for å organisere en innsamling til de hellige. Men idet Titus går i gang med dette arbeidet, kommer han nok en gang opp i en vanskelig situasjon.

Av Paulus’ brev til korinterne framgår det at han først skrev til dem at de skulle «slutte med å omgås utuktige». Han måtte be dem om å fjerne fra deres midte en utuktig person som ikke angret. Ja, Paulus skrev et alvorlig brev til dem, noe han gjorde «med mange tårer». (1. Korinter 5: 9—13; 2. Korinter 2: 4) Titus ble i mellomtiden sendt til Korint for å hjelpe til med innsamlingen som var blitt satt i gang der for de nødlidende kristne i Judea. Det er også mulig at han ble sendt for å iaktta hvordan korinterne hadde reagert på Paulus’ brev. — 2. Korinter 8: 1—6.

Hvordan kom så korinterne til å reagere på Paulus’ veiledning? Ettersom Paulus var ivrig etter å finne dette ut, kan han ha sendt Titus fra Efesos over Egeerhavet til Korint med beskjed om å gi tilbakemelding så snart som mulig. Dersom et slikt oppdrag ble fullført før skipstrafikken opphørte før vinteren kom (omkring midten av november), kunne Titus ha dratt til Troas med båt, eller han kunne ha tatt den lengre reisen over land via Hellesponten. Ettersom et opprør som var satt i gang av sølvsmedene i Efesos, gjorde at Paulus måtte forlate byen snarere enn han hadde tenkt, er det trolig at Paulus kom til det avtalte møtestedet i Troas på et tidlig tidspunkt. Etter engstelig å ha ventet en stund i Troas, innså Paulus at Titus ikke ville komme sjøveien. Paulus begynte derfor å begi seg ut på en reise over land i håp om å treffe ham langs veien. Da Paulus først var kommet på europeisk jord, ville han sannsynligvis følge Via Egnatia (Egnatiske vei). Til slutt traff han Titus i Makedonia. Til Paulus’ store lettelse og glede var nyhetene fra Korint gode. Menigheten hadde reagert positivt på apostelens veiledning. — 2. Korinter 2: 12, 13; 7: 5—7.

Paulus hadde tydeligvis vært bekymret for hvordan hans utsending ville bli tatt imot, men Titus fikk hjelp av Gud til å fullføre sitt oppdrag. Titus ble tatt imot med «frykt og beven». (2. Korinter 7: 8—15) For å sitere teologen og kommentatoren W.D. Thomas: «Vi kan anta at Titus, uten å vanne ut styrken i Paulus’ fordømmelse, på en behendig og taktfull måte kom med en inntrengende henstilling til korinterne, idet han forsikret dem om at Paulus, ved den måten han uttrykte seg på, bare hadde deres åndelige ve og vel i tankene.» Mens Titus var hos korinterne, var han blitt glad i dem på grunn av deres lydighet og de positive forandringer de hadde foretatt. Ja, korinternes rosverdige innstilling hadde vist seg å bli en kilde til oppmuntring for Titus.

Hva så med det andre trekket ved Titus’ oppdrag i Korint — det å organisere innsamlingen til de hellige i Judea? Titus hadde også vært opptatt med dette, en slutning vi kan trekke av det som står i Paulus’ andre brev til korinterne. Dette brevet ble trolig skrevet i Makedonia i løpet av høsten i år 55, kort tid etter at Titus og Paulus møttes. Paulus skrev at Titus, som hadde påbegynt innsamlingen, nå var blitt sendt tilbake sammen med to ikke navngitte medhjelpere for å fullføre den. Ettersom Titus var oppriktig interessert i korinterne, var han mer enn villig til å dra tilbake. Da Titus foretok denne reisen tilbake til Korint, er det sannsynlig at han hadde med seg Paulus’ andre inspirerte brev til korinterne. — 2. Korinter 8: 6, 17, 18, 22.

Titus var ikke bare flink til å organisere; han var også den slags person som kunne bli betrodd delikate oppdrag under vanskelige forhold. Han var modig, moden og standhaftig. Paulus betraktet tydeligvis Titus som en som var i stand til å ta seg av de utfordringer som Korints «overmåte fine apostler» utgjorde. (2. Korinter 11: 5) Dette inntrykket av Titus får vi bekreftet neste gang han nevnes i Bibelen, da i et annet krevende oppdrag.

På Kreta

Det er sannsynlig at Paulus skrev til Titus en gang mellom år 61 og 64. Titus tjente da på middelhavsøya Kreta. Paulus hadde latt ham bli igjen der for å «rette på de ting som var mangelfulle», og for å «utnevne eldste i by etter by». Kretere hadde i sin alminnelighet rykte på seg for å være «løgnere, farlige villdyr, ubeskjeftigede fråtsere». Også på Kreta trengte derfor Titus å handle modig og bestemt. (Titus 1: 5, 10—12) Dette var en svært ansvarsfull oppgave siden den trolig ville være med på å bestemme hele kristendommens framtid på øya. Under inspirasjon hjalp Paulus Titus ved å nevne hva han burde se etter hos potensielle tilsynsmenn. Det er fortsatt disse kvalifikasjonene som blir vurdert i forbindelse med at noen blir utnevnt til kristne eldste i vår tid.

Bibelen angir ikke når Titus forlot Kreta, men han må ha vært der lenge nok til at Paulus kunne be ham om å sørge for at Zenas og Apollos fikk det de trengte. Under en reise hadde disse to gjort et opphold der, uten at vi vet hvor lenge dette varte. Titus kunne likevel ikke ha vært særlig lenge på øya. Paulus hadde til hensikt å sende enten Artemas eller Tykikus dit. Titus skulle så møte apostelen i Nikopolis, trolig den framstående byen med dette navnet som lå i det nordvestlige Hellas. — Titus 3: 12, 13.

Ut fra Bibelens siste og korte omtale av Titus får vi vite at Paulus, sannsynligvis omkring år 65, sendte ham ut i enda et oppdrag. Det førte ham til Dalmatia, et område øst for Adriaterhavet, i det nåværende Kroatia. (2. Timoteus 4: 10) Vi får ikke vite hva Titus skulle gjøre der, men noen tror at han ble sendt dit for å ta seg av menighetsanliggender og være opptatt i misjonsvirksomheten. Titus har i så fall tjent i en lignende stilling som han gjorde på Kreta.

Så takknemlige vi er for modne kristne tilsynsmenn lik Titus! Det at de har en klar forståelse av bibelske prinsipper og modig anvender dem, bidrar til å beskytte menighetens åndelighet. La oss etterligne deres tro og vise oss å være lik Titus ved å fremme våre trosfellers åndelige interesser. — Hebreerne 13: 7.

[Fotnote]

[Bilde på side 31]

Titus var en modig medarbeider for de kristnes interesser både i Korint og andre steder