Spørsmål fra leserne

◼ Kan en kristen ifølge de nye opplysningene angående det å bli godkjent av Gud snakke med en som har vært «anerkjent som tilsluttet menigheten», men som senere ble betraktet som en som skulle unngås, fordi han hadde handlet galt?

Ja, det kan han. Vakttårnet for 15. november 1988 viste hvorfor det ifølge Bibelen er riktig å korrigere vårt syn på en udøpt person som tar del i den offentlige forkynnelsen sammen med Jehovas vitner. En slik person ble tidligere omtalt som «anerkjent som tilsluttet menigheten». Hvis han senere brøt Guds lover og ikke angret, ble menigheten gjort oppmerksom på dette, og menighetens medlemmer ville da ikke lenger omgås ham eller snakke med ham.

Som de nye opplysningene viste, krever Bibelen at det blir truffet slike disiplinære tiltak overfor døpte personer som handler galt og ikke angrer. (1. Korinter 5: 11—13; 2. Johannes 9—11) Men en udøpt person som handler galt, kan ikke stilles til ansvar på samme måte som en som er døpt. (Lukas 12: 48) Ettersom han ikke er blitt døpt og altså ennå ikke er blitt godkjent, anerkjent, i Guds øyne, vil det ikke være riktig å utstøte ham. Han er nå i prinsippet en verdslig person og kan behandles i samsvar med det.

Hva så med en som tidligere ble omtalt som «anerkjent som tilsluttet menigheten», men som ikke lenger er kvalifisert til å delta i den offentlige forkynnelsen på grunn av sin gale kurs? Siden han ikke er utstøtt, bør han betraktes som et menneske av verden, ettersom det er det han er.a Men Vakttårnet for 15. november gav på side 19 lojale kristne det råd å utvise forsiktighet. De er klar over at den udøpte personen kan ha fulgt en urett handlemåte trass i at han hadde kjennskap til Guds krav. Modne kristne må være forsiktige når det gjelder å ha sosial kontakt med en slik person. Hvis det oppstår spørsmål med hensyn til i hvilken utstrekning en kan ha kontakt med en slik person, kan de fleste av disse spørsmålene avklares ved at Guds veiledning blir fulgt. Vi kan for eksempel tenke på den veiledning som blir gitt i 1. Korinter 15: 33 og i Ordspråkene 13: 20, og spørre oss selv: ’Hvilken omgang vil det være riktig av meg å ha med en person som er av verden, og som ikke lever i samsvar med kristne normer?’ Hvis de eldste ser at en slik verdslig person utgjør en trussel, kan de privat gi veiledning for å advare dem i menigheten som ser ut til å være i faresonen.

Med tiden kan en udøpt person som har vært «anerkjent som tilsluttet menigheten», vise rimelige tegn på anger, og det kan være at han ønsker å ha et bibelstudium igjen. (Apostlenes gjerninger 26: 20) Han kan henvende seg til de eldste i den menigheten hvor han nå går. Hvis det synes tilrådelig, kan så de eldste sørge for at han får et bibelstudium. Den samme fremgangsmåten vil bli fulgt hvis noen i framtiden ikke lenger skulle være kvalifisert til å være en udøpt forkynner, men senere viser anger. Han bør da normalt snakke med de to eldste som behandlet saken i forbindelse med hans urette handlemåte, eller de to andre som eldsterådet utnevnte til å behandle saken på nytt, hvis han anmodet om det.

Som Vakttårnet med rette forklarte, stiller det seg noe annerledes med foreldre som tar seg av mindreårige barn i hjemmet. Foreldrene er juridisk forpliktet til å dekke slike mindreårige barns materielle behov. (Efeserne 6: 1—4) Og Bibelen pålegger foreldrene det ansvar å undervise og veilede sine barn. Foreldrene (eller den av foreldrene som er en troende) vil kanskje derfor velge å lede et eget bibelstudium med den mindreårige som har handlet galt, eller å la ham være med på familiens program for bibelstudium og bibelske drøftelser.

Disse nyere opplysningene i Vakttårnet innebærer at vi må korrigere vår tenkemåte og handlemåte, men denne korrigeringen er i samsvar med Bibelen, som er nyttig «til opptuktelse i rettferdighet». — 2. Timoteus 3: 16, 17, NW.

◼ Må alle barna i en familie i betraktning av det som sies i Titus 1: 6, være døpt for at faren skal være kvalifisert til å være en eldste i menigheten?

I Titus, kapittel 1, viser apostelen Paulus hvilke kvalifikasjoner menn som tjener som eldste i menigheten, må ha. Han nevner blant annet at det «ikke [må] være noe å utsette på» en slik bror, og at «hans barn må være troende».

Dette kan ikke bety at alle barna til en eldste må være døpt, ettersom noen av dem kan være små. Det er derfor rimelig å forstå Titus 1: 6 slik at en manns mindreårige barn enten må være døpt eller få opplæring i Bibelens sannhet, godta det de lærer, og anvende det, idet de går framover mot dåpen mens de nyter godt av prinsippet om familiefortjenstfullhet. (1. Korinter 7: 14) En eldste bør bestrebe seg på å gjøre barna sine til disipler. De må «ikke [være] oppsetsige og ikke kunne anklages for å leve et vilt liv».b

Vi kan bedre forstå dette når vi merker oss hvordan Bibelen bruker uttrykkene «tro» og «troende». En person kan naturligvis tro på mange ting. (Apostlenes gjerninger 26: 27, 28; 2. Tessaloniker 2: 3, 11; Jakob 2: 19) Men vi finner at det å «tro» vanligvis blir knyttet til det å anta den kristne lære og bli døpt. (Apostlenes gjerninger 8: 13; 18: 8; jevnfør 19: 1—5.) Dåpen viser på en spesiell måte at en person er en troende. — Apostlenes gjerninger 2: 41, 44; 4: 4, 32.

Noen av en eldstes mindreårige barn er kanskje ennå ikke i fysisk, følelsesmessig eller åndelig henseende modne for dåpen. Men Titus 1: 6 omtaler dem likevel som ’troende barn’ hvis de går framover mot dåpen i samsvar med sin alder og den situasjon de er i.

[Fotnoter]