«Byen som har virkelige grunnvoller»

ALLE byer har sine grunnvoller, så når det sies at en by har virkelige grunnvoller, må det dreie seg om noen som er særlig solide. En slik beskrivelse passer nok ikke på oldtidsbyer som Babylon, Petra, Ashur og Teotihuacán. De var en gang fulle av liv og virksomhet, men er i dag døde og innhyllet i stillhet. Det er også de nasjonene de representerte.

Vår tids hovedsteder står også tilsynelatende ganske trygt på sine grunnvoller. De er kanskje ikke alltid de største byene i sine respektive land, men det at en by tjener som et lands hovedstad, gir den en spesiell status uavhengig av dens størrelse. La oss se på fire eksempler.

Nokså motsetningsfylt

I 1790 bestemte De forente staters kongress at nasjonens permanente regjeringssete ikke skulle ligge innenfor grensene til noen enkelt av de eksisterende stater. Det ble derfor dannet en spesiell enklave som ble kalt District of Columbia, hvor hovedstaden skulle være. Byen Washington ligger ved østkysten av De forente stater i District of Columbia, og må ikke forveksles med staten Washington, som ligger ved Stillehavskysten, tusenvis av kilometer nordvest for forbundshovedstaden.

Den opprinnelige reguleringsplanen for byen ble fullført i 1791 av den franske ingeniøren Pierre L’Enfant. Han tegnet et imponerende system av offentlige parker og åpne plasser som skulle tjene som en flatterende bakgrunn for Capitol og de andre offentlige bygningene. Selve presidentboligen ble til slutt tegnet av den irske arkitekten James Hoban. Den ble oppført av gråhvit sandstein og framstår som en kontrast til de røde mursteinsbygningene i nærheten. Den begynte derfor snart å bli kalt Det hvite hus, et navn som ble offisielt antatt i 1902.

Washington er på mange måter en enestående by. Offentlige bygninger og over 300 minnesmerker og statuer pryder denne metropolen som er et midlertidig hjem for hundrevis av politikere. Ifølge en oppgave bor det også minst 55 000 advokater og 10 000 journalister der.

Det er blitt sagt at Washington «gjenspeiler det verste og det beste i Amerika». Det verste er blant annet den slags problemer som alle amerikanske byer er hjemsøkt av — arbeidsløshet, forurensning, kriminalitet, mindreverdige boliger og spenninger som skyldes raseforskjeller. Et kjent oppslagsverk sier at byen er «en nokså motsetningsfylt metropol — like beryktet for sin heslighet og kriminalitet som den er berømt for sin mangeartede og imponerende skjønnhet».

Et tredje Roma?

Inntil ganske nylig hadde ikke Washington og Moskva stort annet til felles enn at begge byene hadde sitt hvite hus og et utmerket tunnelbanesystem som kalles Metro. Regjeringsbygningen i den russiske republikk ble nemlig også kalt Det hvite hus på grunn av sin hvite marmorfasade.

Moskvas Metro er rask og billig og sjeldent vakker. Så sent som i august 1993 lå billettprisen uansett kjørelengde på omkring sju norske øre. Noen stasjoner ble bygd av marmor og har fargerike freskomalerier i takene og dessuten statuer og imponerende bilder. Usedvanlig hurtiggående rulletrapper fører trafikantene fra gatenivået til togene og tilbake.

Moskva er en av Russlands eldste byer. Den ble grunnlagt i 1147 ifølge gamle opptegnelser. I det 15. århundre ble den hovedstad i en nydannet, forent russisk stat, en verdighet St. Petersburg overtok i 1712. To hundre år senere, i 1918, altså etter den bolsjevikiske revolusjon, fikk Moskva tilbake stillingen som Russlands hovedstad og ble også hovedstad i det nydannede Sovjetunionen.

Kreml, som i flere decennier var symbolet på kommunismen og et midtpunkt i Moskva, grenser i øst til Den røde plass.

I sørenden av Den røde plass ligger Vasilijkatedralen, som ble bygd midt på 1500-tallet av Tsar Ivan IV, bedre kjent som Ivan den grusomme. Bygningens arkitektur og fargeprakt er ganske enestående. Tradisjonen vil ha det til at den arkitekten som bygde den, ble blindet etterpå for å hindre at han skulle skape noe tilsvarende senere.

Politikk og religion gikk hånd i hånd bak Kremls murer i flere hundre år — noe de katedralene som finnes der, er stumme vitnesbyrd om. Dette var særlig tilfellet etter at Moskva ble sentrum for den russisk-ortodokse kirke i 1326. Moskva ble senere omtalt som «Det tredje Roma», og «russerne ble overbevist om at de stod i en spesiell posisjon — at de hadde Guds gunst og var den religiøse sannhets endelige beskyttere». Men mausoleet på Den røde plass, hvor den balsamerte Lenin har ligget, og gravene til andre kommunistiske ateister ved Kreml-muren, gjør denne oppfatningen til skamme.

Håpets hovedstad?

Allerede i 1789 ble det framsatt et forslag om å bygge en hovedstad i det indre av Brasil, og dette ble også tatt med i grunnloven i 1891. Men det var først i 1956 det stedet byen skulle ligge, ble valgt. Fire år senere begynte Brasils føderale regjering sin 1000 kilometer lange reise fra Rio de Janeiro til sitt nye tilholdssted.

Det var bemerkelsesverdig at en hel by ble bygd på såpass kort tid. Mange brasilianere betraktet den stolt som et symbol på landets framtidige storhet. De lovpriste den som verdens mest moderne hovedstad og kalte den en «håpets hovedstad». Brasília har en iøynefallende moderne arkitektur, og med sitt regelmessige gatenett er byen et særegent eksempel på byplanlegging i stor stil.

I oppslagsverket The New Encyclopædia Britannica heter det: «Formålet med Brasília var å rette oppmerksomheten mot innlandet og framskynde bosetningen i området og utviklingen av dets ubrukte ressurser.» I en viss grad er denne hensikten oppnådd. Men i likhet med Washington, hvor hovedstadsområdet nå er 40 ganger så stort som District of Columbia, har også Brasília vokst mer enn forventet. Det var planlagt at byen skulle ha 600 000 innbyggere, men nå bor det over 1,6 millioner mennesker der og i omliggende drabantbyer. I noen bydeler er livsvilkårene ikke de beste.

I visse henseender har også de positive trekkene ved byen vist seg å være en ulempe. I det amerikanske tidsskriftet National Geographic heter det: «Brasília fortoner seg som noe midt imellom en skulpturpark og en månekoloni.» I den tyske boken Das Bild unserer Welt kan vi lese: «Fram til i dag har det ikke lykkes å blåse urbant liv inn i Brasília, landets nye hovedstad. I denne prøverørsbyen blomstrer derfor okkultisme og esoteriske grupper og sekter som neppe noe annet sted — folks reaksjon på tomhet og ensomhet.»

Det er derfor tydelig at «håpets hovedstad» har visse svakheter. Dens temmelig kalde og sterile atmosfære og de store, åpne plassene — som det vanligvis blir satt så stor pris på i større byer — er særlig iøynefallende når politikerne og funksjonærene forlater byen i helger og ferier.

Høyt oppe i fjellene

Åtte av de ti høyeste fjellene i verden ligger enten helt eller delvis innenfor Nepals grenser. Det er derfor ingen overraskelse at landets hovedstad ligger over 1300 meter over havet. Katmandu er ikke blant de folkerikeste byene — den har 235 000 innbyggere. Folketallet i landet for øvrig er 80 ganger så høyt.a

Hovedstaden ligger i Katmandu-dalen, som i fortiden var en sjø. Dalen er omkring 19 kilometer bred og 24 kilometer lang, men størrelsen er ingen målestokk for dens betydning. Den var i mange hundre år et viktig handelsknutepunkt på viktige veier mellom India og Kina og Tibet. Det er alltid sparsomt med dyrkbar mark i fjellrike land, og mange frykter derfor at byene i dalen kan vokse seg for store og berøve landet for verdifull fruktbar jord. Denne frykten er ikke ubegrunnet. Katmandus befolkning er blitt mer enn fordoblet siden 1960. Ifølge visse overslag vil byen innen år 2020 dekke omkring 60 prosent av dalen.

Katmandu, Nepals eneste større by, har lenge spilt en ledende rolle i landets sosiale, økonomiske og politiske anliggender så vel som i dets religiøse anliggender. Ifølge The Encyclopedia of Religion har det i Katmandu-dalen vært «en rekke høyttravende ideologier og en rekke stilarter på kunstens område med sterke religiøse overtoner. . . . Ikke i noen annen del av Himalaya-området er buddhismen og hinduismen så sterkt flettet inn i hverandre». Det kan også være interessant å merke seg at Siddhartha Gautama, som senere ble kjent som den opplyste, eller Buddha, ble født i Lumbini i Nepal, mindre enn 240 kilometer sørvest for Katmandu.

Dette hendte jo for omkring 2500 år siden. Men forholdsvis nylig, i 1960-årene, kom det også noen til Nepal og Katmandu for å få «opplysning», nemlig enkelte som tilhørte hippiegenerasjonen.

En by med virkelige grunnvoller

I hundrevis av år har mennesker bygd byer hvor de har hersket over sine medmennesker. Men den sørgelige sannhet historien har lært oss, er at menneskene «ikke selv kan styre sine skritt» på en riktig måte. — Jeremia 10: 23; Forkynneren 8: 9.

Det er tydelig at verdens byer har alvorlige problemer. De kjemper for å overleve, akkurat som de politiske systemene de representerer. Menneskenes styreformer hviler på vaklende grunnvoller som er i ferd med å smuldre bort. Slik er det ikke med «byen som har virkelige grunnvoller, byen som har Gud til byggmester og opphavsmann». — Hebreerne 11: 10.

Bibelen kaller denne byen for det himmelske Jerusalem. (Hebreerne 12: 22) Det passer godt ettersom det jordiske Jerusalem var hovedstaden i det rike som tilhørte fortidens Israel, Guds forbilledlige nasjon. Men det himmelske Jerusalem, Guds universelle organisasjons hovedstad, har en virkelig grunnvoll, for dens byggmester er den evige Gud selv. I Salme 46: 6 (EN) sies det profetisk om denne byen: «Gud er midt i den, den skal ikke rokkes.»

Menneskenes styreformer vakler mot sin ende. Millioner av mennesker «av alle nasjoner og stammer og folk og tungemål» forstår dette og underkaster seg villig og viselig Guds styre. — Salme 47: 9; Åpenbaringen 7: 9, 10.

Husk at hovedstaden det nye Jerusalem befinner seg på et høyere sted enn fjellbyen Katmandu, for den er i selve himmelen. Og elven «med livets vann, klar som krystall», som renner gjennom det nye Jerusalem, er renere og mer velgjørende enn Potomac-elven i Washington og Moskva-elven ved Kreml. (Åpenbaringen 22: 1, 2) Det nye Jerusalem framkaller heller ikke en følelse av tomhet og ensomhet, men er derimot Guds middel til å ’mette alt som lever, med det som godt er’. — Salme 145: 16.

Det er vidunderlig å vite at det finnes et håp selv om verdens byer kjemper med alvorlige problemer — et håp som er knyttet til «byen som har virkelige grunnvoller». — Den siste artikkelen i serien om byer.

[Fotnote]

[Bilde på side 24]

Det hvite hus i Washington, D.C.

[Bilde på side 25]

Vasilijkatedralen ved Den røde plass i Moskva

[Bilde på side 26]

Hindutempel i Katmandu i Nepal