Noe som var større enn Egypts skatter

MOSES er en av historiens største skikkelser. Fire bøker i Bibelen — fra 2. Mosebok til og med 5. Mosebok — forteller nesten bare om hvordan Gud handlet med israelittene under Moses’ ledelse. Han ledet israelittene ut av Egypt, ble brukt som mellommann for lovpakten og førte israelittene til grensen til det lovte land. Moses hadde vokst opp i faraos husstand, men ble bemyndiget til å være leder for Guds folk. Han var dessuten profet og dommer, og han ble inspirert av Gud til å skrive. Likevel var han «uten sammenligning den mest saktmodige av alle mennesker». — 4. Mosebok 12: 3.

Det meste av det Bibelen forteller om Moses, dreier seg om de siste 40 årene av hans liv, fra israelittene ble utfridd av slaveriet, til han døde, 120 år gammel. Fra han var 40 til 80, var han gjeter i Midjan. Én kilde sier imidlertid at «den mest interessante perioden av hans liv, og likevel den vi vet minst om», kanskje er de første 40 årene, fra han ble født, til han flyktet fra Egypt. Hva vet vi egentlig om denne perioden? Hvilken innvirkning kan de forholdene som Moses vokste opp under, ha hatt på den mannen som han etter hvert ble? Hva slags påvirkning ble han utsatt for? Hvilke vanskeligheter må han ha møtt? Og hva kan vi lære av alt dette?

Slaveri i Egypt

Andre Mosebok forteller at en farao begynte å frykte de israelittene som hadde bosatt seg i Egypt, fordi de ble så mange. Farao mente at han handlet «klokt» da han prøvde å redusere antall israelitter ved å undertrykke dem og pålegge dem å utføre slavearbeid under tyranni, under pisken til arbeidsfogdene. Israelittene måtte bære byrder, lage leirmørtel og hver dag produsere en fastsatt mengde teglstein. — 2. Mosebok 1: 8—14; 5: 6—18.

Dette bildet av det Egypt som Moses ble født i, stemmer med historiske vitnesbyrd. Gamle papyrer og minst ett gravmaleri skildrer slaver som lager murstein av leire i det andre årtusen fvt. eller tidligere. De oppsynsmennene som hadde ansvar for leveransen av teglstein, organiserte hundrevis av slaver i grupper på mellom 6 og 18 under en arbeidsformann. Det måtte graves opp leire til teglsteinene, og det måtte fraktes strå til teglverket. Arbeidere av forskjellige nasjonaliteter trakk opp vann, og de brukte hakker til å blande vann, leire og strå. Det ble produsert rad på rad med teglstein ved hjelp av rektangulære former. Arbeiderne brukte deretter åk og bar lass med soltørkede teglstein til byggeplassen, som noen ganger kunne nås ved hjelp av en rampe. De egyptiske oppsynsmennene, som var væpnet med kjepper, satt eller ruslet omkring mens de overvåket arbeidet.

En gammel opptegnelse forteller at 602 arbeidere framstilte 39 118 teglstein, noe som er gjennomsnittlig 65 teglstein pr. mann, pr. skift. Og et dokument fra 1200-tallet fvt. sier: «Mennene lager . . . sine kvoter av teglstein daglig.» Dette minner sterkt om det arbeidet som israelittene ble pålagt, og som 2. Mosebok forteller om.

Hebreerne ble ikke færre selv om de ble undertrykt. Nei, «jo mer [egypterne] undertrykte dem, desto mer tallrike ble de, . . . slik at de følte en knugende redsel på grunn av Israels sønner». (2. Mosebok 1: 10, 12) Farao gav derfor først de hebraiske jordmødrene befaling om å drepe alle nyfødte israelittiske guttebarn, og så gav han hele sitt folk befaling om å gjøre det. Under disse grufulle omstendighetene ble Jokebed og Amram foreldre til en vakker liten gutt, Moses. — 2. Mosebok 1: 15—22; 6: 20; Apostlenes gjerninger 7: 20.

Skjult, funnet og adoptert

Foreldrene til Moses trosset faraos morderiske befaling og skjulte den lille gutten. Gjorde de det til tross for at spioner og oppsynsmenn gikk rundt og lette etter spedbarn? Det vet vi ikke. Etter tre måneder kunne foreldrene til Moses uansett ikke holde ham skjult lenger. Så hans fortvilte mor laget en kiste av papyrus, smurte den inn med asfalt og bek for å gjøre den vanntett og la det lille barnet oppi den. Hun fulgte egentlig bokstaven, om ikke ånden, i faraos befaling om å kaste hver nyfødt hebraisk gutt i Nilen. Mirjam, Moses’ storesøster, stilte seg så et sted i nærheten for å se hva som skjedde. — 2. Mosebok 1: 22 til 2: 4.

Vi vet ikke om Jokebed hadde tenkt at faraos datter ville finne Moses når hun kom til elven for å bade, men det var det som skjedde. Prinsessen skjønte at dette var et av hebreernes barn. Hva ville hun gjøre? Ville hun i lydighet mot sin far befale at barnet skulle drepes? Nei, hun reagerte slik som de fleste kvinner normalt ville ha gjort. Hun handlet på en medfølende måte.

Mirjam var snart ved hennes side. ’Skal jeg gå og hente en hebraisk kvinne som kan amme barnet for deg?’ spurte hun. Noen synes at dette er ironisk. Søsteren til Moses blir stilt opp som en kontrast til farao, som sammen med sine rådgivere planla å handle «klokt» overfor hebreerne. Men om det skulle gå bra med Moses eller ikke, ble først klart da prinsessen gikk med på Mirjams forslag. «Gå av sted!» svarte faraos datter, og Mirjam gikk straks og tilkalte moren sin. Så ble det inngått en utrolig avtale; Jokebed ble ansatt for å oppdra sitt eget barn med kongelig beskyttelse. — 2. Mosebok 2: 5—9.

Prinsessens medlidenhet står virkelig i kontrast til farens grusomhet. Hun var ikke uvitende om barnet, og hun var heller ikke blitt lurt. Oppriktig medlidenhet fikk henne til å adoptere gutten, og det at hun gikk med på å ha en hebraisk amme, viser at hun ikke hadde samme fordommer som faren.

Oppdragelse og utdannelse

Jokebed «tok da barnet og ammet det. Og barnet vokste opp. Så førte hun ham til faraos datter, slik at han ble som en sønn for henne». (2. Mosebok 2: 9, 10) Bibelen forteller ikke hvor lenge Moses bodde hos sine biologiske foreldre. Noen mener at det i hvert fall må ha vært til han ble avvent — til to—treårsalderen — men det kan ha vært enda lenger. Andre Mosebok sier rett og slett at han «vokste opp» hos foreldrene sine, og det kan bety hvilken som helst alder. Uansett benyttet Amram og Jokebed uten tvil denne tiden til å gjøre sønnen bevisst på sin hebraiske bakgrunn og til å lære ham om Jehova. Bare tiden ville vise hvor godt de hadde lyktes med å innprente kjærlighet til rettferdighet og tro i Moses’ hjerte.

Moses ble ført tilbake til faraos datter, og han ble «opplært i all egypternes visdom». (Apostlenes gjerninger 7: 22) Det innebar at Moses fikk en utdannelse som ville kvalifisere ham til å få en høy stilling i regjeringen. Den omfattende opplæringen i Egypt inkluderte matematikk, geometri, arkitektur, byggekunst og andre former for kunst og vitenskap. Kongefamilien ville sannsynligvis at han skulle få opplæring i egyptisk religion.

Moses kan ha fått sin privilegerte utdannelse sammen med andre barn av kongelig ætt. Noen av dem som fikk en slik eliteutdanning, var «barn av utenlandske herskere som ble sendt eller ført som gisler til Egypt for å bli ’sivilisert’, og som så vendte tilbake for å herske som vasaller», lojale mot farao. (The Reign of Thutmose IV av Betsy M. Bryan) Det fantes barnehager i tilknytning til de kongelige palassene som ser ut til å ha forberedt de unge til å tjene ved hoffet.a Innskrifter som daterer seg fra periodene Mellomriket og Det nye riket i Egypt, viser at flere av faraos personlige tjenere og høytstående embetsmenn beholdt den ærefulle tittelen «Barn av barnehagen» selv som voksne.

Livet ved hoffet ville sette Moses på prøve. Det bød på rikdom, luksus og makt. Det var også forbundet med moralske farer. Hvordan ville Moses reagere? Hvem kom han til å være lojal mot? Var han virkelig en tilbeder av Jehova, bror av de undertrykte hebreerne, eller ville han foretrekke alt det som det hedenske Egypt kunne tilby?

En viktig avgjørelse

Som 40-åring, da Moses kunne ha blitt tvers igjennom egyptisk, ’gikk han ut til sine brødre for å se på de byrder de bar’. Det han så gjorde, viser at dette ikke var et utslag av ren nysgjerrighet. Moses lengtet inderlig etter å hjelpe sine brødre. Da han så at en egypter mishandlet en hebreer, grep han inn og drepte undertrykkeren. Denne handlingen viser at Moses’ hjerte var med brødrene. Den døde mannen var sannsynligvis en embetsmann, og han ble drept mens han utførte sine plikter. I egypternes øyne hadde Moses all grunn til å være lojal mot farao. Men Moses handlet slik som han gjorde, blant annet fordi han hadde kjærlighet til rettferdighet. Denne egenskapen viste han dagen etter også, da han protesterte mot en hebreer som urettferdig slo sin neste. Moses ønsket å befri hebreerne fra det tunge slaveriet, men da farao fikk høre om Moses’ svik og forsøkte å drepe ham, ble Moses nødt til å flykte til Midjan. — 2. Mosebok 2: 11—15; Apostlenes gjerninger 7: 23—29.b

Moses’ valg av tidspunkt for å ville befri Guds folk stemte ikke overens med Jehovas. Men det han gjorde, viste at han hadde tro. I Hebreerne 11: 24—26 står det: «Ved tro nektet Moses, da han var blitt voksen, å bli kalt sønn av faraos datter, idet han valgte å bli dårlig behandlet sammen med Guds folk framfor å ha den midlertidige nytelse av synd.» Hvorfor? «Ettersom han anså Kristi vanære for en større rikdom enn Egypts skatter; for han så ufravendt fram til utbetalingen av lønnen.» Denne uvanlige bruken av uttrykket ’Kristus’, som betyr «den salvede», passer på Moses i den forstand at han senere fikk et spesielt oppdrag direkte fra Jehova.

Tenk på det — Moses hadde fått en slik oppdragelse som bare egyptere fra overklassen kunne få. Han kunne ha gjort en strålende karriere og nytt godt av alle tenkelige goder, og likevel forkastet han alt sammen. For ham var ikke et liv ved hoffet til farao, undertrykkeren, forenelig med kjærligheten til Jehova og til rettferdighet. Det at Moses hadde kunnskap om og mediterte over de løftene Gud hadde gitt forfedrene Abraham, Isak og Jakob, førte til at han valgte Guds gunst. Følgen var at Jehova kunne bruke Moses i en helt spesiell rolle i gjennomføringen av sin hensikt.

Vi blir alle stilt overfor valg om hva som er viktigst. Kanskje du i likhet med Moses må treffe en vanskelig avgjørelse. Bør du slutte med bestemte vaner eller oppgi tilsynelatende fordeler, uansett hva det måtte koste deg? Hvis det er et slikt valg du står overfor, så husk at Moses anså vennskapet med Jehova for å være mer verdifullt enn alle Egypts skatter, og han angret ikke.

[Fotnoter]

[Ramme på side 11]

Ammekontrakter

Mødre ammet vanligvis barna sine selv. Men forskeren Brevard Childs sier i Journal of Biblical Literature: «I visse tilfeller blant aristokratiske familier [i Midtøsten] ble det ansatt en amme. Denne praksisen var også vanlig når moren ikke var i stand til å amme barnet selv, eller når moren var ukjent. Ammen fikk ansvaret både for å oppdra barnet og for å amme det i den avtalte perioden.» Flere ammekontrakter på papyrus har overlevd fra oldtiden i Midtøsten. Disse dokumentene bekrefter at dette var en utbredt praksis fra den sumeriske perioden og helt til slutten av den hellenistiske perioden i Egypt. Det som er felles for disse dokumentene, er at de forteller hvilke personer som er involvert, hvilket tidsrom kontrakten gjelder, arbeidsvilkår, detaljerte opplysninger om ernæringen, bøter for brudd på kontrakten, lønn og hvordan lønnen skulle utbetales. Vanligvis «varte ammingen i en periode på to—tre år,» sier Childs. «Ammen oppdrog barnet hjemme hos seg selv, men av og til måtte hun komme med barnet til eieren for inspeksjon.»

[Bilder på side 9]

Måten å lage teglstein på i Egypt har ikke forandret seg mye siden Moses’ tid, noe som framgår av et gammelt maleri

[Rettigheter]

Over: Pictorial Archive (Near Eastern History) Est.; under: Erich Lessing/Art Resource, NY