La det viktigste komme først!
Det er møtekveld, men du har arbeid å gjøre. Hva prioriterer du?
SETT at du er ektemann og far. Du er snart ferdig med en lang og slitsom dag på arbeidet, og tankene dine går til kveldens menighetsmøte. Hvis du reiser hjem med én gang, rekker du så vidt å ta en dusj, skifte og spise litt før du går på møtet. Men så kommer arbeidsgiveren og ber deg jobbe overtid. Han lover at du skal få godt betalt. Og du kunne trenge pengene.
Eller sett at du er hustru og mor. Mens du holder på å lage middag, faller øynene på en haug med klær som skal strykes. Noe av tøyet skal brukes i morgen. Du tenker: «Når skal jeg få strøket de klærne hvis jeg går på møtet i kveld?» Du har nettopp fått deg en heltidsjobb utenfor hjemmet, og det begynner å gå opp for deg hvor vanskelig det er å ta seg av huslige plikter samtidig som en skal få endene til å møtes.
Eller sett at du er skoleelev. Pulten på rommet ditt flyter over av bøker som du skal bruke for å gjøre hjemmelekser. De fleste av leksene har du visst om en tid, men du har utsatt dem, og nå må alle gjøres ferdig på én gang. Du er fristet til å be foreldrene dine om lov til å bli hjemme fra møtet, så du får gjort leksene.
Hva ville du ha prioritert: overtidsarbeidet, tøyet, hjemmeleksene eller menighetsmøtet? Hva vil det si, i åndelig sammenheng, å la de viktigste tingene komme først? Hva er Jehovas syn?
Hva bør komme først?
Kort tid etter at israelittene hadde fått De ti bud, ble det oppdaget at en mann sanket ved på sabbaten. Ifølge Loven var det strengt forbudt å gjøre det. (4. Mosebok 15: 32—34; 5. Mosebok 5: 12—15) Hvordan ville du ha bedømt situasjonen? Ville du ha unnskyldt mannen og sagt at han jo ikke arbeidet for å leve i sus og dus, men for å skaffe familien det nødvendigste til livets opphold? Ville du ha påpekt at det var mange anledninger i løpet av året til å holde sabbaten, og at det å la være å gjøre det én gang, kanskje på grunn av dårlig planlegging, lett kunne tilgis?
Jehova så mer alvorlig på det. Bibelen sier: «Etter en tid sa Jehova til Moses: ’Mannen skal ubetinget lide døden.’» (4. Mosebok 15: 35) Hvorfor så Jehova så strengt på det mannen hadde gjort?
Folket hadde seks dager da de kunne sanke ved og sørge for at de fikk det de trengte når det gjaldt mat, klær og et sted å bo. Den sjuende dagen skulle vies til deres åndelige behov. Selv om det ikke var galt å sanke ved, var det galt å bruke tid som skulle ha vært forbeholdt tilbedelsen av Jehova. De kristne er riktignok ikke underlagt Moseloven, men lærer ikke denne hendelsen oss noe om hvordan vi i vår tid skal prioritere? — Filipperne 1: 10.
Etter at israelittene hadde vært 40 år i ørkenen, gjorde de seg klar til å gå inn i det lovte land. Noen var blitt lei av å spise mannaen, som Gud gav dem i ørkenen, og gledet seg helt sikkert til en forandring i kosten. For å hjelpe dem til å ha det rette syn når de gikk inn i landet som ’fløt med melk og honning’, gav Jehova dem denne påminnelsen: ’Mennesket lever ikke av brød alene, men av hver uttalelse fra Jehovas munn.’ — 2. Mosebok 3: 8; 5. Mosebok 8: 3.
Israelittene måtte arbeide hardt for sin «melk og honning». Det var slag som skulle utkjempes, hus som skulle bygges, og marker som skulle sås. Likevel befalte Jehova folket å sette av tid hver dag til å meditere over åndelige spørsmål. De skulle også ta seg tid til å lære barna sine Guds veier. Jehova sa: «Dere skal også lære deres sønner [mine bud], idet du taler om dem når du sitter i ditt hus, og når du går på veien, og når du legger deg, og når du står opp.» — 5. Mosebok 11: 19.
Tre ganger i året var alle mannlige israelitter og proselytter i landet pålagt å tre fram for Jehova. Mange familieoverhoder ordnet det slik at deres kone og barn ble med dem, fordi de var klar over at hele familien ville ha åndelig gagn av slike begivenheter. Men hvem skulle beskytte hjemmet deres og markene mot fiendtlige angrep mens familien var borte? Jehova lovte dem: «Ingen skal begjære ditt land mens du drar opp for å se Jehova din Guds ansikt tre ganger i året.» (2. Mosebok 34: 24) Israelittene måtte ha tro for å være sikker på at de ikke kom til å tape på det materielt sett om de satte åndelige interesser på førsteplassen. Holdt Jehova ord? Det gjorde han så avgjort!
Fortsett å søke Riket først
Jesus lærte sine etterfølgere at de skulle la åndelige verdier komme foran alt annet. I Bergprekenen sa han til dem som hørte på: «Vær . . . aldri bekymret og si: ’Hva skal vi spise?’, eller: ’Hva skal vi drikke?’, eller: ’Hva skal vi kle oss med?’ Fortsett da å søke først riket og hans rettferdighet, så skal alt dette andre [de nødvendige ting] bli gitt dere i tillegg.» (Matteus 6: 31, 33) Kort tid etter Jesu død fulgte kristne som nettopp var blitt døpt, dette rådet. Det var mange jøder og jødiske proselytter som hadde reist til Jerusalem for å feire pinsefesten i år 33. Mens de var der, skjedde det noe uventet. De hørte og tok imot det gode budskap om Jesus Kristus. Fordi de gjerne ville lære mer om sin nye tro, ble de værende i Jerusalem. De begynte å slippe opp for mat, men det materielle kom i andre rekke. De hadde jo funnet Messias! Deres kristne brødre delte det materielle de hadde, med dem, slik at alle kunne fortsette å «vie seg til apostlenes lære og . . . til bønner». — Apostlenes gjerninger 2: 42.
Etter hvert var det noen kristne som tok lett på det å komme regelmessig sammen på møtene. (Hebreerne 10: 23—25) Kanskje de ble materialistiske og forsømte åndelige aktiviteter mens de prøvde å sikre seg og familien økonomisk trygghet. Etter at apostelen Paulus hadde formant sine brødre til ikke å unnlate å komme på møtene, skrev han: «La deres levemåte være fri for kjærlighet til penger, idet dere er tilfreds med de nåværende ting. For han har sagt: ’Jeg vil slett ikke forlate deg og slett ikke svikte deg.’» — Hebreerne 13: 5.
Det viste seg at Paulus’ veiledning kom i rette tid. Omkring fem år etter at Paulus skrev sitt brev til hebreerne, omringet den romerske hær under Cestius Gallus Jerusalem. De trofaste kristne husket Jesu advarsel om hva de måtte gjøre når de fikk se dette: «Den som er på taket, må ikke gå ned eller gå inn for å ta noe ut av sitt hus; og den som er på åkeren, må ikke vende tilbake til de ting som er bak, for å hente sin ytterkledning.» (Markus 13: 14—16) De visste at muligheten for å overleve ikke var avhengig av hvor sikkert arbeid de hadde, eller av hvor verdifulle deres materielle ting var, men av at de adlød Jesu befaling. De som hadde fulgt Paulus’ veiledning og latt åndelige interesser komme først, fant det utvilsomt lettere å forlate hjemmet, jobben, klærne og personlige ting de var glad i, og flykte til fjellene, enn dem som hadde kjærlighet til penger.
Hvordan noen i dag viser at de prioriterer riktig
Trofaste kristne i vår tid verdsetter høyt regelmessig samvær med sine brødre, og mange ofrer mye for å komme på møtene. Noen steder er man nødt til å arbeide skift for å ha et arbeid. Én bror tilbyr seg å ta sine kollegers skift om lørdagskveldene, som folk flest på stedet foretrekker å bruke til avkobling, hvis de til gjengjeld arbeider hans skift på møtekvelder. Andre brødre som arbeider skift, går på møter i en menighet i nærheten hvis arbeidet deres hindrer dem i å gå på sine egne møter. På den måten går de nesten aldri glipp av et møte. En nyinteressert person i Canada skjønte fort at den teokratiske tjenesteskolen og tjenestemøtet er viktige møter, men de kolliderte med arbeidet hennes. Hun betalte derfor en kollega for å arbeide hennes skift, slik at hun kunne komme på disse viktige møtene.
Det er mange som har en kronisk sykdom, men som likevel sjelden går glipp av et møte. Når de ikke er i stand til å være til stede i Rikets sal, lytter de til programmet hjemme ved hjelp av telefonoverføring eller hører et båndopptak av det. De viser en rosverdig verdsettelse av de åndelige gaver Jehova skaffer til veie gjennom den «tro og kloke slave»! (Matteus 24: 45) Kristne som pleier sine gamle foreldre, setter stor pris på det når en bror eller søster tilbyr seg å være hos foreldrene, slik at de selv kan komme seg på et menighetsmøte.
Planlegg tiden!
Foreldre som er klar over sine egne åndelige behov, hjelper barna sine til å sette pris på kristne møter. Som en generell regel forventer de at barna gjør leksene når de skal, istedenfor å utsette det og la oppgavene hope seg opp. På møtekveldene gjør barna leksene så snart de kommer hjem fra skolen. Hobbyer og andre aktiviteter får ikke hindre møtedeltagelse.
Du som er ektemann og far, prioriterer du møtene? Du som er hustru og mor, prøver du å planlegge dine gjøremål slik at du får kommet deg på møtene? Du som er tenåring, lar du leksene komme foran møtene, eller lar du møtene komme foran leksene?
Et menighetsmøte er en kjærlig foranstaltning fra Jehova. Vi bør gjøre alt vi kan, for å få del i denne ordningen. Jehova vil rikelig velsigne deg hvis du lar det viktigste komme først!