Verdensrapporten

ASIA OG MIDTØSTEN

LAND OG OMRÅDER 47

FOLKETALL 3 930 343 401

FORKYNNERE 591 750

BIBELSTUDIER 477 609

Japan

En pionersøster som heter Miho, var høygravid og syntes det ble vanskelig å forkynne på vanlig måte. Hun ville gjerne fortsette som pioner, så hun bad tjenestetilsynsmannen om adresser til husstander der det var bortimot umulig å forkynne, for eksempel i boligblokker med mange sikkerhetstiltak. Han gav henne cirka 100 adresser. Hun ringte hjemmefra til så mange hun kunne. I begynnelsen var det ingen som ville høre, og etter 30 minutter var hun ferdig med å ringe. Siden kombinerte hun oppringningene med brev. Den informasjon hun kunne få ut av en oppringning — for eksempel at det var et spedbarn som gråt i bakgrunnen — brukte hun som utgangspunkt for et kort brev. Når hun regnet med at brevet var kommet fram, ringte hun og snakket med beboeren om hvor nyttig det er å følge Bibelens veiledning, noe hun hadde nevnt i brevet. I ett tilfelle var det en husmor som ikke ville prate da Miho ringte, men Miho sendte henne likevel et brev. Da hun ringte igjen, var det bare datteren, en skolejente, som var hjemme, men hun hadde lest Mihos brev. Miho forkynte for henne og lovte å sende henne et brev med noen bibelske råd som var aktuelle i forbindelse med skolen. Hun lovte også å ringe igjen. Neste gang var det moren som tok telefonen. Hun fortalte at datteren hadde hatt problemer på skolen, og at det Miho hadde sagt til henne, var til hjelp. Etter flere telefonsamtaler og brev begynte både moren og datteren å studere Bibelen.

Nepal

En skolelærer som heter Prem, hadde vært på leting etter sannheten i lang tid. Han leste Bibelen, og han gikk i en kirke i nærheten av den skolen han underviste på. Men han fikk ikke svar på spørsmålene sine, og han mislikte sterkt at presten stadig bad om penger. Prem bad til Gud om hjelp til å finne en kirke der han kunne lære sannheten. Da han flyttet og begynte å undervise på en annen skole, spurte han de nye naboene sine om hvor han kunne finne en kirke. I den blokken der han bodde, var det en skolegutt hvis mor hadde vært på noen møter i Rikets sal, og gutten viste Prem dit. Det offentlige foredraget Prem fikk høre, dreide seg om Guds rike, et emne som han var spesielt interessert i. Det ble opprettet et studium. Prem er lykkelig over omsider å få svar på spørsmålene sine, og han og hans familie går nå regelmessig på møtene. De har sendt et brev til kirken sin der de har bedt om å bli utmeldt fordi de ønsker å bli Jehovas vitner.

Taiwan

Mange skoleelever ble bedt om å skrive en stil til en årlig stilkonkurranse. Temaet var «Min yndlingsbok». Weizhen på ti år skrev at hennes yndlingsbok var Bibelen. Hun nevnte at Bibelens profetier er nøyaktige, og at Guds Ord gir god veiledning. Hun fortalte også at Bibelen har gitt henne svar på spørsmål som verken lærerne eller skolekameratene hennes hadde kunnet gi tilfredsstillende svar på. «Læreren vår fortalte oss at menneskenes forfedre hadde utviklet seg fra apene,» skrev Weizhen. «Jeg tenkte med meg selv: ’Hvis vi mennesker stammet fra apene, burde vi ikke da vise apene respekt og være takknemlige mot dem? Så hvorfor sperrer vi dem inne i bur i dyrehager? Er det ikke fryktelig galt av oss å gjøre det?’ Men Bibelen gir et klart svar: Vi stammer faktisk ikke fra apene. Nei, våre første foreldre ble skapt i Guds bilde og av jordens støv.» Hun avsluttet stilen med å skrive: «I gamle dager sa man: ’Å lese en bok er som å åpne en skattkiste.’ Etter min mening er Bibelen mer verdifull enn gull. Derfor er Bibelen den boken jeg liker best.» Stilen hennes vant førstepremien, enda hun bare går i fjerde klasse og ungdomsskoleelever også deltok i konkurransen. Da hun fortalte denne opplevelsen, siterte hun Hebreerne 4: 12 og sa så: «Jeg gir all ære til Jehova Gud.»

Mongolia

En søster som heter Bolortsetseg, og som nylig var blitt døpt, hørte at en av slektningene hennes var død. Og da hun fikk vite at enken til den avdøde sørget dypt, sendte hun henne alle de av publikasjonene våre som finnes på mongolsk. Enken, Evsanaa, leste dem på én kveld. Dagen etter ringte hun til Bolortsetseg og bad henne komme og prate med henne med én gang. Bolortsetseg og en annen søster besøkte Evsanaa, som hadde laget en lang liste med spørsmål. Evsanaa lyttet ivrig til svarene fra Bibelen. Etter en lang samtale forklarte søstrene at hun ville ha større utbytte av drøftelsene hvis de tok ett emne om gangen og drøftet det grundig. De anbefalte henne et hjemmebibelstudium. Evsanaa ville gjerne studere tre ganger i uken. Før det var gått en måned, hadde hun kvittet seg med sine religiøse bilder og hadde begynt å gå på møtene. To måneder etter at hun ble forkynner, var hun helt innstilt på å bli hjelpepioner, men hun fikk vite at hun måtte være døpt først. Mens hun nå venter på å bli døpt på neste stevne, har hun like godt bestemt seg for å bruke minst 50 timer i måneden i felttjenesten.

Kasakhstan

I byen Rudnyj traff en pionerbror en ung mann som het Nikolay, og som sa at han gjerne ville ha et hjemmebibelstudium. Men det var et problem: Nikolay og hans familie bodde i en landsby som lå langt unna, og det var sjelden Nikolay kom på besøk hos slektningene sine i Rudnyj. Pionerbroren spurte om han kunne få besøke Nikolay hjemme i landsbyen hans, men Nikolay fortalte at landsbyen lå 20 mil borte, og at det var veldig vanskelig å komme seg dit.

Broren noterte likevel adressen og lovte at de skulle treffes igjen. Han la planer om å besøke landsbyen og spurte en annen bror og to søstre fra menigheten sin om de ville bli med. To uker senere gikk de om bord på toget. Da toget kom til den stasjonen som lå nærmest Nikolays landsby, oppdaget de at det var 18 kilometer til landsbyen, og at det ikke var noen form for offentlig transport dit. Det var ikke andre muligheter enn å gå. Dette var ikke lett, for det var vinter, og det blåste en iskald vind. Men de hadde bare gått et lite stykke da det kom en traktor som kjørte en svær melketank. Traktoren stoppet, og sjåføren tilbød dem skyss — inni tanken! Forkynnerne trodde at mannen spøkte, men tanken var tom og tørr, så de gikk inn i den. Sjåføren sa at han ville sette dem av på et sted som lå sju kilometer fra den landsbyen de skulle til. Det siste stykket måtte de gå. Det var kaldt i tanken, men de hadde iallfall en viss beskyttelse mot den kalde vinden. Det tok dem to timer å gå de sju kilometerne til Nikolays landsby.

Nikolay og hans kone, Valja, ble gledelig overrasket da de fikk se brødrene og søstrene stå utenfor døren. De hjalp gjestene med å få varmen igjen og tilbød dem mat. Etterpå ble det en bibelsk samtale. To uker senere kom brødrene fra Rudnyj tilbake. Pionerbroren forteller: «Nikolay kom og møtte oss på stasjonen. Mange i landsbyen ville gjerne snakke med ’dem som hadde kommet med melketanken’, så Nikolay laget en plan som omfattet alle interesserte. De fikk oppgitt et tidspunkt da de kunne møte opp, og alle var villig til å studere Bibelen.» Nesten alle i denne landsbyen som begynte å studere, gjorde etter hvert fine åndelige framskritt. Etter to år ble Nikolay og Valja døpt. Nå er de to sønnene deres udøpte forkynnere, og Nikolay ble nylig utnevnt til eldste i denne isolerte gruppen.

Georgia

Noen pionerer har forkynt i de isolerte fjellområdene i dette landet. To pionersøstre gikk åtte kilometer til en avsidesliggende landsby som lå i enden av en fjellvei, og de begynte å forkynne fra hus til hus. Snart var det en av de eldre mennene i landsbyen som henvendte seg til den ene søsteren, Ketevan, og forlangte å få en forklaring på hvorfor hun forkynte selv om hun ikke tilhørte den ortodokse kirke. Ketevan prøvde å forklare det, men han ville ikke høre på henne. Han slo henne ned og banket henne med stokken sin. Det var mange som så at han slo henne, og hendelsen ble kjent i hele landsbyen. Senere kom Ketevan tilbake for å forkynne i landsbyen. En kvinne som tidligere hadde hatt sterke innvendinger mot budskapet, så henne og utbrøt: «Jammen kommer du tilbake igjen selv om du fikk bank! Tenk at du er så modig! Kan ikke du komme inn til meg og fortelle mer?» Etter at hun hadde fått høre mer, sa hun at Ketevan var velkommen til å besøke henne og forkynne for henne når som helst.

AFRIKA

LAND OG OMRÅDER 57

FOLKETALL 802 232 357

FORKYNNERE 1 043 396

BIBELSTUDIER 1 903 665

Rwanda

For noen år siden var det noen som fant boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord liggende på veien. De tok den med til en eldste i den protestantiske kirken de tilhørte. Han leste den med stor interesse og oppsøkte Jehovas vitner, som begynte å studere Bibelen med ham. Hans kunnskap om sannheten fra Bibelen økte, og med tiden meldte han seg ut av kirken og ble døpt. I mellomtiden snakket han ivrig med andre i den kirken han hadde tilhørt, om sannheten, og 25 av dem meldte seg også ut av kirken for å bli Jehovas vitner. Den mannen som ble eldste i kirken i hans sted, begynte også å studere Bibelen sammen med vitnene og meldte seg ut av kirken. Han går nå på Jehovas vitners møter og har sagt at han ønsker å bli forkynner. Hans kone ble nylig døpt på den spesielle stevnedagen. Og det hele begynte altså med en bok som ble funnet på veien!

Elfenbenskysten

En ung bror som heter Berenger, var på vei ut i felttjenesten i hovedstaden, Abidjan. Da han gikk forbi en kvinne som solgte brød, så han at hun uten å være klar over det mistet en pengeseddel med en pålydende verdi av 5000 CFA-franc (cirka 65 kroner). Idet han plukket opp seddelen for å gi henne den, kom en annen kvinne gående i motsatt retning og skrek: «Hit med pengene — de er mine!» Men da han spurte henne nøyaktig hvilket beløp hun savnet, ble hun sint og gikk. Han løp så for å ta igjen henne som hadde mistet pengene. Til hans overraskelse nektet hun for å ha mistet dem og sa: «Du prøver bare å lure fra meg penger.» Men da hun så at Berenger var oppriktig og ikke gav seg, sjekket hun hvor mange penger hun hadde, og oppdaget at hun faktisk manglet 5000 CFA-franc, som tilsvarte prisen på 50 brød.

Berenger sa: «Jeg gav henne pengene og sa at jeg gjorde det fordi min Gud, Jehova, lærer sine tjenere at de skal være ærlige. Hun takket meg og sa: ’Hvis alle oppførte seg som Jehovas vitner gjør, ville alle mennesker være venner. Det er første gang i mitt liv jeg har sett en ungdom oppføre seg slik.’ Jeg gav henne en traktat, og hun lovte at hun heretter skulle høre på Jehovas vitner. Den dagen hadde jeg bare 50 CFA-franc i lommen, og dem skulle jeg klare meg med hele dagen. Men jeg var glad for at jeg gjorde det som var rett.»

Kongo

En eldste som heter Eugene, arbeider som vaktmester og vakt i en diamantforretning. Han forteller: «En kveld kom en mann som ville selge diamanter som var verd over 140 000 kroner, til diamantbutikken. Men pakken med diamantene hadde falt ut av lommen hans. Han lette panisk overalt, men klarte ikke å finne den. Dagen etter gikk sjefen hans og en kollega opp og ned gaten for å se etter pakken, men forgjeves. Så begynte jeg å feie utenfor butikken, og hva fikk jeg se rett foran inngangsdøren vår? Pakken med diamantene! Jeg plukket den opp og løp bort til sjefen min, en belgier. Han trodde ikke sine egne øyne. Jeg fortalte ham at jeg er et av Jehovas vitner, og at jeg har respekt og ærefrykt for min Gud. Ærligheten min gjorde også dypt inntrykk på eieren av diamantene; han utbrøt: ’Dette er helt utrolig!’

En av kollegene mine sa: ’Eugene, du har reddet vårt gode navn og rykte!’

Jeg svarte: ’Takk. Men det er Jehova som skal ha æren for det, for det er han som har lært meg å være ærlig.’»

Angola

João, en misjonær som tjener som kretstilsynsmann, besøkte et stort landdistrikt og ville gjerne vise brødrene og de interesserte den DVD-en som heter Noah vandret med Gud — David stolte på Gud. Broren tok med seg en liten generator, to høyttalere og noe bensin foruten sin bærbare datamaskin. I den første landsbyen ble han innlosjert i et lite leirhus, og han planla å vise filmen senere på kvelden. Han forteller: «Til min overraskelse kom det cirka 38 personer, og de hadde med seg stoler, benker, steiner, melkespann og andre ting de kunne sitte på. Huset var ikke engang stort nok til at halvparten av de frammøtte kunne få plass der, så vi måtte se filmen utendørs. Under den stjerneklare himmelen satte jeg datamaskinen oppå noen soltørkede leirblokker, og mange av tilskuerne satt på noen fargerike afrikanske stoffer på bakken.» Nyheten om filmen spredte seg raskt i området, og det var mange som drog til de landsbyene som João besøkte. «Når filmen var slutt, var det ingen som ville dra hjem,» forteller han. «Mange sa at det hadde vært den fineste kvelden i deres liv, og at de var dypt takknemlige for denne åndelige gaven fra Jehova.» I løpet av de tre ukene da João besøkte gruppene i landdistriktet, var det 1568 personer som så DVD-en!

Ghana

En kvinne som heter Vida og er matvareleverandør i Accra, hadde ikke særlig lyst til å levere grønnsaker til avdelingskontoret vårt der. Hvorfor ikke? Presten hennes hadde sagt til henne at Jehovas vitner var uvennlige mot mennesker som ikke er Jehovas vitner. Da Vida kom med den første leveransen til avdelingskontoret, ble hun derfor overrasket da kjøkkenpersonalet møtte henne med vennlige smil, var høflig og sa takk. I ukene som fulgte, ble hun kjent med dem som tjener ved avdelingskontoret. Hun la merke til at alle var vennlige mot henne, og hun skjønte at det presten hadde sagt, ikke var sant.

Vida var ivrig etter å lære mer, så hun bad om å få et bibelstudium selv om hun ikke kunne lese. I løpet av seks måneder lærte Vida å lese i sin egen bibel, og hun ble døpt på et områdestevne for kort tid siden. Til tross for at noen i familien og også noen av dem hun har jobbet sammen med tidligere, har gjort narr av henne, har hun hjulpet sin kusine til å bli kvalifisert til å være udøpt forkynner.

Sudan

En søster som gikk fra hus til hus, møtte to jenter som tok vennlig imot henne. Men merkelig nok ville de ikke la henne få hjelpe dem å finne noen skriftsteder i bibelen deres. Det viste seg at presten på stedet hadde advart dem om at hvis et av Jehovas vitner rørte ved bibelen deres, ville teksten automatisk forandre seg så den stemte med vitnenes lære. Jentene ville ikke engang håndhilse på søsteren. Men da de selv fant skriftstedene, stemte det de leste, med det som søsteren sa. De skjønte at presten hadde løyet, og bestemte seg for å studere Bibelen. Presten ble sjokkert, og han lovte å gi dem penger til mat hvis de bare ville slutte å studere Bibelen. Hva svarte de? «Vi vil ikke fylle magene våre med mat. Vi vil heller bli fylt med Guds ord.» Jentene går nå på møtene i Jehovas vitners menighet der på stedet.

Etiopia

En mann som heter Awoke, hadde ikke vist noe særlig interesse for sannheten selv om hans kone hadde vært et av Jehovas vitner i omkring ti år. Men da han reiste til en annen del av landet for å være med på et kurs som varte i to måneder, bestemte han seg for å oppsøke Jehovas vitner der på stedet. Da han kom dit, ble han henvist til et kontor der en av søstrene våre arbeider. Hun hadde bedt til Jehova om at det måtte komme en bror og hjelpe menigheten der. Da hun fikk høre at det var en mann som spurte etter Jehovas vitner, husket hun på det hun hadde bedt om. Og da hun fikk se Awoke, som var pent kledd og var velstelt, gikk hun ut fra at han var den nye broren som hun hadde bedt om. Hun skyndte seg glad bort til ham og ønsket ham hjertelig velkommen. Fordi hun var så glad, hadde han ikke hjerte til å korrigere henne, og han ville ikke skuffe henne da hun presenterte ham for brødrene. Han kom på alle møtene mens han var der på stedet. Da kurset hans var slutt og han skulle reise hjem, var det noen søstre som inviterte ham til lunsj, og de spurte om han ville takke for maten. Han husket hvordan hans kone med tildekket hode takket for måltidene hjemme, og at hun gjorde det i Jesu navn. Så det gikk fint med bønnen og samværet. Den vennlighet Awoke var blitt vist under oppholdet der på stedet, gjorde dypt inntrykk på ham, og han bestemte seg for å bli en ekte bror. Da han kom hjem, begynte han å studere, og han ble døpt på et stevne for kort tid siden. Hans kone er svært glad. Awoke venter nå på å få anledning til å fortelle historien sin til den menigheten der han var på besøk.

EUROPA

LAND OG OMRÅDER 46

FOLKETALL 730 776 667

FORKYNNERE 1 506 019

BIBELSTUDIER 744 319

Ukraina

En elektriker som kom til Rikets sal for å reparere en elektrisk måler, var kjent i landsbyen for å være drikkfeldig. Mens han holdt på med måleren, la han merke til årsteksten: «Nærm dere Gud, og han skal nærme seg dere.» (Jak. 4: 8) Han tok en pause og spurte en av brødrene: «Er det virkelig mulig å nærme seg Gud? Kan syndere nærme seg Gud?» Broren viste ham svarene ut fra Bibelen og inviterte ham til å komme på møtet. Mannen bestemte seg for å overvære møtet om søndagen, men han ville helst gå på det møtet som ble holdt i en annen landsby. Han ville nemlig ikke at naboene skulle se at han gikk til Rikets sal. Det viste seg ikke desto mindre at det var en eldste fra mannens landsby som skulle holde foredraget den dagen. Da mannen så denne broren, prøvde han å skjule seg. Men broren oppdaget ham og ønsket ham hjertelig velkommen. Mannen bestemte seg derfor for å gå på møtene i sin egen landsby. Det ble startet et bibelstudium med ham, og ett år senere ble han døpt.

Den gangen arbeidet mannens kone i utlandet, og hun hadde vanskelig for å tro at mannen hadde sluttet å drikke og var blitt et av Jehovas vitner. Hun kom hjem for å se det med egne øyne. Hun var glad for at mannen hadde sluttet å misbruke alkohol, og for at han tok seg av barna, men hun likte ikke at han var blitt et av Jehovas vitner. En dag spurte imidlertid mannen henne: «Kan vi ikke gå til Rikets sal alle sammen, som familie?» Hun gikk med på det, og det ble startet et bibelstudium med henne. Det gikk ikke lang tid før hun og de tre døtrene deres ble døpt. Ett vers i Bibelen hjalp altså fem mennesker til å nærme seg Gud.

Hellas

En bror som kjører den samme veien til jobb hver dag, la merke til en kvinne som regelmessig besøkte et minikapell. Slike kapeller, som ofte finnes langs veiene i Hellas, markerer vanligvis steder hvor det har skjedd en dødsulykke. Broren ville gjerne hjelpe kvinnen og skrev et kort brev til henne med trøstende bibelske tanker om de dødes tilstand og om oppstandelseshåpet. Broren oppgav også navnet og telefonnummeret sitt og la brevet på innsiden av kapellet. Allerede neste dag ringte kvinnen ham og viste stor interesse for det gode budskap. Hun får nå regelmessig besøk.

Norge

Etter at seks søstre hadde vært ute i felttjenesten, gikk de på kafé. De snakket om et fint offentlig foredrag de hadde hørt i Rikets sal to dager tidligere. Det handlet om oppstandelseshåpet. Etter en stund kom en kvinne som hadde hørt på dem, bort til bordet deres. Hun spurte om hun kunne få sette seg ned sammen med dem for å høre om det de hadde snakket om. Hun fortalte dem at hun nylig hadde mistet begge foreldrene sine, og en oppbyggende samtale fulgte. Søstrene spurte kvinnen om de kunne få telefonnummeret hennes, og en av søstrene har senere kontaktet henne og opprettet et bibelstudium med henne.

Litauen

Olga, en ung heltidsforkynner, kontaktet en russisk kvinne og startet et bibelstudium med henne ved døren. En av de første gangene de snakket sammen, spurte kvinnen Olga om hun kunne forklare henne det bibelske uttrykket «de siste dager». (2. Tim. 3: 1) Olga lovte å komme tilbake for å gjøre det. Men hun prøvde forgjeves å treffe henne mange ganger i nesten en måned. Selv om det ikke var noen som åpnet, la Olga merke til at noen så på henne gjennom kikkhullet. Olga sier: «Jeg nektet å tro at denne kvinnen ikke ville fortsette de bibelske drøftelsene. Det kunne jo tross alt ha vært noen andre bak den lukkede døren. Derfor bestemte jeg meg for å skrive et brev til henne for å forklare det hun hadde lurt på. Tre dager senere prøvde jeg enda en gang å treffe henne hjemme. Og denne gangen åpnet hun døren! Brevet og den personlige interessen hun var blitt vist, gjorde dypt inntrykk på henne.»

Kvinnen takket Olga og sa: «Jeg har lest hele brevet mange ganger, og jeg forstod alt.» Det første bibelstudiet ved døren førte til at det ble opprettet et regelmessig bibelstudium i «Hva Bibelen lærer-boken». Og hver gang Olga nå kommer for å studere med den interesserte kvinnen, blir hun hjertelig mottatt.

Sveits

I Genève henvendte en søster som heter Marie, seg til en kvinne fra Midtøsten. Marie holder på å lære seg arabisk og kommuniserte derfor med kvinnen på det språket. Da Marie sa at hun bare trodde på én sann Gud, omfavnet og kysset kvinnen henne. Hun sa at hun følte seg nedtrykt, og at hun hadde holdt på med å be da Marie snakket til henne. Kvinnen sa at hun skulle reise tilbake til hjemlandet sitt dagen etter. Marie åpnet bibelen sin og leste 1. Peter 3: 7 for henne. Så sa hun at kvinner er verdifulle i Guds øyne, og at han vil at enhver ektemann skal ære og respektere sin kone. Kvinnen spurte forbauset: «Er du en engel, eller er du et menneske? Grunnen til at jeg er nedtrykt, er at mannen min ikke praktiserer det Gud sier i dette skriftstedet. Jeg ber regelmessig til Gud om at han må hjelpe meg. Og så åpner du den boken og leser akkurat den teksten for meg.» Kvinnen bad Marie om å skrive verset på en papirlapp. Hun sa at hun skulle ta lappen med seg, vise den til familien sin og fortelle dem om denne spesielle opplevelsen. Marie syntes det var leit at kvinnen måtte dra, men de ble enige om å holde kontakten.

Nederland

Rotterdam har en av verdens største havner. Varer som kommer med skip, blir lastet over på lastebiler som frakter varene videre til land både i og utenfor EU. Derfor er det enormt mange lastebiler som kjører gjennom landet. På en av hovedveiene som fortsetter inn i Tyskland, er det et stort trailerstopp hvor det passerer nærmere 1500 trailere i timen. Mange av sjåførene pleier å stoppe der, og våre brødre benytter derfor sjansen til å forkynne fra trailer til trailer. De treffer sjåfører fra Europa, Midtøsten og nesten alle de tidligere sovjetrepublikkene. Sjåførene er spesielt glad i å lese bladene våre. I fjor benyttet brødrene anledningen til å forkynne på trailerstoppet 82 ganger, og de leverte over 10 000 blad på 35 språk.

NORD-, SØR- OG MELLOM-AMERIKA

LAND OG OMRÅDER 56

FOLKETALL 883 782 291

FORKYNNERE 3 256 287

BIBELSTUDIER 3 111 358

Peru

Jorge er alminnelig pioner og livnærer seg ved å male bilder. Han forkynte for Hubert, en annen kunstner, som tok imot tilbudet om et bibelstudium. Trass i at Hubert møtte sterk motstand fra familie, venner og naboer, studerte han ferdig boken Kunnskap som fører til evig liv på bare seks måneder. I sine bønner bad han om at Jehova måtte hjelpe familien hans til å bli kjent med sannheten. Han ble gledelig overrasket da hans bror Jhon ble med på studiet og begynte å gå på møtene. Uken etter ble Jhons svoger, Cesar, også med på studiet. Selv om Cesars kone gjorde motstand til å begynne med, begynte hun også etter hvert å studere Bibelen. Senere ville en av Huberts skolekamerater, Reynaldo, også studere. På grunn av sterk motstand måtte han studere hjemme hos Hubert. Kort tid senere begynte også Huberts bror Milton å studere. Etter det første studiet forkynte Milton for to medstudenter, Darwin og Christian, som begge begynte å studere og å gå på møtene. Hubert har også to andre brødre, Ronald og Martin. En gang da Jorge studerte med Hubert, kom Ronald på besøk, og han hadde med seg en lang liste med bibelske spørsmål. Jorge sa til ham at et bibelstudium ville gi ham svar på alle spørsmålene hans. Han tok imot tilbudet om et studium. Så begynte Martin å studere, og de to døtrene hans er også blitt med på studiet. Hubert og Jhon ble døpt på områdestevnet med temaet «Utfrielsen er nær!» Som følge av at det først ble forkynt for én person, har til sammen 18 personer fått lære om Jehova.

Brasil

Paulo bor på en kvegfarm i den nordlige delen av landet. Det ble ledet et bibelstudium med den kvinnen han bodde sammen med og senere giftet seg med. Han gikk med på å studere Bibelen bare for å glede henne. Kvegdriverne på farmen hadde en tid jaktet på og til slutt drept en jaguar som hadde redusert kvegbestanden sterkt. De ville nå sko seg på situasjonen og ringte eieren av kvegfarmen for å be om å få penger til å leie en profesjonell jaguarjeger. Paulo slo seg sammen med dem og snakket til og med med sjefen om deres ønske. Men på grunn av det Paulo hadde lært ut fra Bibelen, begynte samvittigheten hans å plage ham. Han ringte sjefen og fortalte ham sannheten, vel vitende at han kunne miste jobben, og at kollegene hans ville bli sinte på ham. Senere ble Paulo forfremmet til forvalter av farmen på grunn av sin ærlighet. Paulo og hans kone er nå døpte forkynnere av det gode budskap. Det er virkelig en glede å se denne ærlige mannen komme kjørende på traktor til Rikets sal sammen med sin kone og deres to barn!

Mexico

Da María, en ivrig søster som er alminnelig pioner, var på et foreldremøte på den skolen hvor de to døtrene hennes går, la hun merke til at lærerne var bekymret for noen av elevenes opprørske holdning og umoralske oppførsel. En av lærerne sa: «Kjære foreldre, hvis dere ikke vil se enda en forbryter på gaten, så vær så snill og hjelp oss. Snakk med barna deres. Kjøp en bok til dem. Gjør noe for dem, for de har mange spørsmål. Ikke la dem få svarene på gaten.» Senere, på rektors kontor, spurte María hvordan døtrene hennes oppførte seg, og hun fikk vite at de ikke utgjorde noe problem. Hun anbefalte så boken De unge spør — tilfredsstillende svar som en praktisk veileder for de unge. Rektor lyttet oppmerksomt og spurte om María kunne skaffe henne et eksemplar. Da Maria kom tilbake med boken dagen etter, bladde rektor takknemlig igjennom den og spurte om hun kunne få et eksemplar til skolepsykologen også. Etter at skolepsykologen hadde lest den, foreslo hun at den skulle gjøres til en del av skolens pensum. Rektor bestilte én bok til hver av de tolv lærerne og 50 til skolebiblioteket.

Uruguay

En tidlig morgen var en mann på vei fra Argentina til hjemmet sitt i Uruguay. Han skulle til å gå om bord i en ferge som krysser en havbukt som heter Río de la Plata, da en ung jente henvendte seg til ham og tilbød ham bladet Våkn opp! for januar 2006. Det inneholdt artikkelserien «Hva vil framtiden bringe?» Vår unge søster var vennlig, og mannen tok med glede imot bladet. Da passasjerene kom til Montevideo, ble de kjørt til bussterminalen. Til sin overraskelse ble mannen enda en gang kontaktet av et av Jehovas vitner, men denne gangen var det av en eldre dame med stokk. Hun tilbød ham det samme nummeret av bladet, og han tok imot det. Like etter at han var kommet hjem om kvelden, hørte han at det var noen som banket på døren. Jo, ganske riktig, det var et av Jehovas vitner. Etter at han hadde hørt på en kort presentasjon, tok han imot bladet — for tredje gang den dagen! Da vår søster fortalte at vi gjerne tar imot bidrag til vårt verdensomfattende arbeid, sa han at han allerede visste det, og han gikk inn for å hente penger. Da han kom ut igjen, hadde han med seg de to bladene som han hadde tatt imot tidligere på dagen. Han henviste til spørsmålet «Hva vil framtiden bringe?», smilte og sa: «Det vet i hvert fall jeg: Framtiden vil bringe et av Jehovas vitner!»

Puerto Rico

En søster var på besøk hos datteren sin da to ransmenn plutselig kom styrtende inn i huset. Den ene av dem var bevæpnet med en revolver. De forlangte penger, men da både moren og datteren sa at de ikke hadde penger, begynte den ene av ranerne å gjennomsøke huset mens den andre rettet våpenet mot dem. Søstrene begynte straks å be til Jehova. Raneren spurte: «Hva er det dere gjør?» De svarte at de var Jehovas vitner og bad til sin Gud, Jehova. Mens de forkynte for den raneren som var bevæpnet, kom den andre raneren tilbake og sa at han hadde funnet et minibankkort. Snart var de alle på vei til banken i den eldste av søstrenes bil. Mor og datter fortsatte å forkynne og snakke respektfullt til ranerne. Moren spurte nå om den bevæpnede raneren kunne legge fra seg våpenet, og overraskende nok gjorde han det, og han sa at han beundret henne for at hun var så rolig. Hun sa at hun hadde en sønn på deres alder, men at han hadde en strålende framtid foran seg. Hun oppfordret ranerne til å innrette sitt liv etter Jehovas veier, slik at de også kunne ha en slik framtid i vente. De kjørte ikke desto mindre videre til banken, og datteren tok ut noen penger. Ranerne kjørte så våre søstre til en bakgate, hvor de ble satt fri. Den ene raneren ville binde dem, men han som var bevæpnet, satte seg imot det. Han sa til søstrene at det var en svært mektig person som beskyttet dem. Mennene hadde tidligere ranet, bundet og slått andre i nabolaget.

OSEANIA

LAND OG OMRÅDER 30

FOLKETALL 35 914 649

FORKYNNERE 94 323

BIBELSTUDIER 49 667

Papua Ny-Guinea

Tom, en tidligere soldat, var godt kjent med krigens redsler. Da han traff Jehovas vitner i den landsbyen hvor han bodde, gjorde det dypt inntrykk på ham å høre om Bibelens løfte om en verden uten krig. Tom studerte Bibelen og gjorde åndelige framskritt, men da han bestemte seg for å overvære minnehøytiden, ble hans tro satt på prøve. Hans far hadde tidligere vært pastor i Den forente kirke, hvor Tom for tiden var formann i menighetsrådet, og kirken lå like ved Rikets sal. Idet Tom gikk inn i Rikets sal, så han mange av kirkens medlemmer — nære venner, tidligere medarbeidere og dessuten presten i kirken — og de bare stirret på ham. Tom ville helst gjemme seg, men så tenkte han: «Hvorfor skulle jeg gjøre det? Nå er tiden inne til å la folk få vite at jeg har tenkt å bli et av Jehovas vitner.» Etter påskeferien oppsøkte han presten i kirken og spurte: «Så du at jeg gikk inn i Rikets sal?»

Presten svarte: «Ja, jeg gjorde det.» Og så lo de begge to.

Tom sa videre: «Min venn, jeg var overbevist om at en bestemt gammel restaurant var det beste spisestedet, men så fikk jeg vite at det var gift i maten der. Da fant jeg en ny restaurant hvor de serverte sunn, næringsrik mat. Etter å ha smakt på den gode maten de serverte der, kunne jeg jo ikke gå tilbake til den gamle restauranten. Kunne jeg vel?»

Presten fikk tak i poenget og sa: «Tom, ikke si det til noen, men jeg leser bladet Våkn opp! regelmessig.» Tom strøk navnet sitt i kirkeboken, og trass i mange prøvelser er han nå blitt en innviet tjener for Jehova.

Salomonøyene

Den 18. februar 2006 hadde 58 forkynnere gjennomgått det første kurset i australsk tegnspråk som ble arrangert av Jehovas vitners avdelingskontor. Siden da har ti døve tatt imot tilbudet om et bibelstudium og begynt å gå på møtene. Én av dem er Moses. Naboen hans beskrev ham som «en hissigpropp som ofte får raserianfall — en person som det er umulig å resonnere med». Moses har imidlertid en slektning som er et av Jehovas vitner, og etter at slektningen hadde gjennomgått kurset, tilbød han Moses et bibelstudium. Det takket han ja til. Én måned senere da han overvar sitt første møte i Rikets sal, var han lurvete kledd, hadde langt hår og ustelt skjegg. Men den måten han ble tatt imot på, og de sannhetene han «hørte», gjorde sterkt inntrykk på ham. Han ble overrasket over å lære ut fra Bibelen at en person kan ære Gud ved å være nøye med sitt ytre. Da han kom inn i Rikets sal uken etter, kjente ikke brødrene ham igjen. Han hadde klippet håret og tatt skjegget, og han var pent kledd. Han hadde gjort forandringer i sin personlighet også. Naboen sa: «Nå er han ren, og han smiler alltid.» Moses gjør åndelige framskritt og hjelper andre døve til å forstå det gode budskap.

Tahiti

Den lille, isolerte atollen Makemo, som ligger over 600 kilometer fra Tahiti, har bare 720 innbyggere. En kvinne som heter Ravahere, ble kjent med sannheten i løpet av et opphold hos noen slektninger på Tahiti. Da hun var kommet tilbake til Makemo, begynte hun å studere Bibelen, først pr. brev, deretter pr. faks og senere pr. telefon. Trass i at Ravahere ble utsatt for press fra noen i familien som ville at hun skulle fortsette å være mormon, gjorde hun visse forandringer for å innrette sitt liv etter Jehovas normer. Hun giftet seg også med den mannen hun levde sammen med. Til slutt, da hun var på besøk i en menighet på Tahiti, ble hun kvalifisert til å være udøpt forkynner. Annenhver uke mottar hun oppmuntrende brev fra forkynnere i den menigheten.

I juni 2006 fikk Ravahere besøk av kretstilsynsmannen og hans kone. Han kunne rapportere at hun forkynner fra dør til dør hver weekend. Hun har laget et kart over distriktet sitt og har startet mange bibelstudier. Hun stiller ut bladene våre ved siden av den lille snackbaren sin, og dessuten leder hun et bokstudium, hvor ektemannen også er til stede.

Fiji

Matthew, som er Gilead-misjonær og eldste, leder hver uke et bibelstudium med fire lærerskolestudenter. På kveldstid stiller representanter fra forskjellige kirkesamfunn opp på lærerskolen for å holde prekener for kirkemedlemmer. Formålet med dette prosjektet er å støtte skolemyndighetene, som prøver å få bukt med studentenes dårlige oppførsel på skoleområdet.

En kveld la Matthew merke til at det var svært mange studenter i kafeteriaen — omkring 250 stykker — som satt stille og ventet med bibler, notisbøker og penner. De ventet på at en prest fra et av de større kirkesamfunnene skulle komme og forrette en gudstjeneste for dem. Men fordi han ikke kom, ble Matthew spurt om han ville tale til studentene. Istedenfor å lede en gudstjeneste med sang etterfulgt av en svovelpreken, slik noen gjør, holdt Matthew en tale ut fra Bibelen. Dette ble en helt annerledes presentasjon. Som tema for sin improviserte tale oppfordret Matthew studentene til å huske på sin Skaper i sin ungdom. Etterpå stod alle studentene i kø for å håndhilse på Matthew og takke ham for talen. Nå ser han fram til å følge opp den interessen som ble vakt som følge av denne uventede muligheten han fikk til å forkynne.

Australia

To søstre som gikk fra dør til dør, traff en kvinne som var syk. Hun fortalte dem at hun hadde uhelbredelig kreft, og at hun holdt på med å pakke bort ting for å spare andre for det bryderiet etter at hun var død. Kvinnen sa at hun ikke hadde familie eller venner, og at hun levde et svært ensomt liv. Hun sa også at hun hadde hatt ubehagelige opplevelser med andre religioner, og hun følte at Gud hadde forlatt henne. Senere ville en av søstrene gi kvinnen en blomsterbukett, men siden hun ikke var hjemme, satte søsteren buketten igjen ved døren sammen med en liten lapp. Om ettermiddagen ringte kvinnen til søsteren for å fortelle at hun satte stor pris på hennes omtenksomhet. Hun sa at det aldri var noen som hadde vist henne slik vennlighet eller gitt henne blomster før, og hun beklaget at hun ikke hadde vært hjemme. Da søstrene besøkte henne igjen, ventet hun på dem. De viste henne «Hva Bibelen lærer-boken», og det ble gjort avtale om et bibelstudium.

[Bilde på side 43]

Miho

[Bilde på side 47]

Vi ankom i en melketank

[Bilde på side 47]

Ketevan

[Bilde på side 48]

Noen av dem som tidligere tilhørte kirken

[Bilde på side 55]

Olga

[Bilde på side 55]

Marie

[Bilde på side 57]

Hubert, Jorge og Jhon

[Bilde på side 58]

Paulo og hans familie

[Bilder på side 63]

Ravahere i snackbaren hennes på Makemo

[Bilde på side 63]

Matthew