RESPEKT

Spesiell oppmerksomhet, aktelse, ærbødighet eller anerkjennelse vist overfor noe eller – spesielt – overfor noen på grunn av vedkommendes egenskaper, prestasjoner, stilling eller myndighet. Å vise respekt vil si å «ære». Flere forskjellige ord på grunnspråkene overbringer tanken om å vise ære, respekt eller sunn frykt for andre. – Se FRYKT; ÆRE.

Overfor Jehova og hans representanter. Som Skaperen er Jehova Gud verdig til å få den største ære av alle sine fornuftutstyrte skapninger. (Åp 4: 11) Å vise ham en slik ære innebærer at en trofast adlyder ham av kjærlighet til ham og av takknemlighet for alt han har gjort for en. (Mal 1: 6; 1Jo 5: 3) Det innbefatter også at en bruker sine «verdifulle ting» til fremme av den sanne tilbedelse. – Ord 3: 9.

Den som tar noe som tilhører Skaperen, viser mangel på respekt for hellige ting. Det gjorde for eksempel Hofni og Pinehas, øverstepresten Elis sønner. De la beslag på det beste av hver offergave som ble frambåret for Jehova. Eli unnlot på sin side å treffe kraftige tiltak overfor sine sønner og æret på den måten dem mer enn han æret Jehova. – 1Sa 2: 12–17, 27–29.

Mens mennesker kan ære Jehova Gud ved at de trofast adlyder ham og fremmer tilbedelsen av ham, ærer Gud mennesker ved å velsigne og belønne dem. (1Sa 2: 30) Kong David, som tjente Jehova trofast og ønsket å bygge et tempel som kunne huse den hellige paktens ark, ble for eksempel æret, eller belønnet, med en pakt om et rike. – 2Sa 7: 1–16; 1Kr 17: 1–14.

Som Jehovas talsmenn fortjente profetene, og særlig Guds Sønn, Jesus Kristus, respekt. Men i stedet for å vise dem en slik respekt spottet og mishandlet israelittene dem og drepte til og med noen av dem. Deres mangel på respekt for Jehovas representanter nådde sitt klimaks da de drepte hans Sønn. Av den grunn lot Jehova de romerske hærene fullbyrde hans hevn over det troløse Jerusalem i år 70. – Mt 21: 33–44; Mr 12: 1–9; Lu 20: 9–16; jf. Joh 5: 23.

I den kristne menighet. De som hadde fått spesielle ansvarsoppgaver som lærere i den kristne menighet, fortjente at deres trosfeller støttet dem og samarbeidet med dem. (He 13: 7, 17) De var «verdige til dobbelt ære», noe som innbefattet frivillig materiell støtte på grunn av deres harde arbeid til gagn for menigheten. – 1Ti 5: 17, 18; se ELDSTE, ELDRE MANN.

Alle kristne skulle imidlertid bli æret av sine trosfeller. Apostelen Paulus gav dette rådet: «Ta ledelsen i å vise hverandre ære.» (Ro 12: 10) Ettersom en kristen bare så altfor godt kjenner sine egne svakheter og ufullkommenheter, gjør han vel i å sette andre høyere enn seg selv og ære dem, eller verdsette dem høyt, på grunn av deres trofaste arbeid. (Flp 2: 1–4) Hjelpetrengende enker som hadde gjort gode gjerninger, ble æret ved at menigheten støttet dem materielt. – 1Ti 5: 3, 9, 10.

I familien. En hustru bør vise dyp respekt for sin mann på grunn av hans stilling som familiens overhode. (Ef 5: 33) Dette er i samsvar med den spesielle stilling som mannen har fått i Guds ordning. Det var ikke kvinnen, men mannen som ble skapt først, og han er «Guds bilde og ære». (1Kt 11: 7–9; 1Ti 2: 11–13) Sara var et bemerkelsesverdig eksempel når det gjaldt å vise respekt for sin mann. Hennes respekt kom fra hjertet, for hun kalte sin mann «herre», ikke bare når andre hørte på, men «inni seg». – 1Pe 3: 1, 2, 5, 6; jf. 1Mo 18: 12.

På den annen side får ektemenn denne formaningen: «Fortsett på lignende måte å leve sammen med dem [deres hustruer] i samsvar med kunnskap, idet dere viser dem ære som et svakere kar, det kvinnelige, da dere også er arvinger sammen med dem til livets ufortjente gave.» (1Pe 3: 7) Åndssalvede kristne ektemenn skulle altså huske at deres hustruer som Kristi medarvinger stod på like fot med dem (jf. Ro 8: 17; Ga 3: 28), og at de skulle behandles på en ærefull måte, i erkjennelse av at de hadde mindre styrke enn menn.

Ettersom foreldre i forholdet til sine barn representerer Gud, er de bemyndiget til å opplære, tukte og lede dem. Foreldre har derfor krav på ære, eller respekt. (2Mo 20: 12; Ef 6: 1–3; He 12: 9) Det innbefatter ikke bare at barn er lydige mot sine foreldre og viser aktelse for dem, men også at de som voksne, om nødvendig, kjærlig tar seg av foreldrene sine når de blir gamle. (Jf. Mt 15: 4–6.) I den kristne menighet ble en som ikke sørget for en gammel og hjelpetrengende far eller mor, ansett for å være verre enn en som var uten tro. (1Ti 5: 8) Som apostelen Paulus påpekte for Timoteus, var det ikke menighetens ansvar å sørge for enker som hadde barn eller barnebarn som kunne yte dem materiell hjelp. – 1Ti 5: 4.

For herskere og andre. Personer som innehar høye embeter, har også krav på ære, eller respekt. En kristen viser dem en slik respekt, ikke for å oppnå fordeler, men fordi det er Guds vilje. Noen av disse personene kan være korrupte. (Jf. Lu 18: 2–6; Apg 24: 24–27.) Likevel må man vise dem respekt på grunn av den ansvarsfulle stilling de har i kraft av sitt embete. (Ro 13: 1, 2, 7; 1Pe 2: 13, 14) På lignende måte skulle slaver betrakte sine eiere som verdige til all ære og utføre sitt tildelte arbeid, slik at de ikke var årsak til at Guds navn ble spottet. – 1Ti 6: 1.

Når det ble krevd av en kristen at han skulle begrunne sitt håp, skulle han forsvare det «med et mildt sinn og dyp respekt [bokst.: frykt]». Selv når spørsmål ble framsatt på en fornærmende måte, skulle han være rolig og vennlig når han la fram sine grunner, og ikke svare på en måte som vitnet om at han var irritert, sint eller ergerlig. Han skulle ikke føle en lammende frykt for mennesker, men skulle vise dyp respekt, det vil si sunn frykt, som om han stod overfor Jehova Gud og Herren Jesus Kristus. (1Pe 3: 14, 15; se NW, fotn.) Derved kunne en kristen etterligne englene, som, enda de er større i styrke og makt, ikke kommer med spottende anklager. – 2Pe 2: 11.