Greske moter i oldtiden

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER I HELLAS

HVORFOR trengte de kristne skribentene Paulus og Peter å komme med direkte råd angående kvinners klesdrakt i det første århundre? Paulus skrev jo for eksempel: «Jeg [ønsker] at kvinnene skal pynte seg med velordnede klær, med beskjedenhet og et sunt sinn, ikke med hårfletningsfrisyrer og gull eller perler eller meget kostbar klesdrakt.» (1. Timoteus 2: 9) Peter fant det nødvendig å ta opp det med «å flette håret», å «ta på seg gullsmykker» og det å «bære ytterkledninger». — 1. Peter 3: 3.

Paulus og Peter skrev til kristne som levde under innflytelse av hellenismen, som stammet direkte fra den gamle klassiske greske kultur. Fantes det noe slikt som moter i det gamle Hellas? Mange ser nok for seg en typisk greker i oldtiden som en som var kledd i den uunnværlige khi·tonʹ (khiton), eller tunika — en slags kittel — uansett hvilken tidsperiode det dreier seg om, og uavhengig av personens kjønn og fødested.a Er det et riktig bilde? Nei!

Hvordan underkledningen ble laget og brukt

En nøye undersøkelse av statuer, vasemalerier og klassiske skrifter viser at grekerne i oldtiden ikke bare gikk i lange hvite kjortler. Det var stor variasjon både når det gjaldt stil, stoff, farge, mønster og tilbehør. Særlig kvinnene hadde en rekke forseggjorte metoder for å forbedre sitt utseende.

De som har lest det episke diktet «Odysseen» av den greske oldtidsdikteren Homer, som beskriver den ti år lange hjemferden til den mytiske helten Odyssevs, husker kanskje at mens heltens kone, Penelope, ventet på at han skulle komme hjem, satt hun og vevde — på ett og samme tøystykke i alle disse årene, fordi hun hele tiden tok opp igjen det hun hadde vevd. Homer nevner tøy et par ganger til og antyder dermed at framstillingen av stoff var en av de viktigste huslige pliktene kvinnene hadde fra de tidligste tider.

Etter at et stoff var blitt vevd, ble det skåret til slik at man kunne lage en khiton — et skjortelignende plagg som var av lin og senere noen ganger av ull. Khitoen var grunnplagget i både mennenes og kvinnenes påkledning. I den arkaiske tid (fra cirka 630 til 480 f.v.t.) bestod kvinnenes khiton (som da ble kalt e·sthesʹ) av et naturfarget tøystykke som var omtrent like bredt som kvinnen var høy, og dobbelt så langt som lengden mellom hendene når hun strakk armene rett ut til siden. (Jevnfør Johannes 19: 23; Apostlenes gjerninger 10: 30, The Kingdom Interlinear.) Khitoen ble holdt på plass med brosjer, som til å begynne med var laget av knokler fra bena til små dyr, men som senere var av metall. Khitoen var åpen i begge sider og ble holdt sammen av et belte om livet. Den så derfor ut som to separate plagg.

Senere, i begynnelsen av det sjette århundre før vår tidsregning, så den joniske khiton mer ut som en kjole enn som en tunika, for den var sydd sammen i sidene og ikke drapert over skulderpartiet. Dermed trengtes det mindre stoff. Den var ikke ensfarget hvit; noen ganger hadde stoffet lange, smale striper i forskjellige farger. Eller det kunne være at det var satt på frynser. Safrangult og rødt var noen av de mest populære fargene. I den hellenistiske perioden førte innflytelse fra Asia til at det ble tatt i bruk nye, strålende farger, for eksempel rosa, blått, fiolett og gult. Andre stoffer, som var dekorert med gulltråder eller blomsterbroderier, var til å begynne med forbeholdt statuer av gudene eller skuespillere som spilte guder.

Hva annet kunne en fornem dame i Aten ha på seg?

Ingen atensk dame med respekt for seg selv gikk hjemmefra uten først å ha tatt på seg sin hi·maʹti·on (himation), som var en kappe. Dette rektangulære tøystykket kunne bæres på forskjellige måter — det kunne legges over skuldrene som et sjal, det kunne draperes over høyre skulder og under venstre arm, eller det kunne dras opp over hodet som en beskyttelse mot solen. Kapper fantes også i forskjellige størrelser. I kaldt vær brukte man gjerne en stor himation. En himation hadde ofte dekorative border. Det må ha vært litt av en kunst å dandere den slik at foldene så ut som plisseer.

Noen ganger brukte man en kyʹpas·sis, en slags kort jakke med knapping foran, istedenfor en himation. Kvinnene gikk ikke med slike hatter som vi har i dag, men på en særlig varm dag kunne det være at de hadde en ski·aʹdei·on, en solhatt, på seg. Velstående greske damer gikk ofte med et ullplagg som de kalte peʹplos. De kristne greske skrifter bruker også ordet «hodeplagg» (gresk: pe·ri·boʹlai·on) i et av Paulus’ brev. — 1. Korinter 11: 15.

Oldtidens grekere pleide ikke å gå med sko inne, og det var ikke alltid de gjorde det ute heller. Ifølge dikteren Hesiod gikk folk på landsbygda med sandaler av okselær som var kledd med filt. Kortvokste kvinner gikk noen ganger med sko som hadde en tykk korksåle, for at de skulle virke høyere.

Gullsmykker

Det var svært alminnelig med smykker som var laget av gullplater dekorert med relieffer. Disse relieffene forestilte gjerne dyr og planter. Andre vanlige smykker var skarabeer og skaraboïder, som ofte var innfattet i ringer slik at de kunne dreies. Armsmykker — noen ganger kalt oʹphis (slange) eller draʹkon (drage) — var populært.

Utgravninger har avdekket diademer, medaljonger, halskjeder, anheng, ringer og andre smykker som man pyntet seg med. De var som regel laget av gull, jern og kobber og i mer sjeldne tilfelle av sølv, mens perlene var av glass eller halvedelstener.

Øreringer var også populært. Noen ganger var øreringer ytre tegn på rang eller makt eller var en iøynefallende framvisning av materiell velstand. Pikene fikk normalt hull i ørene i ung alder.

Hårfrisyrer

I det gamle Hellas fantes det mange forskjellige frisyrer. En av de mest populære var midtskill med håret bundet bak med et farget bånd. Noen kvinner hadde håret oppsatt i en topp. Andre hadde kort, rett pannelugg. Noen ganger gikk de med pannebånd som var pyntet med en liten metallknapp foran. Krølltenger av jern ble brukt til å lage krøller med. Det har også kommet for dagen at mange kvinner i det klassiske Aten farget håret. Retorikeren Lukian kritiserte hånlig de kvinnene som brukte «maskiner» for å lage krøller, og som sløste bort ektemannens formue på arabiske hårfargingsmidler.

De populære frisyrene blant rike kvinner i det gamle Hellas var ekstremt kunstferdige og svært tidkrevende. Det gikk med mange timer hos en skjønnhetsekspert. Dyrt var det også. En kvinne som hadde en slik prangende frisyre, tiltrakk seg folks oppmerksomhet.

Kvinner som pynter seg

Bruken av sminke var en annen vane som handelsmenn og reisende brakte med seg fra Østen til Hellas. I det femte århundre før vår tidsregning brukte kvinner i Aten bly for å bleke ansiktet. De la rødfarge på leppene og brukte rouge, som enten var laget av alger eller planterøtter. De framhevet øyenbrynene ved hjelp av sot og gjorde øyenlokkene mørke med øyenskygge (for eksempel pulverisert antimonsulfid). Maskaraen var laget av kumøkk eller av en blanding av eggehvite og gummi.

Greske oldtidsfunn som arkeologer har gjort i palasser og på kirkegårder og boplasser, omfatter en rekke gjenstander som har hatt med kvinners skjønnhetspleie å gjøre. Det store utvalget av saker og utstyr innbefatter speil, kammer, spenner, elegante små kniver, hårnåler, barberkniver og miniatyrvaser til parfyme, kremer og fargestoffer.

Ekte skjønnhet

Generelt sett kan vi si at trass i de gamle greske satirikernes hånlige bemerkninger ble det satt stor pris på at en kvinne var stilig og elegant. Den fornemme dame i det gamle Hellas brukte mye tid og oppmerksomhet på sitt utseende.

Dette kunne lett ha overskygget verdien av åndelige egenskaper, som var det en kristen kvinne skulle legge vekt på. Det er grunnen til at apostelen Peter med rette sier at det vakreste og viktigste en kvinne kan ikle seg, er «hjertets skjulte menneske i den uforgjengelige drakt, den stille og milde ånd, som er av stor verdi i Guds øyne». (1. Peter 3: 3, 4) En kvinne som har den slags indre pryd og et rent og beskjedent antrekk, vil alltid være vakkert kledd, i en uklanderlig og tidløs mote. Paulus skrev til Timoteus: «Jeg [ønsker] at kvinnene skal pynte seg med velordnede klær, med beskjedenhet og et sunt sinn, ikke med hårfletningsfrisyrer og gull eller perler eller meget kostbar klesdrakt, men på den måten som sømmer seg for kvinner som bekjenner at de har ærbødighet for Gud, nemlig ved gode gjerninger.» — 1. Timoteus 2: 9, 10.

[Fotnote]

[Ramme på side 24]

Smykker og religion

Smykker og pyntegjenstander fra det gamle Hellas er ofte av religiøs karakter. Noen medaljonger avbilder forskjellige guder og gudinner, for eksempel Artemis, og halvguder, for eksempel Herkules. Gaver som ble viet helligdommer rundt omkring i Hellas, var ofte pyntegjenstander som skildret religiøse rituelle scener. På grunn av den hedenske oppfatningen som går ut på at menneskesjelen fortsetter å leve videre etter at kroppen er død, ble det lagt mange smykker og pyntegjenstander sammen med den døde i graven.

[Bilder på side 23]

Til venstre: Parthenon, et tempel som var viet til gudinnen Atene

Over: Gullmedaljong med byste av Artemis

Til høyre: En pike kledd i en himation

Under til høyre: Et gulldiadem

Lengst til venstre: En gudinne kledd i en khiton og en himation

Til venstre: Slangearmbånd i gull

[Rettigheter]

Øverst til høyre: Akropolismuseet, Hellas

Alle andre bilder: Nasjonalmuseet, Aten

[Bilderettigheter på side 22]

Akropolis, Aten, Hellas