Respekterer du deres verdighet?
DREVET sammen som dyr og stuet i forferdelig skitt og stank ble innfødte afrikanere fraktet som skipslast til Amerika. Det ble ventet at minst halvparten av dem kom til å dø allerede før de nådde bestemmelsesstedet. Familiemedlemmer ble ubarmhjertig skilt og fikk aldri se hverandre igjen. Slavehandelen er blant de verste eksemplene på folks umenneskelige behandling av sin neste. Andre grusomme hendelser fant sted da mektige erobrere underla seg forsvarsløse innfødte befolkninger.
Det å frata en person hans verdighet kan være mer brutalt enn å gi ham fysiske slag. Det er ødeleggende for den menneskelige ånd. Selv om slaveriet er blitt avskaffet i de fleste land, blir den menneskelige verdighet fortsatt undergravd, kanskje på mer snedige måter.
De sanne kristne bestreber seg derimot på å følge Jesu Kristi formaning om å ’elske sin neste som seg selv’. Derfor spør de seg selv: «Respekterer jeg andres personlige verdighet?» — Lukas 10: 27.
Eksempler på verdighet
Ifølge en ordbok er verdighet det å fortjene, vekke, være omgitt av og bli betraktet med høyaktelse og ærbødighet, respekt og ærefrykt. For en passende beskrivelse av den stilling den universelle Overherre, Jehova Gud, har! Ja, Bibelen knytter gjentatte ganger Jehova og hans overherredømme sammen med verdighet. Moses, Jesaja, Esekiel, Daniel, apostelen Johannes og andre fikk det privilegium å se inspirerte syner av Den høyeste og hans himmelske bolig, og i sine beskrivelser skildrer de konsekvent ærefryktinngytende storhet og verdighet. (2. Mosebok 24: 9—11; Jesaja 6: 1; Esekiel 1: 26—28; Daniel 7: 9; Åpenbaringen 4: 1—3) I en lovprisningsbønn sa kong David: «Din, Jehova, er storheten og velden og skjønnheten og høyheten og verdigheten; for alt i himlene og på jorden er ditt.» (1. Krønikebok 29: 11) Det er i sannhet ingen som er mer verdig til å bli aktet og æret enn Jehova Gud selv.
Da Jehova skapte menneskene i sitt bilde og sin likhet, skjenket han dem et visst mål av selvrespekt og verdighet. (1. Mosebok 1: 26) Når vi har med andre å gjøre, må vi derfor vise enhver den rette ære og respekt. Ved å gjøre det anerkjenner vi i virkeligheten ham som er kilden til den menneskelige verdighet, Jehova Gud. — Salme 8: 4—9.
Verdighet familiemedlemmer imellom
Under inspirasjon sa apostelen Peter, som var en gift mann, at kristne ektemenn skulle vise sin hustru «ære som et svakere kar». (1. Peter 3: 7; Matteus 8: 14) «På den annen side bør hustruen ha dyp respekt for sin mann,» formante apostelen Paulus. (Efeserne 5: 33) Det er derfor et bibelsk krav til ektepar at de skal ære og respektere hverandres personlige verdighet. På hvilke måter kan dette gjøres?
Akkurat som vann holder liv i en voksende plante, kan hyggelige bemerkninger og vennlighet ektefeller imellom, både offentlig og privat, hjelpe dem til å bevare et fortrolig forhold til hverandre. Omvendt vil fornærmende verbale angrep eller nesevise, sarkastiske bemerkninger, som så ofte forekommer i situasjonskomedier på TV, virke nedbrytende. De kan framkalle slike skadelige følelser som lav selvaktelse, depresjon og bitterhet, og de kan dessuten gi følelsesmessige sår som ikke så lett lar seg helbrede.
Det å respektere andres personlige verdighet innebærer også å godta dem som de er, og la være å prøve å få dem til å passe inn i et forutfattet ideal eller trekke ufordelaktige sammenligninger med andre. Dette er særlig viktig i ekteskapet. Et fortrolig forhold forutsetter god kommunikasjon og at en kan uttale seg fritt og utvungent uten å være redd for å bli kritisert eller utskjelt. Når en person kan være seg selv i et ekteskap, blir hjemmet virkelig et fristed der man slipper unna den grusomme, brutale verden utenfor.
Barn er ifølge Bibelen forpliktet til å respektere og adlyde foreldrene sine. Kloke og kjærlige foreldre bør på sin side ta hensyn til barnas verdighet. Når de roser dem varmt for deres gode oppførsel og i tillegg gir tålmodig tukt når det er nødvendig, støtter de på en god måte opp om ’Jehovas formaning’. Stadig kritikk, skriking og utskjelling med bruk av slike ydmykende uttrykk som «tosk» og «idiot» vil bare irritere dem. — Efeserne 6: 4.
En kristen eldste og far som oppdrar tre sønner og tre døtre, sier: «I Rikets sal gav vi nødvendig tukt så stille som mulig. En liten dult eller et strengt, advarende blikk var vanligvis tilstrekkelig. Hvis det trengtes mer alvorlig tukt, gav vi dem det innenfor hjemmets fire vegger, ute av syne for de andre barna. Nå som barna er eldre, gir vi hver enkelt av dem tukt i form av kjærlig, vis veiledning fra Guds Ord i samsvar med deres individuelle behov. Vi prøver å holde slike personlige saker konfidensielle, slik at vi viser respekt for hvert enkelt barns rett til privatliv og verdighet.»
Noe som ikke må overses, er behovet for at en viser gode manerer i ord og gjerning innenfor familien. Det at en kjenner hverandre godt, er ingen grunn til å slutte å bruke slike ord og uttrykk som «vær så snill», «takk», «unnskyld» og «jeg beklager». Gode manerer har avgjørende betydning for at vi både skal kunne bevare vår egen verdighet og respektere andres verdighet.
I den kristne menighet
«Kom til meg, alle dere som sliter og er tynget av byrder, så vil jeg gi dere ny styrke,» sa Jesus. (Matteus 11: 28) De undertrykte, de nedtrykte, ja selv de små barna, ble alle dratt til Jesus. De ble foraktet av datidens arrogante og selvrettferdige prester og ledere. Men i Jesus fant de en som behandlet dem med den verdighet de fortjente.
Som Jesu etterfølgere ønsker også vi å være en kilde til ny styrke for våre trosfeller. Det innebærer at vi ser etter muligheter til å bygge dem opp ved det vi sier og gjør. Det er alltid passende å være oppriktig raus med vennlige og positive bemerkninger når vi snakker med andre. (Romerne 1: 11, 12; 1. Tessaloniker 5: 11) Vi viser at vi tar hensyn til andres følelser, ved å være forsiktige både med hva vi sier, og måten vi sier det på. (Kolosserne 4: 6) Det at vi er pent kledd og oppfører oss på en passende måte på kristne møter, vitner dessuten om at vi har dyp respekt for den verdighet som tilhører vår Gud, tilbedelsen av ham, og våre trosfeller.
Jesus respekterte folks verdighet også når han gjorde noe til gagn for dem. Han opphøyde aldri seg selv ved å nedvurdere eller ydmyke andre. Da en spedalsk kom til ham for å bli helbredet, avfeide han ikke mannen som uren og uverdig, og han laget heller ikke noe oppstyr ved å henlede oppmerksomheten på seg selv. Da den spedalske bønnfalt ham: «Herre, hvis du bare vil, kan du gjøre meg ren», tok han i stedet hensyn til den spedalskes verdighet ved å si: «Jeg vil.» (Lukas 5: 12, 13) Så velgjørende det er når vi ikke bare hjelper dem som har det vanskelig, men også forsikrer dem om at de ikke er en byrde, men er ønsket og elsket! De beskjedne, de deprimerte og de uføre blir vanligvis oversett, foraktet eller ydmyket i verden. Men de bør finne ekte fellesskap og anerkjennelse når de er blant sine kristne brødre og søstre. Vi må gjøre vår del for å bidra til en slik ånd.
Jesus elsket sine disipler som «sine egne» og ’elsket dem inntil enden’ trass i deres feiltrinn og personlige særegenheter. (Johannes 13: 1) Han så at de var rene av hjertet og viste hans Far hengivenhet av hele sin sjel. På samme måte må vi aldri tillegge våre trosfeller dårlige motiver bare fordi de kanskje ikke gjør tingene på vår måte eller har vaner eller en personlighet som kanskje irriterer oss. Respekt for våre brødres verdighet får oss til å elske og godta dem som de er, og stole på at også de elsker Jehova og tjener ham av rene motiver. — 1. Peter 4: 8—10.
Særlig de eldste må være forsiktige så de ikke vekker unødig bekymring hos dem som er betrodd i deres varetekt. (1. Peter 5: 2, 3) Når de har et møte med et medlem av menigheten som har begått en synd, er det bra om de mildner sine ord med vennlighet og omtanke og unngår å stille unødvendige pinlige spørsmål. (Galaterne 6: 1) Selv når streng irettesettelse eller tukt er på sin plass, vil de fortsette å ta hensyn til overtrederens rettmessige verdighet og selvrespekt. — 1. Timoteus 5: 1, 2.
Å bevare sin personlige verdighet
Siden vi er skapt i Guds bilde og likhet, må vi i størst mulig utstrekning gjenspeile Guds strålende egenskaper — deriblant hans verdighet — i vårt daglige liv. (1. Mosebok 1: 26) På samme måte viser befalingen om at vi skal ’elske vår neste som oss selv’, at vi må ha et likevektig mål av personlig verdighet og selvrespekt. (Matteus 22: 39) Hvis vi vil at andre skal vise oss respekt og ta hensyn til vår verdighet, må vi vise at vi fortjener det.
En viktig faktor i forbindelse med det å bevare sin selvrespekt og personlige verdighet er å bevare en ren samvittighet. Dårlig samvittighet og skyldfølelse kan lett føre til lav selvaktelse, frustrasjon og depresjon. Hvis en person har begått en alvorlig overtredelse, bør han derfor straks ta skritt for å angre og be om åndelig hjelp fra de eldste, slik at han kan få oppleve «tider med ny styrke . . . fra Jehovas person». Noe av denne nye styrken består i at han får gjenopprettet sin personlige verdighet og selvrespekt. — Apostlenes gjerninger 3: 19.
Vi har enda større gagn av å gjøre oss vedvarende anstrengelser for å beskytte vår samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen, og ikke la noe få tilflekke eller svekke den. Ved å vise selvkontroll på alle livets områder — for eksempel i forbindelse med mat, drikke, forretningsvirksomhet, atspredelser og kontakt med det annet kjønn — kan vi bevare en ren samvittighet og gjenspeile Guds herlighet og verdighet i vårt liv. — 1. Korinter 10: 31.
Hva om skyldfølelse på grunn av våre feiltrinn ikke vil forsvinne? Eller hva om minner om overgrep vi er blitt utsatt for, fortsetter å volde oss smerte? Slike følelser kan knuse vår personlige verdighet og framkalle dyp depresjon. Så trøstende kong Davids ord i Salme 34: 18 er: «Jehova er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte; og dem som har en knust ånd, frelser han.» Jehova er rede til og villig til å holde sine tjenere oppe når de sliter med depresjon og lav selvaktelse. Det å påkalle ham og samtidig søke hjelp hos slike som har åndelige kvalifikasjoner, for eksempel kristne foreldre, eldste og andre modne medlemmer av menigheten, er nøkkelen til å gjenoppbygge selvrespekt og personlig verdighet. — Jakob 5: 13—15.
På den annen side må vi vokte oss for å krysse grensen mellom personlig verdighet og arroganse. Bibelens veiledning går ut på at en person «ikke skal tenke høyere om seg selv enn det er nødvendig å tenke, men tenke slik at han har et sunt sinn, hver enkelt slik som Gud har tildelt ham et mål av tro». (Romerne 12: 3) Det er passende å framelske selvrespekt, men vi ønsker ikke å tillegge oss selv overdreven betydning eller å blande sammen menneskelig verdighet med de selviske og ytterliggående bestrebelsene noen gjør seg for å redde ansikt overfor andre.
Ja, det å ha respekt for andres verdighet er et krav til de kristne. Våre familiemedlemmer og våre medkristne har alle sin egen verdighet og fortjener at vi viser dem respekt, ære og aktelse. Jehova har gitt hver enkelt av oss et visst mål av verdighet og ære som vi bør anerkjenne og bevare. Men framfor alt må vi framelske dyp ærbødighet for den uovertrufne verdighet og storhet som tilhører vår himmelske Far, Jehova Gud.
[Bilde på side 31]
De unge kan vise respekt for funksjonshemmede