Etterligner du Jehova ved å ha omsorg for andre?

’KAST all deres bekymring på Gud, for han har omsorg for dere.’ (1. Peter 5: 7) For en kjærlig innbydelse! Jehova Gud har personlig interesse for sitt folk. Vi kan føle oss trygge i hans favn.

Vi bør framelske en lignende omsorgsfull holdning til andre og la den komme til uttrykk. Men siden vi er ufullkomne, trenger vi å være klar over visse fallgruver når vi viser andre personlig interesse. Før vi kommer inn på noen av dem, skal vi se på noen måter som Jehova har omsorg for sitt folk på.

Salmisten David brukte illustrasjonen med en hyrde for å beskrive Guds omsorg. Han sa: «Jehova er min Hyrde. Jeg skal ikke mangle noe. På gressrike beitemarker lar han meg ligge; ved vannrike hvilesteder fører han meg. Min sjel gir han ny styrke. . . . Selv om jeg vandrer i den dype skygges dal, frykter jeg ikke noe ondt, for du er med meg.» — Salme 23: 1—4.

Ettersom David selv var hyrde, visste han hva det ville si å ha omsorg for en hjord. Hyrden beskytter sine sauer mot rovdyr, som løver, ulver og bjørner. Han holder hjorden samlet, leter etter bortkomne sauer, bærer trette lam ved sin barm og tar seg av syke og skadede dyr. Hver dag gir han hjorden vann. Dette betyr ikke at hyrden kontrollerer hver eneste lille bevegelse som sauene foretar seg. De har frihet til å bevege seg, men er likevel beskyttet.

Det er på den måten Jehova har omsorg for sitt folk. Apostelen Peter sa: «Dere . . . blir vernet av Guds kraft.» Uttrykket «blir vernet», som blir brukt her, betyr bokstavelig «blir voktet». (1. Peter 1: 5; NW, fotnoten) Jehova har ekte omtanke for oss og vokter oss, eller våker over oss, til enhver tid. Han er klar til å gi hjelp når som helst vi måtte be om det. Ikke desto mindre har han skapt oss med en fri vilje, så han griper ikke inn i alle våre handlinger og avgjørelser. Hvordan kan vi etterligne Jehova i denne henseende?

Etterlign Jehova ved å dra omsorg for barna dine

«Sønner er en arv fra Jehova.» Foreldre bør derfor beskytte barna sine og dra omsorg for dem. (Salme 127: 3) Det kan innebære at de oppmuntrer barna til å uttale seg, og at de så i sin oppdragelse tar hensyn til hva barna tenker og føler. Hvis foreldre forsøker å kontrollere alt det barna deres foretar seg, og fullstendig ignorerer deres ønsker, vil det være som en hyrde som forsøker å kontrollere sine sauer med tøyler. Ingen hyrde vil gjete sauene sine på en slik måte. Det er heller ikke slik Jehova opptrer som hyrde overfor oss.

Marikoa innrømmer: «I flere år sa jeg stadig til barna mine: ’Dere må gjøre det’, og: ’Dere må ikke gjøre det.’ Jeg trodde at det var min plikt som forelder å si dette. Jeg gav dem ingen ros, og jeg hadde egentlig ikke noen god kommunikasjon med dem.» Selv om Marikos datter gjerne kunne snakke i timevis i telefonen med vennene sine, varte samtalene med moren ikke særlig lenge. «Så innså jeg forskjellen,» legger Mariko til. «Når min datter snakket med vennene sine, brukte hun gjerne uttrykk som vitnet om empati. Hun sa for eksempel: ’Ja, jeg er enig’, eller: ’Det gjør jeg også.’ Jeg begynte å bruke lignende formuleringer for å få min datter til å gi uttrykk for det hun mente, og snart ble samtalene våre lengre og hyggeligere.» Dette understreker viktigheten av god kommunikasjon, som vanligvis går begge veier, og ikke bare er ensidig.

Det er nødvendig at foreldre får barna sine til å uttale seg, og barna må forstå hvorfor foreldrenes omsorg er til beskyttelse for dem. Bibelen formaner barn til å være lydige mot sine foreldre, og den oppgir grunnen til det: «For at det kan gå deg godt og du kan leve i lang tid på jorden.» (Efeserne 6: 1, 3) Barn som er overbevist om fordelene ved å underordne seg under sine foreldre, vil synes det er lettere å være lydig.

Omsorg for Jehovas hjord

Jehovas kjærlige omtanke kommer til uttrykk i den kristne menighet. Som Hode for menigheten leder Jesus Kristus de eldste til å ha omsorg for hans hjord. (Johannes 21: 15—17) Det greske ordet for tilsynsmann er beslektet med et verb som betyr «passe nøye på». Peter understreket hvordan dette skulle gjøres, og gav følgende veiledning til de eldste: «Vær hyrder for den Guds hjord som er i deres varetekt, ikke under tvang, men villig; heller ikke av kjærlighet til uærlig vinning, men med iver; heller ikke slik at dere rår som herrer over dem som er Guds arv, men ved å bli eksempler for hjorden.» — 1. Peter 5: 2, 3.

Ja, de eldstes oppgave kan sammenlignes med det å være hyrder. Kristne eldste skal ta seg av dem som er åndelig syke og bringe dem i den rette tilstand, slik at deres liv gjenspeiler rettferdige normer. De eldste har ansvaret for å organisere menighetens virksomhet, tilrettelegge møter og sørge for at alt går ordentlig for seg. — 1. Korinter 14: 33.

Men de ordene av Peter som er sitert ovenfor, gjør oss oppmerksom på en fare, nemlig at de eldste kan komme til å ’rå som herrer’ over menigheten. Et skritt i den retning kan være at en eldste lager unødvendige regler. En eldste som kanskje føler seg sterkt forpliktet til å beskytte menigheten, kan gå for langt. I en menighet i Østen laget de eldste visse regler for hvordan man skulle hilse på hverandre i Rikets sal, for eksempel regler for hvem som skulle snakke først. De mente at det å følge disse reglene ville bidra til å bevare freden i menigheten. Selv om motivene for å gjøre dette utvilsomt var gode, kan vi spørre: Etterlignet disse eldste Jehovas omsorg for sitt folk? Det er verdt å merke seg apostelen Paulus’ innstilling. Han sa: «Ikke slik at vi er herrer over deres tro, men vi er medarbeidere på deres glede, for det er ved deres tro at dere står.» (2. Korinter 1: 24) Jehova stoler på sitt folk.

Omsorgsfulle eldste avholder seg ikke bare fra å lage regler som ikke har noe grunnlag i Bibelen. De viser også ekte omtanke ved ikke å røpe fortrolige opplysninger. De har i tankene den guddommelige veiledningen: «Røp ikke det en annen har sagt i fortrolighet.» — Ordspråkene 25: 9.

Apostelen Paulus sammenlignet menigheten av salvede kristne med menneskekroppen: «Gud har satt legemet sammen . . . slik at det ikke skulle være noen splittelse i legemet, men at dets lemmer skulle ha den samme omsorg for hverandre.» (1. Korinter 12: 12, 24—26) Det greske uttrykket som her er oversatt med «ha den samme omsorg for hverandre», betyr bokstavelig ’bør være bekymret for hverandre’. Medlemmene av den kristne menighet bør være sterkt interessert i hverandre. — Filipperne 2: 4.

Hvordan kan de sanne kristne vise at de er ’bekymret for hverandre’? De kan vise omtanke for andre i menigheten gjennom sine bønner og ved å tilby praktisk hjelp til dem som trenger det. Dette bidrar til å få fram det gode hos andre. Tenk over hvordan Tadataka ble hjulpet ved at noen viste en slik kjærlig omtanke. Da han ble døpt som 17-åring, var han den eneste i sin familie som tjente Jehova. Han forteller: «En familie i menigheten inviterte meg ofte med hjem for å spise et måltid eller til en sammenkomst. Jeg var innom denne familien nesten hver morgen på vei til skolen for å drøfte dagsteksten sammen med dem. Jeg fikk råd om hvordan jeg skulle takle problemer på skolen, og vi bad også om disse problemene sammen. Av denne familien lærte jeg å være gavmild.» Tadataka setter nå ut i praksis det han har lært, ved å tjene ved et av Jehovas vitners avdelingskontorer.

Apostelen Paulus advarte mot en bestemt fallgruve når det gjelder det å vise interesse for andre. Han omtalte visse kvinner som ’fór med sladder og blandet seg bort i andres saker, idet de snakket om ting de ikke burde snakke om’. (1. Timoteus 5: 13) Selv om det er på sin plass at vi viser interesse for andre, må vi passe på at vi ikke går så langt at vi blander oss bort i deres private anliggender. En overdreven interesse for andre kan komme til uttrykk ved at vi ’snakker om ting vi ikke burde snakke om’, for eksempel ved at vi kommer med kritiske bemerkninger om noen.

Vi gjør vel i å huske at de kristne kan være ulike med hensyn til hvordan de tar seg av sine personlige anliggender, hva de bestemmer seg for å spise, og hvilken form for sunn avkobling de velger. Innenfor de grensene som bibelske prinsipper setter, har den enkelte frihet til å bestemme hva han vil gjøre. Apostelen Paulus formante de kristne i Roma: «La oss . . . ikke lenger dømme hverandre . . . la oss . . . jage etter de ting som tjener til fred, og de ting som er til innbyrdes oppbyggelse.» (Romerne 14: 13, 19) Vi bør vise vår oppriktige omtanke for andre i menigheten, ikke ved å blande oss bort i deres anliggender, men ved å være villige til å hjelpe dem. Når vi har omsorg for hverandre på denne måten, vil det rå kjærlighet og enhet i familien og i menigheten.

[Fotnote]

[Bilde på side 19]

Få dine barn til å uttale seg ved å vise empati og gi ros